Syrias samtidshistorie

President Bashar al-Assad på en vegg i Damaskus, 2006, med teksten "Allah beskytter Syria".
Av .
Krigen i Syria har med ført store materielle ødeleggelser og menneskelige lidelser. Bildet viser en interflyktning i byen Homs, 2014.

Etter Syrias selvstendighet fra Frankrike i 1946, fulgte lang tid med stor ustabilitet og en rekke statskupp. Men med Hafez al-Assads maktovertakelse 13. november 1970 ble en ny epoke innledet: Assad-familien tok politisk kontroll, og alawittene fikk økt innflytelse og større anseelse. Assad utviklet Syria til en politistat, med fravær av politisk frihet og med hyppige brudd på menneskerettighetene.

Ved Hafez al-Assads død i 2000 tok sønnen Bashar al-Assad over som president, og en kort periode med politisk liberalisering fulgte, den såkalte Damaskus-våren. At denne til slutt ble slått ned igjen, var en av foranledningene som ledet til at den syriske opposisjonen kastet seg på Den arabiske våren fra 2011. Dette opprøret ble møtt med brutal makt fra myndighetene, noe som førte til radikalisering og ytterligere voldsbruk også på opposisjonens side, splittelse og fremvekst av ekstremistiske grupper, deriblant Den islamske stat (IS), som i en periode kontrollerte store områder av Syria.

Regjeringen så først ut til å tape krigen i Syria, men med russisk hjelp fra 2015 fikk Assad-regimet overtaket igjen, og de siste årene av 2010-tallet ble det klart at myndighetene gikk seirende ut av borgerkrigen, som etter 2020 bare har fortsatt i mindre lommer av landet. Statens kontroll over territoriet er imidlertid begrenset, noe som også har svekket Syrias rolle regionalt i Midtøsten, og gjør at landet økonomisk er satt flere tiår tilbake i tid, og millioner av mennesker er drevet på flukt.

Syria under Hafez al-Assad

Etter Seksdagerskrigen var forholdet til Israel hovedsaken for Assad, som med sovjetisk hjelp bygde en sterk militærmakt. Sammen med Egypt gikk Syria i 1973 til angrep på Israel. Etter egyptisk-syrisk framgang de første dagene av Oktoberkrigen lykkes det Israel å slå tilbake og vinne krigen. Til tross for nederlaget hadde Syria vist araberverdenen vilje til å stå opp mot Israel. Samtidig valgte Assads regime en mer aktiv politikk til støtte for den palestinske frigjøringsbevegelsen, blant annet ved å tillate flere fraksjoner å operere fra Syria.

Under Assad grep Syria politisk og militært inn i libanesisk politikk. Etter at borgerkrigen i Libanon brøt ut i 1975, sendte Syria styrker til landet i 1976. Syria og Israel utkjempet til dels sitt mellomværende i Libanon ved å støtte forskjellige grupper. Under Israels invasjon i 1982 kom det til luftkamper mellom Israel og Syria – over Libanon. Etter at Egypt inngikk en bilateral fredsavtale med Israel i 1979 ble Syria stående igjen som selve frontlinjestaten i kampen mot Israel, og bidro til å isolere Egypt i den arabiske verden. Når det ikke lyktes Assad å bygge en sterkere front mot Israel, skyldtes det blant annet rivaliseringen med Irak. Begge land ble styrt av fraksjoner i Baath-partiet, men trakk hver sin vei.

Personlige motsetninger mellom Hafez al-Assad og Saddam Hussein, som kom til makten i Irak i 1979, bidro til splittelsen. Da Irak angrep Iran i 1980, brøt Syria definitivt med Irak og støttet det persiske, sjiittiske Iran. Etter Egypts fredsavtale med Israel, Syrias brudd med Irak og Israels invasjon av Libanon la Assad opp en ny strategi og søkte – ved hjelp av sovjetiske våpenleveranser – militær jevnbyrdighet med Israel. Slik skulle Syria kunne stå opp mot Israel alene, enten for å forsvare seg mot en eventuell invasjon eller for selv å angripe.

På midten av 1970-tallet kom det økonomiske tilbakeslag. Posisjonen til Assad ble utfordret også med en maktkamp blant alawittene. Baath-regimet ble utfordret av et opprør igangsatt av Det muslimske brorskap i 1976. Opprøret fikk størst oppslutning i Aleppo, Hama og Homs.

