Syrias eldre historie

Oldtidsbyen Palmyra ligger i en oase i den syriske ørkenen, omtrent midt i mellom Damaskus og Eufrat.

.
Lisens: CC BY 2.0

Det nåværende Syria har vært del av nesten alle oldtidens storriker. Bel-tempelet i Palmyra fra 200-tallet e.Kr., et minne fra den tiden da Syria var en romersk provins. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

På 600-tallet erobret araberne Syria. Bildet viser citadellet i Aleppo, et slående eksempel på arabisk militær arkitektur. Det er bygd på en høyde og ble regnet som den viktigste festning i araberverdenen i middelalderen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Syrias eldre historie omfatter her landets historie fra oldtiden og frem til innlemmelsen i Det osmanske riket i 1516. Syria er historisk mest en geografisk betegnelse og var ikke en egen statsdannelse. Syria var i eldre tid underlagt en rekke herskere, inkludert persere, grekere og romere, før området ble underlagt de muslimske araberne fra 600-tallet.

Forhistorisk tid

Arkeologiske og paleontologiske funn vitner om menneskelig bosetting i Syria og Palestina tilbake til mellom-paleolittisk tid. Fra mesolittisk tid finnes spor blant annet etter den natufiske kultur (rundt 10 000 fvt.), som spredte seg langs kysten av Levanten, og særlig er kjent for å dyrke og nyttiggjøre seg korn, men hvor det også ble bedrevet jakt og fiske. Herfra finnes også tidlige spor etter kultivering av korn. Utvinning av mineraler er kjent fra midten av 4. årtusen fvt. Deretter kom de første byene. De tidligste tegn på skriftlige nedtegninger, som en forløper for skriftspråk, stammer fra Midtøsten; områder som kan knyttes til syrisk førhistorisk tid, rundt 8000 fvt.

Underlagt ulike sivilisasjoner

Syria var i de tre siste årtusen før vår tidsregning åsted for flere bølger av semittisk innvandring til området; av kanaanitter og fønikere, hebreere og arabere, samt nomadiske folkeslag. Ebla-sivilisasjonen, dokumentert gjennom utgravinger sør for Aleppo, var et semittisk rike som strakte seg fra Rødehavet til Anatolia, og fra Middelhavet øst til Irak, fra rundt 3000 fvt. Utbredelsen av Ebla var basert på handel, og Syria var lenge en mellomstasjon i handelen mellom Egypt og Lilleasia og Mesopotamia, senere i karavanehandelen med Østen. Flere store riker, blant annet i Mesopotamia, omfattet til tider Syria, blant annet Det akkadiske rike og Guti- og Ur-dynastiene. Disse tok kontrollen over området etter at Ebla ble ødelagt.

Med en ny bølge av semittisk innvandring ble en rekke amoritt-småstater grunnlagt innenfor grensene av dagens Syria mellom 2000 og 1800 fvt. Med utvandring fra Syria erobret Hyksos makten i nordlige Egypt i 1674 fvt. På 1600- og 1500-tallet fvt. inngikk Syria i Mitanni-riket, omkring 1550 kom Syria under Egypt, som på 1300-tallet tapte landet til hettittene. Senere kom en ny innvandring østfra, av en indoeuropeisk gruppe kjent som ny-hettittene og som grunnla flere småriker.

På 1000-tallet tilhørte Syria en periode Det assyriske riket – og kamper med arameiske småstater nord i Syria, før arameerne grunnla et kongedømme i Damaskus i det 11. århundre fvt. – samtidig med at israelittene etablerte et kongedømme rundt Jerusalem. Det assyriske riket ekspanderte, særlig mot Middelhavet i vest, før landet i tur og orden ble erobret av mederne, babylonerne, perserne og grekerne. Den persiske erobringen skjedde på 500-tallet fvt., og Palestina og Kypros ble da lagt under Syria.

Antikken: Gresk og romersk styre

Aleksander den store invaderte Lilleasia i 334 fvt. og slo perserne ved Issus i 333, for å okkuperte Syria i 322. Hovedstaden i hans nye rike ble lagt til Antiok, som tilhører det historiske Syria; nå beliggende i Tyrkia. Etter Aleksanders død ble Syria delt etter kamp mellom selevkidene (nord) og ptolemeerne (sør), for etter 301 å inngå i selevkidenes (senere også kalt det syriske) riket. Flere nye byer ble grunnlagt; republikker erstattet kongedømmer, blant annet i Tyr og Byblos. Gresk kulturell og politisk innflytelse spredte seg, blant annet gjennom økt urbanisering, med sterke byer. Men under selevkidisk styre, med indre stridigheter, disintegrerte Syria, og den sørlige del ble delt i tre stammedynastier, mellom ituraeenere, jødene og nabateerne. Syria ble deretter erobret av Tigranes II av Armenia (83 fvt.), til han ble bekjempet av romerne.

Deretter, fra 64/63 fvt., ble Syria romersk provins – og reorganisert. Antiok ble erobret i 64, og ble den tredje største byen i det romerske imperium, etter Roma og Alexandria. Flere små kongedømmer ble lagt inn under sentral administrasjon i Romersk Syria. Innvandringen av nomadiske stammer fortsatte under romersk styre, og enkelte småstater ble dannet i området, blant annet det palmyriske kongedømme, som ble ødelagt av keiser Aurelian i 272 evt. Nye områder ble underlagt provinsen, som ble en av Romerrikets viktigste. Under Septimius Severus (193–211) ble Syria delt i to; Syria Coele i nord og Syria Phoenice i sør.

Under bysantisk (østromersk) styre ble grensene i Syria forsterket for å stå imot tiltagende persisk og arabisk press. Perserne inntok deler av Syria i perioder, blant annet Antiok i 540.

Middelalderen: Muslimsk styre

Muslimske arabere invaderte Syria i 633-634 og erobret Damaskus i 635. Motangrepet ved Yarmuk i 636 ble slått tilbake, og i 640 hadde araberne fullført sin erobring. Syria ble delt i fire distrikter; Damaskus, Homs, Jordan og Palestina; senere ble Kinnasrin et femte. Den bysantinske administrasjonen ble videreført, men et islamsk skattesystem innført. Islamiseringen fant sted samtidig som andre religioner, som judaisme og kristendom, ble respektert. Araberne brukte Syria som base for angrep mot Bysants, og etablerte en første muslimsk marinestyrke i Middelhavet.

Syria ble underlagt det muslimske kalifat i årene 661–750, og ble det politiske og kulturelle hovedsete for det mektige omayyadiske dynastiet. Da dets hovedsete flyttet til Bagdad i 750 kom Syria i en bakevje. Som senter for det omayyadiske riket sto Syria på høyden av sin utstrekning. Gjennom krig med Bysants rykket syriske og arabiske styrker fram i Lilleasia, beleiret Konstantinopel, og spredte islam til India i øst og langs kysten av Nord-Afrika i vest, hvor store deler av Spania ble okkupert. Syria nøt i denne perioden godt av økte inntekter fra handelen, synliggjort i flere byggverk som fortsatt finnes, inkludert Klippedomen i Jerusalem og Den store moskeen i Damaskus. Med spredningen av islam økte også den arabiske kulturens innflytelse. Under Abd al-Malik (685–705) ble arabisk det offisielle språket.

Sent i den omayyadiske perioden ble sentralmakten svekket, blant annet som følge av politiske og religiøse spenninger, og dynastiet ble styrtet i 750, da det abbasiddiske kalifatet (750–1258) tok over. Dermed ble det regionale maktsenteret flyttet fra Syria til Irak, og Syria ble underlagt kalifatet i Bagdad. Syrias politiske posisjon ble svekket – og enda mer etter hvert som det abbasiddiske kalifatet gikk i oppløsning.

I 877 ble Syria erobret av den egyptiske emir Ahmad ibn-Tulun; fra 997 kom den nordlige delen av landet under et lokalt arabisk dynasti med sete i Aleppo – og som gikk til krig mot Bysants, hvoretter grekerne i 969 tok tilbake kontrollen over Antiok. Resten av landet forble under egyptisk styre, og fatimidene la hele Syria under sitt kalifat. De var sjiaer, mens Syria var dominert av sunnier – og en periode med stor kulturell utfoldelse.

De tyrkiske seldsjukkene erobret Syria i 1075, men imperiet gikk tidlig i oppløsning, og banet veien for de europeiske korsfarerne. De hærtok deler av Syria, og tok – fra 1098 til 1124 – kontrollen over blant annet Antiok og Jerusalem, og områdene langs kysten i dagens Syria, Libanon og Israel. Korsfarerne delte området inn i fire stater som var underlagt kongen av det kristne kongeriket Jerusalem. Korsfarerne var tallmessig underlegne, og ble utfordret av lokale muslimske herskere, blant annet den tyrkiske herskeren over Mosul, Zangï, som inntok Aleppo i 1128 og tok tilbake Edessa i 1144. Hans sønn, Nureddin, forente Syria og Egypt under muslimsk styre i 1154. Etterfølgeren, Saladin, gjorde slutt på fatimidiske kalifatet, skapte en sterk stat – og beseiret korsfarerne i slaget ved Hattin i 1187. Som følge av en viss oppløsning etter Saladins død i 1193, da kongedømmet ble delt i mindre enheter, lykkes korsfarerne i å gjenopprette kontrollen over deler av de syriske kystområder. Med Akkos fall for de egyptiske mamelukkene i 1291 endte imidlertid korsfarertiden.

Saladins etterfølgere, ayyubidene, etablerte småkongedømmer i Aleppo, Baalbek, Damaskus, Hama, Homs og Transjordan, og styrte til 1260. Dette var en periode med økt handel i Middelhavsområdet, og med økonomisk og kulturell framgang i Syria. Med styrket også sunni-retningen innen islam seg etter en periode med sjiittisk styre.

Flere mongolske invasjoner fant sted på 1200-tallet. Aleppo ble inntatt 1260; Damaskus 1300. Mongolene ble slått av mamelukkenes inntreden i Syria (Palestina) 1260, og Egypt og Syria ble på ny forent i ett rike, inndelt i seks provinser, hvorav Damaskus var den største. Med mamelukkene, som var sunnier, ble den religiøse friheten begrenset. Fra 1400-tallet gjennomgikk Syria en økonomisk nedgangstid under det mamelukkiske styret, forsterket ved en ny mongolsk invasjon i 1401, da Aleppo og Damaskus ble invadert, med store ødeleggelser som følge.

Parallelt med nedgangstiden i Syria vokste et nytt imperium fram med sete i Bysants: Det nye tyrkiske sultanatet, etter hvert kjent som det osmanske rike, tok over hegemoniet i Levanten. Slaget ved Marj Dabik i 1516 ble vunnet av den tyrkiske sultan Selim I, og Syria ble underlagt det osmanske riket, som året etter også erobret Egypt, for de neste fire hundre år.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg