Etter Seksdagerskrigen var forholdet til Israel hovedsaken for Assad, som med sovjetisk hjelp bygde en sterk militærmakt. Sammen med Egypt gikk Syria i 1973 til angrep på Israel. Etter egyptisk-syrisk framgang de første dagene av Oktoberkrigen lykkes det Israel å slå tilbake og vinne krigen. Til tross for nederlaget hadde Syria vist araberverdenen vilje til å stå opp mot Israel. Samtidig valgte Assads regime en mer aktiv politikk til støtte for den palestinske frigjøringsbevegelsen, blant annet ved å tillate flere fraksjoner å operere fra Syria.
Under Assad grep Syria politisk og militært inn i libanesisk politikk. Etter at borgerkrigen i Libanon brøt ut i 1975, sendte Syria styrker til landet i 1976. Syria og Israel utkjempet til dels sitt mellomværende i Libanon ved å støtte forskjellige grupper. Under Israels invasjon i 1982 kom det til luftkamper mellom Israel og Syria – over Libanon. Etter at Egypt inngikk en bilateral fredsavtale med Israel i 1979 ble Syria stående igjen som selve frontlinjestaten i kampen mot Israel, og bidro til å isolere Egypt i den arabiske verden. Når det ikke lyktes Assad å bygge en sterkere front mot Israel, skyldtes det blant annet rivaliseringen med Irak. Begge land ble styrt av fraksjoner i Baath-partiet, men trakk hver sin vei.
Personlige motsetninger mellom Hafez al-Assad og Saddam Hussein, som kom til makten i Irak i 1979, bidro til splittelsen. Da Irak angrep Iran i 1980, brøt Syria definitivt med Irak og støttet det persiske, sjiittiske Iran. Etter Egypts fredsavtale med Israel, Syrias brudd med Irak og Israels invasjon av Libanon la Assad opp en ny strategi og søkte – ved hjelp av sovjetiske våpenleveranser – militær jevnbyrdighet med Israel. Slik skulle Syria kunne stå opp mot Israel alene, enten for å forsvare seg mot en eventuell invasjon eller for selv å angripe.
På midten av 1970-tallet kom det økonomiske tilbakeslag. Posisjonen til Assad ble utfordret også med en maktkamp blant alawittene. Baath-regimet ble utfordret av et opprør igangsatt av Det muslimske brorskap i 1976. Opprøret fikk størst oppslutning i Aleppo, Hama og Homs.
Etter nye sammenstøt i 1980 ble Aleppo og Hama omringet og gjennomsøkt av sikkerhetsstyrker, og flere mennesker ble drept. Situasjonen ble forverret med et attentatforsøk mot Assad i juni 1980 og drap på flere hundre fengslede muslimbrødre som svar. Flere sunni-grupper gikk sammen i en islamsk front mot Baath-regimet, og Det muslimske brorskapet oppfordret til hellig krig. Opprøret ble slått ned etter en konfrontasjon i Hama i 1982, med kamper som krevde flere tusen menneskeliv. Maktbruken bidro til å fjerne åpen opposisjon. Baath-partiet beholdt makten uten lovlig opposisjon. Assad forble president uten motkandidat ved valgene i 1978, 1985, 1991 og 1998.
En maktkamp mellom Hafez al-Assad og broren Rifaat al-Assad truet med militær konfrontasjon i 1984. Presidentens eldste sønn Basil al-Assad var utpekt som hans etterfølger, men døde i en bilulykke i 1994. Da Hafez al-Assad døde i 2000 ble han dermed etterfulgt av sønn Bashar al-Assad, som hadde jobbet som øyelege i London. Bashar al-Assad ble gjenvalgt i 2007 og 2014 – uten motkandidat.
Syria utviklet seg under Baath-partiet og Hafez al-Assad til en politistat hvor sikkerhetstjenester (mukhabarat) overvåket befolkningen og sto for overgrep. Syria ble kritisert for brudd på menneskerettighetene og ble av blant annet USA også beskyldt for å støtte terrorisme. Minoriteten alawittene dominerte dette maktapparatet. Like fullt er ikke Baath-regimet alawittisk, men sekulært. Motstanden mot regimet kom særlig fra sunniene og den sunni-dominerte handelsstanden som opplevde sin posisjon truet blant annet ved at sentrale posisjoner i statsapparatet ble tatt over av alawitter og drusere.
De to presidentene Assad har ført en pragmatisk innenrikspolitikk, med vekt på å holde regimet ved makten. Krav om liberalisering tiltok etter at Bashar al-Assad overtok, og det var i 2000 en åpning for friere politisk virksomhet og håp om genuin endring. Det ble også gjennomført enkelte reformer under den såkalte Damaskus-våren, men liberaliseringen skjedde mer innenfor økonomien enn i politikken.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.