Betegnelse på den første arabisk-israelske krig som foregikk fra 1947 til 1949. I Israel er den kjent som frigjøringskrigen, blant palestinerne er den omtalt som al-Nakba, ’katastrofen’.

Krigen ble utkjempet i to faser: Den startet med militær kamp mellom arabiske og sionistiske grupper fra november 1947, mens Palestina ennå var et britisk mandatområde (borgerkrigsfasen).

Den fortsatte som en konvensjonell krig mellom Israel og arabiske naboland etter at disse invaderte Israel da denne staten ble opprettet 14. mai 1948, og varte formelt til den siste våpenhvileavtalen ble inngått i juli 1949.

Krigen involverte særlig de to folkegruppene som begge gjorde krav på Palestina – den arabiske og jødiske befolkningen – og de arabiske statene som gikk til angrep på Israel, først og fremst Egypt, Irak, Libanon, Syria, Transjordan og Saudi-Arabia, samt Storbritannia.

Palestina-konflikten og -krigen var samtidig en av de første store utfordringene for den nye verdensorganisasjonen FN og dens generalsekretær Trygve Lie.

Palestina-krigen var først og fremst en kamp om et landområde som to nasjonale bevegelser siden har fortsatt å gjøre krav på – og kjempe om. For sionistene, som senere skulle bli israelere, var krigen helt avgjørende for framtiden til både den nye israelske staten og dens innbyggere; for palestinerne handlet den om retten til et hjemland så vel som forsvar av land og eiendom.

For deltagende arabiske stater var krigen mest en kamp om politisk innflytelse i regionen og territoriell kontroll; dernest hadde den en religiøs dimensjon – dels til forsvar for islams hellige steder i Jerusalem, dels som en hellig krig om muslimsk jord. Krigen skapte et av verdens største flyktningproblem, den palestinske, og var starten på det som ofte omtales som Midtøsten-konflikten, men som mer presist bør betegnes som Israel-Palestina-konflikten.

Palestina-krigen fikk vidtrekkende politiske konsekvenser. Den sikret staten Israels eksistens, skapte den vedvarende arabisk-israelske konflikten, og la grunnlaget for de senere arabisk-israelske kriger, samt bidro til å trekke Midtøsten inn i den kalde krigen.

Mens seieren styrket den israelske ledelsen og det israelske samfunnet, svekket nederlaget de arabiske lederne. Flere av dem ble, direkte eller indirekte, som følge av krigen avsatt de kommende årene, blant dem kong Farouk av Egypt som i 1952 ble styrtet av offiserer som hadde deltatt i det mislykkede felttoget i Palestina, de såkalte frie offiserer. Et annet eksempel er kong Abdullah av Jordan som i 1951 ble skutt og drept av en palestiner som mente han hadde forrådt Palestina.

Krigen skapte også en av verdens alvorligste flyktningsituasjoner, og fortsatt strid om Jerusalem. Flyktningspørsmålet og Jerusalems status er ansett som de vanskeligste spørsmålene knyttet til fredsprosessen i Midtøsten – og ble av den grunn utelatt fra Oslo-avtalen.

Krigen førte samtidig til angrep på jøder bosatt i arabiske land, og til at disse allerede fra 1947/48 fant å måtte forlate disse.

I alt flyktet cirka 750 000–800 000 palestinere fra sine hjem i løpet av krigen; nærmere halvparten av folkegruppen, og over 80 prosent av de som hadde bodd i det området som ble Israel. Rundt 250 000 flyktet før staten Israel ble opprettet. Dette var en del av den forflytningen – overføringen – av arabiske innbyggere fra den jødiske staten som sionistiske ledere så for seg som nødvendig, og som FNs delingsplan i noen grad hadde forutsatt. Men cirka 150 000 palestinere forble innenfor staten Israels grenser, som israelske borgere. Noen av disse var internt fordrevne.

Staten Israel endte opp med grenser fra 1949 som ga den et betydelig større areal enn hva den var tiltenkt i FNs delingsplan: 77 prosent av mandatområdet, opp mot de 56 prosent delingsplanen hadde foreslått.

Mange av landsbyene palestinerne flyktet - eller ble fordrevet – fra, ble ødelagt eller helt utslettet. Blant de gjenværende ble mange overtatt av israelere og gitt hebraiske navn.

Tallet på ødelagte palestinske landsbyer estimeres å ligge på rundt 400. Landområder og annen eiendom som var eid, men forlatt, av flyktede palestinere, ble overtatt av israelske myndigheter. I statens tidlige år utgjorde denne eksproprieringen en betydelig andel av statens økonomi.

En del av disse eiendommene forble i statlig eie, andre ble solgt – og ikke minst brukt for å bosette de mange jøder som etter krigen innvandret til Israel, hvorav mange selv var fordrevet fra arabiske land. Dette førte til at mye av den arabiske identiteten og historien til det arabiske Palestina ble visket bort.

Krigen varte i knapt et år. For å forstå betydningen av krigen i Israel, må tapstallene ses i forhold til landets innbyggertall. Den jødiske siden mistet rundt 5800, hvorav en firedel var sivile. Det samlede tapstallet utgjorde cirka én prosent av den daværende jødiske befolkningen i Palestina/Israel. De arabiske tapene er ikke kjent, men antas å ha vært høyere. På palestinsk side var det mengden flyktninger og erfaringen av å ha blitt fordrevet som hadde størst betydning.

På begge sider ble det utført ugjerninger – både mot sivile og militære, særlig i krigens første fase, da det bare unntaksvis ble tatt krigsfanger.

Begge parter var ansvarlig for å henrette både sivile og tilfangetatte soldater, for tortur og voldtekt – og for tyveri og omfattende ødeleggelse av eiendom. Denne situasjonen bedret seg i andre del av krigen, da det mest var regulære militære avdelinger som kjempet på arabisk side, og den jødiske siden var samlet under én kommando i ett nasjonalt forsvar.

Krigen i 1947–49 hadde sin bakgrunn i kamp om land, om kontroll over Palestina, som etter første verdenskrig var styrt som mandatområde av Storbritannia.

Britene bekjentgjorde i 1947 at de året etter ville trekke seg ut av området, og ansvaret for å finne en løsning ble overdratt FN.

Den framtidige løsningen skulle ivareta interessene til de to folkegruppene som begge gjorde krav på landet: den arabiske befolkning, palestinere, og den jødiske, hvorav den første var i klart flertall.

Sionistene påberopte seg en historisk rett til Palestina, som den sionistiske bevegelse fra århundreskiftet omsatte til organisert innvandring og bosetting. Denne tiltok i mellomkrigstiden, særlig på grunn av pogromene i Russland og forfølgelsen i Tyskland.

Under første verdenskrig ga Storbritannia løfter både til araberne og sionistene knyttet til selvstyre i det nye Midtøsten som tok form etter oppløsningen av det osmanske riket. De forventninger dette skapte bidro til den senere konflikten om Palestina. Særlig viktig var den såkalte Balfour-erklæringen fra 1917, der den britiske regjeringen ved utenriksministeren Arthur J. Balfour, lovet sionistene at det skulle opprettes et jødisk nasjonalhjem i Palestina. Denne erklæringen ble senere nedfelt av Folkeforbundet som en del av den britiske mandatmaktens ansvar.

Den sionistiske bevegelsen arbeidet for etablering av en egen jødisk stat, og dette kravet fikk tiltagende internasjonal støtte etter andre verdenskrig og folkemordet på jødene i Europa.

Allerede eksisterende motsetninger mellom de to folkegruppene tiltok med den økte jødiske innvandringen på 1920- og 1930-tallet, og ga seg blant annet utslag i det arabiske opprøret i 1936. Dette var rettet mot det britiske kolonistyret, men rammet også sivile jødiske mål.

Særlig mot slutten av opprøret som ble slått ned i 1939 var også jødiske militsgrupper aktive, inklusive i angrep på arabiske landsbyer. Etter andre verdenskrig tok jødiske militsgrupper til våpen først og fremst rettet mot det britiske styret, til støtte for kravet om å etablere en jødisk stat.

Samtidig som det var spenninger mellom folkegruppene, levde de flere steder i fredelig sameksistens, både i blandede byer og nabolandsbyer. Innbyggerne i flere landsbyer inngikk avtaler om å advare hverandre eller også å bistå den annen. Ennå under fiendtlighetene i 1947 gikk flere sionistiske organisasjoner, som fagbevegelsen Histadrut, ut med oppfordringer om samarbeid med og respekt for den arabiske befolkningen.

FN utredet områdets framtid, og vedtok 29. november 1947 en delingsplan for Palestina. Denne innebar en deling av mandatområdet i én jødisk og én arabisk stat, og hvor et område med og rundt Jerusalem skulle underlegges internasjonalt tilsyn. Den numeriske fordelingen tilsvarte cirka 56 prosent til den jødiske staten, 43 prosent til den arabiske staten og én prosent skulle være det internasjonale området rundt Jerusalem.

Den sionistiske ledelsen aksepterte planen, mens de palestinske araberne og de arabiske nabolandene avviste den. Motstand mot delingsplanen førte til at den første fasen av Palestina-krigen brøt ut i desember 1947. Israels opprettelse med grunnlag i delingsplanen førte til den andre fasen, med arabisk invasjon.

Krigens hendelsesforløp er grundig dokumentert, vesentlig basert på etter hvert åpnede arkiver i Israel. Dette har ført til et mer komplett bilde av krigens forløp og hvordan den sionistiske ledelsen vurderte situasjonen og fattet sine beslutninger. Arabiske kilder er mer begrenset og består mest av muntlige vitnesbyrd.

Krigen i 1948 fikk vidtrekkende realpolitiske konsekvenser, med fastsetting av Israels grenser, men med en fortsatt krigstilstand mellom Israel og de arabiske nabolandene, samt en stor palestinsk flyktningbefolkning.

Krigen har også hatt stor psykologisk betydning, både i israelsk og palestinsk historiefortelling. For israelerne har den blitt ansett som en heroisk jødisk seier over en arabisk overmakt. For palestinerne er den et bittert arabisk nederlag mot en inntrenger i Palestina. Følgelig har framstillingen av krigen – både dens bakgrunn og forløp – variert ut fra hvilket ståsted, og hvilken hensikt, den har hatt.

Fortolkningen av sentrale sider ved krigen varierer også. Ikke minst gjelder det den sionistiske strategien knyttet til opprettelsen av Israel, og særlig forholdet til den arabiske befolkningen i Palestina.

Til dette hører hvorvidt det allerede forut for krigsutbruddet forelå en plan om å erobre en større del av mandatområdet enn hva som var avsatt for den jødiske staten i FNs delingsplan – og om strategien innebar en systematisk fordrivelse av den arabiske befolkningen.

Det er kjent at ledende sionister både da og senere har ønsket en jødisk stat, et Eretz Israel, i hele mandatområdet så vel som ut over dette. Det er godtgjort at sionistiske ledere så for seg nødvendigheten av en ’flytting’ (’transfer’) av arabisk befolkning fra deler av den framtidige jødiske staten, men det er uenighet også blant historikere om hvor systematisk denne forflytningen var forutsatt å bli – og faktisk ble, og hvor sentral denne tenkingen var i de sionistiske/israelske krigsplanene.

Med moderne begrepsbruk er denne politikken og praksisen i 1948 – med en til dels planlagt fordrivelse av arabisk befolkning og langt på vei systematisk ødeleggelse av deres eiendom, samt at flyktningene deretter ble aktivt forhindret fra å vende tilbake til sine hjem, omtalt som etnisk rensing.

Dette er en av de mest betente delene av framstillingen av Palestina-krigen. Det er også ulike syn på hvilken rolle de arabiske, og særlig de palestinske, ledere ­faktisk hadde da et stort antall palestinere flyktet fra sine hjem i 1947–48, og i hvilken grad de aktivt oppmuntret til dette.

Kvinner og barn ble bedt om å flykte; menn ble ofte oppfordret til å bli igjen. Den sionistiske siden bidro også til å skape frykt, og oppfordret folk til å dra – samtidig som det var eksempler på det motsatte.

Som ved senere arabisk-israelske kriger er propaganda en sentral del av krigen i 1947–49 – både forut for, under og etter selve krigen. Til dette hører partenes størrelse og styrke: Et lite jødisk mindretall i Palestina mot en langt større arabisk befolkning i regionen.

Den relative militære styrken var en viktig del av denne framstillingen, der jødene er framstilt som – og på den tiden lenge reelt opplevde seg som – den underlegne part, i fare for å bli utsatt for et nytt folkemord og å bli utslettet i Palestina.

Faktum var at det var et overveldende flertall av arabere i regionen, og at de arabiske statene hadde militære styrker som langt overgikk det sionistene – og deretter Israel – hadde til disposisjon.

Men mens den jødiske befolkningen i Palestina var godt organisert, også militært, var de palestinske araberne dårlig politisk organisert – og de hadde liten militær slagkraft.

Også de arabiske statene som i 1948 angrep Israel var lite samordnet, og de satte inn bare deler av sin militære kapasitet i krigen, og var til dels – i Transjordans og Syrias tilfelle – i utgangspunktet ikke innstilt på direkte krig med Israel.

Krigens utvikling viste at sionistene var bedre organisert og bedre motivert, og at de rådde over en mer slagkraftig militær styrke enn motparten.

Framstillingen av Davids (israelernes) kamp mot Goliat (araberne) må ses i lys av forskjellen mellom araberstatenes uttalte trusler og faktiske innsats; mens den jødiske befolkningen i hovedsak sto samlet i krigen, var den arabiske krigsinnsatsen preget av politisk mistro og liten militær koordinering – og til dels liten effekt.

Internasjonale våpensanksjoner skulle i prinsippet ramme begge parter, men hadde i virkeligheten størst negativ effekt på den arabiske siden. Det samme gjaldt de tre våpenhvilene under krigen – som i realiteten bidro til å styrke den israelske siden.

Palestina-krigens første fase startet 30. november 1947, dagen etter at FNs delingsplan var vedtatt, og pågikk til 14. mai 1948, da det britiske mandatstyret endte og Israel ble opprettet.

Den var preget av arabiske angrep på jødiske mål, gjennomført av palestinsk milits, støttet av ikke-statlige arabiske styrker – og med begrenset britisk inngripen. Den arabiske siden søkte ved diplomatiske og militære midler å forhindre at sionistene la grunnlaget for en framtidig statsdannelse.

I denne perioden, kjent som borgerkrigsfasen – med sammenstøt mellom Palestinas arabiske og jødiske befolkning – var de arabiske styrkene på offensiven, mens sionistene lenge førte en i hovedsak defensiv kamp.

Allerede før FNs hovedforsamling stemte over delingsplanen ble det fra arabisk hold framsatt trusler om krig, og det jødiske samfunnet i Palestina styrket sin militære struktur i påvente av denne.

Arabiske statsoverhoder hadde både i 1946 og 1947, gjennom Arabiske liga, vedtatt å bidra med penger, våpen og frivillige soldater dersom en væpnet konflikt skulle oppstå.

Kamper i krigens første fase fant sted i store deler av landet, men mest rundt de største byene – i Haifa, JaffaTel Aviv og Jerusalem – inklusive landsbyer i disse områdene.

Den arabiske befolkningen i Palestina reiste seg i motstand mot FN-vedtaket og planen om å tildele den jødiske minoriteten en vesentlig del av landområdet de bebodde.

Urolighetene startet 30. november da væpnede palestinske grupper angrep to busser og drepte sju jødiske passasjerer, og snikskyttere beskjøt Tel Aviv så vel som busser i Jerusalem og Haifa.

Den arabiske motstanden mot delingsplanen var formelt styrt av en arabisk politisk ledelse (Arab Higher Committee, AHC) med sete i Kairo, Egypt. Denne beordret en generalstreik fra 2. desember, og jødiske privatpersoner og forretninger ble overfalt av en arabisk mobb i Jerusalem, noe som bidro til ytterligere spenning.

For flere av angrepene i den tidligste fasen av krigen er det uklart om de var del av en militær kamp eller rent kriminelle handlinger. Flere, både arabiske og jødiske militsgrupper, var engasjert i konfrontasjoner, med geriljakrigføring og terrorhandlinger fra den innledende del av krigen – og senere.

Den arabiske siden besto i krigens første fase mest av små lokale militsgrupper som vesentlig konsentrerte seg om selvforsvar, samt den langt viktigere Arab Liberation Army (ALA). Dette var en frivillig arabisk styrke med soldater fra flere land, etablert av Arabiske liga, og som ble satt inn i Palestina ved årsskiftet 1947/48.

ALA inntok først en defensiv posisjon for å forsvare de delene av Palestina som var utsett til en arabisk stat, men angrep også jødiske mål i områder tiltenkt den jødiske staten. Særlig ble isolerte jødiske bosettinger og transportruter – spesielt mellom Vest-Jerusalem og Tel Aviv – angrepet.

Arabiske styrker forsøkte også å bryte forbindelsen mellom Tel Aviv og Haifa, blant annet ved å angripe kibbutzen Mishmar Ha’emek 4. april 1948. Angrepet var samtidig et svar på forutgående jødisk fordriving fra arabiske landsbyer. Krigen var den første tiden i betydelig grad preget av arabiske angrep og jødiske represalier – og til dels omvendt.

Fra januar 1948 kom det til flere større operasjoner iverksatt av ALA, blant annet mot kibbutzene Kfar Szold og Gush Etzion; begge angrepet av rundt tusen arabiske soldater. Etzion-bosettingene ble i mai tatt, og ødelagt, og mange av innbyggerne ble drept, sammen med forsvarere fra Haganah.

De arabiske styrkene inntok noen bosettinger, men lykkes i liten utstrekning å ta over områder som var under jødisk kontroll eller som var tiltenkt den jødiske staten.

Mot slutten av mandatperioden søkte irregulære arabiske styrker å erobre områder av strategisk betydning forut for den kommende invasjonen. Dette skjedde blant annet ved grensen til Egypt, i den senere Gazastripen, og mot Transjordan, på den senere Vestbredden.

Mens den arabiske siden var på offensiven fra november 1947 til mars 1948 inntok sionistene og deres viktigste militære organisasjon Haganah lenge en vesentlig defensiv stilling.

Dette endret seg da de fra månedsskiftet mars/april 1948 gikk på offensiven for å sikre strategiske posisjoner forut for etableringen av staten Israel i mai. Ved krigsutbruddet avsto Haganah først fra gjengjeldelsesaksjoner, men dette endret seg fra 9. desember 1947, etter at de arabiske angrepene var trappet opp.

Taktikken ble da endret fra rent forsvar til ’aktivt forsvar’ – med både forsvar under angrep og ved etterfølgende represalier, inklusive aksjoner rettet mot palestinske ledere og landsbyer.

Uavhengig av Haganah og den sionistiske sentralledelsen, med den senere statsministeren David Ben-Gurion i spissen, gjennomførte de to jødiske militsgruppene Irgun og Lehi begge aksjoner, inklusive angrep på arabiske transportmidler.

De to gruppene rettet tidlig angrep også mot sivile arabiske mål i form av terrorhandlinger. Det er fra denne tiden dokumentert flere tilfeller av massakrer utført av jødiske styrker, blant annet mot Ayn al-Zaytun, der 37 ungdommer ble plukket ut og henrettet 1. mai 1948 – i tillegg til andre drepte.

Henrettelser ble utført som ledd i psykologisk krigføring, til avskrekking, og fordi partene i denne fasen av krigen sjelden tok krigsfanger. Den sionistiske siden sto for et flertall av disse overgrepene, som til dels vedvarte også inn i krigens andre fase.

Gjennom 1948, også før staten Israel ble proklamert i mai, iverksatte Haganah flere offensive operasjoner som drev de arabiske styrkene tilbake og erobret områder som senere ble en del av Israel.

Etter hvert som etableringen av den jødiske staten nærmet seg, trappet Haganah opp framrykkingen gjennom flere samordnede operasjoner. Disse var del av en overordnet militær plan, Plan D (Plan Dalet), utarbeidet i mars og iverksatt fra 2. april.

Planen var tilpasset den britiske uttrekkingen og tjente som forberedelse til en forventet arabisk invasjon – og la grunnlaget for å komme militært på offensiven. Den skulle særlig sikre områdene tiltenkt den jødiske staten i henhold til delingsplanen så vel som den jødiske befolkningen utenfor dette – og forbindelseslinjer mellom disse.

Særlig viktig var det å sikre forsyninger til de om lag 100 000 beleirede jødene i Jerusalem. Dertil var 33 jødiske bosettinger i områder tiltenkt den arabiske staten spesielt utsatt. Planen innebar en opptrapping av krigshandlingene, med angrep på en rekke arabiske landsbyer.

Flere større militære operasjoner ble iverksatt for å oppnå hensikten med Plan D. Den første var Operasjon Nachshon som skulle sikre kommunikasjonslinjen mellom Jerusalem og Tel Aviv. Alle arabiske landsbyer langs ruten ble definert som fiendtlige, og skulle inntas – selv om de fleste lå innenfor den påtenkte arabiske staten.

Gjennom Plan D ble Haganah autorisert, etter hvert også beordret, til å innta arabiske landsbyer, og i flere tilfeller tilintetgjøre dem. Dette ble iverksatt under Nachshon, som derfor innebar et sionistisk strategisk skifte.

Operasjonen var også den første der Haganah kjempet i en større formasjon, som en armé. Den startet 5. april og førte til omfattende kamper og betydelige tap. Blant de arabiske landsbyer som ble angrepet var Deir Yassin. Den var militært sett uten betydning, men fikk stor politisk symbolverdi da massakren der, utført av soldater vesentlig fra Irgun, 9. april, ble brukt i propaganda fra begge parter.

Angrepet på Deir Yassin var mest av alt en hevnaksjon etter at de jødiske styrkene hadde mistet 75 soldater da de tapte den langt viktigere landsbyen Al-Qastal like ved. I den påfølgende Operasjon Harel ble veien til Jerusalem gjenåpnet.

Etter å ha tatt kontroll med prioriterte områder på landsbygda gikk de jødiske styrkene inn i storbyene samt omkringliggende arabiske landsbyer, og sikret seg kontrollen over disse, først og fremst Tiberias og Haifa, deretter Jaffa.

I alle byene kom det til harde kamper, også etter at en stor del av den arabiske befolkningen flyktet. Den første som ble inntatt var Tiberias, med cirka 6000 jødiske og cirka 4000 arabiske innbyggere – og som FNs delingsplan hadde inkludert i den jødiske staten.

Kampen om Haifa, som av FN også var lagt til den jødiske staten, var særlig viktig. Den hadde cirka 70 000 jødiske og cirka 65 000 arabiske innbyggere, og var et økonomisk tyngdepunkt i Palestina, med industri og havn.

Allerede ved årsskiftet hadde jødisk milits angrepet palestinere der; de avgjørende kampene ble utkjempet 21.–22. april 1948. Den arabiske byen Jaffa var den siste av de større byene som ble angrepet – med cirka 5000 soldater fra Irgun og Haganah – og inntatt etter tre ukers beleiring 13. mai.

Jaffa ble ansett som viktig både fordi det var den største arabiske byen, med cirka 75 000 innbyggere, og fordi den lå som en arabisk enklave i den framtidige jødiske staten, nær den største jødiske byen Tel Aviv, og derfor ble ansett som en trussel.

Etter å ha tatt storbyene, iverksatte Haganah i april–mai en større offensiv i det østlige Galilea, inklusive mot Safad og Beisan (Beit Shean); førstnevnte hadde en anselig jødisk minoritet samtidig som den hadde religiøs betydning særlig for ortodokse jøder.

Den var samtidig en viktig base for ALA. De jødiske styrkene gjennomførte også offensiver i det sentrale og nordlige Galilea, opp til den libanesiske grensen – og tok i mai blant annet den arabiske byen Akko ved kysten, tiltenkt den arabiske staten.

I påvente av arabisk invasjon derfra, ble det tatt kontroll over områder mot Transjordan i øst og mot Libanon og Syria i nord. I krigens første fase ble rundt 100 arabiske landsbyer inntatt av de jødiske styrkene.

Det britiske mandatstyret var formelt ansvarlig for lov og orden i Palestina fram til det ble avviklet 14. mai 1948. Til dette formål hadde mandatmyndighetene både militære styrker og politi til rådighet. Disse maktmidlene ble tidvis satt inn i konflikten, men framfor alt brukt til å gjennomføre og beskytte den pågående britiske uttrekkingen fra landet.

Mens begge parter beskyldte Storbritannia for å favorisere den annen, søkte britene å være nøytrale i den pågående væpnede konflikten, noe som bidro til at de til tider unnlot å gripe direkte inn. Blant annet fordi de eskorterte jødiske forsyninger til isolerte jødiske bosettinger, framfor alt i Jerusalem, ble de ofte ansett for å være pro-sionistiske.

Samtidig grep britiske styrker inn mot sionistisk milits, og avvæpnet denne, sågar overga militssoldater til den arabiske siden. Samlet sett grep britiske myndigheter ofte inn i konflikten, og britiske styrker var dels engasjert i væpnede sammenstøt, dels ble de utsatt for overfall fra den ene eller annen side.

Gjennom 1947 ble 60 britiske soldater drept i Palestina; i 1948 ble 114 drept. Etter hvert som uttrekkingen skred fram, ble den militære evnen redusert. Den spredte bosettingen tilsa også at det ikke var mulig å forestå den nødvendige beskyttelse i alle deler av landet.

I praksis bisto mandatmyndighetene de respektive parter med å ta over områder som var tiltenkt dem gjennom FNs delingsplan. Dette skjedde først og fremst ved å overdra kontrollen over posisjoner og installasjoner etter hvert som disse ble forlatt av det britiske militæret og politiet.

Det britiske styret, og tilstedeværelsen av britiske styrker, bidro samtidig i noen grad til å styre konfliktens utvikling, da begge parter søkte å unngå aksjoner som ville føre til direkte britisk inngripen – i begge faser av krigen.

Ifølge offisielle britiske tall ble 207 jøder og 220 arabere drept fra krigsutbruddet og ut 1947. Gjennom 1948 ble krigen trappet opp, med høyere tap – på begge sider.

Palestina-krigens andre fase startet natt til 15. mai 1948, etter at britene hadde trukket seg ut og staten Israel var opprettet, 14. mai.

Den ble innledet ved at flere arabiske stater gikk inn i Palestina og angrep Israel, i en krig mellom selvstendige staters regulære militære styrker, og hvor palestinsk milits var av mindre betydning, mens den arabiske ALA-styrken fortsatt spilte en aktiv rolle.

Fra arabisk side var hensikten å knuse den nye staten; fra israelsk side var den dermed en eksistensiell kamp om å overleve som stat.

Krigen var i utgangspunktet preget av den arabiske offensiven: invasjonen av områder tiltenkt den arabiske staten og innledende arabiske angrep på israelske mål, og israelske motangrep rettet mot arabiske militære så vel som sivile palestinske mål. Dette skjedde samtidig på flere frontavsnitt.

Det kom også til kamper for å fylle tomrommene som flere steder oppsto etter den britiske uttrekkingen. I denne fasen gikk de israelske styrkene – nå organisert i et strukturert, nasjonalt forsvar, Israel Defense Forces, IDF – fra å forsvare territoriet tildelt gjennom FNs delingsplan til å føre en offensiv kamp for å ekspandere dette.

Resultatet var at de arabiske landene ble påført et militært nederlag og at Israels territorium ble utvidet i forhold til det området den jødiske staten var tilgodesett med i delingsplanen, og at en stor del av Palestinas arabiske befolkning ble drevet på flukt, og ble stående igjen uten et hjemland. Deler av den påtenkte arabiske staten ble okkupert av Egypt (Gazastripen) og Transjordan (Vestbredden).

Palestinas arabiske naboland – Egypt, Libanon, Syria og Transjordan – samt Irak og Saudi-Arabia samlet seg i april, gjennom Arabiske liga, om en felles invasjonsplan. Kong Abdullah av Transjordan ble utpekt til formell øverstkommanderende for den samlede arabisk styrken, med den irakiske generalen Nur al-din Mahmud som faktisk militær sjef.

På papiret rådde den arabiske siden over store militære ressurser; i realiteten ble bare deler av disse satt inn – og forskjellige politiske interesser og militære intensjoner sto i veien for en reelt samordnet arabisk krigføring.

De arabiske statene hadde samlet seg om en felles angrepsplan som delvis ble satt ut i livet.

Planen la opp til en elleve dager lang kampanje hvor libanesiske og syriske styrker skulle gå inn nordfra mens irakiske og jordanske styrker skulle invadere fra Transjordan; egyptiske styrker skulle gå inn i sør, og nordover langs kysten.

Ved krigsutbruddet meddelte Libanon at landet ikke ville delta i angrepet, og Transjordan hadde endret sine prioriteringer – i strid med den fastlagte angrepsplanen.

Egypts Kong Farouk, som mistrodde hensikten til Transjordans kong Abdullah, endret også sine planer, og sendte styrker både langs kysten mot Tel Aviv og inn i Vestbredden, det siste for å forhindre at Abdullah tok kontroll over hele dette området.

Den opprinnelig samlede planen om et felles arabisk forsvar av Palestina var derved blitt et fragmentert angrep der de enkelte arabiske stater la sine nasjonale interesser i Palestina til grunn for sine disposisjoner.

De jordanske styrkene gikk inn i det østlige Palestina med målsetting å ta kontroll over Vestbredden. De hadde ingen intensjon om å kjempe mot israelske styrker – og møtte heller ikke israelsk motstand da de gikk inn i Jenin, Nablus og Ramallah.

Dette endret seg da de i strid med opprinnelige planer fortsatte til Jerusalem, og der støtte sammen med styrker fra Haganah i kamp om Gamlebyen 19. mai.

Israel led et av sine største nederlag i krigen da det jødiske kvarteret i Gamlebyen måtte oppgis. Mens de arabiske styrkene tok kontroll over Øst-Jerusalem, beholdt Israel Vest-Jerusalem.

Deretter måtte IDF sikre kontroll over forbindelsen mellom Jerusalem og Tel Aviv, og det kom til harde kamper særlig om den strategisk viktige landsbyen Latrun, hvor israelske styrker først ble påført flere nederlag av jordanske, irakiske og egyptiske styrker, inklusive gjennom luftangrep.

De egyptiske styrkene gikk først inn i Gazastripen og mot Tel Aviv. Før invasjonen hadde en mindre styrke gått inn i Palestina 6. mai for å rekognosere.

Egypt tok tidlig i bruk luftstyrker, ødela flere av Haganahs fly og bombet mål ved Tel Aviv. Det nye israelske luftforsvaret, Israel Air Force (IAF), bombet det egyptiske hovedkvarteret i Gaza.

Landstyrkene angrep israelske bosettinger i sør, blant annet i Negev, og inntok Majdal, for deretter å fortsette mot Isdud (Ashdod). Her ble den egyptiske framrykkingen mot Tel Aviv stanset, blant annet etter israelske luftangrep under Operasjon Pleshet tidlig i juni.

I øst rykket egyptiske styrker mot Jerusalem, gjennom Beersheba, Hebron og Betlehem, før de ble stanset 24. mai. Etter den første våpenhvilen gikk Egypt på nytt til angrep 8. juli – et døgn før våpenhvilen utløp.

De irakiske styrkene gikk inn i Jordandalen, og hadde som mulig målsetting å nå Haifa hvor en oljeledning fra Mosul i Irak endte. De angrep området ved Gesher, men måtte etter press fra IDF trekke seg tilbake over Jordanelva en uke senere.

Deretter deltok irakiske styrker i kamper flere steder, også i vest, og de ble angrepet av IDF ved Jenin, der de israelske styrkene ble slått. Irakerne etablerte seg så i området Jenin–Nablus–Tulkarem, der de delvis overtok etter jordanske styrker, og sikret arabisk kontroll over den nordlige del av Vestbredden.

De syriske styrkene gikk inn i Jordandalen til Gennesaretsjøen, med mål å ta Tiberias. Allerede 14. mai hadde syrisk artilleri beskutt kibbutzen Ein Gev og områder sør for sjøen.

Syrerne angrep deretter Ein Gev, Zemach og andre bosettinger, og rykket sørover før de ble stanset ved Degania, for deretter å ta Mishmar HaYarden.

Disse angrepene var invasjonens første mot konsentrert jødisk bosetting. Allerede 23. mai hadde imidlertid IDF vunnet kampen om Jordandalen, og syrerne konsentrerte seg deretter om det nordlige Galilea.

De libanesiske styrkene spilte liten rolle, og sendte først styrker fra ALA inn i Galilea, der de inntok den forlatte arabiske landsbyen Al-Malikiyah.

Den libanesiske hæren sto fortsatt nord for grensen, ved Tyr, og ble dels avskåret etter at et israelsk angrep ødela en bro over Litanielva.

IDF angrep Al-Malikiyah og drev de arabiske styrkene ut derfra, før landsbyen ble gjenerobret 6. juni, sammen – og da med deltakelse av libanesiske styrker. Dette var den eneste direkte deltakelsen fra Libanon under Palestina-krigen, og styrkene ble deretter trukket tilbake.

Det israelske militærapparatet var i utgangspunktet bygd opp for å forsvare det jødiske samfunnet og den nye staten, men utviklet raskt offensive kapasiteter.

Forut for invasjonen ble de utplassert i påvente av denne; deretter ble de satt inn mot invasjonsstyrkene. Også Israels nye flyvåpen ble satt inn, både mot arabiske styrker i Palestina og mot arabiske stater.

Jordans hovedstad Amman ble bombet 1. juni, men etter britiske trusler om gjengjeldelse ble ikke dette gjentatt. 11. juni ble Syrias hovedstad Damaskus bombet.

De israelske styrkene fortsatte i krigens andre fase å ta kontroll over arabiske landsbyer og fordrive deres innbyggere. Flere massakrer på sivile fant også sted. Ett av de mest kjente og dokumenterte tilfellene er mot Tantura på kysten, hvor om lag hundre – eller flere – palestinere ble drept 22. mai.

Israel utnyttet den første våpenhvilen i juni–juli til å styrke sin posisjon i påvente av nye krigshandlinger. Deretter var det israelske forsvaret på offensiven, til de i oktober i realiteten hadde slått de arabiske styrkene.

Da våpenhvilen utløp 9. juli gikk israelske styrker til angrep på alle tre fronter; i nord mot syriske og irakiske styrker, i øst mot jordanske og i sør mot egyptiske – så vel som avdelinger fra ALA på alle frontavsnitt. Kampene pågikk i ti dager, til den andre våpenhvilen trådte i kraft 18. juli.

Mens Egypt, støttet av enheter fra Saudi-Arabia og Sudan, var på offensiven i sør, tok Israel initiativet i nord, med framrykking i Galilea og Jordandalen – og tok blant annet Nazareth, i Operasjon Dekel.

IDF forsøkte også å ta Golanhøydene, men ble slått tilbake. Den største innsatsen var på det sentrale frontavsnittet, med Jerusalem. Her ble de viktige arabiske byene Lydd og Ramla (av FN tiltenkt den arabiske staten) erobret etter kamper med den jordanske Arab Legion under Operasjon Dani, mens Latrun og Ramallah ble holdt av arabiske styrker.

Særlig var Lydd (Lod), et knutepunkt for kommunikasjon, strategisk viktig. Om lag 50 000 mennesker ble drevet ut av Lydd og Ramla, hvorav rundt halvparten var flyktninger som hadde søkt tilflukt der.

Da den andre våpenhvilen trådte i kraft hadde Israel holdt sine stillinger og tatt kontroll over et enda større landområde, cirka 1000 kvadratkilometer mer enn ved inngangen til den første våpenhvilen.

Da den andre våpenhvilen utløp 15. oktober, iverksatte IDF sine til da største offensiver, både i sør og nord, og særlig med tanke på å sikre de grenser som ville bli stående ved en framtidig fredsavtale.

I nord, hvor deler av Galilea fortsatt var under arabisk kontroll, ble Operasjon Hiram satt ut i livet for å ta over hele området og etablere en nordgrense som lettere kunne forsvares. Operasjonen var først og fremst rettet mot ALA, sikret kontroll over en rekke arabiske landsbyer, og inkluderte en invasjon av det sørlige Libanon 30. oktober, der 15 landsbyer ble tatt. Disse ble holdt helt til våpenhvileavtalen mellom Israel og Libanon ble inngått i mars 1949.

Tidligere (og senere) hadde sionistiske ledere tenkt i retning av å erobre området sør for elva Litani i Libanon, og inkludere det i et Stor-Israel.

Kampene i nord sluttet 31. oktober 1948, da Israel gikk med på en ny våpenhvile etter å ha erobret hele Galilea, som så ble en del av Israel. Før dette hadde Galilea vært overveiende arabisk. FN hadde da forsøkt å få på plass en våpenhvile fra 22. oktober. Enkelte mindre operasjoner fortsatte i denne delen av landet inn i 1949.

I sør ble Operasjon Yoav iverksatt fra 15. oktober for å drive de egyptiske styrkene tilbake. Dette lykkes i øst, der egypterne ble tvunget ut av området mellom Beersheba og Betlehem, men ikke i samme grad i sørvest, der Egypt endte opp med å beholde kontrollen over det som ble Gazastripen.

Israel tok derimot Negev, som var tiltenkt den jødiske staten, med kontroll over Beersheba 21. oktober samt området ned til Rødehavet, hvor landsbyen Umm Rashrash (Eilat) deretter ble tatt i mars 1949 under Operasjon Uvda.

28. oktober inntok IDF landsbyen Dawaymeh mellom Beersheba og Hebron, hvor den største enkeltstående massakren under krigen fant sted; palestinske kilder oppga 455 drepte.

Da nye kamper etter våpenhvilen brøt ut i desember var grensene langt på vei avtegnet, men Israel ønsket å ta kontroll over tre områder holdt av syriske styrker ved Gennesaretsjøen, og som FNs delingsplan hadde tillagt den jødiske staten.

Mens israelerne avfant seg med at Vestbredden var kontrollert av Transjordan og Irak, var de ikke villige til å oppgi Gazastripen til Egypt.

IDF iverksatte derfor den siste av sine store operasjoner under Palestina-krigen, Operasjon Horev, rettet mot egyptiske styrker i Rafah og Sinai, i perioden 22. desember 1948 til 7. januar 1949. Den omfattet bombing av den egyptiske byen El Arish, hvor deler av det egyptiske luftforsvaret ble ødelagt.

Etter at Israel hadde gått inn på egyptisk territorium i Sinai, truet Storbritannia med å gripe inn i henhold til en forsvarsavtale med Egypt, og de israelske styrkene ble trukket tilbake.

Etter at IDF 3.–4. januar angrep Gazastripen, meddelte Egypt at landet var rede til å starte forhandlinger om en våpenhvile dersom Israel avsto fra videre krigshandlinger.

Israel ble samtidig diplomatisk presset til å avstå fra erobring av Gazastripen, som derfor forble under egyptisk kontroll – til Seksdagerskrigen i 1967.

For å overvåke at IDF hadde trukket seg ut av Sinai, sendte britene fly over området. De ble angrepet av det israelske flyvåpenet, som skjøt ned seks britiske fly – og Israel bøyde seg deretter for britisk press om å inngå forhandlinger.

I løpet av krigen i 1948 vedtok FNs sikkerhetsråd tre våpenhviler, før de endelige våpenhvileavtaler ble inngått på bilateral basis i 1949.

Den første våpenhvilen var virksom fra 11. juni til 8. juli 1948. Da var delingen av Palestina et faktum, arabiske styrker hadde invadert landet og angrepet Israel, mens israelske styrker hadde tatt kontroll over territorium også utenfor det området som var tiltenkt den jødiske staten gjennom FNs delingsplan.

Våpenhvilen ble framforhandlet av FNs utsendte mekler, den svenske diplomaten Folke Bernadotte. Våpenhvilen forutsatte inspeksjon fra FNs side, men apparatet til organisasjonen som ble etablert for formålet – United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO) – var ikke tilstrekkelig satt opp for på en tilstrekkelig effektiv måte å sikre at den ble overholdt.

Partene utnyttet våpenstillstanden til å forsterke sine posisjoner; den arabiske siden til å sette inn nye styrker og forhindre forsyninger til jødiske bosettinger, den israelske siden til å forflytte tropper og skaffe seg flere våpen. Da våpenhvilen startet hadde særlig den israelske siden behov for et stridsopphold, og den bidro til at Israel kom på offensiven fra juli til oktober – da de arabiske styrkene ble slått.

Den andre våpenhvilen trådte i kraft 18. juli og varte til 15. oktober. Det var ingen større kamper i denne perioden, selv om det fant sted hyppige voldshandlinger. Begge parter brukte våpenhvilen til å utøke sine styrker og tilføre nye våpen.

Den tredje våpenhvilen trådte i kraft 31. oktober og varte til desember 1948. Den ble brutt av Israel, som iverksatte Operasjon Horev 22. desember. I november oppfordret Sikkerhetsrådet partene til å inngå forhandlinger om en løsning på konflikten.

Bilaterale våpenhvileavtaler mellom Israel og henholdsvis Egypt, Jordan, Libanon og Syria ble inngått etter mekling fra FN under ledelse av Ralph Bunche, som tok over etter at Folke Bernadotte ble myrdet av sionistisk gerilja i september 1948.

De første forhandlingene ble ført på Rhodos mellom Egypt og Israel fra 12. januar; avtalen ble undertegnet 24. februar. Deretter fulgte Libanon (avtale inngått 23. mars), Transjorden (3. april) og Syria (20. juli). Irak nektet å inngå en slik avtale, så Transjordan forhandlet på deres vegne. Transjordan-forhandlingene skilte seg også ut ved at de meste sentrale forhandlingene foregikk direkte mellom Israel og Transjordan, uten Ralph Bunche tilstede.

Derved var den første arabisk-israelske krigen over, selv om krigstilstanden fortsatt, formelt sett, rådde helt til fredsavtaler ble inngått; med Egypt i 1979 og med Jordan i 1994.

Krigen hadde to hovedaktører: Henholdsvis den jødiske og arabiske befolkningen i Palestina, med deres respektive ledere og organisasjoner. Til uttrekkingen var fullført i mai 1948 var Storbritannia og det britiske mandatstyret også en del av den militære konflikten. FN spilte dertil en helt sentral rolle både før, under og etter krigen.

Den jødiske verden, det vil si jødene i Palestina (og deretter staten Israel) støttet av den jødiske diasporaen var én av hovedaktørene. Ved krigsutbruddet besto det jødiske samfunnet i Palestina (yishuv) av om lag 650 000 mennesker. De rådde over begrensede ressurser og var avhengig av økonomisk støtte fra diasporaen blant annet for å anskaffe våpen. Støtten kom ikke minst fra jøder bosatt i USA.

Den arabiske verden, dels samlet gjennom Arabiske liga og dels som enkeltstater, var den andre hovedaktøren, og grep direkte inn i krigen gjennom invasjonen i mai 1948. Før dette hadde de bidratt med den irregulære styrken Arab Liberation Army. De arabiske statene hadde ulike motiver for å engasjere seg, og Egypt og Libanon var imot å gripe inn militært, mens Irak og Transjordan var pådriverne.

Den palestinske befolkningen spilte ikke en hovedrolle i den militære kampen, selv om det var deres land og deres framtid krigen – sett fra arabisk side – handlet om. Palestinsk milits deltok i krigen, men ble også dels motarbeidet av andre arabiske styrker. Palestinske ledere hadde liten innflytelse, og den palestinske regjering som ble opprettet i Gaza var under egyptisk kontroll, og hadde i realiteten ingen betydning.

Den arabiske verden sto sammen i kampen mot en jødisk stat i Palestina, og forfektet å forsvare dels palestinerne, dels islam. Kampen mot økt jødisk innvandring hadde tiltatt på 1930-tallet, og enkelte palestinske ledere støttet de tyske nazistene. Araberlandene avviste FNs delingsplan og gikk til krig for å utslette Israel, men den arabiske siden var dårlig forberedt på krig. Dels var det unge stater som i begrenset utstrekning hadde hatt ressurser til å bygge opp sine militære styrker, dels var disse primært satt opp for intern maktbruk, ikke for ekstern krigføring. Med unntak av de jordanske styrkene manglet de også krigserfaring. De arabiske statene satte inn begrensede ressurser i krigen, og undervurderte Israels evne til å forsvare seg. De arabiske styrkene var lite samordnet, og krigsinnsatsen ble svekket av politiske motsetninger og ulike motiver og mål. Bare for Transjordan var Palestina-krigen reelt sett en høyt politisk prioritert sak.

Allerede høsten 1947 sendte Egypt og Syria militære styrker til grenseområdene, men uten å gripe inn. Så snart Israel var etablert i 1948, gikk arabiske stater til angrep, først og fremst Egypt, Irak, Syria og Transjordan, samt Libanon og Saudi-Arabia. Irak, Syria og Transjordan utgjorde den mest aggressive del av de arabiske statene; Egypt og Saudi-Arabia dannet en moderat blokk som i utgangspunktet ikke ønsket å gå til krig. Under påtrykk, særlig fra Irak og Syria, så vel som arabisk opinion, deltok alle seks stater i krigen da den brøt ut i mai 1948.

Det arabiske engasjementet i Palestina-spørsmålet, da som senere, var i betydelig utstrekning preget av politisk maktkamp mellom arabiske ledere og stater. Mens den offisielle retorikken gikk ut på å redde Palestina og hjelpe palestinerne, var handlingene i stor utstrekning styrt av realpolitikk, av både indrepolitiske og regionale interesser.

Transjordan var det av nabolandene som sterkest ivret for invasjon, men som samtidig ikke ønsket krig med Israel. Kong Abdullah hadde helt opp til krigen hemmelige samtaler med den sionistiske ledelsen, der partene kom fram til en forståelse om at Transjordan skulle akseptere etableringen av Israel mot at jordanerne fikk annektere arabiske deler av Palestina, det senere Vestbredden, og inkludere disse i sitt emirat – og at de to stater ikke skulle angripe hverandre. Etter press fra de andre arabiske statene måtte kongen i siste liten gå tilbake på denne avtalen. Landets forsvar, Den arabiske legion (Arab Legion), var trent og utrustet av Storbritannia, og ledet av britiske offiserer. Den jordanske krigsdeltakelsen var styrt av målet om å erobre en størst mulig del av de områdene som var tiltenkt en arabisk stat – uten å gå til krig med Israel. Beslutningen om å innta også Jerusalem førte imidlertid til krig med Israel. Transjordan endte med å ta kontroll over Vestbredden samt Øst-Jerusalem – til disse ble okkupert av Israel under Seksdagerskrigen i 1967.

Irak var den andre arabiske staten som mest ivret for en krig i Palestina, og hadde ved slutten av krigen de største styrkene i landet; på det meste besto den irakiske ekspedisjonsstyrken av 18 000 soldater. De ble vesentlig satt inn som støtte for de jordanske styrkene, og var dermed i utgangspunktet ikke ment for krig med Israel. De ble etter hvert i begrenset grad satt inn i kamp, og mest brukt til å avlaste jordanske styrker og besette deler av Vestbredden. For Irak var deltakelsen i krigen en del av landets panarabiske og antibritiske politikk, og knyttet til alliansen med Transjordan.

Egypt stilte seg i det lengste avvisende til å delta med ordinære militære enheter til Palestina, etter at en frivillig styrke fra Det muslimske brorskap var satt inn i 1947. Egypts beslutning om å delta i krigen ble fattet så sent som 12. mai 1948. Kong Farouk mistrodde hensikten til Transjordans kong Abdullah, og disponerte sine styrker blant annet for å forhindre dennes ambisjon om å annektere de arabiske delene av Palestina. Ved krigens slutt endte Egypt med kontroll over Gazastripen.

Syria var pådriver for å etablere og trene de arabiske frivillige styrkene som ble satt inn ved årsskiftet 1947/48 – Arab Liberation Army – for deretter selv å gå med i angrepet på Israel. Syrias deltakelse var preget av taktikk i forhold til Transjordan, som ble ansett som en politisk rival i regionen og en trussel mot syrisk selvstendighet, mer enn motstand mot den jødiske staten. Syria gikk sammen med Egypt og Saudi-Arabia i en blokk mot de hashemittiske statene Irak og Transjordan.

Libanon stilte seg bak den politiske retorikken, men spilte en mer passiv rolle i selve krigen, og avsto fra å angripe sammen med de andre statene. Den libanesiske hæren engasjerte seg i bare ett angrep, mest for å kunne si at landet hadde bidratt. Særlig den kristne, dominerende delen av den libanesiske statsledelsen søkte snarere samarbeid med den jødiske staten enn konfrontasjon, og det var politisk kontakt mellom maronitter og israelere også etter krigsutbruddet. Libanon hadde ikke militær kapasitet til omfattende deltakelse, og offiserskorpset var dominert av maronitter.

Saudi-Arabia deltok med avdelinger til støtte for Egypt, så vel som frivillige. Også den saudiske innsatsen var like mye betinget av regional politikk som støtte til palestinernes sak. Kong Abdulaziz Ibn Saud fryktet at den rivaliserende hashemittiske klanen (i Transjordan og Irak) skulle få økt innflytelse på bekostning av huset Saud, samtidig som han var motstander av jødisk overtakelse av arabisk land.

Den jødiske befolkningen i Palestina (yishuv) hadde under krigens første faste ett mål: å stå imot arabiske angrep og etablere en jødisk stat. Fra staten Israel ble opprettet i mai 1948 var målet å sikre dens eksistens – og å forhindre hva som ble framstilt som et mulig utfall av en arabisk seier; en ny holocaust. Selv om den sionistiske ledelsen ønsket en størst mulig del av Palestina til sin stat, aksepterte den FNs delingsplan som et nødvendig utgangspunkt. Etter hvert som krigen utviklet seg ble den jødiske/israelske strategien endret til å sikre seg en større andel av mandatområdet ved å ta militær kontroll også over områder som var tiltenkt den arabiske staten. Dette var for enkelte betinget av ønsket om en størst mulig del av det historiske, bibelske Israel (Eretz Israel); for andre mer av militære hensyn: å sikre områder som gjorde det lettere å forsvare landets grenser. Et tredje anliggende var å redusere andelen arabere innenfor den jødiske statens grenser.

De viktigste aktørene utenfor regionen var henholdsvis FN og Storbritannia. FN spilte en avgjørende rolle ved å utarbeide og vedta delingsplanen som direkte utløste krigen; deretter i å mekle underveis i konflikten, sende observatører og framforhandle våpenstillstandsavtalene som gjorde slutt på krigen i 1949. Storbritannias rolle var spesielt knyttet til krigens første fase, da Palestina ennå var et britisk mandatområde, og mandatstyret hadde ansvar for å opprettholde lov og orden i området. Britene hadde før uttrekkingen startet inntil 100 000 soldater i Palestina; cirka 75 000 ved utgangen av 1947. Storbritannia spilte også en indirekte politisk rolle gjennom sine nære forbindelser – politisk og militært – med flere av de arabiske statene, særlig Egypt, Irak og Transjordan, og disse – så vel som Israel – måtte vurdere sine skritt opp mot eventuelle reaksjoner fra Storbritannia.

De øvrige stormaktene – seierherrene etter andre verdenskrig: Frankrike, Sovjetunionen og USA – spilte en politisk rolle ved å støtte opprettelsen av den jødiske staten. USA var først ute med å anerkjenne den, men fulgte FNs våpenboikott av partene. Israel klarte like fullt å skaffe våpenmateriell fra USA. Sovjetunionen var en politisk pådriver for internasjonal støtte til Israel, og bidro til at landet ved selvstendigheten fikk kjøpt våpen fra Tsjekkoslovakia.

I krigens første fase deltok kun irregulære styrker. På arabisk side besto disse av palestinsk milits støttet av frivillige styrker fra den arabiske verden. De palestinske militære enhetene var mest små lokale grupper knyttet til egne landsbyer, også kjent som Nasjonalgarden, samt de paramilitære gruppene Futuwa, Najada og al-Jihad al-Muqaddas. Til sammen utgjorde disse rundt 10 000 personer. Frivillige fra nabolandene ble organisert i Arab Liberation Army (ALA; Jaysh al-Inqadh al-Arabi) etablert etter initiativ av Arabiske liga, og ledet av den syriske offiseren Fawzi al-Qawuqji. Frivillige bosniere, briter og tyskere meldte seg også til tjeneste. ALA ble formelt etablert i januar 1948, og besto på det meste av rundt 6000 soldater – de fleste fra Syria. De første ble satt inn ved årsskiftet 1947/48, men bare om lag halvparten tok del i kamp i Palestina. Styrker fra ALA utgjorde fortsatt en del av den arabiske siden i krigens andre fase, til den ble slått og fordrevet fra Palestina i oktober 1948. Også frivillige fra Det muslimske brorskap i Egypt deltok i krigen allerede fra 1947.

Ved krigsutbruddet anslo Haganah selv at de arabiske statene rådde over hærstyrker på rundt 165 000 soldater. Bare mindre deler av disse, men noen av de beste, ble satt inn i Palestina. De arabiske styrkene var i hovedsak dårlig utrustet, og lykkes ikke i å skaffe nye våpen under boikotten. Vel 20 000 arabiske soldater deltok under selve invasjonen i mai; cirka 6500 fra Transjordan; 5500 fra Egypt; 2750 fra Syria og 2700 fra Irak. I tillegg var det fortsatt flere tusen irregulære styrker i landet. Ytterligere rundt 8000 soldater ble satt inn fra disse landene i månedsskiftet mai/juni. I tillegg kom mindre kontingenter fra Libanon og Saudi-Arabia så vel som fra Jemen, Marokko og Sudan. I alt er det anslått at den arabiske siden på det meste hadde om lag 68 000 soldater i Palestina og Sinai i oktober 1948. Den største kontingenten kom da fra Irak; cirka 18 000. Egypt, Irak og Syria hadde alle større flyvåpen enn hva Israel klarte å bygge opp under krigen. De satte inn flystyrker, men disse spilte en begrenset rolle. Det samme gjaldt den egyptiske marinen. Under hele krigen klarte IDF å mobilisere flere soldater enn de arabiske styrkene i Palestina.

Under det britiske mandatstyret bygde det jødiske samfunnet opp selvforsvarsgrupper. Etter hvert ble disse utviklet til en militær organisasjon som ved selvstendigheten ble omgjort til den nye statens nasjonale forsvar: Israel Defense Forces (IDF). Hovedtyngden i det jødiske forsvaret under borgerkrigen, og som deretter ble kjernen i IDF, var Haganah-militsen og dets spesialstyrke Palmach – med basis i den politiske venstresiden og kibbutz-bevegelsen. To mindre militsgrupper forankret på høyresiden var Irgun og Lehi, kjent for terrorhandlinger både mot britiske og arabiske mål, og som dels var i konflikt med Haganah. Før krigen var Haganah mest en samling lokale militsgrupper; opp mot og under krigen ble den sentrale organiseringen forsterket, og styrkene ble noe bedre utrustet. Da krigen startet kunne det jødiske samfunnet mønstre om lag 15 000 personer under våpen, hvorav bare rundt 2000 i Palmach var fulltids soldater. Etter mobilisering økte samlet styrke til rundt 30 000 menn og kvinner med våpen i organiserte forband da krigens andre fase brøt ut, til cirka 60 000 da IDF ble etablert i juli 1948 – og til cirka 88 000 i oktober. Ved krigens slutt var cirka 13 prosent av Israels innbyggere i de væpnede styrker.

Også den jødiske siden fikk forsterkning av frivillige utenfra, vesentlig i krigens andre fase. Disse, rundt 4000 i tallet, kom i hovedsak fra diasporaen, men også andre enn jøder sluttet seg til de israelske styrkene. Langt de fleste var veteraner fra andre verdenskrig, blant dem mange spesialister, blant annet flygere. Blant annet var det betydelige kontingenter fra Nord-Amerika og Sør-Afrika; også et mindre antall nordmenn deltok i krigen på israelsk side.

Under det britiske mandatstyret var de jødiske styrkene forhindret fra å anskaffe våpen på legalt vis, men klarte å smugle inn en del, og selv produsere noe «under jorda». Som selvstendig stat kunne Israel importere våpen, men ble forhindret av en internasjonal våpenboikott rettet mot begge parter, iverksatt fra 29. mai 1948. Før dette hadde USA innført en våpenboikott i desember 1947; Storbritannia i februar 1948. Mens den arabiske siden knapt klarte å skaffe seg flere våpen etter at krigen brøt ut, fikk Israel omfattende forsyninger fra Tsjekkoslovakia – som var av vesentlig betydning for å stå imot den arabiske invasjonen, og å vinne krigen. Israel klarte, ved å omgå boikotten, å skaffe seg forsyninger fra flere land, inklusive USA og Frankrike. Våpenboikotten var rettet mot begge parter, men bidro i praksis til at Israel styrket sin militære stilling. Tilførselen av nye våpen var avgjørende for Israels militær evne.

Flere senere kjente offiserer og politikere – på begge sider – deltok i Palestina-krigen, blant dem Egypts senere president Gamal Abdel Nasser, Syrias senere statssjef Husni al-Za'im og de israelske statsministrene Yitzhak Rabin og Ariel Sharon samt president Ezer Weizman.

Senere forsvarsminister under Seksdagerskrigen, Moshe Dayan, deltok også. Flere israelske offiserer som spilte sentrale roller på slagmarken i 1948 fikk senere ledende stillinger i det israelske forsvaret, og i senere kriger, blant dem generalene Yigal Allon, Mordechai Gur og David Elazar.

  • Morris, Benny (2008). 1948. The First Arab-Israeli War. Yale University Press
  • Rogan, Eugene L. og Avi Shlaim (2007). The War for Palestine. Cambridge University Press
  • Pappé, Ilan (2006). The Ethnic Cleansing of Palestine. Oneworld Publications
  • Morris, Benny (2004). The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited. Cambridge University Press
  • Karsh, Efraim (2002). The Arab-Israeli Conflict. The Palestina War 1948. Osprey Publishing
  • Herzog, Chaim (1985). The Arab-Israeli Wars. Steimatzky

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.