Syrias samtidshistorie

Forventningene til reforer og modernisering av det syriske samfunnet, med oppmykning av det politiske systemet, bidro til Damaskus-våren, en periode med stor politisk aktivitet etter Hafez al-Assads død i juni 2000. Den var kjennetegnet av framvekst av et sivilsamfunn med åpen debatt i uformelle politiske fora. Det ble stilt krav om politiske, juridiske og økonomiske reformer, men presidentens legitimitet ble ikke utfordret. Regjeringen imøtekom krav om liberalisering på flere måter, uten å knytte dem til kravene. Blant annet ble flere amnesti innført og politisk fanger løslatt. Regimet tillot også uavhengige organisasjoner å arbeide åpent. Det ble også åpnet for et noe mer mangfoldig mediebilde.

Damaskus-vårens økonomiske reformer gikk lenger enn de politiske. Allerede under Hafez al-Assad ble det foretatt en dreining vekk fra en sosialistisk orientert økonomi til større rom for privat næringsliv. På Baath-partiets kongress i 2005 kunngjorde Bashar al-Assad at regjeringen ville fremme en sosial markedsøkonomi, med gradvis markedsreform, uten å fjerne sosiale sikkerhetsnett. Det ble åpnet for private banker i 2004; Damaskus-børsen åpnet i 2009. Det ble også lagt til rette for utenlandske investeringer. Åpnere politisk klima og økte investeringer fremmet ikke minst turismen. Markedsliberalisering førte til lavere subsidier og innføring av egenandeler for offentlige tjenester, noe som gikk ut over velferden til de dårligst stilte.

Samtidig forsøkte regjeringen å forbedre offentlig sektor, spesielt utdanningssystemet. Dette ble gjort blant annet ved å legge kvalifikasjoner til grunn ved ansettelser. Mottak av rundt én million flyktninger fra Irak etter USAs invasjon der i 2003 la press på syrisk økonomi og offentlige tjenester. Bekjempelse av fattigdom var et prioritert innsatsområde i tida før opprøret i 2011. Da levde nær en tredel av den syriske befolkning under fattigdomsgrensen. Økonomiske og sosiale forhold bidro til misnøyen som førte til opprøret.

Tøværet under Damaskus-våren ble kortvarig; etterfulgt av den såkalte Damaskus-vinteren 2000/2001. Innstramminger kom allerede tidlig i 2001. Uavhengige diskusjonsfora ble stengt av myndighetene, og flere av demokratibevegelsens ledere ble arrestert, blant dem Michel Kilo og Riad Seif. Derved ble den gryende opposisjonen knust før den fikk organisert seg og fortsette å utfordre regimet. Derimot fikk konservative krefter i Baath-partiet, støttet av den militære ledelsen, fikk gjennomslag for å stanse videre endringer.

Flere av Damaskus-vårens ledere stilte seg i oktober 2005 bak «Damaskus-deklarasjonen»; en uttalelse som krevde innføring av flerpartistyre, med gradvis og fredelig overgang til demokrati. Oppropet ble påskyndet av misnøye med Syrias politikk i Libanon. Selve erklæringen ble grunnlaget for en sekulær opposisjonskoalisjon. Gjenopptakingen av den opposisjonelle virksomheten i 2005 hadde sammenheng med drapet på Libanons statsminister Rafiq al-Hariri, og den FN-støttede etterforskningen av attentatet – som Syria tidlig ble satt i sammenheng med.

Starten på opprøret i Syria knyttes gjerne til hendelser i mars 2011 – selv om det allerede i januar–februar hadde vært spredte demonstrasjoner, men da mest som støtte for opprørerne i Egypt, Libya og Tunisia. Krav om reformer i Syria ble inkludert i protestene, med demonstrasjoner i flere deler av landet. Ved siden av hovedstaden Damaskus ble den sørlige byen Deraa tidlig et symbol på motstanden mot Baath-regimet. Da flere barn der ble arrestert for å ha skrevet slagord på vegger, 6. mars 2011, førte det til protester i flere byer.

Opprøret i 2011 videreførte kravene fra Damaskus-våren i 2000, men gikk raskt lenger ved krav om regimeendring, og at president Bashar al-Assad måtte gå av. Selv om opprøret i utgangspunktet samlet forskjellige politiske, etniske og religiøse grupper bak kravene om demokrati, tilspisset den voldelige utviklingen forholdet mellom ulike politiske og kulturelle grupper. Dette gjorde seg særlig utslag i økte motsetninger mellom sunnier og alawitter. Sistnevnte har gjennom Baath-partiet og Assad-epoken fått utstrakt makt, selv de utgjør et klart mindretall i befolkningen. Sunni-majoriteten har derimot mye av den økonomiske makten. Det sekulære regimet, men maktbase særlig blant alawittene, har ved flere tilfeller slått til dels hardt ned på en opposisjon forankret i sunni-flertallet, ikke minst mot det forbudte Muslimske brorskap.

Opprøret kom overraskende på det syriske regimet, som hadde avvist at noe slikt kunne skje i Syria – fordi landet etter dets syn var annerledes enn andre arabiske stater som opplevde opprør under Den arabiske våren. Syria hadde utviklet en betydelig grad av politisk stabilitet, men denne var i stor utstrekning tuftet på undertrykking av politisk virksomhet ved hjelp av en sterk politistat. Det var rundt 50 000–70 000 heltidsansatte sikkerhetsoffiserer i dette systemet da opprøret brøt ut; i tillegg er det antatt at flere hundre tusen arbeidet på deltid. Det var 15 ulike sikkerhetstjenester som sammen gikk under begrepet mukhabarat, og som overvåket store deler av befolkningen. Dette systemet var én av forklaringene på at Baath-regimet klarte å undertrykke opposisjon og holde på makten. Samtidig var det en av årsakene til at opprøret mot ufriheten brøt ut og demokratikravene fikk utstrakt opplutning.

Regimemotstanden som førte til det syriske opprøret i 2011 har flere årsaker: politiske, sosiale og økonomiske. Opposisjonen mot Baath-regimet var og er sammensatt, med aktører fra politiske og sosiale så vel som etniske og religiøse grupper. I likhet med Damaskus-våren i 2000 startet opprøret i 2011 med krav om politiske endringer – framsatt av ulike grupper og personer, innen- og utenfor Syria. Da opprøret hadde fått fotfeste ble det skapt en egen dynamikk, og opposisjonen organiserte seg i flere koalisjoner – med ulik politisk forankring og strategi. Til disse hørte i første omgang særlig Syrian National Council (SNC) og National Coordination Committee (NCC). Mens SNC opererte vesentlig fra eksil, og var bredt sammensatt av organisasjoner og enkeltpersoner, var NCC forankret i venstreorienterte grupperinger inne i Syria. Og selv om begge i utgangspunktet avviste en internasjonal militær inngripen, tok SNC etter hvert til orde for slik støtte, mens NCC holdt fast på å ville finne en nasjonal løsning basert på dialog.

Etter internasjonalt press ble Syrian National Coalition for Opposition and Revolutionary Forces (SNCORF) dannet i november 2012. Den ble støttet av flere land, også Norge, med status som rettmessig representant for det syriske folket. Den fikk imidlertid begrenset innflytelse internt og liten gjennomslagskraft internasjonalt.

På den militære side etablerte deserterte offiserer fra de syriske regjeringsstyrkene Free Syrian Army (FSA), som i starten av krigen ble opposisjonens militære gren. I likhet med SNC, og etter hvert koordinert med dette, opererte FSA fra Tyrkia. Betydningen til FSA avtok etter hvert som krigen tiltok og flere grupperinger, særlig den islamistiske og jihadistiske retningen, fikk tiltagende innflytelse.

Baath-regimet søkte tidlig under opprøret å komme motstanderne i møte med enkelte reformer, inklusive en nasjonal dialog, men disse ble av opposisjonen avvist som utilstrekkelige. Regimet søkte å dempe uroen blant annet ved å løslate politiske fanger og å avsette regjeringen. I april 2011 ble unntakstilstanden opphevet; et krav fra Damaskus-våren som i den rådende situasjon ikke hadde stor betydning.

President Assad karakteriserte allerede fra starten av det syriske opprøret som et utenlandsk komplott, og beskyldte demonstrantene for å være israelske agenter. Etter hvert som konflikten – og krigen – utviklet seg, holdt han fast ved at det var terrorister, kriminelle og jihadister, støttet av utenlandske aktører, som var ansvarlig for konflikten, som et angrep på den syriske stat og selvstendighet.

I motsetning til i Libya var opprøret i Syria fra starten av lite organisert, og opprørerne manglet en base å operere fra. Etableringen av SNC og FSA lignet på utviklingen i Libya, men med den forskjell at der hadde opprørerne et baseområde øst i landet, rundt storbyen Benghazi, mens de syriske opprørerne var henvist til å operere fra tyrkisk territorium. Dette ble også anført som én begrunnelse for at vestlige land ikke var villige til å vurdere en militær intervensjon i Syria, slik de hadde gjort gjennom den FN-sanksjonerte NATO-operasjonen i Libya (Operation Unified Protector).

Konflikten i Syria ble likevel tidlig internasjonalisert, ikke minst knyttet til konflikten mellom de rivaliserende regionale stormaktene Iran og Saudi-Arabia: Det syriske Baath-regimet er en alliert av sjiittiske Iran, mens opprørerne fikk politisk, økonomisk og militær støtte fra flere av regionens sunniregimer, særlig Qatar, Saudi-Arabia og Tyrkia. Opprøret ble også brakt inn for Arabiske liga og FN, og Syria ble etter initiativ fra Qatar og Saudi-Arabia suspendert fra ligaen i november 2011.

I mars 2012 gikk syriske styrker over grensa til Libanon, noe som økte frykten for at dette nabolandet ville bli trukket inn i konflikten. En tiltagende skjerpet situasjon mellom Syria og Tyrkia førte til frykt for direkte militær konfrontasjon.

Behandlingen av Syria-spørsmålet i FNs sikkerhetsråd ble særlig preget av at Kina og Russland motsatte seg flere av fordømmelsene og forslagene som ble fremmet. Spesielt Russland har nære forbindelser med Syria, inklusive en marinebase i landet, Tartus-basen.

Til tross for sikkerhetssituasjonen ble lokalvalg avviklet i desember 2011. Valg på ny nasjonalforsamling ble avholdt i april 2016. Disse ble kun holdt i regjeringskontrollerte deler av landet, og avfeid av opposisjonen.

Våren 2012 hadde situasjonen i Syria utviklet seg til full borgerkrig mellom det sittende regimet som kontrollerte et i hovedsak velorganisert og velutrustet militærapparat, og en løst organisert og mangelfullt utrustet motstander som besto av flere militsgrupper uten felles grunnlag og sentral kommando. Krigen ble ført mellom de stridende parter, men gikk i stor grad ut over sivilbefolkningen. Begge sider er ansvarlig for omfattende overgrep mot sivile. Kampene ble for en stor del ført i byene.

Det dukket opp en rekke militsgrupper; på det meste nærmere to tusen. Disse hadde oftest helt lokal forankring, og opererte i stor utstrekning på egen hånd. Mange gikk også sammen i lokale konstellasjoner, hvorav atskillige sluttet seg til Den frie syriske hær (FSA).

Etter hvert utkrystalliserte det seg noen hovedretninger og -grupperinger, også i tillegg til FSA. I 2012 vokste det fram en salafistisk bevegelse i opprøret, med utspring i en konservativ, rettroende retning blant sunniene. Samtidig vokste islamistiske, jihadistiske militsgrupper fram som en tydeligere retning. Dette skapte frykt for at et destabilisert Syria ville gi grobunn for framvekst av radikal islamisme og kunne bli et operasjonsområde for terrorisme, slik Afghanistan var blitt under Taliban og Irak ble det etter den USA-ledede invasjonen i 2003 – og Libya som følge av regimeskiftet der i 2011. Det sluttet seg utenlandske jihadister – fremmedkrigere – fra en rekke land, også fra Norge, til flere grupper som kjempet mot regimet. En av disse, Jabhat al-Nusra (fra 2016: Jabhat Fateh al-Sham) ble opprettet med delaktighet fra den irakiske gruppen senere kjent som Den islamske stat (IS), og var tilknyttet al-Qaida.

Med opptrappingen av krigen fra 2013 ble også tyngre våpen, særlig fra regjeringens side, tatt i bruk. Sivile mål ble i tiltagende grad rammet. Det ble også rapportert om bruk av kjemiske stridsmidler (sarin).

