slått

Det finnes flere regionale og lokale synonymer for slått. I Gudbrandsdalen, Østerdalen og Røros-distriktet sier man leik eller lek, i Valdres, Hallingdal og deler av Telemark og øvre Numedal lått, i enkelte bygder på Vestlandet låt, mens det i Setesdal fra gammelt av het slag. Det er en tendens til at begrepet slått er i ferd med å bre seg noe utover landet. Samtidig blir slått stadig oftere brukt som en nasjonal term uavhengig av distrikt og lokal begrepsbruk.

Slåttene blir ofte inndelt etter taktarten de går i. Vi snakker derfor om slåtter i todelt takt (2/4, 4/4 og 6/8), tredelt takt (3/4) eller udelt takt (1/4). Todelt takt finner vi i halling, gangar og brudemarsj samt i runddansene polka og reinlender. Tredelt takt karakteriserer slåtter som pols og springar og runddansene vals og reinlender. Udelt takt møter vi hovedsakelig i enkelte springarslåtter på Vestlandet hvor det ikke faller naturlig å gruppere taktslagene i to eller tre. I tillegg brukes dette begrepet om forholdet mellom musikken og dansen når en gruppe slåtter i todelt takt i Jølster (jølstring) og Nordfjord (gamalt) benyttes til dansen springar, som går i tredelt takt. Det er her det enkelte taktslaget (pulsslaget) og ikke taktinndelingen som representerer møtepunktet mellom musikken og dansen.

I flere bygder finner vi også slåtter hvor det vanlige taktmønsteret brytes ved at en eller flere takter kan ha ett eller flere ekstra taktslag. Ett slikt eksempel er Drevja, hvor flere av polsene som går i tredelt takt (3/4), har innslag av takter med enten fire (4/4) eller fem taktslag (5/4). I Setesdal veksler enkelte av gangarslåttene mellom todelt (2/4) og tredelt takt (3/4). Det gjelder blant annet den kjente slåtten Sordølen. Det har derfor vært argumentert for at taktarten i disse slåttene heller burde oppfattes som udelt (endelt) takt (1/4).

Takten i framføringen av bygdedansslåttene i tredelt takt (pols, springar) blir gjerne regnet som et viktig kjennetegn på de ulike regionale og lokale dialektene i slåttemusikken. Disse slåttene kan enten ha symmetrisk eller asymmetrisk takt. Ved symmetrisk takt framføres de tre taktslagene med lik lengde, mens asymmetrisk takt betyr at taktslagene har ulik innbyrdes lengde. Symmetrisk takt dominerer på Vestlandet opp til Romsdalen, i det meste av Trøndelag og i hele Nord-Norge. I resten av landet finner vi ulike former for asymmetrisk takt. I noen distrikter er det første taktslaget (eneren) som regel lengst, mens det tredje taktslaget (treeren) gjerne er kortest. Dette gjelder blant annet Telemark, Numedal og noen sørlige bygder i Hedmark. I andre områder er derimot helst toeren det lengste taktslaget, mens eneren ofte er kortest. Dette fenomenet finner vi spesielt i store deler av Valdres, Hallingdal, Gudbrandsdalen, Røros-distriktet og Nordmøre. Graden av asymmetri kan imidlertid variere fra bygd til bygd, fra spelemann til spelemann og fra slått til slått.

Begrepet slåttestev betegner kortere eller lengre tekster uten fast form som ble sunget til en slått eller en del av en slått. I tillegg til teksten opptrer det ofte også rytmeord som blir sunget eller trallet til slåtten. Mange slåttestev har grunnlag i eldre sagntradisjon eller forteller om en hendelse eller en person som er knyttet til slåtten. Noen ganger har trolig slåttestevet vært utgangspunktet for slåtten, men vi har også mange eksempler på at teksten har kommet til senere.

Noen av slåttene er stedegne og opptrer kun i lokale spelmannsmiljøer. Mange av slåttene har imidlertid vandret rundt med spelemenn og finnes i ulike deler av landet, selv om de gjerne framføres noe forskjellig fra bygd til bygd. Disse slåttene kan ofte opptre under ulike navn, mens andre kan ha navn som følger med slåtten overalt.

De fleste slåttene har fått navn etter dansen de har vært knyttet til. I tillegg kan det være et geografisk sted i slåttenavnet, for eksempel Brudemarsj fra Lødingen, Springar fra Nordfjord og polsen Tydalingen (Røros).

Dersom slåtten var i tradisjon etter eller lært direkte av en spelemann, ble navnet hans gjerne knyttet til slåtten, for eksempel Rull etter Ola Mosafinn (Voss) og Springar etter Håvard Gibøen (Telemark). Slåttenavnet kunne også knyttes til en spelemann som spilte en slått spesielt godt, eller det var hans/hennes favorittslått, for eksempel Storhallingen hass Jakup (Gudbrandsdalen), Luråsen (Telemark) og Rekveen (Voss). Også dyktige sangere og dansere har gitt navn til slåtter, for eksempel Rotneims-Knut (Hallingdal), Hølje Plassen (Telemark) og Lars Volla-leken (Røros).

En del slåtter har opprinnelig vært viser eller slåttestev, hvor navnet har fulgt slåtten videre, for eksempel Nils og Jens og Gjeidaug (Setesdal) og Tukthusen (Telemark). Det finnes i tillegg slåttenavn knyttet til blant annet naturen, overnaturlige vesener, ulykker, kriminelle handlinger, arbeidslivet samt livets og årets høytider.

• folkedans
• stev