Syrias samtidshistorie

Forventningene til reforer og modernisering av det syriske samfunnet, med oppmykning av det politiske systemet, bidro til Damaskus-våren, en periode med stor politisk aktivitet etter Hafez al-Assads død i juni 2000. Det ble stilt krav om politiske, juridiske og økonomiske reformer. Regjeringen imøtekom krav om liberalisering på flere måter. Blant annet ble amnesti innført og politisk fanger løslatt. Uavhengige organisasjoner ble tillatt å arbeide åpent.

Damaskus-vårens økonomiske reformer gikk lenger enn de politiske. Allerede under Hafez al-Assad ble det foretatt en dreining vekk fra en sosialistisk orientert økonomi til større rom for privat næringsliv. På Baath-partiets kongress i 2005 kunngjorde Bashar al-Assad at regjeringen ville fremme en sosial markedsøkonomi, med gradvis markedsreform, uten å fjerne sosiale sikkerhetsnett. Det ble åpnet for private banker i 2004; Damaskus-børsen åpnet i 2009. Markedsliberalisering førte til lavere subsidier og egenandeler for offentlige tjenester, noe som gikk ut over velferden til de dårligst stilte.

Mottak av rundt én million flyktninger fra Irak i 2003 la press på syrisk økonomi og offentlige tjenester.

Kamp mot fattigdom var et prioritert innsatsområde i tida før opprøret i 2011. Da levde nær en tredel av den syriske befolkning under fattigdomsgrensen. Økonomiske og sosiale forhold bidro til misnøyen som førte til opprøret.

Tøværet under Damaskus-våren ble kortvarig; etterfulgt av den såkalte Damaskus-vinteren 2000/2001. Uavhengige diskusjonsfora ble stengt av myndighetene, og flere av demokratibevegelsens ledere ble arrestert, blant dem Michel Kilo og Riad Seif. Derved ble den gryende opposisjonen knust før den fikk organisert seg og fortsette å utfordre regimet.

Flere av Damaskus-vårens ledere stilte seg i oktober 2005 bak «Damaskus-deklarasjonen»; en uttalelse som krevde innføring av flerpartistyre, med fredelig overgang til demokrati.

Starten på opprøret i Syria knyttes gjerne til hendelser i mars 2011, selv om det allerede i januar–februar hadde vært spredte demonstrasjoner. Opprøret videreførte kravene fra Damaskus-våren i 2000, men gikk lenger ved krav om regimeendring, og at president Bashar al-Assad måtte gå av.

Selv om opprøret samlet forskjellige politiske, etniske og religiøse grupper bak kravene om demokrati, tilspisset den voldelige utviklingen forholdet mellom ulike grupper. Dette gjorde seg særlig utslag i økte motsetninger mellom sunnier og alawitter. Sistnevnte har gjennom Baath-partiet og Assad-epoken fått utstrakt makt, selv de utgjør et klart mindretall i befolkningen. Sunni-majoriteten har derimot mye av den økonomiske makten.

Opprøret kom overraskende på det syriske regimet, som hadde avvist at noe slikt kunne skje i Syria – fordi landet etter dets syn var annerledes enn andre arabiske stater som opplevde opprør under Den arabiske våren. Syria hadde utviklet en betydelig grad av politisk stabilitet, men denne var i stor grad tuftet på undertrykking av politisk virksomhet ved hjelp av en sterk politistat. Det var 15 ulike sikkerhetstjenester som sammen gikk under begrepet mukhabarat, som overvåket store deler av befolkningen. Dette var én av forklaringene på at Baath-regimet klarte å undertrykke opposisjon og holde på makten. Samtidig var det en av årsakene til at opprøret mot ufriheten brøt ut og demokratikravene fikk stor oppslutning.

• Les en egen artikkel om opprøret i Syria i 2011–2012.

Opposisjonen mot Baath-regimet var og er sammensatt, med aktører fra politiske og sosiale så vel som etniske og religiøse grupper. Krav om politiske endringer i 2011 ble framsatt av ulike grupper og personer, innen- og utenfor Syria. Etter hvert organiserte opposisjonen seg i flere koalisjoner – med ulik politisk forankring og strategi. Til disse hørte i første omgang særlig Syrian National Council (SNC) og National Coordination Committee (NCC). Mens SNC opererte vesentlig fra eksil, og var bredt sammensatt av organisasjoner og enkeltpersoner, var NCC forankret i venstreorienterte grupperinger inne i Syria. Mens SNC etter hvert til orde for utenlandsk støtte, holdt NCC fast på å ville finne en nasjonal løsning basert på dialog.

Etter internasjonalt press ble Syrian National Coalition for Opposition and Revolutionary Forces (SNCORF) dannet i november 2012. Den ble støttet av flere land, også Norge, med status som rettmessig representant for det syriske folket. Den fikk imidlertid begrenset innflytelse.

På militær side etablerte deserterte offiserer fra de syriske regjeringsstyrkene Free Syrian Army (FSA) som i starten av krigen ble opposisjonens militære gren. Betydningen til FSA avtok etter hvert som krigen tiltok.

Regjeringen søkte tidlig i opprøret å komme motstanderne i møte med enkelte reformer, inklusive en nasjonal dialog, men disse ble av opposisjonen avvist som utilstrekkelige.

Til tross for sikkerhetssituasjonen ble lokalvalg avviklet i desember 2011. Valg på ny nasjonalforsamling ble avholdt i april 2016. Disse ble kun holdt i regjeringskontrollerte deler av landet, og avfeid av opposisjonen.

Våren 2012 hadde situasjonen utviklet seg til full borgerkrig mellom det sittende regimet og en motstander som besto av flere militsgrupper uten felles grunnlag og sentral kommando. Krigen gikk i stor grad ut over sivilbefolkningen. Begge sider er ansvarlig for omfattende overgrep mot sivile. Kampene ble for en stor del ført i byene.

Det dukket opp en rekke militsgrupper; på det meste nærmere to tusen. Disse hadde oftest helt lokal forankring, og opererte i stor utstrekning på egen hånd. Mange gikk sammen i lokale konstellasjoner, hvorav mange sluttet seg til Den frie syriske hær (FSA).

Etter hvert utkrystalliserte det seg noen hovedretninger og -grupperinger, også i tillegg til FSA. I 2012 vokste det fram en salafistisk bevegelse i opprøret, med utspring i en konservativ, retning blant sunniene. Islamistiske, jihadistiske militsgrupper ble en ny retning. Til disse sluttet det seg fremmedkrigere fra en rekke land, også Norge. En av dem, Jabhat al-Nusra (fra 2016: Jabhat Fateh al-Sham) ble opprettet med delaktighet fra den irakiske gruppen senere kjent som Den islamske stat (IS), og var tilknyttet al-Qaida.

Med opptrappingen av krigen fra 2013 ble også tyngre våpen, særlig fra regjeringens side, tatt i bruk. Sivile mål ble i tiltagende grad rammet. Det ble også rapportert om bruk av kjemiske stridsmidler (sarin).

Kofi Annan utpekte den norske generalmajor Robert Mood som sin militære rådgiver. Oppgaven besto blant annet i å legge til rette for innsetting av militære observatører. Et forparti med slike, avgitt fra FN-styrken UNTSO, ble satt inn i midten av april. Sikkerhetsrådet vedtok 21. april, gjennom resolusjon nr. 2043. å etablere observatørstyrken United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS). Oppgave var å overvåke våpenhvilen og oppfølgingen av fredsplanen.

Generalmajor Mood ble utnevnt til øverstkommanderende for UNSMIS. I strid med våpenhvileavtalen ble FN-observatørene dels hindret fra å utføre sitt oppdrag, dels utsatt for direkte angrep. Det siste førte til at operasjonen ble innstilt i midten av juni. Da forholdene ikke lå til rette for at styrken kunne utføre sitt oppdrag, ble den trukket ut.

Annan trakk seg som spesialutsending i august, og ble etterfulgt av den algeriske diplomaten Lakhdar Brahimi. Han trakk seg i mai 2014 etter at fredskonferansen i Genève mislykkes, og ble etterfulgt av Staffan de Mistura fra Sverige. Han ble i 2019 etterfulgt av den norske diplomaten Geir O. Pedersen.

En kontaktgruppe, Friends of Syria, med deltakelse fra vel 60 land, møttes i Tunis i februar 2012, og anerkjente SNC som en legitim representant for det syriske folk.

Det ble våren 2013 tatt flere initiativ for å finne en fredelig løsning på konflikten. Det ble diskutert muligheter for en internasjonal militær inngripen i Syria, som under krigen i Libya. Ett av argumentene for intervensjon var rapporterte gassangrep mot sivile i 2013, som førte til en internasjonal aksjon for å destruere Syrias kjemiske våpen – hvor også Norge deltok (se artikkelen Norge og Syrias kjemiske våpen). Motstand mot å gripe inn militært førte til at det ikke ble iverksatt en operasjon som i Libya.

Det ble i september 2014 kjent at Norge hadde tatt imot representanter for syriske opposisjonsgrupper for samtaler; deretter en representant for president Assad – med sikte på å finne en mulig løsning på konflikten.

En rekke land har engasjert seg militært i Syria gjennom Operation Inherent Resolve (OIR), som er rettet særlig mot IS.

Operasjonen ble til etter initiativ fra USA, som også har engasjert seg i Syria på andre måter. Dette har inkludert politisk, økonomisk og militær støtte til flere grupper som bekjemper Baath-regimet, så vel som til den kurdiske YPG-geriljaen. Denne har vært en ledende kraft i kampen mot IS i Nord-Syria, og har tatt kontroll over store områder hvor en selvstyrt statsdannelse er opprettet: Rojava.

Mens USA tidlig gikk inn med støtte til opprørerne, mottok regimet våpenhjelp fra Russland. I en fase av krigen hvor Baath-regimet var på defensiven gikk Russland høsten 2015 inn med direkte militær støtte, der særlig luftstøtten var utslagsgivende. Dette, samt støtte fra andre aktører, framfor alt Iran, bidro til at regjeringen styrket sin stilling. Dreiningen i krigen kom særlig til uttrykk gjennom at regimet i desember 2016 tok tilbake kontrollen over hele Aleppo.

Fra 2014 ble store deler av det østlige Syria innlemmet i det kalifat som IS proklamerte i Irak og Syria. IS ble fra 2016 militært svekket, og var ved utgangen av 2017 i all hovedsak nedkjempet, uten baser, i Syria. Vinteren 2019 var gruppen også nedkjempet i Irak.

Borgerkrigen har i avgjørende grad endret Syrias forhold til andre land i regionen, og landets stilling i Midtøsten. Krigen har mest av alt forverret forholdet til Tyrkia, og den har forsterket forholdet til – og avhengigheten av – Iran. Syria som funksjonell stat, og dermed regional aktør, har langt på vei opphørt å eksistere. Dermed er også den stabilitet som fantes i form av et avklart forhold mellom Syria og Israel borte. Israel frykter at et oppløst Syria, som Libya etter regimeskiftet der, kan bli et åsted for rivaliserende militsgrupper og baseområde for jihadister.

Til trusselbildet i regionen generelt, og for Israel spesielt, hører den økte innflytelse til Iran. Iran har med sin militære støtte bidratt til å holde Baath-regimet ved makten. Derved har Iran posisjonert seg militært nærmere Israels grenser, både i Syria og gjennom Hizbollah i Libanon. Israel frykter at Iran i et svekket og avhengig Syria får opprettholde militære baser der.

• Se også artikkelen Syrias utenrikspolitikk.

Flere (sunni-) arabiske land har støttet opprørerne i Syria. Til disse hører særlig Saudi-Arabia og Qatar, som var tidlig ute med å støtte flere grupper. Kuwait har vært en viktig aktør for å kanalisere støtte til jihadister i Syria. Mens Golfstatene har bidratt med omfattende økonomisk støtte, inklusive til våpen brakt inn i Syria gjennom Jordan og Tyrkia, har den regionale stormakten Tyrkia spilt en sentral rolle som baseområde for opprørerne, både politisk og militært, og som transittområde for fremmedkrigere på vei til jihadist-gruppene. Tyrkia har i tillegg til å ønske et regimeskifte i Damaskus vært opptatt av den kurdiske dimensjonen ved krigen: Den syrisk-kurdiske styrken People's Protection Units (YPG), og den politisk-militære koalisjonen Syrian Democratic Forces (SDF), begge støttet av USA, har vært en ledende kraft i kampen mot jihadistene. Tyrkia har benyttet krigen i Syria til å angripe kurdisk gerilja både på tyrkisk og syrisk territorium, og har flere ganger gått inn med styrker i Nord-Syria.

USA har engasjert seg politisk i kampen mot Assad-regimet, også ved omfattende støtte til opprørsgrupper. Den politiske konflikten mellom USA og Iran har også utspilt seg gjennom krigen i Syria. Det samme har USAs støtte til Israel, både i konflikten med Iran og Syria: I mars 2019 anerkjente president Donald Trump at den israelske anneksjonen av de okkuperte syriske Golanhøydene.