Kofi Annan utpekte den norske generalmajor Robert Mood som sin militære rådgiver. Oppgaven besto blant annet i å legge til rette for innsetting av militære observatører. Et forparti med slike, avgitt fra FN-styrken UNTSO, ble satt inn i midten av april. Sikkerhetsrådet vedtok så å sette inn en observatørstyrke på inntil 300 offiserer, autorisert 21. april gjennom resolusjon nr. 2043: United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS).

Gruppens oppgave var å overvåke våpenhvilen og oppfølgingen av fredsplanen. Generalmajor Mood ble utnevnt til øverstkommanderende for UNSMIS. I strid med våpenhvileavtalen ble FN-observatørene dels hindret fra å utføre sitt oppdrag, dels utsatt for direkte angrep. Det siste førte til at operasjonen ble innstilt i midten av juni. Da forholdene ikke lå til rette for at styrken kunne utføre sitt oppdrag, ble den trukket ut. Annan trakk seg som spesialutsending i august, samtidig som han kritiserte Sikkerhetsrådet for ikke å iverksette mer konkrete tiltak for å stanse volden i Syria. Annan ble samme måned etterfulgt av den algeriske diplomaten Lakhdar Brahimi. Han trakk seg i mai 2014 etter at fredskonferansen i Genève mislykkes, og ble etterfulgt av Staffan de Mistura fra Sverige. Han igjen ble i 2019 etterfulgt av den norske diplomaten Geir O. Pedersen.

En kontaktgruppe, Friends of Syria, med deltakelse fra vel 60 land, møttes i Tunis i februar 2012, og anerkjente SNC som en legitim representant for det syriske folk. Qatar og Saudi-Arabia lovet å støtte opprørerne med våpen, mens vestlige land vek tilbake i frykt for ytterligere opptrapping av konflikten. I august 2012 engasjerte den nye egyptiske regjeringen seg for å finne en regional politisk løsning, og tok initiativ til en firepartsgruppe sammen med Iran, Saudi-Arabia og Tyrkia.

Det ble våren 2013 tatt flere initiativ for å finne en fredelig løsning på konflikten. Det ble diskutert muligheter for en internasjonal militær inngripen i Syria, som under krigen i Libya. Ett av argumentene for intervensjon var rapporterte gassangrep mot sivile i 2013, som førte til en internasjonal aksjon for å destruere Syrias kjemiske våpen – hvor også Norge deltok (se artikkelen Norge og Syrias kjemiske våpen). Motstand mot å gripe inn militært førte til at det ikke ble inverksatt en operasjon som i Libya.

Det ble i september 2014 kjent at Norge hadde tatt imot representanter for syriske opposisjonsgrupper for samtaler; deretter en representant for president Assad – med sikte på å finne en mulig løsning på konflikten.

Som følge av den militære framgang til Den islamske stat (IS) i Irak – fra sitt baseområde i Syria – kunngjorde president Barack Obama i september 2014 at USA ville utvide luftkampanjen mot IS i Irak til å omfatte også i Syria. En rekke land har engasjert seg i Syria-krigen gjennom Operation Inherent Resolve (OIR), som er rettet særlig mot IS.

Operasjonen ble til etter initiativ fra USA, som også har engasjert seg i Syria på andre måter. Dette har inkludert politisk, økonomisk og militær støtte til flere grupper som bekjemper Baath-regimet, så vel som til den kurdiske YPG-geriljaen. Denne har vært en ledende kraft i kampen mot IS i Nord-Syria, og har tatt kontroll over store områder hvor en selvstyrt statsdannelse er opprettet: Rojava.

Mens USA tidlig gikk inn med støtte til opprørerne, mottok regimet våpenhjelp fra Russland. I en fase av krigen hvor Baath-regimet var på defensiven gikk Russland høsten 2015 inn med direkte militær støtte, der særlig luftstøtten var utslagsgivende. Dette, samt støtte fra andre aktører, framfor alt Iran, bidro til at regjeringen styrket sin stilling. Dreiningen i krigen kom særlig til uttrykk gjennom at regimet i desember 2016 tok tilbake kontrollen over hele Aleppo.

Den internasjonaliserte politiske og militære konflikten som krigen i Syria utviklet seg til består av flere dimensjoner, inklusive kamp mot jihadist-bevegelsen i regionen. Dette bidro til at den ble mer enn en borgerkrig. Det ble også en krig med stedfortredere, hvor særlig regionale aktører utkjempet sine mellomhavender og fremmet sine interesser gjennom å støtte forskjellige deltakere i Syria .

Fra 2014 ble store deler av det østlige Syria innlemmet i det kalifat som IS proklamerte i Irak og Syria. IS ble fra 2016 militært svekket, og var ved utgangen av 2017 i all hovedsak nedkjempet, uten baser, i Syria. Vinteren 2019 var gruppen også nedkjempet i Irak.

Borgerkrigen har i avgjørende grad endret Syrias forhold til andre land i regionen, og landets stilling i Midtøsten. Krigen har mest av alt forverret forholdet til Tyrkia, og den har forsterket forholdet til – og avhengigheten av – Iran. Syria som funksjonell stat, og dermed regional aktør, har langt på vei opphørt å eksistere. Dermed er også den stabilitet som fantes i form av et avklart forhold mellom Syria og Israel borte. Israel frykter at et Syria i oppløsning kan, som Libya etter regimeskiftet der, bli et åsted for rivaliserende militsgrupper – og et baseområde for jihadister.

Til trusselbildet i regionen generelt, og for Israel spesielt, hører den økte innflytelse til Iran i regionen. Iran har med sin militære støtte, til den syriske regjeringen og Hizbollah, bidratt til å holde Baath-regimet ved makten. Derved har Iran posisjonert seg militært nærmere Israels grenser, både i Syria og gjennom Hizbollah i Libanon. Samtidig har Iran vunnet innflytelse på bekostning av sin regionale stormaktsrival Saudi-Arabia, og derved –styrket sjiaenes regionale innflytelse på bekostning av sunniene. Israel frykter ikke minst at Iran i et svekket og avhengig Syria får opprettholde militære baser der.

Flere (sunni-) arabiske land har støttet opprørerne i Syria. Til disse hører særlig Saudi-Arabia og Qatar, som var tidlig ute med å støtte flere grupper. Kuwait har vært en viktig aktør for å kanalisere støtte til jihadister i Syria. Mens Golfstatene har bidratt med omfattende økonomisk støtte, inklusive til våpen brakt inn i Syria gjennom Jordan og Tyrkia, har den regionale stormakten Tyrkia spilt en sentral rolle som baseområde for opprørerne, både politisk og militært, og som transittområde for fremmedkrigere på vei til jihadist-gruppene. Tyrkia har i tillegg til å ønske et regimeskifte i Damaskus vært opptatt av den kurdiske dimensjonen ved krigen: Den syrisk-kurdiske styrken People's Protection Units (YPG), og den politisk-militære koalisjonen Syrian Democratic Forces (SDF), begge støttet av USA, har vært en ledende kraft i kampen mot jihadistene. Den syriske regjeringen har gitt dem spillerom i de kurdisk-dominerte områdene i nord, hvor det er opprettet en selvstyrt statsdannelse, Rojava. Tyrkia har benyttet krigen i Syria til å angripe kurdisk gerilja både på tyrkisk og syrisk territorium, og har flere ganger gått inn med styrker i Nord-Syria, uten å konfrontere de syriske regjeringsstyrkene.

USA har engasjert seg politisk i kampen mot Assad-regimet, også ved omfattende penge- og våpen-støtte til opprørsgrupper. Amerikanske styrker, gjennom Operation Inherent Resolve (OIR), har støttet de kurdiske styrkene som bekjempet Den islamske stat, inklusive med bakkestyrker. Også Frankrike og Storbritannia har hatt spesialsoldater i de kurdisk-kontrollerte områdene. Norge bidra også, fra baser i Jordan og innenfor rammen av OIR, med spesialsoldater i Syria.

Den politiske konflikten mellom USA og Iran har også utspilt seg gjennom krigen i Syria. Det samme har USAs støtte til Israel, både i konflikten med Iran og Syria: I mars 2019 anerkjente president Donald Trump at den israelske anneksjonen av de okkuperte syriske Golanhøydene.