norsk utdanningshistorie

Først med den voksende statsmakt og den religiøse pietismen på 1700-tallet begynte den sentrale administrasjonen for alvor å interessere seg for undervisning og oppdragelse. Det ble gitt nye statutter for universitetet (1732), for den høyere skole (1739), forskrifter om konfirmasjon (1736) og lov om skoler på landet (1739). Allmueskolene gav undervisning i kristendom, lesing, skriving og regning, men de to siste fagene var frivillige. Gjennom hele 1700-tallet og langt inn på 1800-tallet var antall analfabeter betydelig. Latinskolene ble søkt av et fåtall og hadde klassiske språk, litteratur og historie som hovedfag ved siden av kristendom. Allerede på 1700-tallet kom imidlertid morsmål, geografi og moderne historie med i læreplanen. Fra disse skolene og fra universitetet i København, som også hadde studenter fra Norge, kom embetsmenn og andre ledere i stat og kirke. I flere byer ble det dessuten opprettet borger- eller realskoler, som skulle forberede for det praktiske liv. Ved forordning av 1809 ble latinskolene omdannet til «lærde skoler». Studenteksamen, examen artium, ble i dansketiden og frem til 1883 avlagt ved universitetet.

I 1811 fikk Norge sitt eget universitet. Det begynte sin virksomhet i 1813. Etter 1814 vokste kravet om at allmueskolen måtte forbedres. I første omgang førte arbeidet til lov av 1827 om allmueskoler på landet. Den påbød at det skulle være fast skole ved alle hovedkirker og ved verk eller bruk med minst 30 arbeidere. Ellers skulle det være omgangsskoler i prestegjeldene. Skoleplikten varte fra 7–8-årsalderen og frem til barnet var konfirmert, og det skulle være minst to måneders skolegang per år. I 1848 kom lov om allmueskoler i kjøpstedene. Nye fag som håndarbeid for jenter og gymnastikk for gutter kunne tas med i fagkretsen, og undervisningstiden ble i mange byer utvidet til 18–24 timer per uke. Skoleåret var på 45 uker.

Parallelt med utbyggingen av allmueskolen måtte lærerutdanningen styrkes, og Stortinget opprettet en rekke seminarer, det første statsseminar på Trondenes i 1826. De sterke nasjonale strømningene i norsk åndsliv på midten av 1800-tallet og kravet om utvidet folkestyre i politikken, fikk stor betydning for folkeopplysningen og utbyggingen av skoleverket. Ny lov om allmueskoler på landet kom i 1860. Heretter skulle fast skole være det normale, omgangsskole skulle være unntaket. I læreplanen inngikk utvalgte stykker av en lesebok med geografi, naturkunnskap og historie. En skolekommisjon med sognepresten som formann skulle lede skolene i kommunene, og hvert stift fikk sin skoledirektør. Det stod lenge strid om den lærde skole. Motstanden mot den ensidige klassiske dannelse vokste i styrke, og det ble krevd økt opplæring i moderne språk og realfag. I 1869 kom lov om høyere allmennskoler. Etter tre år i allmueskolen eller en forberedelsesskole kunne elevene gå over til en seksårig middelskole med latinlinje og engelsklinje. Gymnaset var treårig og delt i latingymnas med latin og gresk som hovedfag, og realgymnas med matematikk, naturfag og engelsk som hovedfag. Gammelnorsk ble en obligatorisk del av morsmålet.

Kritikken av den «sorte skole» med latin og gresk var over hele Norden inspirert av Nikolai Grundtvig. I 1864 ble den første norske folkehøyskole grunnlagt. Begeistringen for folkeopplysning førte til opprettelse av Selskabet for Folkeoplysningens Fremme (1851) med det formål å virke for «folkeaandens vækkelse, udvikling og forædling». I 1864 ble Studentersamfundets Fri Undervisning stiftet.

Etter den store politiske reformen i 1884 med innføringen av parlamentarismen kom skoleverket igjen i støpeskjeen. I 1889 ble det skapt en felles skole for alle samfunnslag, folkeskolen. Det ble gitt egne lover for by og land. Folkeskolen ble sjuårig for barn mellom 7 og 14 år. På landet ble undervisningstiden økt til tolv uker årlig, senere ytterligere utvidet. I byene ble det undervist 18–30 timer per uke 40 uker i året. Klassene skulle ikke ha flere enn 35 elever, men kunne unntaksvis ha opptil 40–45 elever. For hver skole skulle det bygges eller leies skolelokale. Hver kommune fikk et skolestyre der folkevalgte sammen med presten og lærernes representant var med. Barna skulle lære å lese både landsmål og riksmål, og flere skolekretser gikk etter hvert over til landsmål som hovedmål i undervisningen.

Den høyere skolen ble reformert ved lov av 1896. Middelskolen ble fireårig og fulgte etter fem års folkeskole eller annen forberedende undervisning. Hovedfagene var norsk, tysk, engelsk og matematikk. Gymnaset ble treårig og hadde språklig-historisk linje og reallinje. Latinlinjen falt bort, men med Stortingets samtykke kunne enkelte skoler inntil videre undervise i latin. I 1919 ble latinlinjen igjen fast organisert. Elevene kunne velge riksmål eller landsmål som hovedmål, og fra 1907 ble det innført skriftlig prøve også i sidemålet.

Landbruksskolene var våre første yrkesskoler. I 1840-årene var det landbruksskoler i nesten alle fylker. Etter en stagnasjonsperiode fikk de en ny sterk utvikling etter 1890.

Kvinners adgang til utdanning ble bedret. I 1882 fikk kvinner rett til å ta examen artium, og i 1884 adgang til alle embetseksamener. Kvinnelige lærere hadde også fått innpass i den elementære undervisningen, og i 1890 ble seminarene åpnet for kvinner. Omtrent samtidig ble også en rekke fagskoler åpnet. Loven av 1896 gjorde den høyere skole til en fellesskole for jenter og gutter. Egne pikeskoler forsvant utover på 1900-tallet.

Enkelte skoler for funksjonshemmede barn var blitt satt i gang på 1800-tallet. I 1881 kom den første lov om skoler for «abnorme» barn. Loven omfattet døve, blinde og åndssvake, og skolene kunne enten være statsskoler eller private eller kommunale skoler med statstilskudd. Loven ble revidert i 1915 og i 1951, og utvidet til å omfatte barn med tale-, lese- og skrivevansker og barn med tilpasningsvansker. Staten hadde plikt til å sørge for det nødvendige antall skoler, men som før kunne også kommuner og private drive slike skoler.

Lovene om folkeskolen ble revidert i 1936, og i 1959 ble det gitt en felles lov om folkeskolen for by og land. Ved begge anledninger ble særlig landsfolkeskolen styrket. I 1959 ble det åpnet adgang for kommunestyret til å vedta niårig enhetsskole, og i 1969 ble niårig obligatorisk grunnskole lovfestet.

Kravet om at den høyere skolen skulle bygge på avsluttet folkeskole ble stadig sterkere, og i 1920 vedtok Stortinget at bare høyere skoler som bygde på sjuårig folkeskole kunne få statstilskudd. Det vanlige mønsteret ble da treårig middelskole fulgt av treårig gymnas. I 1935 ble middelskolen avløst av en treårig realskole. De to første årene i realskolen var felles med gymnaset, som normalt fikk et femårig løp med real-, engelsk-, latin- og norrønlinjer, senere også en naturfaglinje. Realskoler og gymnas ble ved lov av 1964 tilpasset den nye niårige skolen. Gymnaset ble igjen treårig og bygde på andre klasse i treårig realskole eller på niårig grunnskole.

Etter andre verdenskrig fant det sted en kraftig utbygging av yrkes- og fagskoler. Offentlige verkstedskoler og handelsskoler ble organisert ved siden av husstellskoler, husflidsskoler og andre fagskoler. Treårige tekniske skoler lå dels på gymnasialt, dels på høyskolenivå.

Etter at Universitetet i Oslo var grunnlagt i 1811, gikk det mange år før det kom flere høyskoler. Norges landbrukshøgskole startet sin virksomhet på Ås i 1859, men fikk sitt navn og full bredde i undervisningen først i 1897. Norges tekniske høyskole (NTH) ble opprettet i 1910 og lagt til Trondheim. Veterinærhøyskolen fulgte i 1918, Tannlegehøyskolen i 1928 (innlemmet i Universitetet i Oslo som odontologisk fakultet i 1959). Norges Handelshøyskole, som ble lagt til Bergen, kom først i 1936. Universitetet i Bergen hadde en forløper i Bergens Museum (grunnlagt i 1825) og ble opprettet av Stortinget i 1946. Universitetet i Tromsø ble opprettet i 1968. Universitetet i Trondheim ble vedtatt opprettet i 1968 som en integrasjon av Norges tekniske høgskole og Norges Lærerhøgskole (grunnlagt i 1922).

