norsk folkemusikk

Folkemusikk. FolkOrg (tidl. Landslaget for Spelemenn) arrangerer hvert år landskappleik i samarbeid med lokale spelemannslag. Her møtes spelemenn, kvedere og dansere i alle aldre. Bildet viser noen spelemenn i en uformell sammenkomst i det fri. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Folkemusikk av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse
I en levende folkemusikktradisjon blir musikken overlevert muntlig fra generasjon til generasjon. Dette er brødrene Johannes (t.v.) og Gunnar Dahle med "gofa" Knut Dahle.
av . Begrenset gjenbruk

Folkemusikk er eldre, tradisjonell musikk med sterk lokal identitet og særpreg som har blitt muntlig formidlet fra generasjon til generasjon.

Folkemusikken i Norge har røtter langt tilbake og er dokumentert i litterære kilder fra norrøn tid. Den eldste folketonen ble nedtegnet i 1695, men den systematiske innsamlingen begynte ikke før et stykke ut på 1800-tallet. Samisk folkemusikk ble første gang nedtegnet 1799.

Den vokale folkemusikken

I norsk folkemusikk er de eldste kjente formene knyttet til seterbruket. Vokalformer på grensen mellom rop og sang som kauking, huving og laling ble brukt til kommunikasjon over lange avstander. Tilsvarende ble lokk brukt til å kalle på dyrene. Instrumental stemmebruk og særpregede tonale, rytmiske og melodiske mønstre vitner om setermusikkens høye alder og funksjonsbetingede utforming.

Ballader

Den eldste gruppen av folkeviser kalles ballader, og de visene som inneholder en fortelling kaller vi episke. I Norden er balladene de eldste episke folkevisene man kjenner til. Ut fra tekstene kan de føres tilbake til norrøn tid, og de levde i muntlig overlevering fram til 1800-tallet, da de ble nedskrevet. Middelalderballadene deles gjerne inn i ulike grupper etter tekstinnholdet: naturmytiske viser, legendeviser (for eksempel Draumkvedet), troll- og kjempeviser, ridderviser, historiske viser og skjemteviser.

Stev

I en særskilt klasse står gamle- og nystevet. Gamlestevet synges som regel til en melodi som er i slekt med første del av Draumkvedet-melodien. Men det finnes også selvstendige gamlestevmelodier. Til nystevet finnes det rundt 40 ulike melodier. Vi har også slåttestev, som er tekst til en slått eller deler av slåtten, hvor slåtten representerer melodien. Slåttestevet går derfor gjerne i en fast danserytme. Det å synge en folkevise eller et stev kalles gjerne kveding, et uttrykk som etter hvert blir brukt mer generelt om det å framføre vokal folkemusikk uten akkompagnement. Kvedingen har også andre klangidealer enn den skolerte skjønnsangen.

Religiøse folketoner

De religiøse folketonene utgjør en stor gruppe melodier. Begrepet betegner melodier sunget til protestantiske tekster, det vil si fra tiden etter reformasjonen i 1536. For en stor del består de av folkelige koralvarianter rike på forsiringer og med særegne rytmiske og tonale vendinger. Populære tekstforfattere har vært Thomas Kingo, Petter Dass, og Hans Adolph Brorson. Også barneviser og bånsuller kan føres langt tilbake i tiden.

Viser

Kvedar og visesanger Ingebjørg Bratland under en konsert i Grieghallen i 2017.
Ingebjørg Bratland av /Gonzales Photo. Gjengitt med tillatelse

Blant nyere visetyper finner vi bygdeviser, kjøgemesterviser (bryllupsviser), sjømannsviser, obskøne viser, nidviser, rallarviser, sjantier, andre arbeidssanger, drikkeviser, skillingsviser og agitasjons- og propagandaviser.

Instrumentalmusikken

Glåmos Spellmannslag - et av mange spelemannslag som ble stiftet på 1950-tallet.
av . Begrenset gjenbruk
Bukkehorn - et typisk gjeterinstrument. Bukkehornet har fått en renessanse i nyere, bl.a. gjennom utøvere som Jørn Simenstad.
av . Begrenset gjenbruk

Folkemusikk. To norske folkemusikkinstrumenter er hardingfele og langeleik. Hardingfela ovenfor har tilhørt Myllarguten og finnes nå på Norsk Folkemuseum.

av . Begrenset gjenbruk

I likhet med vokalmusikken er også den eldste delen av instrumentalmusikken knyttet til seterdriften. Lur hørte hovedsakelig hjemme så seteren, mens bukkehorn og seljefløyte var benyttet av gjeterne. Både lur og bukkehorn kunne høres over store avstander og ble derfor brukt til å kommunisere både med dyrene og med andre budeier eller gjetere. I tillegg fungerte de som skremmeinstrumenter mot ulv og bjørn.