Etter nye sammenstøt i 1980 ble Aleppo og Hama omringet og gjennomsøkt av sikkerhetsstyrker, og flere mennesker ble drept. Situasjonen ble forverret med et attentatforsøk mot Assad i juni 1980 og drap på flere hundre fengslede muslimbrødre som svar. Flere sunni-grupper gikk sammen i en islamsk front mot Baath-regimet, og Det muslimske brorskapet oppfordret til hellig krig. Opprøret ble slått ned etter en konfrontasjon i Hama i 1982, med kamper som krevde flere tusen menneskeliv. Maktbruken bidro til å fjerne åpen opposisjon. Baath-partiet beholdt makten uten lovlig opposisjon. Assad forble president uten motkandidat ved valgene i 1978, 1985, 1991 og 1998.

En maktkamp mellom Hafez al-Assad og broren Rifaat al-Assad truet med militær konfrontasjon i 1984. Presidentens eldste sønn Basil al-Assad var utpekt som hans etterfølger, men døde i en bilulykke i 1994. Da Hafez al-Assad døde i 2000 ble han dermed etterfulgt av sønn Bashar al-Assad, som hadde jobbet som øyelege i London. Bashar al-Assad ble gjenvalgt i 2007 og 2014 – uten motkandidat.

Syria utviklet seg under Baath-partiet og Hafez al-Assad til en politistat hvor sikkerhetstjenester (mukhabarat) overvåket befolkningen og sto for overgrep. Syria ble kritisert for brudd på menneskerettighetene og ble av blant annet USA også beskyldt for å støtte terrorisme. Minoriteten alawittene dominerte dette maktapparatet. Like fullt er ikke Baath-regimet alawittisk, men sekulært. Motstanden mot regimet kom særlig fra sunniene og den sunni-dominerte handelsstanden som opplevde sin posisjon truet blant annet ved at sentrale posisjoner i statsapparatet ble tatt over av alawitter og drusere.

De to presidentene Assad har ført en pragmatisk innenrikspolitikk, med vekt på å holde regimet ved makten. Krav om liberalisering tiltok etter at Bashar al-Assad overtok, og det var i 2000 en åpning for friere politisk virksomhet og håp om genuin endring. Det ble også gjennomført enkelte reformer under den såkalte Damaskus-våren, men liberaliseringen skjedde mer innenfor økonomien enn i politikken.

Regional politisk utvikling

Regionalt ble en ny stabilitet etablert etter Oktoberkrigen, utkjempet mot Israel i 1973. Forholdet til Israel forble spent, særlig som følge av landets okkupasjon og senere anneksjon av Golanhøydene. Det kom ikke til ny krig, derimot til militære konfrontasjoner i Libanon i 1982. Syria har engasjert seg i konflikten i Libanon både ved militær intervensjon og støtte til militsgrupper – etter hvert mest av alt til Hizbollah. Syria og Hizbollah støttes, økonomisk og militært, av Iran, noe som har bidratt til å forsterke den regionale dimensjonen ved krigen.

Internasjonalt sto Syria overfor nye utfordringer spesielt i forhold til USA, og særlig etter al-Qaidas angrep 11. september 2001 og den påfølgende globale krigen mot terror. President George W. Bush så på Syria som én statene som støttet terrorisme, blant annet gjennom sitt nære forhold til Iran og støtten til Hizbollah i Libanon og Hamas i Palestina. Syria ble satt på en liste over land USA ønsket å bidra til regimeskifte i, også om nødvendig gjennom krig.

I regionen ble Baath-regimet presset som følge av den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003, samt under den såkalte Sederrevolusjonen i Libanon i 2005, og som førte til at Syria trakk sine siste styrker ut av landet.

Bashar al-Assad forsøkte, til tross for en svekket stilling i Libanon, å videreføre sin fars politikk som toneangivende regional aktør. Dette ga seg utslag i fortsatt å framstå som støttespiller for den palestinske frigjøringskampen, samtidig med at han søkte en fredsavtale med Israel. De opprinnelige forhandlingene med Israel strandet på 1990-tallet, og stanset igjen opp etter Israels militære aksjon mot Gazastripen i 2008–2009: Operation Cast Lead. Drøftingene ble ført til tross for Israels luftangrep mot et antatt syrisk atomanlegg i 2007. Syria utviklet på 2000-tallet et godt forhold til Tyrkia, men under krigen ble Tyrkia de syriske opprørernes viktigste operasjonsområdet, og forholdet ble forverret. I 2015 gikk Tyrkia direkte inn i krigen, mest for å forhindre utvidet kurdisk kontroll langs grensen. I 2019 invaderte Tyrkia den nordligste delen av Syria.

Flere stater og organisasjoner stilte krav om at Assad måtte gå av som forutsetning for en politisk løsning på konflikten. Han motsatte seg dette, og ble etter hvert ansett som en nødvendig del av en politisk løsning på konflikten.

Nasjonal utvikling

Den politiske oppmykning i Syria etter at Bashar al-Assad tok over som president ble kalt Damaskus-våren. Den inntrådte dermed mer enn ti år før Den arabiske våren, og som også førte til opprør i Syria. Det syriske opprøret brøt ut våren 2011, og utviklet seg raskt. Assad iverksatte vinteren 2010–2011 enkelte politiske og økonomiske reformer, men de tilfredsstilte ikke forventningene blant annet til innføring av demokrati.

Liberaliseringen skjedde særlig på det økonomiske feltet, og gagnet mest næringsdrivende og sirklene rundt regimet. De dårligere stilte, både i byene og på landsbygda, fikk forverrede levekår, noe som bidro til oppslutningen om opprøret. Med et næringsliv i stor utstrekning dominert av sunnier lyktes Assad i å vinne oppslutning i framtredende deler av denne gruppen – som utgjør folkeflertallet i Syria. Sunnier ble likevel den sentrale kraften i opprøret, rettet mot et regime dominert av minoriteten alawitter.

Demokrativår – og innstramming

Forventningene til reformer og modernisering av det syriske samfunnet, med oppmykning av det politiske systemet, bidro til Damaskus-våren, en periode med stor politisk aktivitet etter Hafez al-Assads død i juni 2000. Det ble stilt krav om politiske, juridiske og økonomiske reformer. Regjeringen imøtekom krav om liberalisering på flere måter. Blant annet ble amnesti innført og politisk fanger løslatt. Uavhengige organisasjoner ble tillatt å arbeide åpent.

Damaskus-vårens økonomiske reformer gikk lenger enn de politiske. Allerede under Hafez al-Assad ble det foretatt en dreining vekk fra en sosialistisk orientert økonomi til større rom for privat næringsliv. På Baath-partiets kongress i 2005 kunngjorde Bashar al-Assad at regjeringen ville fremme en sosial markedsøkonomi, med gradvis markedsreform, uten å fjerne sosiale sikkerhetsnett. Det ble åpnet for private banker i 2004, og børsen i Damaskus åpnet i 2009. Markedsliberalisering førte til lavere subsidier og egenandeler for offentlige tjenester, noe som gikk ut over velferden til de dårligst stilte. Mottak av rundt én million flyktninger fra Irak i 2003 la press på syrisk økonomi og offentlige tjenester.

Kampen mot fattigdom var et prioritert innsatsområde i tida før opprøret i 2011. Da levde nær en tredel av den syriske befolkning under fattigdomsgrensen. Økonomiske og sosiale forhold bidro til misnøyen som førte til opprøret.

Tøværet under Damaskus-våren ble kortvarig, etterfulgt av den såkalte Damaskus-vinteren i 2000/2001. Uavhengige diskusjonsfora ble stengt av myndighetene, og flere av demokratibevegelsens ledere ble arrestert, blant dem Michel Kilo og Riad Seif. Dermed ble den gryende opposisjonen knust før den fikk organisert seg og fortsette å utfordre regimet. Flere av Damaskus-vårens ledere stilte seg i oktober 2005 bak «Damaskus-deklarasjonen»; en uttalelse som krevde innføring av flerpartistyre, med fredelig overgang til demokrati.

Opprør og borgerkrig

Baath-regimets respons på Damaskus-våren i 2000 og de fornyede kravene om demokratiutvikling i 2005 var som et forspill til Den arabiske våren fra 2010. Inspirasjonen fra de arabiske statene i Nord-Afrika bidro til det syriske opprøret våren 2011. Til forskjell fra Egypt og Tunisia ble regimets maktapparat i Syria satt inn med stor styrke for å kvele opprøret i starten, og konflikten utviklet seg – som i Libya – til full borgerkrig fra 2012. Sikkerhetsstyrker grep inn med tiltagende voldsbruk da opprøret spredte seg, med flere drepte og sårede som følge. Samtidig ble flere tusen arrestert, og tortur ble brukt i stor utstrekning. Voldsbruken fra regimet førte til at også opposisjonen grep til våpen, og opprøret utviklet seg fra politisk protest til væpnet konflikt.

Opprør

Starten på opprøret i Syria knyttes gjerne til hendelser i mars 2011, selv om det allerede i januar–februar hadde vært spredte demonstrasjoner. Opprøret videreførte kravene fra Damaskus-våren i 2000, men gikk lenger ved krav om regimeendring, og at president Bashar al-Assad måtte gå av.

Selv om opprøret samlet forskjellige politiske, etniske og religiøse grupper bak kravene om demokrati, tilspisset den voldelige utviklingen forholdet mellom ulike grupper. Dette gjorde seg særlig utslag i økte motsetninger mellom sunnier og alawitter. Sistnevnte har gjennom Baath-partiet og Assad-epoken fått utstrakt makt, selv de utgjør et klart mindretall i befolkningen. Sunni-majoriteten har derimot mye av den økonomiske makten.

Opprøret kom overraskende på det syriske regimet, som hadde avvist at noe slikt kunne skje i Syria, fordi landet etter dets syn var annerledes enn andre arabiske stater som opplevde opprør under Den arabiske våren. Syria hadde utviklet en betydelig grad av politisk stabilitet, men denne var i stor grad tuftet på undertrykking av politisk virksomhet ved hjelp av en sterk politistat. Det var 15 ulike sikkerhetstjenester som sammen gikk under begrepet mukhabarat, som overvåket store deler av befolkningen. Dette var én av forklaringene på at Baath-regimet klarte å undertrykke opposisjon og holde på makten. Samtidig var det en av årsakene til at opprøret mot ufriheten brøt ut og demokratikravene fikk stor oppslutning.

Opposisjon

Opposisjonen mot Baath-regimet var og er sammensatt, med aktører fra forskjellige politiske, sosiale, etniske og religiøse grupper. Krav om politiske endringer i 2011 ble framsatt av ulike grupper og personer, innen- og utenfor Syria. Etter hvert organiserte opposisjonen seg i flere koalisjoner med ulik politisk forankring og strategi. Til disse hørte i første omgang særlig Syrian National Council (SNC) og National Coordination Committee (NCC). Mens SNC opererte vesentlig fra eksil, og var bredt sammensatt av organisasjoner og enkeltpersoner, var NCC forankret i venstreorienterte grupperinger inne i Syria. Mens SNC etter hvert tok til orde for utenlandsk støtte, holdt NCC fast på å ville finne en nasjonal løsning basert på dialog.

Etter internasjonalt press ble Syrian National Coalition for Opposition and Revolutionary Forces (SNCORF) dannet i november 2012. Den ble støttet av flere land, også Norge, med status som rettmessig representant for det syriske folket. Den fikk imidlertid begrenset innflytelse.

På militær side etablerte deserterte offiserer fra de syriske regjeringsstyrkene Free Syrian Army (FSA) som i starten av krigen ble opposisjonens militære gren. Betydningen til FSA avtok etter hvert som krigen tiltok.

Regjeringen søkte tidlig i opprøret å komme motstanderne i møte med enkelte reformer, inklusive en nasjonal dialog, men disse ble av opposisjonen avvist som utilstrekkelige.

Til tross for sikkerhetssituasjonen ble lokalvalg avviklet i desember 2011. Valg på ny nasjonalforsamling ble avholdt i april 2016. Disse ble kun holdt i regjeringskontrollerte deler av landet, og avfeid av opposisjonen.

Borgerkrig

Soldat fra Free Syria Army under kamper i Aleppo, 2012.
Av .

Våren 2012 hadde situasjonen utviklet seg til full borgerkrig mellom det sittende regimet og en motstander som besto av flere militsgrupper uten felles grunnlag og sentral kommando. Krigen gikk i stor grad ut over sivilbefolkningen. Begge sider er ansvarlig for omfattende overgrep mot sivile. Kampene ble for en stor del ført i byene.

Det dukket opp en rekke militsgrupper, på det meste nærmere to tusen. Disse hadde oftest helt lokal forankring, og opererte i stor utstrekning på egen hånd. Mange gikk sammen i lokale konstellasjoner, hvorav mange sluttet seg til FSA.

Etter hvert utkrystalliserte det seg noen hovedretninger og -grupperinger, også utover FSA. I 2012 vokste det fram en salafistisk bevegelse i opprøret, med utspring i en konservativ retning blant sunniene. Islamistiske, jihadistiske militsgrupper ble en ny retning. Til disse sluttet det seg fremmedkrigere fra en rekke land, også Norge. En av dem, Jabhat al-Nusra (fra 2016: Jabhat Fateh al-Sham) ble opprettet med delaktighet fra den irakiske gruppen senere kjent som Den islamske stat (IS), og var tilknyttet al-Qaida.

Med opptrappingen av krigen fra 2013 ble også tyngre våpen, særlig fra regjeringens side, tatt i bruk. Sivile mål ble i tiltagende grad rammet, også med kjemiske stridsmidler (sarin).

Fredsforsøk og krig

Med tiltagende overgrep mot sivilbefolkningen i 2012 ble det diplomatiske arbeidet intensivert, etter at fredsforsøk fra Arabiske liga i november 2011 mislykkes. I februar 2012 ble Kofi Annan utnevnt som spesialutsending for FN og ligaen. Fredsplanen han utarbeidet ble støttet både av det syriske regimet og Det syriske nasjonalrådet (SNC). En vedtatt våpenhvile ble iverksatt, men brutt.

Internasjonal intervensjon

Kofi Annan utpekte den norske generalmajoren Robert Mood som sin militære rådgiver. Oppgaven bestod blant annet i å legge til rette for innsetting av militære observatører. Et forparti med slike, avgitt fra FN-styrken UNTSO, ble satt inn i midten av april. Sikkerhetsrådet vedtok 21. april 2012 å etablere observatørstyrken United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS). Oppgaven var å overvåke våpenhvilen og oppfølgingen av fredsplanen.

Robert Mood ble utnevnt til øverstkommanderende for UNSMIS. I strid med våpenhvileavtalen ble FN-observatørene dels hindret fra å utføre sitt oppdrag, dels utsatt for direkte angrep. Det siste førte til at operasjonen ble innstilt i midten av juni. Da forholdene ikke lå til rette for at styrken kunne utføre oppdraget sitt, ble den trukket ut.

Kofi Annan trakk seg som spesialutsending i august, og ble etterfulgt av den algeriske diplomaten Lakhdar Brahimi. Han trakk seg i mai 2014 etter at fredskonferansen i Genève mislyktes, og ble etterfulgt av Staffan de Mistura fra Sverige. Han ble i 2019 etterfulgt av den norske diplomaten Geir O. Pedersen.

Kontaktgruppa Friends of Syria, med deltakelse fra drøyt 60 land, møttes i Tunis i februar 2012, og anerkjente SNC som en legitim representant for det syriske folk. Våren 2013 ble det tatt flere initiativ for å finne en fredelig løsning på konflikten. Det ble diskutert muligheter for en internasjonal militær inngripen i Syria, som under krigen i Libya. Ett av argumentene for intervensjon var rapporterte gassangrep mot sivile i 2013, som førte til en internasjonal aksjon for å destruere Syrias kjemiske våpen, hvor også Norge deltok (se artikkelen Norge og Syrias kjemiske våpen). Motstand mot å gripe inn militært førte til at det ikke ble iverksatt en operasjon som i Libya.

I september 2014 ble det kjent at Norge hadde tatt imot representanter for syriske opposisjonsgrupper for samtaler, og deretter en representant for president Assad – med sikte på å finne en mulig løsning på konflikten.

En rekke land har engasjert seg militært i Syria gjennom Operation Inherent Resolve (OIR), som er rettet særlig mot IS. Operasjonen ble til etter initiativ fra USA, som også har engasjert seg i Syria på andre måter. Dette har inkludert politisk, økonomisk og militær støtte til flere grupper som bekjemper Baath-regimet, så vel som til den kurdiske YPG-geriljaen. Denne har vært en ledende kraft i kampen mot IS i Nord-Syria, og har tatt kontroll over store områder hvor en selvstyrt statsdannelse er opprettet: Rojava.

Mens USA tidlig gikk inn med støtte til opprørerne, mottok regimet våpenhjelp fra Russland. I en fase av krigen hvor Baath-regimet var på defensiven gikk Russland høsten 2015 inn med direkte militær støtte, der særlig luftstøtten var utslagsgivende. Dette, samt støtte fra andre aktører, framfor alt Iran, bidro til at regjeringen styrket sin stilling. Dreiningen i krigen kom særlig til uttrykk gjennom at regimet i desember 2016 tok tilbake kontrollen over hele Aleppo.

Fra 2014 ble store deler av det østlige Syria innlemmet i kalifatet som IS proklamerte i Irak og Syria. IS ble fra 2016 militært svekket, og var ved utgangen av 2017 i all hovedsak nedkjempet, uten baser, i Syria. Vinteren 2019 var gruppa også nedkjempet i Irak.

Regional utvikling

Borgerkrigen har i avgjørende grad endret Syrias forhold til andre land i regionen, og landets stilling i Midtøsten. Krigen har mest av alt forverret forholdet til Tyrkia, og den har forsterket forholdet til og avhengigheten av Iran. Syria som funksjonell stat, og dermed regional aktør, har langt på vei opphørt å eksistere. Dermed er også den stabilitet som fantes i form av et avklart forhold mellom Syria og Israel borte. Israel frykter at et oppløst Syria, som Libya etter regimeskiftet der, kan bli et åsted for rivaliserende militsgrupper og baseområde for jihadister.

Til trusselbildet i regionen generelt, og for Israel spesielt, hører den økte innflytelse til Iran. Iran har med sin militære støtte bidratt til å holde Baath-regimet ved makten. Derved har Iran posisjonert seg militært nærmere Israels grenser, både i Syria og gjennom Hizbollah i Libanon. Israel frykter at Iran i et svekket og avhengig Syria får opprettholde militære baser der.

Flere (sunni-) arabiske land har støttet opprørerne i Syria. Til disse hører særlig Saudi-Arabia og Qatar, som var tidlig ute med å støtte flere grupper. Kuwait har vært en viktig aktør for å kanalisere støtte til jihadister i Syria. Mens Golfstatene har bidratt med omfattende økonomisk støtte, inklusive til våpen brakt inn i Syria gjennom Jordan og Tyrkia, har den regionale stormakten Tyrkia spilt en sentral rolle som baseområde for opprørerne, både politisk og militært, og som transittområde for fremmedkrigere på vei til jihadist-gruppene. Tyrkia har i tillegg til å ønske et regimeskifte i Damaskus vært opptatt av den kurdiske dimensjonen ved krigen: Den syrisk-kurdiske styrken People's Protection Units (YPG), og den politisk-militære koalisjonen Syrian Democratic Forces (SDF), begge støttet av USA, har vært en ledende kraft i kampen mot jihadistene. Tyrkia har benyttet krigen i Syria til å angripe kurdisk gerilja både på tyrkisk og syrisk territorium, og har flere ganger gått inn med styrker i Nord-Syria.

USA har engasjert seg politisk i kampen mot Assad-regimet, også ved omfattende støtte til opprørsgrupper. Den politiske konflikten mellom USA og Iran har også utspilt seg gjennom krigen i Syria. Det samme har USAs støtte til Israel, både i konflikten med Iran og Syria: I mars 2019 anerkjente daværende president Donald Trump at den israelske anneksjonen av de okkuperte syriske Golanhøydene.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Reilly, James A. (2019. Fragile Nation, Shattered Land. The Modern History of Syria. I.B. Tauris.
  • Abboud, Samer N. (2016). Syria. Polity Press.
  • Phillips, Christopher (2016). The Battle for Syria. International Rivalry in the New Middle East. Yale University Press.
  • Lister, Charles R. (2015). The Syrian Jihad. Oxford University Press.
  • Ziadeh, Radwan (2013). Power and Policy in Syria. I.B. Tauris.
  • Ajami, Fouad (2012). The Syrian Rebellion. Hoover Institution Press.
  • Lesch, David W. (2012). Syria. The Fall of the House of Assad. Yale University Press.
  • Van Dam, Nikolaos (2011). The Struggle for Power in Syria . I. B. Tauris.
  • George, Alan (2003). Syria: Neither Bred nor Freedom . Zed Books.
  • Hitti, Philip K. (2002). History of Syria. Gorgias Press.
  • Zisser, Eyal (2001). Assad's Legacy. Hurst & Company.
  • Rabinovich, Itamar (1998). The Brink of Peace . Princeton University Press.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg