Maronitter, kristne som tilhører Den maronittiske kirke, en av de katolske kirkene med østlig ritus. Kirken, som har sin største utbredelse i Libanon, har navn etter eremitten Maron som levde i Syria på slutten av 300-tallet og begynnelsen av 400-tallet. Kirken tok form da maronittene fikk sin første patriark på 600-tallet. Drivkraften bak kirkedannelsen var munkefellesskapet ved Marons kloster i Syria. Fra 800-tallet samlet maronittene seg i fjellandet i Nord-Libanon. Med korstogene opprettet Frankrike og Roma særlige forbindelser med maronittene i Libanon-fjellet, og i 1182 ble de innlemmet i Den katolske kirken. Maronittenes tradisjonelle liturgiske språk er klassisk syrisk.

I senere år utgjør den maronittiske kirken i Libanon ca. 20 % av befolkningen og representerer over halvparten av Libanons kristne. De fremstår som en vestlig orientert del av befolkningen, og har i moderne tid spilt en betydelig rolle i Libanons økonomiske og politiske liv. Maronittene deltok aktivt i den libanesiske borgerkrigen for å verne om sin privilegerte stilling; denne er imidlertid blitt noe redusert etter 1990. Ifølge Nasjonalpakten fra 1943, revidert ved Taif-avtalen 1990, har de bl.a. krav på presidentstillingen.

Mindre maronittiske grupper er bosatt i Syria; det finnes også små menigheter i Nord-Israel, i Egypt, Tyrkia og Kypros. Borgerkrigen førte til betydelig utvandring fra Libanon og grunnleggelse av store diaspora-menigheter i USA, Sør-Amerika, Vest-Europa, Australia og Canada.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.