Syrias eldre historie

Arkeologiske og paleontologiske funn vitner om menneskelig bosetting i Syria og Palestina tilbake til mellom-paleolittisk tid. Fra mesolittisk tid finnes spor bl.a. etter den natufiske kultur (rundt 10 000 f.Kr.), som spredte seg langs kysten av Levanten, og særlig er kjent for å dyrke og nyttiggjøre seg korn, men hvor det også ble bedrevet jakt og fiske. Herfra finnes også tidlige spor etter kultivering av korn. Utvinning av mineraler er kjent fra midten av 4. årtusen f.Kr. Deretter kom de første byene. De tidligste tegn på skriftlige nedtegninger, som en forløper for skriftspråk, stammer fra Midtøsten; områder som kan knyttes til syrisk førhistorisk tid, ca. 8000 f.Kr.

Syria var i de tre siste årtusen før vår tidsregning åsted for flere bølger av semittisk innvandring til området; av kanaanitter og fønikere, hebreere og arabere, samt nomadiske folkeslag. Ebla-sivilisasjonen, dokumentert gjennom utgravinger sør for Aleppo, var et semittisk rike som strakte seg fra Rødehavet til Anatolia, og fra Middelhavet øst til Irak, fra ca. 3000 f.Kr. Utbredelsen av Ebla var basert på handel, og Syria var lenge en mellomstasjon i handelen mellom Egypt og Lilleasia og Mesopotamia, senere i karavanehandelen med Østen. Flere store riker, bl.a. i Mesopotamia, omfattet til tider Syria, bl.a. det akkadiske rike og Guti- og Ur-dynastiene. Disse tok kontrollen over området etter at Ebla ble ødelagt.

Med en ny bølge av semittisk innvandring ble en rekke amoritt-småstater grunnlagt innenfor grensene av dagens Syria mellom 2000 og 1800. Med utvandring fra Syria erobret Hyksos makten i nordlige Egypt, 1674 f.Kr. På 1600- og 1500-tallet inngikk Syria i Mitanni-riket, ca. 1550 kom Syria under Egypt, som på 1300-tallet tapte landet til hettittene; senere kom en ny innvandring østfra, av en indo-europeisk gruppe kjent som ny-hettittene og som grunnla flere småriker. På 1000-tallet tilhørte Syria en periode det assyriske riket - og kamper med arameiske småstater nord i Syria, før arameerne grunnla et kongedømme i Damaskus i 11. århundre - samtidig med at isrealittene etablerte et kongedømme rundt Jerusalem. Det assyriske riket ekspanderte, særlig mot Middelhavet i vest, før landet i tur og orden ble erobret av mederne, babylonerne, perserne og grekerne. Den persiske erobringen skjedde på 500-tallet f.Kr., og Palestina og Kypros ble da lagt under Syria.

Aleksander den store invaderte Lille-Asia 334 og slo perserne ved Issus 333, for å okkuperte Syria 322. Hovedstaden i hans nye rike ble lagt til Antiok, som tilhører det historiske Syria; nå beliggende i Tyrkia. Etter Aleksanders død ble Syria delt etter kamp mellom selevkidene (nord) og ptolemeerne (sør), for etter 301 å inngå i selevkidenes (senere også kalt det syriske) riket. Flere nye byer ble grunnlagt; republikker erstattet kongedømmer, bl.a. i Tyr og Byblos. Gresk kulturell og politisk innflytelse spredte seg, bl.a. gjennom økt urbanisering, med sterke byer. Men under selevkidisk styre, med indre stridigheter, disintegrerte Syria, og den sørlige del ble delt i tre stammedynastier, mellom ituraeenere, jødene og nabateerne. Syria ble deretter erobret av Tigranes II av Armenia (83 f.Kr.), til han ble bekjempet av romerne.

Deretter, fra 64/63 f.Kr., ble Syria romersk provins - og reorganisert. Antiok ble erobret 64, og ble den tredje største byen i det romerske imperium, etter Rom og Alexandria. Flere små kongedømmer ble lagt inn under sentral administrasjon i Romersk Syria. Innvandringen av nomadiske stammer fortsatte under romersk styre, og enkelte småstater ble dannet i området, bl.a. det palmyriske kongedømme, som ble ødelagt av keiser Aurelian 272. Nye områder ble underlagt provinsen, som ble en av Romerrikets viktigste. Under Septimius Severus (193–211) ble Syria delt i to; Syria Coele i nord og Syria Phoenice i sør. Under bysantisk styre ble grensene i Syria forsterket for å stå imot tiltagende persisk og arabisk press. Perserne inntok deler av Syria i perioder, bl.a. Antiok 540.

Muslimske arabere invaderte Syria 633-634 og erobret Damaskus 635. Motangrepet ved Yarmuk 636 ble slått tilbake, og 640 hadde araberne fullført sin erobring. Syria ble delt i fire distrikter; Damaskus, Homs, Jordan og Palestina; senere ble Kinnasrin et femte. Den bysantinske administrasjonen ble videreført, men et islamsk skattesystem innført. Islamiseringen fant sted samtidig som andre religioner, som judaisme og kristendom, ble respektert. Araberne brukte Syria som base for angrep mot Bysants, og etablerte en første muslimsk marinestyrke i Middelhavet.

Syria ble underlagt det muslimske kalifat 661–750, og ble det politiske og kulturelle hovedsete for det mektige omayyadiske dynasti. Da dets hovedsete flyttet til Bagdad 750 kom Syria i en bakevje. Som senter for det omayyadiske riket sto Syria på høyden av sin utstrekning. Gjennom krig med Bysants rykket syriske og arabiske styrker fram i Lille-Asia, beleiret Konstantinopel, og spredte islam til India i øst og langs kysten av Nord-Afrika i vest, hvor store deler av Spania ble okkupert. Syria nøt i denne perioden godt av økte inntekter fra handelen, synliggjort i flere byggverk som fortsatt finnes, inkl. Klippedomen i Jerusalem og Den store moskeen i Damaskus. Med spredningen av islam økte også den arabiske kulturens innflytelse. Under Abd al-Malik (685–705) ble arabisk det offisielle språk.

Sent i den omayyadiske perioden ble sentralmakten svekket, bl.a. som følge av politiske og religiøse spenninger, og dynastiet ble styrtet 750, da det abbasiddiske kalifatet (750–1258) tok over. Dermed ble det regionale maktsenteret flyttet fra Syria til Irak, og Syria ble underlagt kalifatet i Baghdad. Syrias politiske posisjon ble svekket - og enda mer etter hvert som det abbasiddiske kalifatet gikk i oppløsning.

877 ble Syria erobret av den egyptiske emir Ahmad ibn-Tulun; fra 997 kom den nordlige delen av landet under et lokalt arabisk dynasti med sete i Aleppo - og som gikk til krig mot Bysants, hvoretter grekerne 969 tok tilbake kontrollen over Antiok. Resten av landet forble under egyptisk styre, og fatimidene la hele Syria under sitt kalifat. De var sjiiaer, mens Syria var dominert av sunnier - og en periode med stor kulturell utfoldelse.

De tyrkiske seldsjukkene erobret Syria 1075, men imperiet gikk tidlig i oppløsning, og banet veien for de europeiske korsfarerne. De hærtok deler av Syria, og tok - fra 1098 til 1124 - kontrollen over bl.a. Antiok og Jerusalem, og områdene langs kysten i dagens Syria, Libanon og Israel. Korsfarerne delte området inn i fire stater som var underlagt kongen av Jerusalem. Korsfarerne var tallmessig underlegne, og ble utfordret av lokale muslimske herskere, bl.a. den tyrkiske herskeren over Mosul, Zangï, som inntok Aleppo 1128 og tok tilbake Edessa 1144. Hans sønn, Nureddin, forente Syria og Egypt under muslimsk styre 1154. Etterfølgeren, Saladin, gjorde slutt på fatimidiske kalifatet, skapte en sterk stat - og beseiret korsfarerne i slaget ved Hattin 1187. Som følge av en viss oppløsning etter Saladins død 1193, da kongedømmet ble delt i mindre enheter, lykkes korsfarerne i å gjenopprette kontrollen over deler av de syriske kystområder. Med Akkos fall for de egyptiske mamelukker i 1291 endte imidlertid korsfarertiden.

Saladins etterfølgere, ayyubidene, etablerte småkongedømmer i Aleppo, Baalbek, Damaskus, Hama, Homs og Transjordan, og styrte til 1260. Dette var en periode med økt handel i Middelhavsområdet, og med økonomisk og kulturell framgang i Syria. Med styrket også sunni-retningen innen islam seg etter en periode med sjiittisk styre. Flere mongolske invasjoner fant sted på 1200-tallet. Aleppo ble inntatt 1260; Damaskus 1300. Mongolene ble slått av mamelukkenes inntreden i Syria (Palestina) 1260, og Egypt og Syria ble på ny forent i ett rike, inndelt i seks provinser, hvorav Damaskus var den største. Med mamelukkene, som var sunnier, ble den religiøse friheten begrenset. Fra 1400-tallet gjennomgikk Syria en økonomisk nedgangstid under det mamelukkiske styret, forsterket ved en ny mongolsk invasjon 1401, da Aleppo og Damaskus ble invadert, med store ødeleggelser som følge. Parallelt med nedgangstiden i Syria, vokste et nytt imperium fram med sete i Bysants: Det nye tyrkiske sultanatet, etter hvert kjent som det osmanske rike, tok over hegemonien i Levanten. Slaget ved Marj Dabik 1516 ble vunnet av den tyrkiske sultan Selim I, og Syria ble underlagt det osmanske riket, som året etter også erobret Egypt, for de neste fire hundre år.