stavelse

Stavelse, grunnbegrep i språkvitenskapen som defineres ved hjelp av begrepet sonoritet, som betyr klangfullhet eller hørbarhet. I en kjede av språklyder, f.eks. et ord, vil det være veksling i grad av sonoritet, og «sonoritetstoppene», de mest sonore språklydene, danner stavelser ved å utgjøre stavelseskjerner. Ordet sal har bare én sonoritetstopp, og består slik av én stavelse med a som kjerne, mens ordet salami har tre sonoritetstopper (a, a, i) og dermed tre stavelser.

Det er lettere å identifisere kjernen i en stavelse enn å finne hvor grensen mellom stavelsene skal gå (f.eks. blom-stre, bloms-tre eller blomst-re). Vokalene er de mest sonore språklydene, og derfor er det vanligvis vokaler som er stavelsesbærende, som i eksemplene ovenfor. Men fordi konsonanter også varierer i sonoritet, kan de mest sonore konsonantene (særlig r, l, m, n) være stavelsesbærende i visse tilfeller, f.eks. n i katn (katten) og l i midl (middel). Stavelsen spiller en sentral rolle i nyere fonologisk teori.