romansch

Tospråklig skilt med tekst på tysk og romansch (rumantsch grischun) fra kantonen Graubünden i Sveits. Teksten lyder: «Forbudt å gå på isen!»

.
Lisens: CC BY 3.0

En sveitsisk ti-francseddel med tekst på romansch (rumantsch grischun). Banca naziunala svizra er navnet på den sveitsiske nasjonalbanken på romansch, og diesch francs betyr ‘ti franc’.

.
Lisens: CC BY 3.0

Artikkelstart

Romansch er et romansk språk. Romansch er den vestligste av de tre retoromanske dialektgruppene, der de to andre er ladinsk og friulisk. Romansch snakkes i kantonen Graubünden i Sveits av anslagsvis 35 000 mennesker.

Faktaboks

Også kjent som

rumantsch, romontsch, rumauntsch, sveitsisk retoromansk, på tysk Bündnerromanisch eller Graubündnerisch, på fransk romanche og på italiensk romancio

Romansch er også kjent under betegnelsen sveitsisk retoromansk. I tillegg brukes betegnelsene rumantsch, romontsch og rumauntsch. På tysk brukes ofte betegnelsen Bündnerromanisch (eller Graubündnerisch), på fransk romanche og på italiensk romancio. Romansch fikk i 1938 status som det fjerde nasjonalspråket i Sveits med rett til å brukes som offisielt språk i kantonen Graubünden.

Dialektgrupper

Språket deles inn i dialektgruppene sursilvan, sutsilvan, surmiran og engadinsk. Engadinsk deles i sin tur inn i de to dialektgruppene putér og vallader.

Skriftspråk

Skriftspråket rumantsch grischun har vært i bruk siden 1982. Dette språket ble konstruert som et felles skriftspråk for mennesker som bruker dialekter som faller inn under romansch. I Graubünden finnes det for eksempel læremidler til bruk i skolen og lovtekster som er skrevet på rumantsch grischun.

Litteratur

En litterær tradisjon på romansch oppstod blant annet gjennom bibeloversettelser på 1500-tallet, men først fra midten av 1800-tallet ble de forskjellige dialektene brukt litterært i noe omfang.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (7)

skrev Jørgen G. Bosoni

Kvifor heiter denne artikkelen «romansh»?
Framlegg: endra tittelen til «rumantsch» eller «sveitsisk retoromansk».
Språket heiter rumantsch på samnemnarspråket rumantsch grischun, på vallader og på surmeirisk; romontsch på surselvisk; rumauntsch på puter; rumàntsch på sutselvisk; romanche på fransk; Rätoromanisch, Bündnerromanisch eller Romanisch på tysk; romancio på italiensk. «Romansh» er det _engelske_ namnet på dette språket, og lyd dermet ikkje brukast i norsk -- korkje som endonym eller eksonym.

skrev Jørgen G. Bosoni

Kvifor heiter denne artikkelen «romansh»?
Framlegg: endra tittelen til «rumantsch» eller «sveitsisk retoromansk».
Språket heiter rumantsch på samnemnarspråket rumantsch grischun, på vallader og på surmeirisk; romontsch på surselvisk; rumauntsch på puter; rumàntsch på sutselvisk; romanche på fransk; Rätoromanisch, Bündnerromanisch eller Romanisch på tysk; romancio på italiensk. «Romansh» er det _engelske_ namnet på dette språket, og lyt dermed ikkje brukast i norsk -- korkje som endonym eller eksonym.

Digrafen «sh» for /ʃ/ hev ingen tradisjon i norsk (eller rumantsch) og er eit lån frå eit språk -- engelsk -- som er framandt for det aktuelle kulturområdet.

skrev Geir Lima

Hei og takk for ditt innspill.
For det første heter ikke denne artikkelen «romansh», slik du påstår. Artikkelens tittel er romansch, og påstanden om det her dreier seg om påvirkning fra engelsk (med endelse på -sh) blir derfor helt meningsløs.
For det andre står det klart og tydelig flere steder i artikkelen at dette språket er kjent under flere navn, blant dem rumantsch. Det innebærer at et søk i SNL på rumantsch vil lede til denne artikkelen.
For det tredje finnes det en tradisjon i Norge for å bruke betegnelsen romansch om dette språket. Språkforskere som Stephen Walton og Rolf Theil har omtalt språket som romansch. I Victor Stevensons bøker Ordenes historie (oversatt til norsk i 1985) og Språkenes vandringer (oversatt til norsk i 1999) er romansch betegnelsen som brukes for dette språket på norsk.
For det fjerde brukes romansch også på andre skandinaviske språk. Den Store Danske kaller språket romansch: https://denstoredanske.lex.dk/romansch
Når denne artikkelen har fått tittelen romansch er det med andre ord slett ikke noe som er tatt ut av løse luften. Det finnes en tradisjon for å kalle dette språket romansch på norsk, og da er det naturlig at artikklen har denne tittelen. Det betyr at vår holdning her skal oppfattes som deskriptiv, og ikke normativ. Dersom noen foretrekker rumantsch, er det ingen som nekter dem å bruke denne formen. Språkrådet har ingen anbefalinger når det gjelder dette spørsmålet, så vidt jeg kan se, men formen romansch har vært brukt i Språknytt (mens rumantsch derimot ikke finnes i noen artikler som Språkådet har publisert).
Med hilsen
Geir Lima
Fagansvarlig for romanske språk

svarte Jørgen G. Bosoni

Sant, det stend med <sch>, ikkje <sh>. Då seier det seg sjølv at det ikkje dreiar seg om påverknad frå engelsk (eller frå albansk...).
Eg er klar over at artikkelen inneheld eit oversyn over dei ulike alternative namna. Her dreiar spørsmålet seg 1) om kva som skal vera den «umarkerte» forma som skal stå som tittel på artikkelen, og 2) om bruken av ortografiar med <sch> i norsk. Det fyrste er SNL sitt bord, det andre er eit overordna spørsmål som vil påverka utfallet av det fyrste.
Om <romansch> hev vorte bruka i Språknytt, kan det verka som om Språkrådet implisitt gjeng inn for den forma, sjølv om Språkrådet formelt hev ingen føringar om dette spørsmålet.
Likevel kan ein stilla seg undrande til kvifor ein skal gå god for ei slik form som korkje er (a) eit reint «endonymisk» framandord (forma <romansch> er ikkje dokumentert på dei aktuelle opphavsspråka; i so fall skulle det kanskje vera «rumantsch», som er den normerte forma på samnemnarspråket r. grischun) eller (b) eit lånord som er tilpassa norske skrivereglar (<sch> er ingen vanleg trigraf for /ʃ/ i moderne norsk).
At skrivemåten <romansch> er i bruk på andre skandinaviske språk, treng ikkje naudsynleg å vera eit argument for at ein skal bruka den forma i norsk. Me skriv ikkje (lenger) «schweizisk» på denne sida av Kjølen eller Skagerrak. Dansk og svensk hev andre ortografiske tradisjonar. Svensk hev t.d. fleire vanlege ord som vert stava med <sch>: fräsch, schack, schematisk, schweizisk, osv. Dansk hev ein del former med <sch> som schweizisk, tusch, osv.

At det finst ein (norsk) tradisjon for å bruka termen «romansch» er for so vidt relevant, men det treng ikkje i seg sjølv å vera bindande for framtidig bruk, dersom det ligg føre gode argument for å endra tradisjonen. Det finsk mange ord som etter kvart hev vorte tilpassa norsk ortografi, t.d. vaier, teip (ved sida av wire, tape), Kyjiv, osv. Det siste er eit interessant tilfelle, jf. https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/hva-skjer/Aktuelt-ord/kyjiv--kiev/ «Tidligere skulle navnet staves Kyiv, men denne stavemåten var ikke i tråd med transkripsjonsreglene og fikk ikke fram at navnet uttales med j».
Det finst for so vidt ein viss norsk tradisjon for å kalla dette språket for «retoromansk», men retoromansk er eit uheldig val, ettersom det femner om både språket i Graubünden og ladinsk og friulisk.

Eg er i alle fall samd i at SNL skal vera deskriptivt og ikkje normativt. Då fær dette vera eit spørsmål for Språkrådet...

svarte Geir Lima

Takk for disse interessante kommentarene. Det finnes ikke nødvendigvis et enkelt svar på dette spørsmålet, og det er mange hensyn å ta.
Jeg tillater meg å være litt skeptisk til det du skriver om endonymer. Det er jo nesten aldri slik at de betegnelsene som brukes i norsk når det gjelder navn på språk er identiske med de betegnelsene som brukes i det språkområdet det er snakk om. At romansch ikke er «endonymisk», som du skriver, er vel ikke nødvendigvis et problem? Hvilke navn på språk er egentlig «endonymiske»? Det er noe helt annet når det gjelder navn på byer (eller andre stedsnavn), men det er ikke noe som må blandes inn her.
Et interessant eksempel på ord med endelsen -sch er jiddisch (Språkrådet oppgir både jiddisch og jiddisk). Det er åpenbart om at dersom man skulle gi romansch den norske endelsen -sk (romansk), ville det åpne for mange misforståelser. Det er interessant å observere at Språkrådet har valgt å anbefale skrivemåten jiddisch ved siden av jiddisk, selv om formen jiddisk ikke kan misforsås på noen måte. Jeg kan ikke se at formen romansch på norsk skulle være mer problematisk enn formen jiddisch.
Takk igjen for verdifulle innspill.
Geir Lima

svarte Jørgen G. Bosoni

Hei og takk for svaret ditt.
1. «endonymisk»: ja, eg forstår at du er skeptisk. Eg bruka «endonymisk» på ein (medvite) uortodoks måte, og det var derfor eg sette ordet i hermeteikn... Det må derfor takast med ei toppa matskei salt. Det er kanskje enklare å definera kva som er openbert «eksonymisk»: norsk «gresk», «finsk», slavisk (her: russisk) «nemetskij» 'tysk', osv.
2. Nei, samd med deg: «romansk» for «romansch» er heilt uaktuelt, det ville vera eit definitivt uheldig val («romansk» = 'romansch', eller = 'språk med opphav i latinen' ? Jf. italiensk, som skil mlm. «romancio» og «romanzo»).
3. Ja, det med jiddis<ch>/<k> er utan tvil eit interessant tilfelle. Kvifor tillèt Språkrådet skrivemåten med <sch>? Som transkripsjon av ייִדיש? Kvifor ikkje <jidish> eller <yidish> då? Eller kunne det vera eit lån frå tysk? Einig med deg, <romansch> og <jiddisch> er like (u)problematiske, men med den skilnaden at <jiddisch> kan sjåast på som transkripsjon eller lån frå det nærskylde språket tysk, noko som ikkje gjeld for <romansch> (som korkje er ei romansch eller tysk form).

Helsing
JørgenGB

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg