røykovnstue

Artikkelstart

Røykovnstue er et våningshus med røykovn. Ofte hadde den bare ett rom og forgang, men den kunne også ha et lite kammer. Røykovnen var murt opp i et hjørne, og lignet en bakerovn. Den hadde ikke pipe, så røyken gikk fritt ut i rommet og til slutt ut gjennom ljoren.

Faktaboks

Også kjent som

røykstue

Røykovnen

I forhold til årestua, som også hadde røykutgang gjennom ljoren, var røykovnstua økonomisk med hensyn til brenselet. Man kunne nøye seg med å fyre opp to ganger i døgnet; steinmassene holdt lenge på varmen. Foran i røykovnen var det en grop der glørne ble samlet. Her kunne man koke mat, men helt enkelt var det ikke.

Røykovnen ble gjerne plassert i et hjørne med åpningen mot den andre langveggen. I hjørnet på røykovnen var det en loddrett stolpe med utskjæringer på toppen, som noen steder ble kalt «kallhovde». Til denne var det knyttet ulike magiske forestillinger om den betydning den hadde for huset.

Geografisk utbredelse

Hovedområdet for røykstua var Vestlandet fra Ryfylke til Nordmøre. Lengst nord i dette området hadde røykovnen lavere åpning enn det som var vanlig i storparten av Vestlandet. Røykovnene i Romsdal og Nordmøre hadde en indre hvelving og en åpning som kunne lukkes, slik at de kunne brukes til steking av gjæret brød.

Røykovnen kom også til Finnskogen på 1600-tallet. Denne røykovnen var svært stor; den kunne dekke 5 kvadratmeter. De store steinmassene holdt så godt på varmen at man kunne nøye seg med å fyre opp én gang i døgnet. Denne typen hadde mye til felles med en bakerovn.

Den nordlandske røykovnen skilte seg ut fra de andre typene ved at røyken gikk ut av en luke til gangen, hvor den ble ført ut gjennom veggen. Dette gjorde at folk kunne oppholde seg i stua når det brant i ovnen.

Historikk

Arkeologiske utgravninger viser at både røykovnen og åren var i bruk i byene i middelalderen. I Bergen gikk røykovnen ut av bruk på 1500–1600-tallet. Når den samtidig ble vanlig på landsbygda, må det ha sammenheng med mangelen på brenneved som oppstod etter den store tømmereksporten på denne tiden.

Avviklingen av røykovnen startet allerede på 1700-tallet, men ble først avsluttet etter andre verdenskrig. Lengst holdt røykovnen stand på Finnskogen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Arne Lie Christensen: Den norske byggeskikken. Hus og bolig på landsbygda fra middelalder til vår egen tid. Oslo 1995.
  • Ola Øgar Svendsen: Tvengsberget i Grue. En bevart røkstue på Finnskogen, Fortidsminne-foreningens årbok 1959 ss. 81–92;
  • Ole Didrik Lærum: Der åreelden enno logar: Røykstovene i Vossadistriktet, Fortidsminneforeningens årbok 1982 ss. 35–50;
  • Hans-Emil Lidén: Utviklingen av bolighuset i Bergen og Hordaland på 1600- og 1700-tallet. Belyst ved noen hittil upåaktede eksempler, Fortidsminneforeningens årbok 1991 ss. 121–34;
  • Per Sæther: Byggeskikk på Sunmøre, «Fortidsvern» 3/1995 ss. 2–7.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg