Maronitter, kristne som tilhører Den maronittiske kirke, en av de katolske kirkene med østlig ritus. Kirken, som har sin største utbredelse i Libanon, har navn etter eremitten Maron som levde i Syria på slutten av 300-tallet og begynnelsen av 400-tallet. Kirken tok form da maronittene fikk sin første patriark på 600-tallet. Drivkraften bak kirkedannelsen var munkefellesskapet ved Marons kloster i Syria. Fra 800-tallet samlet maronittene seg i fjellandet i Nord-Libanon. Med korstogene opprettet Frankrike og Roma særlige forbindelser med maronittene i Libanon-fjellet, og i 1182 ble de innlemmet i Den katolske kirken. Maronittenes tradisjonelle liturgiske språk er klassisk syrisk.

I senere år utgjør den maronittiske kirken i Libanon ca. 20 % av befolkningen og representerer over halvparten av Libanons kristne. De fremstår som en vestlig orientert del av befolkningen, og har i moderne tid spilt en betydelig rolle i Libanons økonomiske og politiske liv. Maronittene deltok aktivt i den libanesiske borgerkrigen for å verne om sin privilegerte stilling; denne er imidlertid blitt noe redusert etter 1990. Ifølge Nasjonalpakten fra 1943, revidert ved Taif-avtalen 1990, har de bl.a. krav på presidentstillingen.

Mindre maronittiske grupper er bosatt i Syria; det finnes også små menigheter i Nord-Israel, i Egypt, Tyrkia og Kypros. Borgerkrigen førte til betydelig utvandring fra Libanon og grunnleggelse av store diaspora-menigheter i USA, Sør-Amerika, Vest-Europa, Australia og Canada.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.