Soldater renser kanonløpet på en stridsvogn ved Gaza i 2005. av /AP/NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

Israels samtidshistorie

I september 2000 besøkte opposisjonsleder Ariel Sharon den for jødene hellige tempelhøyden i hjertet av Jerusalem – hvor blant annet muslimenes hellige al-Aqsa-moské står. På tross av advarsler gjennomførte Sharon besøket, som ble den utløsende årsaken til den nye intifadaen blant palestinerne høsten 2000. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Israel ble opprettet i 1948 og er derfor en ung stat. Som verdens eneste jødiske stat skulle Israel være en trygg havn for plagede og forfulgte jøder verden over. Tilrettelegging for jødisk innvandring til landet, samt mottak og integrering av immigrantene, var blant statens viktigste oppgaver. Paradoksalt nok ble den trygge havnen også et usikkert og ustabilt sted å leve. De første fem tiårene var Israel i flere kriger med sine arabiske naboland. Utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk har derfor vært et dominerende tema i israelsk politikk og samfunnsliv.

I år 2000 begynte den andre palestinske intifadaen, med både folkelig opprør støttet av de palestinske selvstyremyndighetene og en lang rekke terroraksjoner utført av militante palestinske organisasjoner. Dette markerte den foreløpige slutten på 1990-tallets fredsprosess mellom Israel og palestinerne. Denne perioden medførte også en økende politisk polarisering innad i landet. I flere tiår hadde de store partiene styrt og dominert i politikken, men nå ble det stadig mer makt til småpartier, og særlig de religiøse. Landet har dreid tydelig mot høyre under styret til Likud-partiets Benjamin Netanyahu, Israels til nå lengstsittende statsminister. Debatten om religionens rolle i den jødiske staten har preget Israel siden opprettelsen, og har i de siste års polariserte og spissede politiske klima fått stadig mer oppmerksomhet.

Krig og konflikt etter 2000

Konflikten mellom Israel og palestinerne ble trappet opp i årene etter 2000. De mange palestinske aksjonene fra selvmordsbombere førte til israelske militære aksjoner i Gaza og en reokkupasjon av deler av Vestbredden. Bildet viser israelske hjelpearbeidere som samler døde etter en palestinsk selvmordsaksjon. Den fant sted i utkanten av Jerusalem i juni 2002. 19 israelere ble drept, de fleste skoleelever. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Israel var engasjert i ulike freds- og forsoningsinitiativer med palestinerne i perioden fra Madrid-konferansen i 1991. Denne fasen av israelsk historie kan derfor omtales som «fredsprosess-perioden». Men med utbruddet av den andre palestinske intifadaen i september 2000, kom denne perioden til en foreløpig slutt.

Den andre intifadaen

Utviklingen av området som utgjør det moderne Israel: Fra venstre: 1) Palestinamandatet fra 1948 (grønt) og de områder som Israel sikret seg etter krigen. 2) Israel etter 1949. 3) Situasjonen etter Yom Kippur-krigen 1973. De okkuperte områdene er markert med gult. 4) Situasjonen etter at Oslo-avtalen trådte i kraft. De rosa områdene utgjorde de foreløpige delene av det palestinske selvstyreområdet fra 1993.

Av /Store norske leksikon ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Den andre intifadaen, også kjent som al-Aqsa-intifadaen, var i større grad enn den første styrt av den palestinske ledelsen. Opprøret utviklet seg til en krigstilstand mellom Israel og den palestinske selvstyremyndigheten. Opprøret brøt ut i protest mot at Ariel Sharon, på den tiden Israels mest markante opposisjonspolitiker for partiet Likud, besøkte den hellige høyden i Jerusalems gamleby som et ledd i sin valgkamp. Sharons valgkampstunt fulgte i kjølvannet av nok en feilslått runde med fredsforhandlinger. I juli 2000 hadde Bill Clintons forhandlingsforsøk på Camp David i USA kollapset. Mange oppfattet dette som den endelige bekreftelsen på at fred mellom Israel og palestinerne var umulig. For mange palestinere ble det også tolket som det endelige beviset på at en selvstendig palestinsk stat aldri ville oppstå som resultat av diplomatiske forhandlinger.

Den palestinske kampen mot Israels okkupasjon av Gazastripen og Vestbredden hadde også ført til økt oppslutning om radikale islamistiske grupper, fremfor alt Hamas. Denne radikaliseringen resulterte i økt terror mot Israel, blant annet i form av flere aksjoner fra palestinske selvmordsbombere. Selvmordsbomber hadde blitt brukt som våpen også i årene umiddelbart etter Oslo-avtalen, men under den andre intifadaen økte de dramatisk i omfang. Israel svarte med represalier ved å avstenge Gaza og med å gjenokkupere store deler av Vestbredden høsten 2001. Dette ble internasjonalt fordømt, og også sterkt kritisert av USA, med den følge at israelske styrker ble trukket ut igjen.

De israelske aksjonene ble som oftest utløst som følge av militante palestineres angrep mot israelske og jødiske mål. Israels holdning var at de palestinske selvstyremyndighetene måtte holdes ansvarlig for voldsaksjonene, uansett hvilken palestinsk gruppering som stod bak, og at den palestinske presidenten Yasir Arafat personlig måtte anses som ansvarlig for å holde kontroll i de palestinske områdene.

Konflikten ble betydelig trappet opp i 2002. I den andre intifadaen var det nemlig ikke bare palestinerne på Vestbredden og på Gazastripen som gjorde opprør, det var også arabiske israelere, en marginalisert minoritetsgruppe i det jødisk-israelske majoritetssamfunnet. Etter en rekke selvmordsaksjoner inne i Israel iverksatte Israel 29. mars sin største militære offensiv siden invasjonen av Libanon i 1982. Israelske styrker rykket inn i Gaza og på Vestbredden, hvor blant annet Arafats hovedkvarter i Ramallah og flyktningleiren Jenin ble beleiret og ødelagt. Med unntak av Hebron og Jeriko ble alle større byer på Vestbredden okkupert, også fødselskirken i Betlehem ble beleiret. Hensikten med aksjonen var å ødelegge infrastrukturen til de militante palestinske gruppene.

Den israelske invasjonen av de palestinske områdene ble internasjonalt fordømt. Statsminister Ariel Sharons harde linje, inklusiv den militære gjenokkupasjonen av Vestbredden, hadde imidlertid utstrakt støtte i den israelske befolkningen. Aksjonen bidro imidlertid til økt polarisering innad i det israelske arbeiderpartiet Mapai, og skapte uvanlig motstand innad i det israelske forsvaret (IDF). Flere reservister i IDF protesterte mot å tjenestegjøre i Gaza og på Vestbredden fordi tjenesten etter deres mening ikke hadde noe med forsvar av Israels sikkerhet å gjøre, men gikk ut på å dominere og ydmyke palestinerne.

Over 140 selvmordsaksjoner ble utført av ulike palestinske grupper. I perioden fra september 2000 til januar 2005, mistet hundrevis av israelere og tusenvis av palestinere livet, i tillegg til flere tusen skadde.

Som én av flere reaksjoner på den økende volden, begynte Israel i juni 2002 å sette opp en separasjonsbarriere rundt palestinske byer på Vestbredden og rundt Jerusalem. Den uttalte hovedhensikten var å gjøre det vanskeligere for terrorister å ta seg inn i Israel. Den 68 mil lange barrieren veksler mellom å være høy betongmur, mindre gjerder og andre fysiske sperringer. Målet var at den i ferdig tilstand skal gi Israel full kontroll over grensen. Separasjonsbarrieren er svært kontroversiell. Store deler av den er opprettet på okkupert palestinsk territorium. I juli 2004 kom Den internasjonale straffedomstolen (ICJ) med en uttalelse som gjorde det klart at barrieren må regnes som i strid med internasjonal lov. Den tar av landet som skal tilfalle den selvstendige palestinske staten, den endrer den demografiske situasjonen på Vestbredden og den skaper store hindringer for palestinsk selvråderett. Separasjonsbarrieren har gjentatte ganger blitt fordømt av FN.

Evakueringen av Gaza

En annen betydelig episode i Israels historie var avgjørelsen om å evakuere samtlige jødiske bosetninger på Gazastripen høsten 2005. Daværende statsminister Ariel Sharon var arkitekten bak tilbaketrekkingen. Han la fram sin kontroversielle plan i 2004, der han tok til orde for å avvikle alle de 21 jødiske bosetningene på Gazastripen (samt fire på Vestbredden) i løpet av 2005. Samtidig ble det gitt grønt lys for ytterligere israelsk nybygging på palestinsk land på Vestbredden. Selv om Israel evakuerte alle de jødiske bosetningene på Gazastripen i august 2005, har de helt siden dette beholdt kontrollen over området gjennom omfattende grensekontroll; både til lands og til vanns. Israel kontrollerer også luftrommet over Gazastripen.

Kontrollen over Gazastripen ble ytterligere skjerpet etter at Hamas kom seirende ut av det palestinske valget i 2006. For Israel var Hamas ingenting annet enn en terrororganisasjon, og Israel nektet å godta at de nå skulle sitte i en palestinsk regjering og ha politisk makt. Israel startet derfor det som har blitt en årelang blokade av Gazastripen, med streng kontroll over hvem som kan reise ut og inn av området, og over hvilke varer som kan importeres og eksporteres. Den israelske blokaden av Gazastripen er en sterkt medvirkende årsak til fattigdommen og underutviklingen av dette området, som ifølge en FN-rapport fra 2012 var i ferd med å bli et ubeboelig sted.

Situasjonen på Gazastripen har i tillegg til blokaden blitt forverret av flere runder med krig mellom Israel og Hamas. Raketter skutt ut fra Gazastripen mot Israel har blitt besvart med bombeangrep av IDF, og i 2008–2009 eskalerte angrepene til en fullskala krig, i en militæroperasjon kjent som Operasjon Cast Lead ('støpt bly'). Etter drøye tre uker med krig, inkludert en full bakkeinvasjon av israelske styrker, store tap av menneskeliv og massive ødeleggelser av hus og infrastruktur, ble krigen avsluttet etter at både Israel og Hamas kunngjorde individuelle våpenhviler.

Med enkelte unntak holdt denne skjøre våpenhvilen til 2012, da Operasjon Pillar of Cloud ble igangsatt av det israelske forsvaret. Denne operasjonen var mindre i omfang enn invasjonen i 2008–2009, og bleknet også i sammenligning med den som kom etter – Operasjon Protective Edge, sommeren 2014.

Gaza-krigen i 2014 var den blodigste og mest ødeleggende av de tre invasjonene. Hundrevis av palestinere og 71 israelere ble drept før partene igjen kom fram til en ny våpenhvile. Krigen varte i 50 dager og ødeleggelsene var enorme. Etter 2014-krigens avslutning har det vært flere runder med rakettangrep fra Gazastripen og israelske bomber i respons på dette, men uten at dette har brutt ut i en ny fullskala krig. Situasjonen er imidlertid fortsatt ustabil. Fra desember 2018 har også store palestinske demonstrasjoner på Gazastripen, hvor protestmarsjene har beveget seg opp mot den israelske grensen, på nytt gjort situasjonen i området urolig, og frykten for en ny krig henger alltid i luften.

Krigen mot Hizbollah

En israelsk stridsvogn fyrer av artilleri mot Hizbollah-stillinger i Sør-Libanon i 2006. Den 34 dager lange krigen tok livet av 43 sivile israelere og over 1000 sivile libanesere.
Av /Shutterstock Editorial/NTB Scanpix.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Hjelpemannskaper løper til etter at en rakett fra Hizbollah i Sør-Libanon har slått ned i et nabolag i den nordisraelske byen Nahariya under krigen i 2006. Mer enn 500 000 innbyggere nord i Israel og 900 000 i Sør-Libanon ble tvunget til å forlate hjemmene sine i den 34 dager lange krigen der 43 sivile israelere og over 1000 sivile libanesere døde.

Av /Shutterstock Editorial/NTB Scanpix.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

I nord, på grensen mot Libanon, har ikke det israelske trusselbildet endret seg mye siden Ehud Barak besluttet å trekke israelske tropper ut i 2000. Spenningen mellom Israel og Hizbollah vedvarte etter Israels uttrekning, og tiltok i 2005–2006. Da Hizbollah drepte tre og kidnappet to israelske soldater i Israel 12. juli 2006, besluttet regjeringen å gå til krig i et forsøk på å eliminere den libanesiske militsen. Etter en serie luftangrep rykket bakkestyrker inn i Sør-Libanon 19. juli; Hizbollah svarte med å beskyte byer i Nord-Israel og ned til Haifa, dernest angripe de israelske styrkene i Libanon. Etter 34 dager med kamper var 43 sivile israelere og over 1000 sivile libanesere døde. Mer enn 500 000 innbyggere nord i Israel var tvunget til å forlate sine hjem, og det samme var 900 000 i Sør-Libanon.

FNs sikkerhetsråd vedtok 11. august 2006, med tilslutning fra Libanon og Israel, resolusjon 1701 om øyeblikkelig våpenhvile og forsterking av FN-styrken UNIFIL, med påfølgende uttrekning i september samme år.

Selv om Hizbollah ble påført massive tap, kunne ikke israelske myndigheter innkassere 2006-krigen som en suksess på hjemmebane. Snarere tvert imot. Invasjonen av Libanon møtte omfattende motstand også i Israel, og både den politiske og militære ledelsen ble kritisert for mangelfulle forberedelser. Nok en gang ble det nedsatt en kommisjon for å granske krigens forløp og det israelske lederskapets håndtering av konflikten. Winograd-kommisjonen leverte i januar 2008 en sviende dom over hærens handlinger, beslutningsstruktur, strategi og endelig resultat av operasjonen.

Israels grense til Libanon har siden Israels tilbaketrekking vært et roligere sted. I september 2019 var det for første gang på flere år igjen trefninger mellom Israel og Hizbollah.

Partipolitisk utvikling

I 2002 startet Israel oppføringen av en «sikkerhetsbarriere» mot Vestbredden som et tiltak for å hindre at palestinske terrorister skulle ta seg inn i landet. Den er dels en mur, som her utenfor Jerusalem, og dels et gjerde med elektroniske sensorer.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Med den andre palestinske intifadaen kom Ariel Sharon altså tilbake til toppen av israelsk politikk. Sharon vant statsministervalget over Barak i 2001, og i 2003, da lovendringen om direkte statsministervalg hadde blitt reversert, vant han igjen med Likud. Men så, i november 2005 brøt Sharon med Likud og etablerte partiet Kadima («fremover»). Dette var først og fremst et trekk for å konsolidere sin egen makt i partiet og få gjennomført sine planer om å evakuere de israelske bosetningene på Gazastripen. Før Sharon rakk å lede Kadima til valgurnene fikk han imidlertid et massivt hjerneslag som sendte ham inn i en åtte år lang komatilstand som han aldri våknet fra. Til tross for at partiets frontfigur plutselig ble borte, gjorde Kadima det bra i sitt første valg i 2006 under ledelse av Ehud Olmert, og ble Knessets største parti.

Kun få måneder etter valget kom imidlertid den andre Libanon-krigen. På samme måte som det hadde vært umulig for Golda Meir som sittende statsminister å undra seg ansvaret for håndteringen av krigen i 1973, kunne heller ikke statsminister Ehud Olmert unngå å bli rammet av Winograd-evalueringen i 2006.

Natanyahus comeback

I det neste valget, i 2009, var Kadima ikke lenger ledet av Olmert, men av Tzipi Livni. Under hennes ledelse greide partiet å opprettholde posisjonen fra valget i 2006. Men 2009 var mest av alt det valgåret da Likud gjorde sitt comeback; partiet mer enn doblet sin oppslutning. 2009 ble ikke bare et viktig comeback-år for partiet Likud, men også for dets leder, Benjamin Netanyahu.

