Folkedans. Langdans gjengitt i et kalkmaleri, Ørslev kirke, Sjælland fra ca. 1380.

Anon. begrenset

Folkedans, en fellesbetegnelse på alle former for dans knyttet til seremoni eller lek som er en del av lokale befolkningers sosiale atferdsmønstre og kulturelle fellesskap, såkalte folkekulturer. Folkekulturene er historisk sett deltradisjoner innen sterkt sammensatte og lagdelte samfunn. Begrepet folkedans står derfor i motsetningsforhold til selskapsdansen, som er et uttrykk for de høyere klassers kosmopolitiske bykultur. Enkelte har ment at betegnelsen burde omfatte bl.a. all ikke-europeisk dans, men dette kan virke uheldig fordi det tilslører folkedansens historiske og samfunnsmessige sider. Folkedans brukes nå også i betydningen nasjonaldans eller etnisk dans.

Forsøk på å forklare folkedans som avleiringer fra en eldre elitekultur, har ikke ført frem. Folkekulturen er et resultat av både skapende prosesser innenfra og reaksjoner på impulser utenfra. Dansens historie i Europa gir en rekke eksempler på hvordan folkekultur og elitekultur har stått i et gi-og-ta-forhold.

Utviklingen frem mot det moderne industrisamfunn gav folk behov for å understreke sin etniske og lokale identitet. Den nasjonale og internasjonale folkedansbevegelsen som vokste frem i begynnelsen av 1900-tallet, må forstås på denne bakgrunn. Folkedansen har tapt mer og mer av sine gamle funksjoner. Særlig bygde- og bondeungdomslag og spelemannslag driver formalisert opplæring i folkedans. Man rekonstruerer glemte former, rendyrker tradisjonelle danser og lager koreograferte versjoner for fremføring på scenen. Dermed er det skapt et skille mellom folkedans på den ene side og folkelig dans eller populærdans på den andre. Av samme grunn er folkedansen gjerne forbundet med det moderne fenomen som kalles folklorisme. I folkekulturen, derimot, ble dansetradisjonene først og fremst videreført ved deltagelse og etterligning.

Danseformene var et resultat av ubevisste, miljøbestemte tilpasninger, og folkekulturen hadde en innebygd treghet i forhold til påvirkninger utenfra. Nyskaping var ikke et mål, men fant sted spontant på grunnlag av utviklingsmulighetene i dansen selv, den enkelte utøvers personlige egenskaper, impulser fra tilstøtende tradisjoner og strukturelle trekk ved det sosiale miljø. De betingelser folkedansen har levd under, skiller den klart fra både byenes selskapsdanser og ballett, som begge beror på profesjonalisert opplæring og formskaping.

I folkekulturen er dansen intimt forbundet med fest og ritualer ved årets og livets høytider. Blant anledningene til dans var bryllup, fødsel og begravelse, planting, innhøsting og årstidsveksling, markedsdagene i byene og vanlige festlige sammenkomster. Folkedansen understreket gjerne viktige sosiale identitetstrekk som kjønn, alder, hjemsted og yrke. Mange steder i Europa hadde f.eks. laugene egne danser. Dansen var dessuten viktig når det gjaldt å etablere og befeste fellesskap og partnerskap. Folkedansen kunne også tjene som middel til rangstrid, særlig mellom menn, og mange danser har fått sine idrettslige innslag som huking, kast, spark i bjelken o.l. av denne grunn.

I folkelig dansekultur er det sjelden noen klar sammenheng mellom form og bruk. De samme former kan ofte brukes ved helt ulike anledninger. Dansens funksjon og mening er derfor i høy grad betinget av situasjonen den opptrer i. Med folkedans tenker man ofte på fellesdanser, men noen har en form og funksjon som krever at de utføres av spesialister som opptrer i grupper eller enkeltvis. Mens fellesdansene gjerne er bygd over et fast, forholdsvis enkelt grunnskjema, vil spesialistdansen normalt tillate større variasjon, improvisasjon og spenn i individuell utfoldelse. Fellesdansene bygges gjerne over formasjoner som ring, rekke og linje, og danserne er lenket sammen ved enkle samdanstak (kjededanser). I pardansene er parene gjerne koordinert i ringformasjoner som dreier mot solen.

Mange folkedanser utgjør en del av en større helhet, slik som sangdansene, de mimiske danselekene (f.eks. sverddans, bjørnedans) og sanglekene, som kombinerer ord, mime og dans. Mange av disse formene er svært gamle, mens de «rene» folkedansene, som f.eks. de norske springardansene, neppe er mer enn 300–500 år gamle. Folkedansens mange særegne rytmer har vært og er en kilde til inspirasjon og fornyelse i kunstmusikken (f.eks. Balkan-rytmer i 7/8 takt (2+2+3), eller 11/8 takt (2+2+3+2+2), eller norske springardanser med ujevn eller haltende 3-takt (f.eks. 6+5+4)).

Selv om vi knapt har sikre vitnemål om dans i norsk middelalder, må vi gå ut fra at det har vært danset kjededans (sangdans) her slik som i de andre nordiske land. Videre må vi gå ut fra at det har vært brukt rituelle og magiske danser; helleristninger fra 1000–500 før vår tidsregning har motiv som kan tenkes å forestille dette. En annen tidlig kilde er tilnavn på personer, f.eks. Sverting dans fra 1292 og Sigurd dans fra 1400-tallet; bærerne av disse navnene var trolig gode dansere.

Den eldste gruppen av våre folkedanser kalles nå bygdedanser: springar, gangar, halling, rull og pols. Springaren kom sannsynligvis fra Tyskland/Østerrike før 1600, og kan være i slekt med ländleren. Bygdedansene var på vei ut på slutten av 1800-tallet, men kulturelle organisasjoner som Noregs ungdomslag og Landslaget for Spelemenn tok opp dyrking av disse formene. Springar, halling, gangar og rull utgjør hovedtyngden av repertoaret på hardingfele. Pols spilles mest på vanlig fele og trekkspill.

Gammeldansene ble ført til Norge fra slutten av 1700-tallet. Først kom valsen, så hoppvals, skotsk, hamburger, og siden reinlender. Polkamasurka, masurka og pariserpolka kom hit mot slutten av 1800-tallet, og lettisk polka etter 1950.

Videre kan vi skille ut tre hovedgrupper blant turdansene: kontradansene, ril og pardanser (som firetur og åttetur). Folkeviseleiken, gjenskapt og videreført av Noregs Ungdomslag, er også utviklet til en levende folkekultur. I mange byer finnes en sangleiktradisjon, skapt og opprettholdt innenfor den livskraftige barnekulturen. (Se også folkevisedans.) Mange av bygdeungdomslaga har leikarringer der norsk folkedans blir lært videre til nye generasjoner. 

  • Bakka, Egil: Norske dansetradisjonar, 1978, isbn 82-521-0859-8, Finn boka
  • Bakka, Egil m.fl.: Grunnbok i folkedans, 1986, isbn 82-521-2703-7, Finn boka
  • Semb, Klara: Norske folkedansar : songdansar, omarbeidd utg., 1985, isbn 82-521-2621-9, Finn boka
  • Semb, Klara: Norske folkedansar : turdansar, omarbeidd utg., 1991, isbn 82-521-3657-5, Finn boka

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.