Den øvrige instrumentalmusikken har i hovedsak hatt funksjon som akkompagnement til folkedansen. Vi kaller gjerne et stykke instrumentalmusikk framført til dansen for en slått (lek, leik, lått). I enkelte områder av landet benyttes begrepet slått kun om den eldste delen av dansemusikken, det vil si musikken til bygdedansene våre. Men i andre distrikter gir begrepet en videre betydning og inkluderer også musikken til runddansene. De viktigste slåtte- og bygdedansetypene er halling, gangar, rull, springar (springleik) og pols (rundom). I tillegg har bruremarsjer blitt spilt på vei til og fra kirken. De som har framført denne musikken har hatt betegnelsen spelemenn.

Det finnes også en gruppe slåtter som ikke har noen klar dansetakt og derfor kun har fungert som lyttemusikk. Disse kalles gjerne lyarslåtter. Den yngre pardanstradisjonen og den tilhørende musikken som kom til landet på 1800-tallet kaller vi vanligvis runddanser og runddansmusikk (gammeldansmusikk). De fire hovedtypene av runddanser er vals, polka, masurka og reinlender.

Instrumentalmusikken har tradisjonelt vært solistisk. Først mot slutten av 1700-tallet fikk samspill en viss utbredelse, for eksempel på to feler eller fele og klarinett. Blant de eldre instrumentene gikk harpe ut av bruk på 1800-tallet, mens lyre og sekkepipe trolig forsvant enda tidligere. Tromme-tradisjonen levde spesielt på Vestlandet helt fram til begynnelsen av 1900-tallet. I dag har imidlertid flere utøvere vekket til live igjen både harpe, lyre og tromme, og til dels også sekkepipe. Blant de instrumentene som fortsatt spilles i tradisjon finner vi munnharpe, langeleik og trefløyte (bygdefløyte, tussefløyte og sjøfløyte). Men aller sterkeste står fortsatt tradisjonen på vanlig fele og hardingfele. Her finner vi en rekke ulike måter å stemme instrumentet på, såkalte felestiller (scordatura).

Tidligere var det som regel menn som sto for mye av instrumentalmusikken, med unntak av langeleiken, hvor flertallet av de utøverne vi kjenner til har vært kvinner. I senere år har imidlertid flere kvinner stått fram som ledende utøvere også på vanlig fele og hardingfele. Fra slutten av 1800-tallet har både torader og større trekkspill oppnådd stor utbredelse, spesielt i gammeldansmusikken. Omkring 1900 ble også gitar og zither svært populære som akkompagnementsinstrumenter. Innenfor den organiserte folkemusikkbevegelsen er spelemannslag blitt en svært vanlig organisasjons- og samspillsform.

Innsamling og utforskning

Odd Nordstoga - en viktig fornyer innen folkemusikken
av . Begrenset gjenbruk
Olea Crøger - en pioneer i innsamlingsarbeidet på 1800-tallet.
av . Begrenset gjenbruk

Det var først på 1800-tallet, under nasjonalromantikken, at innsamlingen og studiet av norsk folkemusikk skjøt fart. Ut fra den tidens ideologi rettet man særlig oppmerksomheten mot den folkemusikken man mente var spesielt gammel (for eksempel middelalderballadene) eller særnorsk (for eksempel hardingfelemusikken). Arbeidet ble derfor særlig konsentrert om de delene av landet som var spesielt rike på denne musikken.

En pioner i innsamlingsarbeidet var Olea S. Crøger, som imidlertid ikke fikk den anerkjennelsen hun fortjente. I stedet var det Ludvig Mathias Lindeman som sto fram som den fremste folkemusikksamleren på 1800-tallet. Hans Ældre og nyere norske Fjeldmelodier ble blant annet en viktig inspirasjonskilde for Edvard Grieg. Også Halfdan Kjerulf, Thomas Tellefsen og Johan Svendsen brukte folkemusikken både direkte og som inspirasjon i komposisjonene sine. Catharinus Elling fulgte opp innsamlingsarbeidet og la særlig vekt på å tolke folkemusikkens stilistiske særtrekk ut fra kunstmusikkens normer. Mer vitenskapelig orienterte samlere, som Ole Mørk Sandvik, argumenterte for at folkemusikken følger sine egne normer som delvis skiller seg sterkt fra kunstmusikkens, og dette synet er senere utviklet videre innenfor en etnomusikologisk ramme.

Fornying av folkemusikken

Samarbeid på tvers av folkemusikk og andre sjangere som rock og pop har skutt fart på 2000-tallet. Gruppa Valkyrien Allstars er et eksempel på dette. Fra venstre Erik Sollid, Tuva Syvertsen og Ola Hilmen.
av . Gjengitt med tillatelse

De nasjonalromantiske forestillingene om folkemusikk, med framhevelse av eldre tradisjoner og vekt på «autentisitet», har satt sitt preg på innsamling, forskning, formidling i massemedia og praktisk folkemusikkarbeid helt fram til vår tid. De senere årene har det skjedd en viss oppmykning av dette synet, blant annet med sterkere vektlegging av folkemusikkens verdi som levende tradisjon der også nye, tidstypiske uttrykk til enhver tid finner sin plass. Et eksempel på dette er aksepten av gammeldansen som en del av vår tids folkemusikk. Mer samarbeid mellom folkemusikere og utøvere med bakgrunn fra andre musikkformer, for eksempel rock og jazz, peker i samme retning.

Fra slutten av 1980-årene, og særlig i 1990-årene, skjøt denne utviklingen fart. Vi har samtidig fått en rekke yngre utøvere som går i spissen for både å videreutvikle og fornye den gamle musikken. Gjennom utstrakt samarbeid med andre sjangere og i møte med andre lands folkemusikktradisjoner har det oppstått en moderne folkemusikk som appellerer til nye publikumsgrupper. Dette er en utvikling som har forsterket seg ytterligere både på 2000- og 2010-tallet. Samtidig er det mange unge utøvere som oppsøker folkemusikkarkivene våre for å hente fram igjen gamle slåtter eller vekke til live eldre lokale folkemusikktradisjoner som har ligget nede i mange år.

Institusjonalisering

Mens man tidligere lærte spill og slåtter direkte fra person til person, det som gjerne har vært kalt «den gamle spelemannsskolen», har mange av dagens utøvere tatt en formell folkemusikkutdanning, enten ved Norges musikkhøgskole, Ole Bull Akademiet eller ved folkemusikkstudiet ved Universitetet i Sørøst-Norge i Rauland. I tillegg finnes det en folkemusikklinje ved Vinstra vidaregåande skule.

Viktige institusjoner innen innsamlingsarbeidet har vært NRK, Norsk folkemusikksamling, Nordnorsk folkemusikksamling, Arne Bjørndals samling og Rådet for folkemusikk og folkedans. Fra 1970 og utover ble det opprettet en rekke regionale, fylkesvise og lokale folkemusikkarkiver, og disse står nå for en stor og viktig del av innsamlingen.

Konkurranser og festivaler

Folkemusikktradisjonen har vært holdt i hevd i Norge blant annet gjennom organiserte konkurranser, kappleik, hvor det nasjonale Landskappleiken har vært arrangert siden 1923. Fra 1980-årene av har det også kommet til en rekke folkemusikkfestivaler som har fått stor betydning. Viktigst av disse er Førde internasjonale folkemusikkfestival og Telemarkfestivalen. Etter 2000 har vi dessuten sett fremveksten av såkalte folkemusikkpuber og andre folkemusikkscener, som også er blitt viktige arenaer.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Aksdal, Bjørn: Hardingfela – felemakerne og instrumentets utvikling, 2009, isbn 978-82-519-2402-3, Finn boken
  • Aksdal, Bjørn & Sven Nyhus, red.: Fanitullen : innføring i norsk og samisk folkemusikk, 1993, isbn 82-00-21692-6, Finn boken
  • Bjørndal, Arne: Norsk folkemusikk, 1952, Finn boken
  • Bjørndal, Arne & Brynjulf Alver: - og fela ho lét, 2. utg., 1985, isbn 82-00-07262-2, Finn boken
  • Grinde, Nils: Norsk musikkhistorie, ny utg., 1993, isbn 82-91379-00-9, Finn boken
  • Havåg, Eldar: "For det er Kunst vi vil have" : om nasjonalitet og kunst i norsk oppskrivartradisjon og folkemusikkforsking, 1997, isbn 82-12-00961-0, Finn boken
  • Hoksnes, Arild: Vals til tusen. Gammeldansmusikken gjennom 200 år, 1988, isbn 82-521-2905-6, Finn boken
  • Myklebust, Rolf: Femti år med folkemusikk, 1982, isbn 82-521-2211-6, Finn boken
  • Sandvik, O.M. & Gerhard Schjelderup, red.: Norges musikhistorie, b. 1, 1921, Finn boken
  • Vollsnes, Arvid O., red.: Norges musikkhistorie, 1999-2001, 5 b., isbn 82-03-22402-4, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg