Gammelnorsk, språket i Norge fra begynnelsen av vikingtiden fram til annen halvdel av 1300-tallet.

I Norge har betegnelsen også blitt brukt om middelalderspråket i landområder som ble befolket fra Norge i vikingtiden. Dette fellesspråket kalles nå til vanlig norrønt på norsk, et begrep som dekker både gammelnorsk og gammelislandsk.

Ortografien i de gammelnorske tekstene på 1200- og 1300-tallet, kan skille seg sterkt fra den normaliserte norrøne ortografien, som tar utgangspunkt i gammelislandsk språk ved begynnelsen av 1200-tallet. For eksempel er det i gammelnorske tekster ikke vanlig med h foran l, r og n (laupa, ross, not for hlaupa, hross, hnot), diftongen ey skrives ofte øy (høyra for heyra, 'høre'), tegnet ǫ (o med kvist) forekommer svært sjeldent, og gammelnorsk tekst kan gjerne ha svarabhaktivokal og følge regler for vokalharmoni

Gammelnorske trekk kan også finnes i islandske håndskrifter. Slike trekk kan forklares med språklig påvirkning fra Norge eller med at islandske avskrifter har hatt norske forelegg (grunntekster). De kan også forklares som språklige tilpasninger i litteratur som skulle eksporteres fra Island til Norge.

Se norrønt og norsk språkhistorie.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.