Netanyahus andre regjering trådte i kraft i slutten av mars 2009. I tillegg til Likud bestod den av Yisrael Beiteinu, Shas, Mapai og det nystiftede jødiske hjem-partiet (Habayit Hayehudi). Jødiske hjem var et ortodokst nasjonalreligiøst parti etablert høsten 2008 og skulle noen år senere bli Likuds argeste utfordrer i kampen om de nasjonalreligiøse velgerne og bosetterbevegelsen.

I mai 2012 kunngjorde Netanyahu etableringen av nok en nasjonal samlingsregjering, der også Kadima ble inkludert. Med sine 94 seter (av 120) var dette den bredeste koalisjonsregjeringen i landets historie. Kadimas dager i regjeringen ble imidlertid begrenset. Allerede i juli 2012 brøt partiet ut av Netanyahu-regjeringen, blant annet på grunn av uenighet omkring verneplikten til ultraortodokse jøder.

Ved valget i 2013 stilte Tzipi Livni som representant for en ny liste – Hatnuah. Hatnuah kom inn i Knesset, men kun med seks representanter. Igjen var det Likud som kom best ut, denne gangen som del av en fellesliste med det russiske immigrantpartiet Yisrael Beiteinu. Til sammen vant de 31 av setene i Knesset, og fikk dermed nok oppslutning til at Benjamin Netanyahu kunne danne nok en koalisjonsregjering – hans tredje så langt. Likud mistet imidlertid mange stemmer i 2013-valget til det nye sentrumspartiet Yesh Atid («det er en framtid»), ledet av den tidligere tv-profilen Yair Lapid. Det ble imidlertid et turbulent og kortvarig regjeringsprosjekt. Etter et høylytt brudd med Netanyahu og Likud, blant annet over spørsmålet om den jødiske nasjonalstatsloven og over krigen på Gazastripen sommeren 2014, ble Israels 33. regjering oppløst i desember 2014.

Skjøre koalisjoner og korrupsjonsanklager

Den konservative tidligere offiseren Benjamin Netanyahu er Israels lengstsittende statsminister, og har kjempet seg gjennom både ustabile koalisjonsregjeringer og alvorlige korrupsjonsanklager.

Av /WORLD ECONOMIC FORUM/swiss-image.ch.
Lisens: CC BY NC SA 2.0

Etter en marginal valgseier ble Netanyahu igjen statsminister etter valget i 2015. Det ble den fjerde israelske koalisjonsregjering ledet av ham. Israels 34. regjering holdt sammen til desember 2018. Igjen var det spørsmålet om avtjening av verneplikt for de ultraortodokse som utløste regjeringskrisen.

Nyvalg ble utlyst, og på valgdagen 9. april 2019 var det totalt 40 partier som stilte til valg. Av disse var det elleve som kom seg over sperregrensen på 3,25 prosent, og av disse var igjen Likud ledende. Netanyahu og Likud vant 35 av de totalt 120 setene i Knesset i april 2019. Like mange seter ble vunnet av en ny partiliste – Kahol Lavan, («blå og hvitt-partiet»). For første gang på flere år fikk Likud reell konkurranse om å være det største partiet. Kahol Lavan (en liste bestående av to ulike partier), ble ledet av tidligere forsvarsjef for IDF, Benny Gantz, i nært samarbeid med Yesh Atids leder Yair Lapid. Selv om Likud og Kahol Lavan vant like mange seter i Knesset, hadde Benjamin Netanyahu totalt sett flere støttespillere i de andre partiene. Derfor påla president Reuven Rivlin Netanyahu ansvaret for å etablere Israels 35. regjering.

Dette viste seg lettere sagt enn gjort. Med alvorlige korrupsjonsanklager hengende over seg, og med den nye utfordreren Benny Gantz i opposisjon, var det en presset Netanyahu som gikk inn i koalisjonsforhandlinger. Etter langvarige forhandlinger måtte Netanyahu til slutt gi opp forsøket på å få på plass en ny regjering. I slutten av mai 2019 stemte Knessets medlemmer for å oppløse nasjonalforsamlingen, og nok et nyvalg ble utlyst.

Ny valgdag ble satt til 17. september 2019 – og dermed første gang i Israels historie at to valg avholdes i ett og samme år.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg