haugianere

Ifølge sognepresten i Høyland i Rogaland i 1804 oppfattet folk Hauge som den andre reformatoren etter Martin Luther. Hauge revitaliserte læren om det allmenne prestedømmet og utfordret prestenes monopol på å forvalte den kristne læren og å forkynne. Han mente at hvem som helst som kjente kallet fra Gud burde kunne forkynne. I dette lå det også en forståelse av at hver og én hadde et personlig ansvar for egen gudstro, og for å få et inderlig kristenliv gjennom lesing, bønn, formidling og deltakelse i religiøse fellesskap. Kirken hadde gjort sine menighetsfolk til passive tilhørere og fremmedgjorte deltakere i ritualer, var Hauges kritikk. Hauge kritiserte også prestene for å være maktglade og opptatt av egen vinning, og for å være for lite interesserte i ekte og sann forkynnelse og rett kristenliv.

Hauge og haugianerne er også knyttet til kapitalismen i Norge på 1800-tallet. Økonomer og historikere har påpekt at Hauge og tilhengerne hans var kapitalistiske entreprenører med en verdiskaping som bygde på en etikk som løftet fram vilje og evne til å arbeide hardt og målrettet, være nøysom og vise sosialt ansvar for andre. Den politiske innflytelsen til Hauge og haugianerne er vel så viktig. Hauge og vennene hans må regnes som den største indre trusselen mot regimet i Norge før 1814, og haugianerne ble kjernetropper i bondeopposisjonen på Stortinget i 1830- og 1840-årene.

Hauge-bevegelsen sto for folkeliggjøring av det norske samfunnet på 1800-tallet på flere måter. Vanlige folk skulle få lov til å spille en mer aktiv rolle i kristenlivet, noe som i starten truet presteskapet. Bønder, husmenn og fiskere og andre allmuefolk fikk mot til å starte egne handels- og industribedrifter, selv om borgerskapet i byene hadde handelsmonopol og klaget over dette. Det ble dannet foreninger og offentligheter som var dominert av bønder, fiskere og håndverkere som ikke var kontrollert av embetsmenn og staten.

Hauge-bevegelsen bidro mye til å utvikle en sterk bondeopposisjon på Stortinget i 1830- og 1840-årene (bondestortinget), som kritiserte makteliten, det vil si embetsmennene. Samtidig sto haugianerne sammen med embetsmennene i strevet etter å modernisere Norge med blant annet bedre skolestell, nye og bedre veier, nye redskaper og metoder innen jordbruk og frihandel.

Hans Nielsen Hauge reiste i årene 1796–1804 rundt omkring i landet, fikk mange tilhengere og fikk trykt og distribuert mange eksemplarer av skriftene sine. De tre bøkene han utga i 1796 kom opp i 18 opplag før han ble arrestert i 1804. Hauges skrifter kom trolig ut i mellom 150 000 og 200 000 eksemplarer.

Han organiserte vennesamfunn, oppnevnte ledere og satte opp sett av regler for vennene sine i hver bygd. Brevene og reisene hans bandt samfunnene sammen. Ved at han oppmuntret og hjalp venner til å starte næringsvirksomhet, ble det et ideal i vennesamfunnene å støtte hverandre både åndelig og materielt. Hauge søkte systematisk å bygge opp et varig og vidstrakt kontaktnett over flere landsdeler.

Hauge og bevegelsen hans tvilte ikke på læregrunnlaget til den norske statskirken, og vi finner ikke kritikk og avvik i lære og tro. Hans gudstro sprengte ingen grenser. Derimot utfordret Hauge og vennene hans autoriteten og forkynnermonopolet til prestene, og han kritiserte dem og andre storfolk. Vennesamfunnene ble de sosiale rammene for haugianerne. Hauge omtalte vennesamfunnene som menighet, fellesskap og samfunn.

Fram til 1830 kan så mange som en fjerdedel av forkynnerne i Hauge-bevegelsen ha vært kvinner. Imidlertid viser enkelte lokale studier at andelen kunne være på rundt ti prosent. Vi kjenner til flere kvinnelige forkynnere omkring 1800 som reiste rundt i landet og forkynte som Hauges utsendinger, slik som Randi Andersdatter Solem, Pernille Christensdatter Vold og Marthe Olsdatter Gabestad. Hans Nielsen Hauge mente i 1800 at Gud hadde overøst både menn og kvinner med nådegaver som forkynnere. Han valgte å tolke ordene til apostelen Paulus om at kvinner skulle tie i forsamlingen som at det bare gjaldt unødvendige avbrytelser og forbrytelser i møtene, ikke som et forbud mot at kvinner forkynte.

Kvinnene synes å ha spilt den mest framtredende rolle de første årene etter 1796, og mest mens de var ugifte. Som gifte ble det for flere vanskelig å være så aktive. De kvinnelige forkynnerne synes å ha kommet fra velstående bondefamilier og handelsfamilier i lokalsamfunnene. Kvinnene var helt avgjørende for at bevegelsen kunne vokse fram, og de utgjorde limet i familienettverk og rekruttering av unge inn i vennesamfunnene.

Mot slutten av livet kom Hauge i tvil om kvinner skulle tale i forsamlinger. Overstrykninger og rettelser i testamentet hans viser trolig at han ikke greide å bestemme seg om han burde begrense kvinners talerett. En setning som er sløyfet, er denne: «Kvinder holde ikke Tale, hvor der er Vantroe sammen, men kun i Stilhed med Enkelte, eller hvor en del Troende er sammen, dog det staar ogsaa under de Ældstes Prøvelse, se Timotheum.»

Hauge ble straffeforfulgt og dømt til lang fengselsstraff, og skriftene hans ble forbudt i årene 1804–1806. Anklagene mot Hauge dreide seg om at han i folkesamlinger og i skrift forsøkte å «forvilde den uoplyste Mængde, afdrage denne fra al gavnlig Virksomhed,og udsprede en Lære, der sigter til at opvække Mistillid mod Statens Indretninger i Alminnelighed, og den Geistlige Stand i Særdeleshed».

Hauge truet både staten og presteskapet. Det lå sosial sprengkraft i hans lære om det allmenne prestedømmet, som gikk ut på at alle som kjente kallet, også kvinner, kunne forkynne gudsordet. Sosialt oppbrudd lå det i den radikale tolkingen hans av den lutherske kallsetikken; alle burde søke økonomisk framgang til ære for Gud, og restriksjonene og privilegiene knyttet til økonomisk virksomhet burde bli avskaffet. Hauge ble knust både fysisk og mentalt etter mange år i fengsel, men han hadde sådd frø som overlevde ham. Regimet greide ikke å knekke Hauge-bevegelsen. Bevegelsen ble en religiøs og politisk opposisjon i Norge etter 1814 med stor kraft og tyngde. Hauge-bevegelsen viser også begrensningene i eneveldets makt. Hans Nielsen Hauge bidro mye til utviklingen av norsk offentlighet.

Hauges forfatterskap var viktig for samtiden og vennene hans. Han sto bak 30 skrifter, der hans mest kjente er Betragtning over Verdens Daarlighed fra 1796. Bøkene var voluminøse, hadde høye opplagstall og ble lest og hørt av mange. Slik kirkehistoriker Helje Kringlebotn Sødal har vist, var hans forfatterskap basert på kjent tematikk og språk fra eldre religiøs litteratur. Han skrev tungt og snirklete, men han skapte gjenkjennelse og tilhørighet gjennom bruk av tekster fra katekismeforklaringer, postiller og Bibelen. Det originale han gjorde som forfatter, var at han fremførte sterk kritikk av presteskapet, og i den sammenheng understreket viktigheten av den rette tro og lære.

Vennesamfunnene besto ikke av religiøse opprørere, men kritikere av autoriteter og av eneveldets lydighetskultur, og de dannet et stort nasjonalt nettverk av kommunikasjon og meningsytringer.

Da Hauge ble løslatt for godt i 1814, hadde helsen hans fått en varig knekk, noe som skulle forkorte livet hans. Han døde alt i 1824, bare 53 år gammel. Hans opprørssinn var også kneblet, og det var en forsonende og kuet Hauge som kom ut av fengslet. I sitt testamente oppfordret han sine tilhengere til å akseptere og underordne seg kirken.

Utover på 1800-tallet kom patriarkalske trekk med mannlige «høvdinger» til å prege vennesamfunnene.

Mye av suksessen for Hauges vennesamfunn lå i at han og andre sentrale menn plukket ut og lærte opp potensielle ledere. Det foregikk også en selektiv rekruttering av medlemmene, og haugianerne ble sveiset sammen gjennom giftermål, familiedannelser og næringsforetak. Bevegelsen var også lenge preget av unge og initiativrike mennesker. Til å begynne med var det helt avgjørende for vennesamfunnene at kvinnene fikk forkynne og ta aktivt del i bevegelsen.

Selv om kvinnene etter hvert ble skjøvet ut som forkynnere, spilte de en uvurderlig rolle i å rekruttere og sosialisere nye medlemmer, og når de ivaretok familiene og det sosiale livet. De sluttet ikke å være aktive i religiøse forsamlinger. Vennesamfunnene bygde opp et effektivt kontaktnett som ble opprettholdt gjennom brevskriving, besøk, omreisende predikanter og praktisk og økonomisk bistand og hjelp haugianermiljøene imellom.

I 1842 var det mange haugianere som sto bak stiftelsen av Det Norske Misjonsselskap, og de var også med på å grunnlegge mange av de lokale misjonsforeningene i 1850- og 1860-årene. Misjonsforeningene kom til å erstatte og utvide de vennesamfunnene som haugianerne hadde skapt. Her kom langt flere til å slutte seg til enn tilfellet hadde vært i de haugianske samfunnene, men mange av de strenge moralsk-religiøse normsettene overlevde.

Hvor mange haugianere som fantes i Norge i rikspolitikken og lokalpolitikken på 1800-tallet, er uvisst. Olav Golf hevder at haugianere utgjorde 35 av stortingspolitikerne i 1814–1860, mens Finn Wiig Sjursen kom fram til tallet 49 i perioden før 1880-årene. Ola Honningdal Grytten og Kjell Bjørn Minde har høynet tallet enda mer, med 56 stortingshaugianere i perioden 1814–1880, de fleste før 1850 og med overvekt fra Vestlandet. Sjursen har ment å finne så mange som 1900 lederskikkelser blant haugianerne (som var over 20 år og født før 1830), det vil si lokale ledere, lekpredikanter og forfattere som identifiserte seg med haugebevegelsen. Olav Golf har dokumentert at 53 studenter i perioden 1826–1875 kom fra «haugianerheimer».

For en haugianer var det en ren religiøs-moralsk plikt å føre et driftig liv som Guds husholder. Ifølge Hauge skulle ikke gevinsten av arbeidet og investeringer betraktes som personlig eiendom. Den tilhørte Gud og fellesskapet av brødre og søstre som kom til å utgjøre menigheter og senere vennesamfunn innenfor Hauge-bevegelsen. Hauge kom til å argumentere for at «alle tro sødskende i Herren have fælledsskab endog i de timelig ting, at alle ere formuende i dette …». Hauge så for seg eiendoms- og formuesselskap, og at den kristne nestekjærligheten skulle gå foran privat eiendomsrett. Dette er bakgrunnen for at Hauges venner gikk sammen om å starte ulike virksomheter, og haugianernes kapitalisme kom til å merke seg ut som kollektivistisk. Hos Hauge finnes altså en ekstra dimensjon, som ikke den weberianske kalvinisten hadde, nemlig det Nils Gilje har kalt brorskapsetikk, som satte fellesskapet foran det enkelte individ.

Våren 1801 lyktes Hans Nielsen Hauge for egen del i å bli kjøpmann og borger i Bergen. Samme år startet han landsomfattende reiser der han besøkte og oppmuntret sine «venner» til å starte egne næringsbedrifter og kjøpe opp handelssteder, og knyttet viktige personer sammen og fikk formidlet pengegaver og pengelån. Han forsøkte å starte en papirmølle i Ådalen på Ringerike, men embetsverket sa nei. Mer hell hadde han da han grunnla en papirfabrikk på Eiker, en papirfabrikk på Fennefoss i Aust-Agder, et teglverk på Eg utenfor Kristiansand og et boktrykkeri i selve kjøpstaden. I tillegg etablerte han en koppergruve i Vingelen i Nord-Hedmark og et møllebruk i Gravdalen utenfor Bergen, og han fikk i gang omfattende mølledrift etter å ha kjøpt og utviklet det adelige Svanøegodset og den sentrale Strusshavn med kirke.

Foreløpige undersøkelser gjort av Ola Honningdal Grytten gir tall over den økonomiske virksomheten til Hauge og vennene hans fram til 1829. Hauge selv blir knyttet til 30 etableringer av bedrifter, fordelt på industri, skip og gårdsbruk. I 1799–1823 var Hauge engasjert i om lag 100 større finanstransaksjoner. I 1799–1828 kan haugianere ha etablert så mange som 150 bedrifter som sysselsatte flere hundre personer.

Etter 1814 kom markante haugianerne til å fylke seg sammen med andre opposisjonelle bønder på Stortinget. Det ble viktig for denne opposisjonen å redusere unødvendige offentlige utgifter og få fjernet direkte skatt på gårdsbruk, og ikke minst begrense lønn og honorarer til embetsmenn. Haugianerne uttalte seg i flere sammenhenger sterkt negativt om embetsmannveldet og om maktbruk som embetsmennene sto for.

Men etter 1814 kom haugianerne til å gå inn i rollen som formidlere av modernitet på flere viktige områder. Haugianerne kjempet for økonomisk liberalisme, og i forlengelse av dette for styrking av handel og veivesen og andre kommunikasjoner, og var her helt på linje med embetsmennene og deler av næringsborgerskapet. Allment fremmet de sterkt tanken om at det offentlige burde styrke opplysning og kunnskap blant allmuen på bred front gjennom å bygge og forbedre allmueskolen. Igjen talte de samme sak som embetsmennene.

Haugianerne kom til å utfordre tradisjonaliteten i norske bygdesamfunn gjennom at de fremmet økonomisk innovasjon med ny redskapskultur og nye driftsmetoder, og de kom i noen grad i konflikt med det nedarvede norm- og verdisystemet i bygdesamfunnene. I spørsmålet om nyvinninger i jordbruket kunne haugianerne ofte stå sammen med embetsmennene mot de brede massene av bygdefolk. Det fantes en utstrakt skepsis i bondesamfunnet mot endringer.

Det at haugianerne kom til å endre sitt syn på embetsmennene og deres politiske prosjekter, ble lagt merke til. Embetsmennene hadde et langt mer positivt syn på haugianerne i 1840-årene enn på begynnelsen av århundret.

Haugianerne bidro til å bygge bro mellom kirken og bedehusene, ikke minst som sentrale aktører i misjonsforeningene. Haugianere kom til å påvirke lokalsamfunn og lekmannsmiljøer også i siste del av 1800-tallet, selv om vennesamfunnene ikke lenger eksisterte på samme måte som før.

Som karismatiske og myndige ledere opptrådte Hauge og andre i bevegelsen innenfor kjente patriarkalske rammer. Vi merker forventninger om lydighet og underdanighet fra flokken overfor lederne. Slekt og familie og med det primærrelasjoner spilte stor rolle. Haugianerne kom i liten grad til å følge formelle normer for organisasjonsdemokrati, slik vi finner det senere på 1800-tallet. Haugianerne opererte ikke med formelt medlemskap, valgt lederskap, åpne diskusjoner, føring av protokoller og bruk av vedtekter. Med sine landsomspennende nettverk og sosiale bånd på tvers av regioner kom haugianerne likevel til å peke framover mot 1800-tallets store organisasjonssamfunn. Det kom ikke minst til uttrykk i stadig nyrekruttering, noe som brøt fullstendig med tradisjonelle lokale rammer, slik som bear- og grannelag. Den omfattende skriftoffentligheten som Hauge skapte og fikk bredt utover flere landsdeler, foregrep den senere skriftkulturen som skapte lim i de landsomfattende foreningene som oppsto fra 1840-årene og utover. Organisatorisk sto haugianere i spenningen mellom gammelt og nytt.

Spørsmålet om hvordan Hauge og haugianerne i den formative fasen ble oppfattet av regimet og embetsverket har vakt strid mellom forskerne. Johan Schreiner gikk så langt som å hevde at Hauge hovedsakelig ble dømt for økonomisk svindel, og at Hauges bevegelse i liten grad ble oppfattet som en politisk-religiøs trussel. Halvdan Koht tok derimot til orde for at det var Hauges og haugianernes «religiøse agitasjon med dens sociale og politiske virkninger som for Regjeringen var hovedsaken». Koht sier dette om myndighetenes straffeforfølgelse av Hauge: «Hauges økonomiske tiltak var for den bare et side-moment, som ikke kunde bli et hovedmotiv til å gripe inn mot ham». Ifølge Halvdan Koht var myndighetenes rettsforfølgelse av Hauge et oppgjør med en farlig opposisjon som riksstyret og embetsverket mente kunne true regimet. Som Dagfinn Mannsåker har påvist, var det nesten et unisont presteskap som uttrykte sterkt kritiske synspunkter eller fiendtlighet mot Hauge og haugianerne i 1804. Dette førte til Hauges fall.

Historikere, kirkehistorikere og samfunnsforskere har alle vurdert Hauge og haugiarne som betydningsfull. Kirkehistorikerne har gitt Hauge æren for å ha skapt den mest vellykkede vekkelsesbevegelsen i Norge. Han bidro også mye til å legge grunnlaget for den store lekmannsbevegelsen som endret norsk kristenliv nedenfra. «Hauge er den enkeltmann som har hatt størst innflytelse på vårt kirkeliv etter reformasjonen», hevder kirkehistoriker Einar Molland. Sosiologene ser Hauge som grunnleggeren av den første folkelige bevegelsen, og den var basert på en rekke mobiliserings- og suksessfaktorer knyttet til lederskap, organisasjon, religiøst budskap, felles mål og en uttalt fiende.

Slik historiker Bjørg Seland vurderer Hauge, opptrådte han både som «en broder» og «en fader». Men først og fremst var han en myndig og karismatisk leder som kunne være både hjelpende og trøstende og kvass og refsende overfor fellesskap og enkeltmedlemmer. Ifølge Seland pekte haugianerne framover mot 1800-tallets organisasjonsdemokrati. Trygve Riiser Gundersen har fått fram hvordan haugianerne skapte en omfattende folkelig skriftoffentligheten, der mange deltok og delte det skrevne og tale ordet fra Hauges skrifter. Knut Dørum og Helje Kringlebotn Sødal har løftet fram hvordan Hauge og haugianerne på bred front sto for en folkeliggjøring. Det gjaldt kristenlivet, næringslivet og et begynnende organisasjonsliv.

• Hans Nielsen Hauge
• Haugianerne (maleri)
• Norges historie 1815-1905

• Dørum, Knut og Helje Kringlebotn Sødal (red.) 2017: Hans Nielsen Hauge. Fra samfunnsfiende til ikon. Oslo: Cappelen Damm Akademiske.
• Dørum, Knut og Helje Kringlebotn Sødal: Hauge, haugianerne og kontrastene, i Dørum, Knut og Sødal, Helje Kringlebotn (red.) 2017: Hans Nielsen Hauge. Fra samfunnsfiende til ikon. Oslo. Cappelen Damm Akademisk, side 9–30.
• Dørum, Knut: Haugianerne i norsk politikk på 1800-tallet, i Dørum, Knut og Sødal, Helje Kringlebotn (red.) 2017: Hans Nielsen Hauge. Fra samfunnsfiende til ikon. Oslo. Cappelen Damm Akademisk, side 76–103.
• Dørum, Knut 2016: Haugiansk kapitalisme i Norge på 1800-tallet, i (Dørum, Knut og Helje Kringlebotn Sødal) Mellom gammelt og nytt. Kristendom i Norge på 1800- og 1900-tallet. Bergen: Fagbokforlaget, side 141–157.
• Furseth, Inger 2017: Kvinnenes plass i haugebevegelsen, i Dørum, Knut og Sødal, Helje Kringlebotn (red.) 2017: Hans Nielsen Hauge. Fra samfunnsfiende til ikon. Oslo. Cappelen Damm Akademisk, side 133–156.
• Furseth, Inger 2002: A comparative study of Social and Religious Movements in Norway, 1780s–1905. New York/Ontario: The Edwin Ellen Press.
• Gilje, Nils: Hans Nielsen Hauge og kapitalismens ånd, notat av foredrag holdt på Vatnahalsen høsten 1993 i regi av Senter for europeiske kulturstudier og ved LOS-senteret 8. februar 1994.
• Gilje, Nils & Tarald Rasmussen: Norsk idéhistorie, b. 2, 2002, Finn boken
• Golf, Olav: Den haugianske kvinnebevegelse, 1998, Finn boken
• Golf, Olav 1996: Haugebevegelse og folkebevegelse. Utgitt i forbindelse med Hauge-jubiléet i 1996, rapport no. 6 1996, Universitetet i Oslo.
• Grytten, Ola Honningdal og Kjell Bjørn Minde (2015): Haugianerliberalistene: en analyse av haugianere som politikere og næringslivsaktører. I Svellingen, Rolf (red.): Grunnlovsjubileum. 200 år – I perspektiv av utvandringa til Amerika og USA si grunnlov av 1787. Bergen: Vestmannalaget. Norsk Bokreidingslag, side 22−46.
• Grytten, Ola Honningdal 2013: The Protestant Ethic and the Spirit of Capitalism: Entepreneurship of the Norwegian Puritan Leader Hans Nielsen Hauge, Review of European Studies 2013, vol. 5, no 1.
• Heggtveit, H.G.: Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede, 1905-20, 2 b. i 3, Finn boken
• Kaartvedt, Alf 1964: Det norske Storting gjennom 150 år. Fra Riksforsamlingen til 1869, bd 1. Oslo: Gyldendal Norske Forlag.
• Kallelid, Ole 2012: Stavangers bys historie. Sild og seil 1815–1890, bd. 2. Stavanger: Wigestrand.
• Koht, Halvdan 1926, Norsk bondereising. Oslo: Samlaget 1926.
• Koht, Halvdan 1934–1936, Årsaken til at Regjeringens grep inn mot Hans Nielsen Hauge, Historisk tidsskrift , side 53–57.
• Langhelle, Svein Ivar 2002: Religiøst svar på samfunnsmessige utfordringar? Det kulturelle og religiøse normskiftet i Nord-Rogaland 1820–1850, Historisk tidsskrift, bd. 81, side 5–25.
• Lindbeck, Anders 1999: Presteskapet sitt syn på Hans Nielsen Hauges religiøse vekkelse i 1804. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Bergen.
• Mannsåker, Dagfinn 1961–1962: Hans Nielsen Hauges motstandarar, Historisk tidsskrift 1961–1962, bd. 41, side 381–400.
• Molland, Einar: Fra Hans Nielsen Hauge til Eivind Berggrav : hovedlinjer i Norges kirkehistorie i det 19. og 20. århundre, 3. utg., 1972, isbn 82-05-03553-9, Finn boken
• Riiser Gundersen, Trygve 2005: «Fordie jeg troer, saa taler jeg». Hans Nielsen Hauge og forfatterfunksjonen i den dansk-norske offentligheten rundt 1800, Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift/vol 8, nr. 1, side 31–50.
• Schreiner, Johan 1930–1933: Hans Nielsen Hauge og «samfundets fellesskap», Historisk tidsskrift, bd. 29, side 383–401.
• Schreiner, Johann 1933–1936: Årsakene til at Regjeringen grep inn mot Hans Nielsen Hauge, svar fra Johan Schreiner, side 57–63.
• Seland, Bjørg 2017: «I Fællesskab og Samfund – Haugebevegelsens organisasjon, i Dørum, Knut og Sødal, Helje Kringlebotn (red.) 2017: Hans Nielsen Hauge. Fra samfunnsfiende til ikon. Oslo. Cappelen Damm Akademisk, side 104–132.
• Seland, Bjørg 2016: «Revolusjon i bygda» – vekkingskristendommen som endringsprosjekt, i Knut Dørum og Helje Kringlebotn (red.): Mellom gammelt og nytt. Kristendom i Norge på 1800- og 1900-tallet. Bergen: Fagbokforlaget 2016, s. 171–186.
• Seierstad, Andreas 1923: Kyrkjelegt reformarbeid i Norig i nittande hundreaaret. Bibliothecia Norvegiæ Sacræ. Skrifter til kunnskap om den Norske kirke i fortid og samtid, bd. 2. Bergen: A/S Lunde & co forlag.
• Sjursen, Finn Wiig: Den haugianske periode, 1796-ca 1850, 1993-97, 4 b., Finn boken
• Skullerud, Aage 1971: Bondeopposisjonen og religionsfriheten i 1840-årene. Oslo: Universitetsforlaget.
• Steen, Sverre 1945: Hans Nielsen Hauge og bondereisningen. Norsk Teologisk Tidsskrift 46, s. 241–254.
• Sødal, Helje Kringlebotn 2017: En stor forfatter? Hans Nielsen Hauges forfatterskap med stor vekt på debutverket Betragtning over Verdens Daarlighed, i Dørum, Knut og Sødal, Helje Kringlebotn (red.) 2017: Hans Nielsen Hauge. Fra samfunnsfiende til ikon. Oslo. Cappelen Damm Akademisk, s. 31–55.
• Wergeland, Henrik 1842: Storthingsmanden, Gudbrandsdølen, Ole Haagenstad. Kristiania: W.J. Sollmanns Forlag.
• Wiig Sjursen, Finn 1989: Politiske haugianere og haugiansk politikk, i Fast grunn, 42, s. 220–229, 269–271, og 109–118, 158–168.
• Wiig Sjursen, Finn 1993: Den haugianske perioden 1796– ca. 1850. Den litterære produksjon av og om Hans Nielsen Hauge og haugianerne, bd. 1. Bergen: NLA-forlaget.
• Wiig Sjursen, Finn 1997: Den haugianske perioden 1796– ca. 1850. Artikler om Hans Nielsen Hauge, haugianismen og bevegelsens betydning for kultur- og oplysningsarbeid, bd. 3. Bergen: NLA-forlaget.