Hardingfele laga av Erik Johnsen Helland i 1863, instrumentet har tilhøyrt Myllarguten. av . Begrenset gjenbruk

hardingfele

Spelemann Petter Tveiten Veum med hardingfele.
Av /Vest-Telemark Museum/Digitalt Museum.
Lisens: CC BY-NC-SA 4.0
Mens det var de mannlige utøverne som dominerte tidligere, er mange av de mest lovende felespillerne nå kvinner. Da Åse Teigland fra Hardanger vant Hardingfele klasse A på Landskappleiken på Røros i 2005 var det som første kvinne siden 1960.
Av /NPK/NTB Scanpix.
Under de fire strengene som man spiller på har hardingfela flere understrenger som klinger med selv om man ikke spiller direkte på dem. Dette er med på å gi hardingfela den store og særpregede klangen.
Av .
Lisens: CC BY NC SA 2.0
Tre hardingfelespelarar i Bø rundt 1911. Fra venstre: Einar Lund, Kristiane Lund og Gunnulv Borgen.
Hardingfele fra 1899 laget av Peder Braatan Kroken Toke.
Av /Larvik Museum / Digitalt Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Torgeir eller Tarjei Augundsson er kjent som Myllarguten. Han er en av Norges mest kjente hardingfelespillere gjennom historien.

Myllarguten fotografert i 1858.
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Felespelar Kristiane Lund fra Bø.

Av /Digitalt Museum.

Jan Beitohaugen Granli er en hardingfelespelemann fra Øystre Slidre.

.
Hardingfela blir også brukt utenfor den tradisjonelle folkemusikken. Gruppa Valkyrien Allstars bruker hardingfeler i sin blanding av tradisjonsslåtter og et moderne, soulinspirert sanguttrykk. Fra venstre Erik Sollid, Tuva Syvertsen og Ola Hilmen.
Valkyrien Allstars
Av .

Hardingfele er en norsk feletype som minner om den vanlige europeiske fiolinen. Den ble utformet i Hardanger på 1600-tallet og ble etter hvert et av de viktigste instrumentene i norsk folkemusikk.

En rekke felemakere har opp gjennom årene påvirket utformingen av hardingfela. I tillegg har dyktige felespillere som blant andre Myllarguten, Sigbjørn Bernhoft Osa og Knut Buen betydd mye for populariteten til hardingfela rundt om i landet.

Hardingfela er som regel noe mindre enn den europeiske fiolinen. Den er mer hvelvet i formen, halsen er kortere og stolen flatere. I tillegg er hardingfela rikt utsmykket. Både fiolinen og hardingfela har fire strenger som man spiller på. Hardingfela har i tillegg flere understrenger som klinger med selv om man ikke spiller direkte på dem. Understrengene løpet fritt under gripebrettet og blir satt i svingninger ved at man stryker på overstrengene. Dette er med på å gi hardingfela den store og særpregede klangen. Hardingfelene har opp gjennom årene gjerne hatt mellom to og seks understrenger. I dag er fire eller fem understrenger det mest vanlige.

Spillet karakteriseres ved utstrakt bruk av tostemmig spill med mye dobbeltstrøk og hyppig bruk av ornamentikk. Mens det var de mannlige utøverne som dominerte tidligere, er mange av de mest lovende felespillerne nå kvinner.

Som del av de sterke nasjonalromantiske strømningene utviklet hardingfela seg i løpet av siste halvdel av 1800-tallet til å bli en form for nasjonalsymbol som markerte norsk egenart i forhold til våre naboland. Mange har derfor betraktet hardingfela som et norsk nasjonalinstrument. Hardingfelemusikken har samtidig inspirert en rekke komponister.

Stemming

Hardingfela har kortere strengemensur enn fiolinen og klinger vanligvis opp til en liten ters høyere enn en fiolin. Hardingfela kan stemmes på forskjellige måter, og det finnes 25-30 ulike stemminger. Noen eksempler er:

  • «oppstemt» (a–d1–a1–a2)
  • «nedstemt» (g–d1–a1–e2)
  • «trollstemt» (a–e1–a1–ciss2)
  • «gorrlaus» (f–d1–a1–e2)

Understrengene stemmes oftest d1–e1–fiss1–a1 eller d1–e1–g1–a1.

Hardingfelemusikken

Repertoaret på hardingfela består for det meste av eldre bygdedansslåtter som halling, gangar og rull i todelt takt (2/4, 6/8) og springar i tredelt takt (3/4). I tillegg spilles det også mange brudemarsjer og forskjellige former for lyarslåtter (lytteslåtter), som er spesielt utbredt i Valdres. På slutten av 1800-tallet ble hardingfelerepertoaret utvidet med flere større konsertstykker, for eksempel Sjur Helgelands «Budeiene på Vikafjell». Dette hang sammen med at en rekke hardingfelespelmenn hadde begynt å reise rundt og gi konserter. Flere dro også på konsertturneer til Amerika.

I flere bygder, for eksempel i Hardanger, finnes det dessuten et bredt utvalg av runddansslåtter (vals, polka, masurka og reinlender) som framføres på hardingfele. Disse slåttene har gjerne hatt noe lavere status enn bygdedansslåttene.

En stor del av de eldre hardingfeleslåttene er bygd opp av små motiver på to eller tre takter som gjentas og varieres etter mer eller mindre faste normer gjennom slåtten. Hver slått har gjerne fra to og opp til fem slike motiver.

Historikk

Hardingfela har trolig sin bakgrunn i eldre bygdefeler og ble utformet i Hardanger på 1600-tallet, sannsynligvis ved en gradvis sammensmelting av eldre norske strykeinstrumenter som fiðla og gigja, og fiolinen. Instrumentet fikk derfor etter hvert navnet hardingfele. Ideen om bruken av understrenger kom trolig fra De britiske øyer og ble omkring 1700 et felleseuropeisk motetrekk som påvirket en rekke ulike instrumenter, for eksempel den svenske nyckelharpa.

Den eldste kjente hardingfela ble trolig laget i 1651 av Ole Jonsen Jaastad (1621–1694) fra Ullensvang i Hardanger. De som førte an i den videre utviklingen av instrumentet var først og fremst felemakerne Isak Nilsen Botnen (1669–1759) og hans sønn Trond Isaksen Flatebø (1713–1772) fra Kvam i Hardanger. Felene deres var samtidig regnet som de aller beste.

Hardingfela spredte seg raskt utover store deler av det sørvestlige Norge, hvor den gradvis trengte bort både eldre feletyper og andre instrumenter. Hardingfela ble tidlig svært populær på Vestlandet og i Valdres og Numedal. Omkring 1800 nådde den også Hallingdal og Telemark, hvor man i likhet med i Setesdal ennå benyttet forløpere for hardingfela i form av små bygdefeler med understrenger.

Tidlig på 1900-tallet hadde hardingfela funnet veien helt nord til Sunnmøre, og den ble også innført på Nordmøre og i enkelte sørtrønderske bygder. Lenger sør spredte den seg fra innlandet og ut mot kysten både på Vestlandet, i Rogaland og i Agder.

Den moderne hardingfela

På 1800-tallet ble hardingfela videreutviklet i i Telemark av felemakerne John Eriksen Helland (1790–1862) og hans to sønner Erik Johnsen Helland (1816–1868) og Ellev Johnsen Steintjønndalen (1821–1876). Etter en periode med eksperimentering framstod felene deres tidlig i 1860-årene i den formen vi gjerne kaller den moderne hardingfela. Denne modellen lå atskillig nærmere fiolinen i formen enn de eldre hardingfelene. Hellandfamilien etablerte samtidig en form for familiedynasti av felemakere, som holdt virksomheten i gang helt fram til slutten av 1970-årene.

I løpet av 1800-tallet spredte hardingfela seg både til Hallingdal og Setesdal, og fra omkring 1900 ble den også tatt i bruk i andre deler av landet. På Vestlandet fortsatte felemakerne Johannes B. Tveit (1786–1847) og Anders Heldal (1811–1897) å lage feler som i stor grad bygde på Isak Botnen og Trond Flatebøs modeller, men også her tok telemarksfelene mer og mer over fra slutten av 1800-tallet.

På 1900-tallet har en lang rekke dyktige felemakerne holdt hardingfelebyggetradisjonen ved like. Blant de aller fremste felemakerne regnes Gunnar M.A. Røstad (1874–1947), Olav G. Helland (1875–1946), Olav K. Venaas (1877–1957) og Knut K. Steintjønndalen (1887–1969).

Et internasjonalt instrument

Gjennom den store utvandringen til Amerika på 1800-tallet spredte hardingfela seg til et nytt kontinent, hvor det i dag fortsatt finnes mange aktive felespillere og en god del som bygger hardingfele. Det finnes også hardingfelebyggere i en rekke andre land som for eksempel Japan.

Hardingfeleutøvere

Sigbjørn Bernhoft Osa
Av /NTB Scanpix ※.

På 1800-tallet sto hardingfela aller sterkest i Telemark, Hardanger og på Voss, hvor det fantes en rekke dyktige hardingfelespelemenn. En av de aller mest kjente hardingfeleutøverne gjennom tidene er telemarkingen Torgeir (Tarjei) Augundsson (1801-1872), kjent under navnet Myllarguten. Han var den første spelemannen som begynte å reise rundt og gi konserter på hardingfela. Andre viktige hardingfelespelmenn på denne tiden var dansespelmannen Håvard Gibøen (1809-1873) i Telemark, den teknisk dyktige Jørn Hilme (1778-1854) i Valdres og den store læremesteren Ola Mossafinn (1828-1912) på Voss.

Også etter 1900 har spesielt Telemark hatt en rekke fremragende hardingfeleutøvere. Her kan man blant mange andre trekke fram spelemennene Torkjell Haugerud (1876-1954), Kristiane Lund (1889-1976) og Kjetil Løndal (1901-1987), som også hadde to dyktige felespillere som brødre. I Hallingdal var det flere svært gode felespillere, men Odd Bakkerud (1931-1989) var den som gjorde seg mest bemerket på kappleikene. På Vestlandet var Lars Skjervheim (1915-2003) fra Voss en viktig tradisjonsbærer, som også lagde en rekke nye slåtter, mens sambygdingen Sigbjørn Bernhoft Osa (1910-1990) sto i en særstilling når det gjaldt å gjøre hardingfela kjent både i Norge og utlandet.

I Hardanger var Halldor Meland (1884-1972) og Anders Kjerland (1900-1989) de fremste spelmennene. Meland hentet også mange impulser fra spelemenn i Telemark og skapte dermed sin egen spillestil. Blant spelmennene i Setesdal kan man spesielt trekke fram Olav Heggeland (1888-1974) og Dreng Ose (1896-1990), som representerte to forskjellige stilidealer. I Valdres regnes Torleiv Bolstad (1915-1979) som den fremste spelemannen i sin generasjon.

Leif Rygg (1940-2018) på Voss og Knut Hamre (f. 1951) i Hardanger har begge vunnet Landskappleiken flere ganger. I Telemark kan vi særlig trekke fram brødrene Hauk (f. 1933) og Knut Buen (f. 1948) samt Bjarne Herefoss (1931-2002), som ofte trollbandt tilhørerne med spillet sitt når han var i storform.

I Setesdal har spesielt Hallvard T. Bjørgum (f. 1956) stått fram blant de fremste spelemennene, mens Alf Olsen (f. 1940) i Numedal og Øyvind Brabant (f. 1956) i Hallingdal har gjort seg bemerket med sitt stødige og gode spill. På Vestlandet har Sigmund Eikås (f. 1947) fra Sunnfjord både som utøver og ikke minst gjennom det omfattende rekrutteringsarbeidet sitt, lagt ned en betydelig innsats for hardingfelespillet.

Blant de fremste i den senere generasjonen kan vi trekke fram Jan Beitohaugen Granli (f. 1979) fra Valdres, Håkon Høgemo (f. 1965) fra Sogn, Åse Teigland (f. 1975) fra Hardanger, samt Ottar Kåsa (f. 1983), Per Anders Buen Garnås (f. 1980) og Anne Hytta (f. 1974) fra Telemark.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg