En interjeksjon er et ord som fungerer som en selvstendig ytring, og som ikke har noen syntaktisk relasjon til setningen den opptrer sammen med. I Ja, vi elsker dette landet, er ja en interjeksjon, og vi elsker dette landet en setning, men mellom interjeksjonen og setningen er det ingen syntaktisk relasjon. En interjeksjon kan også stå som en ytring helt alene, som for eksempel i Kommer du? Ja.

Interjeksjoner deles opp i tre grupper etter hvilken funksjon de har:

  1. Emotiv funksjon
  2. Pragmatisk funksjon
  3. Imitativ funksjon
Emotive interjeksjoner brukes til å gi utrrykk for forskjellige følelser, som glede ( hurra), smerte ( au), overraskelse ( jøss) og liknende. Pragmatiske interjeksjoner er knyttet til den kommunikative situasjonen, og svarord som ja, nei og jo hører med her. hei, amen og skål er også pragmatiske interjeksjoner med forskjellig kommunikativt innhold. Imitative interjeksjoner etterlikner lyder, for eksempel dyrelyder – mø, voff, kykeliky - eller andre lyder – plask, pang, haha.

Interjeksjoner kan ofte inneholde lydforbindelser som ellers ikke finnes i språket (pst, ptroh, hm).

  • Faarlund, J. T., Lie, S., & Vannebo, K. I. (1997). Norsk referansegrammatikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.