Gammelnorsk, språket i Norge fra begynnelsen av vikingtiden fram til annen halvdel av 1300-tallet.

I Norge har betegnelsen også blitt brukt om middelalderspråket i landområder som ble befolket fra Norge i vikingtiden. Dette fellesspråket kalles nå til vanlig norrønt på norsk, et begrep som dekker både gammelnorsk og gammelislandsk.

Ortografien i de gammelnorske tekstene på 1200- og 1300-tallet, kan skille seg sterkt fra den normaliserte norrøne ortografien, som tar utgangspunkt i gammelislandsk språk ved begynnelsen av 1200-tallet. For eksempel er det i gammelnorske tekster ikke vanlig med h foran l, r og n (laupa, ross, not for hlaupa, hross, hnot), diftongen ey skrives ofte øy (høyra for heyra, 'høre'), tegnet ǫ (o med kvist) forekommer svært sjeldent, og gammelnorsk tekst kan gjerne ha svarabhaktivokal og følge regler for vokalharmoni

Gammelnorske trekk kan også finnes i islandske håndskrifter. Slike trekk kan forklares med språklig påvirkning fra Norge eller med at islandske avskrifter har hatt norske forelegg (grunntekster). De kan også forklares som språklige tilpasninger i litteratur som skulle eksporteres fra Island til Norge.

Se norrønt og norsk språkhistorie.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.