Fra midten av 1960-årene ble det gjort et stort løft innen høyere utdanning ved etableringen av en ny type utdanningsinstitusjoner i distriktene (distriktshøyskoler). Samtidig som de første distriktshøyskolene ble opprettet i 1969, ble en rekke andre postgymnasiale skoleslag oppgradert og gitt høyskolestatus, blant annet lærerskole, sykepleierskole, tekniske skoler, maritime skoler, kommunal- og sosialskoler med mer. De ble innlemmet i det såkalte regionale høyskolesystemet som i første rekke skulle tilby kortere, yrkesrettede studier og dekke behovet for nye typer utdanning på nasjonalt og regionalt nivå.

I 1989 fikk universitetene og de vitenskapelige høyskolene for første gang en felles lov, etter at hver institusjon tidligere hadde hatt sin egen. I 1995 ble det vedtatt en felles lov for all høyere utdanning som også omfatter de statlige høyskolene. I 2005 kom en ny lov for universiteter og høyskoler som også gjelder for private høyere utdanningsinstitusjoner.

Reform i videregående opplæring, Reform 94, gav lovfestet rett til tre års videregående opplæring. Gudmund Hernes tiltrådte som utdanningsminister. Ved Reform 97 og ny læreplan ble grunnskolen tiårig. I 1998 kom Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa; opplæringsloven, som omhandler rettigheter og plikter forbundet med opplæring og skolegang i Norge. Kunnskapsløftet ble innført i 2006 med nye læreplaner for grunnskolen og den videregående skole. Dette medførte styrking av basisfagene norsk, matematikk og naturfag.

1900-tallet har vært preget av stadig økende søkning til videregående og høyere utdanning. Veksten har vært særlig sterk etter 1960, og langt større for kvinner enn for menn. Siden 1975 har det vært flere kvinner enn menn blant dem som avslutter videregående opplæring, og i 2004 var andelen kvinner i høyere utdanning om lag 60 prosent. Utdanningsnivået i befolkningen har økt sterkt fra slutten av 1900-tallet. I 2004 hadde cirka 83 prosent av befolkningen i alderen 25–64 år utdanning utover grunnskolen, 56 prosent over 16 år hadde videregående opplæring, 22 prosent hadde universitets- og høyskoleutdanning. Det har vært cirka 70 prosent økning i antall studenter sidene 1990-årene.

• Skole og utdanning i Norge
• Kunnskapsdepartementet
• skole
• fagopplæring
• fjernundervisning
• folkehøyskole
• friskole
• grunnskolen
• høyskole
• videregående opplæring i Norge
• voksenopplæring

• Andersen, Kjell: Allmennutdanning og yrkesutdanning i Norge : hovedlinjer i utviklingen av videregående opplæring etter 1945, (1999).
• Dale, Erling Lars: De strategiske pedagoger : pedagogikkens vitenskapshistorie i Norge, (1999).
• Grankvist, Rolf: Utsyn over norsk skole : norsk utdanning gjennom 1000 år, (2000).
• Hagemann, Gro: Skolefolk : lærernes historie i Norge (1992).
• Myhre, Reidar: Den norske skoles utvikling : idé og virkelighet 8. utgave, (1998).
• Telhaug, Alfred Oftedal: Norsk skoleutvikling etter 1945 : utdanningspolitikk og skolereformer 1945–1994, 4. utgave, (1994).
• Telhaug, Alfred Oftedal & Odd Asbjørn Mediås: Grunnskolen som nasjonsbygger : fra statspietisme til nyliberalisme, (2003).
• Telhaug, Alfred Oftedal & Petter Aasen, red.: Både – og : 90-tallets utdanningsreformer i historisk perspektiv, (1999).
• Thuen, Harald & Sveinung Vaage, red.: Pedagogiske profiler : norsk utdanningstenkning fra Holberg til Hernes, (2004).
• Tønnessen, Liv Kari Bondevik: Norsk utdanningshistorie : en innføring med fokus på grunnskolens utvikling, (2004).