Folkedrakt, en drakt som er tradisjonell så vel i opphav som bruk, kjent fra de fleste land i Europa og fra land utenfor Europa. Folkedraktene er nå enten forsvunnet helt eller gått over til å bli en festdrakt, se bunad. Folkedraktene gikk av bruk til forskjellige tider i de forskjellige land, men holdt seg lenge hos enkelte minoritetsgrupper som f.eks. samer, inuit (eskimoer) og indianere. Relikt-områder med levende folkedrakttradisjon finnes blant annet i flere øst-europeiske land og på Balkan. I Vest-Europa gikk folkedrakten stort sett av bruk på 1800-tallet, enkelte steder, f.eks. Nederland (Marken), Danmark (Amager, Fanø), Færøyene, Sverige (Dalarna), Finland og Norge (se nedenfor), har den unntaksvis holdt seg til inn på 1900-tallet.

En folkedrakt er sammensatt av mange ulike komponenter og er til enhver tid resultatet av en lang utvikling. Folkedrakten er et produkt av tradisjon, motepåvirkning, lokal utvikling og individuell smak. Til sammen utgjør dette en drakt som er ens innenfor et visst område i et visst tidsrom, men som samtidig er ulik drakter i andre områder, til tross for felles opphav og felles ytre påvirkninger. Grunnstammen er det nedarvede, og røttene kan i enkelte tilfeller gå helt tilbake til forhistorisk tid. Når nye impulser kom, kunne man ta opp hele plagg, detaljer av plagg eller utsmykning, som i hvert enkelt tilfelle ble omformet og tilpasset drakten slik at resultatet ble en organisk helhet. Måten dette ble gjort på varierte, og var grunnlaget for skillet mellom, og inndelingen i, ulike regionale drakter.

Hovedskillet mellom draktene i øvre og nedre Hallingdal ligger f.eks. i kvinnehodebunadene. I Setesdal og Vest-Telemark er hodebunaden stort sett den samme, mens draktene for øvrig er helt forskjellige. Ermebryningen – en kanting påsatt ermeringingen på manns- og kvinnetrøyer – er laget på forskjellig måte i Hallingdal, Numedal, Vest-Telemark, Tinn og resten av Øst-Telemark. Innenfor de enkelte draktene har det vært rom for individuelle variasjoner, først og fremst i valg av materiale, farge og utsmykning. De ulike moteretningene har hatt ulik gjennomslagskraft, slik at en bestemt moteretning kan ha satt dype spor etter seg i en drakt og ingen i en annen.

I enkelte folkedrakter kan vi finne plagg eller detaljer som går tilbake til før-reformatorisk tid. I Jølster i Sunnfjord har f.eks. hette med skulderslag, køysa, av samme type som Herjolfsnes-hettene (fra 1300-tallet), vært i bruk til 1930–1940-årene. Kvinnene brukte køysa som utenpåplagg over den egentlige hodebunaden. Hudsko, som har vært brukt over store deler av landet, har røtter tilbake i forhistorisk tid. Andre draktplagg kan ha trekk fra middelalder og forhistorisk tid.

Endringene har sin forutsetning blant annet i økonomiske og sosiale forhold. Renessansemotens ermebryning, plissering og båndpryding, foruten flasketrøya – en trøye med løse fliker fra livet ned over hoftene – går igjen i mange av våre folkedrakter. Draktfremstillingen på Frøysok-epitafiet fra Gol i Hallingdal, datert 1699, viser trøyer med bryning, plissert eller felt knebukse og stakk. Tilsvarende knebukse er kjent blant annet fra Telemark og Setesdal, liksom felt stakk har vært brukt i Agder-fylkene, Hordaland og andre steder. Gudbrandsdalens «gråvest», også kjent fra Hedmark og Trøndelag, har sitt forbilde i justeaucorps'en, et europeisk moteplagg fra 1600-tallet. Gråvesten var en sid frakk av hjemmevirket vadmel med skjøter og store lommeklaffer og ble brukt på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Trekk fra empiremoten, kort livlinje og høy ståkrage, har satt sitt preg på mange folkedrakter. Trøye, vest og livstykke krøp oppover, mens buksene og stakken ble lange. Mannsdrakten fra Setesdal med kort vest og langbukse er et eksempel på empirepåvirkning.

Folkedrakten var den vanlige klesdrakten brukt av menn og kvinner til hverdags, helg og høytid. Det var en funksjonell drakt tilpasset sin tids arbeidsforhold og omgangsformer, årets og livets høytider. Gift og ugift stand er enkelte steder blitt markert gjennom kvinnehodebunadene, f.eks. koneskautene i Hordaland. Et hovedskille har vært mellom kirkeklær – som var de fineste og bare kunne brukes i kirken – og ikke-kirkeklær. Innenfor disse gruppene kunne det være flere graderinger.

Oppløsningsprosessen innen folkedrakt-tradisjonen tok til ca. 1850 og er ennå ikke avsluttet. Enkelte steder, f.eks. i Hallingdal, Setesdal, Flesberg i Numedal, har tradisjonene holdt seg inn på 1900-tallet. Omtrent samtidig med at folkedraktene begynte å gå av bruk, oppstod bunadbevegelsen. Folkedraktenes høytidsdrakt blir brukt som festdrakt i og utenfor kirken. Dagens bunad kan være siste ledd i utviklingen av en tradisjonell folkedrakt, slik tilfellet er med f.eks. manns- og kvinnebunaden i Hallingdal, Flesberg i Numedal og Setesdal. I områder der folkedrakttradisjonen er brutt, eller der det ikke har vært noen slik tradisjon, oppstår spørsmålet om rekonstruksjon av bunader. Vi har på samme tid å gjøre med både en oppløsningsprosess (folkedrakttradisjonen) og en bevarings- og gjenskapningsprosess (bunadbevegelsen).

Bunadbruken er meget utbredt, og interessen synes heller å øke enn å avta. Noe av forklaringen ligger kanskje i at bunaden gir bæreren en identitet, og skaper en følelse av samhørighet med tidligere tider. Til forskjell fra de andre nordiske land, utgjør folkedanserne bare en liten del av bunadbrukerne i Norge. Bunaden brukes ved familiehøytideligheter som bryllup, barnedåp, konfirmasjon og andre festlige tilstelninger, private og offentlige.

De viktigste kildene til studiet av våre folkedrakter er bevart draktmateriale, billedfremstillinger, statuene i Nordmandsdalen i Danmark, fotografier, foruten trykte og utrykte kilder av ulike slag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.