semitter – Store norske leksikon

Semitter er folk som snakker de ulike språkene tilhørende den semittiske språkgruppen, som i dag inkluderer blant annet arabisk, hebraisk og amharisk. De er hovedsakelig bosatt i Midtøsten, Nord-Afrika og på Afrikas Horn. Semittiske folkegrupper har spilt en viktig historisk rolle når det gjelder kultur og religion.

Faktaboks

Uttale: semˈitter
Etymologi: navn etter Sem, en av Noas sønner

Begrepet «semitt» har sin opprinnelse i det gamle testamentet, fra Sem, navnet på en av Noas sønner. Ifølge bibelsk stamtavle er Noas tre sønner Sem, Ham og Jafet stamfedre til de semittiske, hamittiske (afrikanske) og jafittiske (indoeuropeiske) folkegruppene. «Semittisk» ble først brukt av den tyske historikeren August Ludwig von Schlözer i 1781, opprinnelig i forbindelse med de språkene semittene talte.

Det ble senere vanlig å omtale folkene selv som semitter, og begrepet hadde en sentral plass i raseteorier (se antisemittisme). Den moderne antisemittismen, rettet mot jøder, vokste frem i det 19. århundre, og fikk sitt mest ekstreme uttrykk i den nasjonalsosialistiske bevegelsen som oppstod i Tyskland etter første verdenskrig. Ordet semitt brukes i dag kun for å definere en lingvistisk gruppering, og inkluderer alle grupper som snakker de semittiske språkene.

Semitter i dag

Semitter utgjør i dag en relativt stor del av verdensbefolkningen, med arabere som den klart største gruppen. Over 300 millioner mennesker snakker arabisk, hovedsakelig i Midtøsten og Nord-Afrika. Størst blant de arabiske landene er Egypt, hvor araberne utgjør den klare majoriteten av befolkningen på 100 millioner (Verdensbanken, 2019). Hebraisk, som lenge var et dødt språk, ble gjenopplivet som talespråk i Israel i det 19. og 20. århundre. Det har, sammen med arabisk, status som offisielt språk i landet, og er morsmål for en økende del av befolkningen.

I Etiopia snakkes blant annet amharisk og tigrinja, som begge er semittiske språk. Tigrinja-talende utgjør også den største gruppen i Eritrea. I tillegg kommer maltesisktalende på Malta, små enklaver med arameisktalende i Syria og Irak, samt spredte dialekter av sør-arabisk i Oman og Jemen.

Historie

Flere steder har blitt foreslått som semittenes «urhjem», blant annet den sørlige delen av Den arabiske halvøy, Mesopotamia, Nord-Afrika og Afrikas Horn. Gjennom historien har semittiske grupper vandret i bølger fra Den arabiske halvøy mot vest over Rødehavet til Etiopia, mot nordøst til Palestina, Syria og Mesopotamia, og mot nordvest til Egypt og Nord-Afrika.

Siden cirka år 2500 fvt. har semitter hatt en dominerende stilling i Midtøsten, blant annet gjennom det akkadiske riket, Babylonia og Assyria. Oldtidens semittiske språk inkluderte blant annet akkadisk, assyrisk, babylonsk, hebraisk og arameisk.

Semittiske folkegrupper har i tillegg spilt en svært viktig historisk rolle på det religionsskapende området. Alle de tre store, monoteistiske religionene; jødedom, kristendom og islam oppstod hos semitter. Gjennom dette har de preget livsvaner og kulturformer over hele verden.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Folkegrupper i Midtøsten

Jon Nordenson

Universitetet i Oslo