Syrias samtidshistorie

Det ydmykende tapet i seksdagerskrigen skapte stor misnøye med den Baath-ledede regjeringen. Hafez al-Assad, som var forsvarsminister under krigen, klarte med nød og neppe å unngå å bli stemt ut av partiet, og samlet i stedet støtte fra sentrale militære skikkelser for å kaste ut president Salah Jadid. Forholdet til Israel ble en sentral sak for Assad. Sammen med Egypt gikk Syria i 1973 til angrep på Israel. Etter egyptisk-syrisk framgang de første dagene av oktoberkrigen lykkes det Israel å slå tilbake og vinne. Samtidig valgte Assads regime en mer aktiv politikk til støtte for den palestinske frigjøringsbevegelsen, blant annet ved å tillate flere fraksjoner å operere fra Syria.

Under Assad grep Syria politisk og militært inn i libanesisk politikk. Etter at borgerkrigen i Libanon brøt ut i 1975, sendte Syria styrker til landet i 1976. Syria og Israel utkjempet til dels sine konflikter i Libanon ved å støtte forskjellige grupper. Under Israels invasjon i 1982 kom det til luftkamper mellom Israel og Syria over Libanon. Etter at Egypt inngikk en bilateral fredsavtale med Israel i 1979 ble Syria stående igjen som selve frontlinjestaten i kampen mot Israel.

I likhet med Syria var Irak styrt av Baath-partiet, men det var motsetninger mellom fraksjonene i partiet som Hafez al-Assad og Saddam Hussein tilhørte. Da Irak angrep Iran i 1980, brøt Syria definitivt med Irak og støttet Iran. Etter Egypts fredsavtale med Israel, Syrias brudd med Irak og Israels invasjon av Libanon la Assad opp en ny strategi og søkte militær jevnbyrdighet med Israel ved hjelp av våpen fra Sovjetunionen. Slik skulle Syria kunne stå opp mot Israel alene, enten for å forsvare seg mot en eventuell invasjon eller for selv å angripe.

Etter at han tok makten i 1970 hadde Assad satt i gang begrensede økonomiske reformer, delvis for å sikre seg politiske støttespillere fra privat sektor. Assad satte også i gang store prosjekter for å bedre infrastruktur og effektivisere jordbruket. I tillegg til dette sørget en stigende oljepris, penger som syriske borgere som jobbet i rike oljeland i gulfen sendte tilbake, og bistandspenger, for stor økonomisk vekst i Syria i første halvdel av 1970-tallet. Mot slutten av 1970-tallet og starten av 1980-tallet kom imidlertid et økonomisk tilbakeslag. Fallende oljepris satte i gang en nedadgående økonomisk spiral, og bistandspenger fra andre arabiske stater forsvant som følge av Syrias støtte til Irans krigføring mot Irak.

Under Baath-partiet og Hafez al-Assad utviklet Syria seg til en politistat hvor ulike sikkerhetstjenester (mukhabarat) overvåket befolkningen og sto for overgrep. Syria ble kritisert for brudd på menneskerettighetene og ble av blant annet USA også beskyldt for å støtte terrorisme. Maktapparatet rundt Assad var i stor grad dominert av og støttet opp av religiøse minoritetsgrupper som alawitter, drusere og kristne. Denne religiøst baserte inndelingen kom delvis som en konsekvens av Frankrikes splitt og hersk-politikk fra mandatperioden, som satte religiøse grupper opp mot hverandre. Motstanden mot regimet kom derfor særlig fra sunniene og den sunni-dominerte handelsstanden, som opplevde sin posisjon truet av at de hadde mistet sentrale posisjoner i statsapparatet og ble forfordelt i konkurranse om lukrative handelskontrakter.

Baath-regimet ble utfordret av et opprør igangsatt av Det muslimske brorskap i 1976. Opprøret fikk størst oppslutning i Aleppo, Hama og Homs. Etter nye sammenstøt i 1980 ble Aleppo og Hama omringet og gjennomsøkt av sikkerhetsstyrker, og flere mennesker ble drept. Situasjonen ble forverret med et attentatforsøk mot Assad i juni 1980 og drap på flere hundre fengslede muslimbrødre. Flere sunni-grupper gikk sammen i en islamsk front mot Baath-regimet, og Det muslimske brorskap oppfordret til hellig krig. Opprøret ble slått ned etter en konfrontasjon i Hama i 1982, med kamper som krevde flere tusen menneskeliv. Maktbruken bidro til å fjerne åpen opposisjon.

Baath-partiet beholdt etter dette makten uten lovlig opposisjon. Assad forble president uten motkandidat ved valgene i 1978, 1985, 1991 og 1998. Da Hafez al-Assad hadde hjerteproblemer i 1983, forsøkte broren Rifaat al-Assad å utnytte seg av misnøyen i deler av militæret og forsøkte å ta over makten. Han lykkes nesten med dette før Hafez igjen tok full kontroll og sendte Rifaat i eksil i Frankrike og Spania.

Presidentens eldste sønn Basil al-Assad var utpekt som hans etterfølger, men døde i en bilulykke i 1994. Da Hafez al-Assad døde i 2000 ble han dermed etterfulgt av sin sønn Bashar al-Assad, som hadde jobbet som øyelege i London.

Regionalt ble en ny stabilitet etablert etter oktoberkrigen, utkjempet mot Israel i 1973. Forholdet til Israel forble spent, særlig som følge av landets okkupasjon og senere anneksjon av Golanhøydene. Det kom ikke til ny krig, derimot til militære konfrontasjoner i Libanon i 1982. Syria har engasjert seg i konflikten i Libanon både ved militær intervensjon og støtte til militsgrupper – etter hvert mest av alt til Hizbollah. Syria og Hizbollah støttes, økonomisk og militært av Iran, noe som har bidratt til å forsterke den regionale dimensjonen ved krigen.

Internasjonalt sto Syria overfor nye utfordringer spesielt i forhold til USA, og særlig etter al-Qaidas terrorangrep 11. september 2001 og den påfølgende globale krigen mot terror. President George W. Bush så på Syria som én av statene som støttet terrorisme, blant annet gjennom sitt nære forhold til Iran og støtten til Hizbollah i Libanon og Hamas i Palestina. Syria ble satt på en liste over land hvor USA ønsket å bidra til regimeskifte, også om nødvendig gjennom krig.

I regionen ble Baath-regimet presset som følge av den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003, samt under den såkalte sederrevolusjonen i Libanon i 2005, og som førte til at Syria trakk sine siste styrker ut av landet.

Bashar al-Assad forsøkte, til tross for en svekket stilling i Libanon, å videreføre sin fars politikk som toneangivende regional aktør. Dette ga seg utslag i fortsatt å framstå som støttespiller for den palestinske frigjøringskampen, samtidig med at han søkte en fredsavtale med Israel. De opprinnelige forhandlingene med Israel strandet på 1990-tallet, og stanset igjen opp etter Israels militære aksjon mot Gazastripen i 2008–2009; Operation Cast Lead. Drøftingene ble ført til tross for Israels luftangrep mot et antatt syrisk atomanlegg i 2007. Syria utviklet på 2000-tallet et godt forhold til Tyrkia, men under krigen ble Tyrkia de syriske opprørernes viktigste operasjonsområde, og forholdet ble forverret. I 2015 gikk Tyrkia direkte inn i krigen, mest for å forhindre utvidet kurdisk kontroll langs grensen. I 2019 invaderte Tyrkia den nordligste delen av Syria.

Flere stater og organisasjoner stilte krav om at Assad måtte gå av, og at dette var en forutsetning for en politisk løsning på konflikten. Han motsatte seg dette, og ble etter hvert ansett som en nødvendig del av en politisk løsning på konflikten.

I det første året etter at Bashar overtok makten i 2000, gav han signaler om at regimet ville åpne for friere politisk virksomhet og økonomisk liberalisering. Denne perioden, kalt Damaskus-våren, bar preg av optimisme for økonomiske reformer og større uavhengig politisk aktivitet, men var til slutt begrenset i omfang. Liberaliseringen skjedde særlig på det økonomiske området. Allerede under Hafez al-Assad ble det foretatt en dreining vekk fra en sosialistisk orientert økonomi til større rom for privat næringsliv. På Baath-partiets kongress i 2005 kunngjorde Bashar al-Assad at regjeringen ville fremme en sosial markedsøkonomi, med gradvis markedsreform, uten å fjerne sosiale sikkerhetsnett. Kampen mot fattigdom var et prioritert innsatsområde i tida før opprøret i 2011. Da levde nær en tredel av den syriske befolkningen under fattigdomsgrensen. Det ble åpnet for private banker i 2004, og børsen i Damaskus åpnet i 2009. Mange av de økonomiske reformene gagnet likevel mest kretsen rundt regimet, som blant andre Bashars fetter, forretningsmannen Rami Makhlouf. Markedsliberalisering førte til lavere subsidier og egenandeler for offentlige tjenester, noe som gikk ut over velferden til de dårligst stilte. Mottaket av rundt én million flyktninger fra Irak i 2003 la videre press på syrisk økonomi og offentlige tjenester.

Damaskus-våren førte også til en optimisme rundt politisk liberalisering. Regjeringen gav amnesti til flere politiske fanger, og tillot uavhengige organisasjoner å arbeide åpent. I fravær av frie medier og uavhengige organisasjoner ble den kritiske politiske debatten ledet av intellektuelle og opposisjonelle i mindre fora (arabisk: muntadayat). Disse diskusjonene førte til flere manifester, der en bred koalisjon av opposisjonelle la frem forslag til reformer. Etter kort tid ble imidlertid foraene kneblet, og opposisjonell aktivitet igjen slått ned på. Tøværet under Damaskus-våren ble kortvarig, etterfulgt av den såkalte Damaskus-vinteren i 2000/2001. Uavhengige diskusjonsfora ble stengt av myndighetene, og flere av demokratibevegelsens ledere ble arrestert, blant dem Michel Kilo og Riad Seif. Dermed ble den gryende opposisjonen knust før den fikk organisert seg og fortsette å utfordre regimet. Perioden med optimisme for politisk reform var over, og Bashar al-Assad førte nå en streng autoritær politikk. Bashar ble gjenvalgt i 2007 og 2014 uten motkandidat. Flere av Damaskus-vårens ledere stilte seg i oktober 2005 bak «Damaskus-deklarasjonen»; en uttalelse som krevde innføring av flerpartistyre, med fredelig overgang til demokrati.

Baath-regimets respons på Damaskus-våren i 2000 og de fornyede kravene om demokratiutvikling i 2005 var som et forspill til den arabiske våren fra 2010. Etter opprør i Tunisia og Egypt utviklet også et opprør mot det syriske regimet seg raskt våren 2011.

Til forskjell fra Egypt og Tunisia ble regimets maktapparat i Syria satt inn med stor styrke for å kvele opprøret i starten, og konflikten utviklet seg – som i Libya – til full borgerkrig fra 2012. Sikkerhetsstyrker grep inn med tiltagende voldsbruk da opprøret spredte seg, med flere drepte og sårede som følge. Samtidig ble flere tusen arrestert, og tortur ble brukt i stor utstrekning. Voldsbruken fra regimet førte til at deler av opposisjonen grep til våpen, og opprøret utviklet seg fra politisk protest til væpnet konflikt.

• Les mer om krigen i Syria

Med tiltagende overgrep mot sivilbefolkningen i 2012 ble det diplomatiske arbeidet intensivert, etter at fredsforsøk fra Den arabiske liga i november 2011 mislykkes. I februar 2012 ble Kofi Annan utnevnt som spesialutsending for FN og ligaen. Fredsplanen han utarbeidet ble støttet både av det syriske regimet og Det syriske nasjonalrådet (SNC). En vedtatt våpenhvile ble iverksatt, men brutt.

• Krigen i Syria
• Opprøret i Syria 2011–2012
• Syrias utenrikspolitikk
• Syrias historie
• Midtøstens historie
• Midtøsten-konflikten
• Fredsprosesser i Midtøsten
• Fredsprosessen Israel–Syria

• Abboud, Samer N. (2016). Syria. Polity Press.
• Ajami, Fouad (2012). The Syrian Rebellion. Hoover Institution Press.
• Dam, Nikolaos van (2011). The Struggle for Power in Syria. I. B. Tauris.
• George, Alan (2003). Syria: Neither Bread nor Freedom. Zed Books.
• Hitti, Philip K. (2002). History of Syria. Gorgias Press.
• Hellestveit, Cecilie (2017). Syria: En stor krig i en liten verden. Pax.
• Lesch, David W. (2012). Syria: The Fall of the House of Assad. Yale University Press.
• Lister, Charles R. (2015). The Syrian Jihad: Al-Qaeda, The Islamic State and the Evolution of an Insurgency. Oxford University Press.
• Phillips, Christopher (2016). The Battle for Syria: International Rivalry in the New Middle East. Yale University Press.
• Rabinovich, Itamar (1998). The Brink of Peace: The Israeli-Syrian Negotiations. Princeton University Press.
• Reilly, James A. (2019). Fragile Nation, Shattered Land: The Modern History of Syria. I.B. Tauris.
• Ziadeh, Radwan (2013). Power and Policy in Syria: Intelligence Services, Foreign Relations and Democracy in the Modern Middle East. I.B. Tauris.
• Zisser, Eyal (2001). Asad's Legacy: Syria in Transition. Hurst & Company.