sosiale medier

Sosiale medier er nettsider og apper som tilrettelegger for å skape og dele innhold, og å delta i sosiale nettverk.

Facebook er det mest vanlige sosiale mediet, både i Norge og internasjonalt, men også Twitter, Instagram, YouTube og Snapchat er mye brukt.

Sosiale medier har endret måten vi kommuniserer på, både i hverdagen og i jobbsammenheng. Sosiale medier brukes av privatpersoner til å kommunisere med andre brukere, men de brukes også til nyhetsformidling, markedsføring, politiske ytringer og offentlig informasjon.

Sentrale kjennetegn ved sosiale medier er at de eies av globale aktører, og brukes på tvers av landegrenser, samt at de finansieres gjennom algoritmestyrt reklame. Videre er et typisk trekk ved sosiale medier blandingen mellom det private og det offentlige, og at det er tilrettelagt for interaktivitet og deltakelse. Enkeltpersoner kan bruke sosiale medier til å kommunisere med et større publikum, og i motsetning til i redaksjonelle medier kan brukerne selv bestemme hva de vil publisere.

Fra å være et marginalt fenomen har sosiale medier i løpet av om lag ti år utviklet seg til å bli en sterk utfordrer til etablerte medier. Utbredelsen av sosiale medier i Norge fikk fart etter at Facebook ekspanderte internasjonalt, og også ble tilgjengelig på norsk i 2007.

Sosiale medier har eksistert før begrepet oppsto. En forløper for sosiale medier var SMS-basert deltakelse via TV-skjermen, såkalt SMS-TV, som var populært i starten av 2000-tallet. En enda tidligere forløper var nettbaserte tjenester som tilrettela for interaktivitet, som Bulletin Board Systems (BBS), Usenet, Multi User Dungeons (MUD) og Internet Relay Chat (IRC).

De første sosiale nettverkstjenestene i Norge av typen vi kjenner i dag var VGs Nettby (2006–2009) og Dagbladets Blink (2002–2011). Disse opplevde imidlertid en massiv brukerflukt fra sine sider til Facebook fra 2007, og ble etter hvert nedlagt.

Etableringen av sosiale medier førte til forventninger om større grad av demokratisk deltakelse og politisk engasjement. Likevel tok det ikke lang tid før mange ble skuffet og mente at sosiale medier bidro til mer forsøpling av offentligheten enn til et opplyst demokrati.

Konklusjonen i mange studier er at sosiale medier i seg selv ikke styrker demokratiet, men at politisk engasjement har fått nye uttrykksformer, og at politiske kampanjer og protester kan få forsterket kraft gjennom sosiale medier. Kritikken mot sosiale medier som arena for politisk aktivisme er at engasjementet kan være uforpliktende, kortvarig og styrt av følelser heller enn langsiktig, forpliktende og strategisk.

Konsekvensene av sosiale medier er omdiskutert. For det første har sosiale medier blitt kritisert for å bidra til en overfladisk kultur, og for å hindre en mer autentisk «ansikt-til-ansikt»-kommunikasjon. For det andre blir sosiale medier betraktet som en trussel mot redaksjonelle medier, og særlig de etablerte nyhetsmediene. For det tredje tilrettelegger sosiale medier informasjonsstrømmen slik at ikke alle brukere ser de samme postene.

Fra 2016 ble bekymringen for at sosiale medier sprer falske nyheter en av de mest fryktede konsekvensene av fremveksten innen nettverksbasert kommunikasjon. Facebook har, etter sterkt press, selv tatt initiativ til å iverksette tiltak mot spredning av falske nyheter.

Sosiale medier distribuerer nyheter på en algoritmestyrt måte som gjør at brukerne eksponeres for saker som antas å interessere dem, eller som deles av brukere i deres eget nettverk. Dermed kan nyhetstilbudet bli begrenset til tematikker, vinklinger og perspektiver som ikke nødvendigvis gir et bredt og mangfoldig bilde av virkeligheten.

En sentral bekymring er at brukere skal isoleres i «filterbobler», altså at de kun leser nyheter som bekrefter deres meninger. Det er imidlertid lite belegg i forskningen for at sosiale medier skaper «filterbobler», og det henvises til at folk alltid har hatt sosiale filtre, der deres vennekrets og familie har stor betydning for hvilke nyheter de konsumerer.

Det er også store internasjonale forskjeller. Norge er et land der medier fortsatt fungerer som fellesarenaer, og der sosiale medier brukes til å etablere og vedlikeholde forbindelser på tvers av ulike grupper i samfunnet.

  • Alen, Ida. En kort bok om sosiale medier. Bergen: Fagbokforlaget, 2013
  • Alen, Ida. Sosiale medier. Bergen: Fagbokforlaget, 2015
  • Boyd, Danah M. og Ellison Nicole B.: Social Network Sites: Definition, History, and Scholarship (tilgjengelig online)
  • Enjolras, Bernard (med flere). Liker – liker ikke: Sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet. Oslo: Cappelen Damm akademisk, 2013
  • Haugseth, Jan Frode. Sosiale medier i samfunnet. Oslo: Universitetsforlaget, 2013
  • Wessel-Aas, Jon. Jus og sosiale medier. Oslo: Kommuneforlaget, 2015

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

21. september 2017 svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Marlena. Artikkelen trenger en oppdatering. Vi jobber med å finne flinke folk som kan gjøre en skikkelig revidering. Hilsen Kjell-Olav i redaksjonen.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.