For litteraturen under Romerriket, se latinsk litteratur.

Bruken av italiensk språk i litteraturen begynte på 1200-tallet. Tidligere var nesten all litteratur skrevet på latin. I Italia ble legendene om kong Karl og kong Arthur fritt omdiktet i et eget franco-italiensk språk. De første trubadurer fra Nord-Italia skrev på provençalsk, men på Sicilia ved Fredrik 2s hoff begynte den egentlige italienske lyrikktradisjon.

En av denne skolens store fortjenester var at den skapte sonetten, som skulle bli den dominerende diktform i Italia og som senere ble brukt over hele Europa. Det litterære sentrum forflyttet seg senere til Toscana. Guittone d'Arezzo og Chiaro Davanzati skrev lyrikk; andre skrev lengre allegoriske dikt, som Brunetto Latinis Tesoretto. Skildringen av kjærligheten tok etter hvert en mystisk-filosofisk retning, og kvinnen ble sett på som inkarnasjonen av en religiøs eller platonisk idé. Det første store dikternavnet fra denne litterære skolen er Guido Guinizelli, men dens største representant er Dante Alighieri, som gav skolen navnet dolce stil nuovo.

Et italiensk litteraturspråk var nå blitt skapt. Det ble også skrevet «komisk» poesi kalt giocoso. Frans fra Assisis berømte Cantico di frate sole eller Laudes Creaturarum ble skrevet ca. 1225. Den hellige Frans gav inspirasjon til en rik religiøs diktning. Jacopone da Todi la med sine laude grunnen til en stor dramatisk litteratur: sacre rappresentazioni(hellige spill). Av original prosalitteratur på italiensk fantes fortellinger med emner fra klassisk og orientalsk tradisjon og samtidige anekdoter. Mest kjent er samlingen Novellino.

1300-tallet (trecento) domineres av tre store navn: Dante, Petrarca og Boccaccio. Dante regnes som den betydeligste dikteren fra europeisk middelalder. Han skrev både på latin og italiensk, men hans diktning på il volgare (italiensk) står for ettertiden som den viktigste. Divina Commedia er et av verdenslitteraturens høydepunkter. Dantes individualistiske oppfatning av mennesket og hans kamp for et moderne skriftspråk peker allerede mot renessansen, og Petrarca og Boccaccio var hva vi kan kalle humanister. Petrarca samlet klassikernes manuskripter og etterlignet Ciceros og Vergils stil, men det var hans diktsyklus Canzoniere, skrevet på italiensk, som skulle skaffe ham verdensberømmelse.

I likhet med Dante og Petrarca benyttet Boccaccio seg av talespråket i sin diktning, og han regnes som den første store prosaforfatter i italiensk litteratur. Som Petrarcas Canzoniere ble modell for senere lyrisk poesi, ble Boccaccios Decamerone forbilde for prosadiktningen. Etter disse mesterverkene ble det på 1300- og 1400-tallet ikke skrevet noe av tilnærmelsesvis samme kvalitet.

Humanismens innflytelse førte til intens filologisk aktivitet, med inngående studier av greske og latinske klassikere. Fyrstene konkurrerte om å støtte de lærdes studier, grunnla biblioteker og samlet tidens litterære menn rundt seg, som ved Lorenzo de' Medicis hoff i Firenze. I første halvdel av 1400-tallet førte begeistringen for klassikerne til at latin igjen fikk en dominerende plass, men noen diktere, som Angelo Ambrogini (kjent som Poliziano) og Jacobo Sannazzaro, skrev fremdeles på italiensk. Med Orlando innamorato (påbegynt 1476) gav Matteo Maria Boiardo nytt liv til den episke sjanger. Som i Luigi Pulcis Morgante (påbegynt i 1460) er emnet hentet fra de karolingiske sagn om ridderen Roland. Et annet stort navn fra tiden er Leon Battista Alberti.

1500-tallet (cinquecento) preges sterkt av språkspørsmålet. Pietro Bembo utgav 1525 Prose della volgar lingua, en av de første italienske grammatikker. Bembo ville ha et litteraturspråk som især bygde på Petrarca og Boccaccio. Hans ideer vant frem, noe som i høy grad skyldtes Accademia della Crusca; i 1612 kom den første utgaven av en italiensk ordbok fra akademiet.

I 1536 ble Aristoteles' Poetikk utgitt, og det skjedde en gradvis utvikling i estetisk teori. Alle de litterære sjangere ble underlagt mer eller mindre strenge regler, og det antikke kravet om enhet (i tid, rom og handling) i tragedien ble gjeninnført. Både Frankrike, Spania og England underkastet seg den klassisistiske oppfatning av diktningen som var gjenopplivet i Italia. Ludovico Ariostos Orlando furioso ansees som det mest fullkomne uttrykk for litterære tendenser i italiensk renessanse før motreformasjonen hadde endret dens karakter. Niccolò Machiavelli gjenspeiler renessansetanken i noen av dens mest originale aspekter, især i den objektive analyse av menneskenaturen.

Av de selvbiografiske verker er Benvenuto Cellinis Vita et av de mest interessante. Baldassare Castigliones Cortegiano uttrykker renessansens høyeste moralske aspirasjoner. Som en kontrast til slike moralskrifter har man Pietro Aretinos rammende og «saftige» satirer. Komedien var generelt av høyere kvalitet enn tragedien. Machiavelli skrev en av århundrets beste komedier, Mandragola. En tendens til parodi finner man i den diktning som kalles Fidenziana, etter Camillo Scroffas diktning der latinske ord kombineres med italiensk form og syntaks, og i den såkalte «makeroniske» poesi, der italienske ord brukes til latinsk morfologi og syntaks.

Torquato Tasso var den siste store dikter i renessansen. I sitt epos Gerusalemme liberata oppsummerer og utvikler han det typiske for perioden: det klassiske ideal forent med åndsinteressene i samtiden. Den viktigste filosof i Italia på 1500-tallet, Giordano Bruno, uttrykker antihumanistiske ideer i sine dialoger fra 1584–85.

1600-tallet og første halvdel av 1700-tallet betegner en nedgangsperiode i italiensk litteratur. Trykkefriheten var hemmet av det spanske herredømmet, motreformasjonen og Cruscas bestrebelser på å bevare det toskanske språkets renhet. Den popularitet satiren nøt, var en tydelig reaksjon mot forholdene. Alessandro Tassoni vant berømmelse med La secchia rapita, en parodi på et episk dikt, delvis bygd på historiske fakta. Giambattista Marino diktet med en flom av bilder og en blendende teknikk. Fenomenet kalles «marinisme» og påvirket de fleste 1700-tallsdikterne. Galileo Galilei, som grunnla den matematiske filosofi, skrev i en konsis prosastil.

Det ble publisert og oppført tragedier med bibelske og historiske motiver, og da den religiøse opera oppstod, skrev forfatterne librettoer. På 1600-tallet kom kravet om mellomakter (intermezzi), og forestillingens enhet ble oppløst. I 1690 ble akademiet Arcadia opprettet i Roma og møttes første gang under dronning Kristina av Sveriges beskyttelse. Akademiets formål var å «bekjempe den dårlige smak»; mange av medlemmene var rasjonalister med streng klassisk dannelse, og deres reaksjon bestod i å etterligne den enkelhet som fantes i den antikke hyrdediktningen. En ny kunstferdighet erstattet den gamle «marinisme». En av de største «marinister» var Pietro Metastasio, som skulle bli en av librettistene for det viktigste kulturelle bidrag fra 1700-tallet, opera seria (den alvorlige opera). Carlo Goldoni reformerte komedien; den opprinnelige komedien hadde veket plassen for commedia dell'arte, som i de første årene av 1700-tallet hadde utviklet seg til ren improvisert frivolitet.

Historikere som Giambattista Vico og Antonio Muratori beskjeftiget seg også med litteraturkritikk, og hevdet at etterligninger av klassikerne burde være mer forbeholdne. Med det spanske herredømmets slutt, og især med utbredelsen av opplysningstidens ideer, ble reformene flere. Giuseppe Parini refser i sitt satiriske dikt Il giorno en hel sosial klasse for dens korrupte livsførsel. Tragedien fant sin fornyer i Vittorio Alfieri og ble en skarp kontrast til Metastasios melodramaer. Alfieris innflytelse var enorm under romantikken og risorgimento, den nasjonale vekkelse på 1800-tallet.

1800-tallet (ottocento) var preget av politisk gjæring. Ugo Foscolo forente patriotisk glød med formell perfeksjon inspirert av klassisismen. Hans dikt Dei sepolcri hadde stor innflytelse på «risorgimento». Vincenzo Monti er ved siden av Foscolo en av de betydeligste dikterne tidlig på 1800-tallet. Ippolito Pindemonte var som mange andre sterkt påvirket av engelsk litteratur på 1700-tallet.

Språkspørsmålet ble igjen livlig diskutert, og «puristene» arbeidet for bevaringen av det «rene» toskanske språk. I litteraturen ble en kunstlet klassisisme assosiert med Napoleons herredømme, og ved dette regimets fall ble det 1816–18 gjort et fremstøt for romantikken, især i Milano, hvor et romantisk tidsskrift, Il Conciliatore, ble utgitt. Flere av bidragsyterne ble senere arrestert av østerriksk politi for sine liberale meninger. Alessandro Manzoni er det store navn i italiensk romantikk, og hans roman I promessi sposi, den første historiske roman på italiensk, er en av verdenslitteraturens klassikere. Den skildrer det spanske tyranniet på 1600-tallet, som leserne kunne sammenligne med østerrikernes i samtiden. Manzonis tragedier markerer romantikkens seier over klassisismen. Periodens betydeligste lyriker var Giacomo Leopardi. Hans dikt har en storhet som består i balansen mellom meningsdybde og formell skjønnhet.

Etter 1821 var litteraturen hovedsakelig preget av de politiske hendelser; dikterne var romantikere og patrioter. Giovanni Prati var fanebæreren for den såkalte secondo romanticismo (den annen romantikk), preget av sterk sentimentalitet og manér. Den dominerende figur i andre halvdel av 1800-tallet var Giosuè Carducci. Hans dikt, prosaskrifter og entusiasme for den nasjonale sak gav ham en popularitet som overskygget alle andre. Francesco de Sanctis skrev litterære avhandlinger og den berømte Storia della letteratura italiana. Giovanni Pascoli skrev dikt i en fragmentarisk og impresjonistisk stil. Carducci og Pascoli er sammen med d'Annunzio representanter for den litterære perioden som kalles decadentismo. Giovanni Verga skrev sterkt realistiske romaner og fortellinger fra Sicilia; den italienske realismen ble også en regionalisme, kalt verismo. Antonio Fogazzaro søkte å sette opp en personlig idealisme mot den herskende «verisme». I Milano oppstod en litterær bevegelse, Scapigliatura milanese, som var inspirert av de franske bohemer.

1900-tallet (novecento) startet med en voldsom reaksjon mot idealene fra 1800-tallet. De filantropiske ideene og filosofien om «samfunnet i sentrum» ble avløst av en forherligelse av individet. Reaksjonens sterkeste representant var Gabriele d'Annunzio, som senere skulle bli en glødende tilhenger av fascismen. Filosofen Benedetto Croce fordømte den fascistiske ideologi, og atskilte seg slik fra sin venn og kollega Giovanni Gentile, hvis teorier om «den absolutte idealisme» innebar en akseptering av av fascistregimet.

De to herskende litterære retninger etter århundreskiftet var crepuscolarismo og futurismo. Den første, «skumringsdiktningen», fremstod som en reaksjon mot d'Annunzio med sin dempede tone. Guido Gozzano og Sergio Corazzini er de mest kjente av disse dikterne. «Futuristene», ledet av Filippo Tommaso Marinetti, publiserte sitt manifest med krav om «ord i frihet» og brudd med all tradisjon. Blant de fremste romanforfattere i 1920-årene kan nevnes Riccardo Bacchelli, Grazia Deledda og Italo Svevo. Alberto Moravia og Corrado Alvaro debuterte i 1930-årene. Dramaet var fullstendig dominert av Luigi Pirandello. Poesien under fascismen var påvirket av de franske symbolister og deres tro på ordets mystikk. En ny gruppe diktere dannet en poetisk elite, bl.a. Eugenio Montale, Salvatore Quasimodo og lederen for den «hermetiske» bevegelse (ermetismo), Giuseppe Ungaretti.

Etter den annen verdenskrig kom bruddet med den fascistiske ideologien kulturelt til uttrykk i neorealismen. Inspirert av veristen Giovanni Verga og av amerikanske kunstnere og intellektuelle, forente neorealistene en moderne, internasjonal stil med dyrking av den nasjonale folkekulturen. Formålet var å gi et troverdig bilde av hverdagen under fascismen, partisanerkampene og etterkrigssamfunnet. Sentrale forfatternavn her er Elio Vittorini, Cesare Pavese og Beppe Fenoglio. Et av de viktigste litterære oppgjørene med fascismen og krigens brutalitet ble foretatt av jøden Primo Levi, som satt i tysk konsentrasjonsleir under krigen. Italienske jøders skjebne behandles for øvrig også i Elsa Morantes La storia (1974), som er en på samme tid realistisk, historisk og poetisk-mytisk roman i full episk bredde og med flere handlingsplan.

Italo Calvinos mange romaner og noveller sprenger de realistiske rammene og beveger seg over i fantastisk litteratur. Lengst går han kanskje i «antiromanen» Se una notte d'inverno un viaggiatore (1979), som er et spill i forholdet mellom fiksjon og virkelighet, mellom forfatter, tekst og leser. I 1960-årene var «fremmedgjøring» et nøkkelord hos mange forfattere, særlig hos Natalia Ginzburg og Alberto Moravia. I likhet med Moravia brukte sicilianeren Leonardo Sciascia fortellingen til å analysere samfunnet og de historiske sammenhenger. Litteraturens oppgave var å avsløre mystifikasjoner og falske fremstillinger av virkeligheten. En annen betydningsfull siciliansk forfatter er Giuseppe Tomasi di Lampedusa. Hans roman Il Gattopardo (1958) markerer overgangen fra neorealismens politiske engasjement til en mer eksistensiell og pessimistisk livsholdning.

1960-årene var neoavantgardens tid. Gruppo-63, dannet etter modell av den tyske Gruppe 47, ble samlingspunktet for en ny generasjon intellektuelle som ikke hadde samme krigserfaringer som neorealistene. Avantgardens mest markante skikkelser ble Umberto Eco, Edoardo Sanguineti og Nanni Balestrini. Deres felles utgangspunkt var oppfatningen av kunst som det området der man klarest kunne uttrykke moralske, filosofiske og politiske problemer. Forfatteren og regissøren Pier Paolo Pasolini inntok en mer tvetydig rolle i 1960-årenes nye venstrebevegelse. Hans romaner og filmer overrasket stadig offentligheten og uttrykte kontraster i den italienske etterkrigskulturen.

Italiensk kulturliv har tradisjonelt vært mannsdominert, men fra omkring 1970 begynte kvinnelige forfattere å gjøre seg sterkere gjeldende. Motstanden mot det ensartede kvinnebildet førte til en innbitt kamp mot morsrollen blant enkelte forfattere, f.eks. i Oriana Fallacis Lettera a un bambino mai nato (1975) og Dacia Marainis Donna in guerra (1975). I litteraturen fra 1980- og 1990-årene finnes det noen felles temaer som går igjen, om enn i varierende form og grad. Blant annet har forfatterne vært opptatt av medienes påvirkning på det litterære uttrykket og forholdet mellom vitenskapelig og litterær erkjennelse. Tre forfattere som står sentralt, er Umberto Eco, Claudio Magris og Antonio Tabucchi, som alle også er universitetsprofessorer. Eco og Magris fikk sine internasjonale gjennombrudd ved å skrive populært om emner de hadde arbeidet med som forskere, henholdsvis Il nome della rosa (1980) og Danubio (1986). Tabucchi er særlig berømt for sine litterære eksperimenter som han kombinerer med en sanselig, burlesk og samtidig hverdagslig fortellerstil, f.eks. i romanen Sostiene Pereira (1994).

En av de nye litterære bevegelsene som oppstod i 1990-årene var Gioventù cannibale – «de unge kannibalene». Denne Bologna-baserte gruppen forfattere skriver ukonvensjonell og eksperimenterende krim, og henter inspirasjon fra et amerikansk univers, med tydelig fascinasjon for b-filmer og «splatter». Carlo Lucarellis Almost Blue (1997) og Niccolò Ammanitis Io non ho paura (2001) er blant de mest kjente romanene.

Regionalisme er et viktig begrep i nyere italiensk litteratur, om enn uttrykt på svært mange ulike måter. I både Erri De Lucas og Andrea Camilleris forfatterskap er stedene Napoli og Sicilia ikke bare kulisser, men også et av forfatternes hovedanliggender. Både i De Lucas vare og varme barndomsskildring Montedidio (2003), og i Camilleris lange krimserie spiller dialektene en sentral rolle, både som sosiale og som geografisk-kulturelle markører. Camilleris politiromaner med Commissario Montalbano har vært en av tidenes største salgssuksesser i Italia.

Andre viktige navn i dagens italienske litteratur er Stefano Benni, Aldo Busi, Paola Capriolo, Andrea de Carlo, Alessandro Baricco, Simona Vinci, Melania Mazzucco.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

10. januar 2012 skrev Martin Lindmark

Hei,

Jeg lurte på om dere kunne fortelle meg om romerske vognløp evt. videresende til en som kan.



Spørsmål jeg lurer på om vognløp i Romerriket:

Hvordan oppstod «idretten»?

Hvem deltok/var involvert?

Hvor foregikk det?

Hvordan foregikk det?

Hvordan har vi kunnskap om den?

Hva slags posisjon hadde «idretten» i samfunnet?

Hva slags rolle spilte «idretten» i samfunnet?



Håper på raskt svar, men takker uansett.





Mvh Martin

11. januar 2012 svarte Ida Jackson

Hei Maritn!

Det der virker mistenkelig som en skoleoppgave. Den tror jeg du må gjøre selv, enten ved å lese om romerske vognløp hos oss i leksikonet, men antageligvis vil det å lese lærebokteksten din være det nyttigste. Der står nok svarene på alle spørsmålene du har til oss. Lykke til!

Vennlig hilsen
Ida Jackson
Nettansvarlig

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.