Ismaelitter, gren av sjia-islam som regner Ismael, eldste sønn av den sjette imam (Jafar al-Sadiq), som den sjuende i imam-rekken; til forskjell fra tolv-skolen (ithna ashariyya), som regner Ismaels yngre bror, Musa al-Kazim, som den sjuende imam. Ismaelittene har gitt opphav til en rekke selvstendige religionssamfunn, de viktigste er drusere, bohora-muslimer og Aga Khans tilhengere.

Fra 900-tallet frem til midten av 1200-tallet hadde ismaelittene stor betydning for intellektuelt og kunstnerisk liv. Doktrinen har fått en lang rekke utforminger, men det finnes også en felles tematikk. Karakteristisk er det grunnleggende skillet som trekkes mellom religionens ytre uttrykk og symboler, som skifter med tid og sted, og religionens indre, hemmelige og esoteriske budskap, som er evig og uforanderlig.

Ismaelittisk filosofi ble tidlig påvirket av ny-platonske og gnostiske ideer. De ulike systemene tar utgangspunkt i emanasjonslære: Gud er én, utilgjengelig for den menneskelige fornuft, alt eksisterende er utgått fra Ham, også den materielle verden. Gud emanerer Verdensånden (gr. nous anvendes i noen tekster), som igjen emanerer Verdenssjelen (gr. pneuma). I menneskenes verden emanerer Verdensånden en syklus av store profeter, ofte delt i grupper på sju. Verdenssjelen emanerer imamene, som er profetenes følgesvenner og hjelpere.

Bare et fåtall individer har åndelige og intellektuelle forutsetninger for å tilegne seg de religiøse sannheter fullt ut; vanlige tilhengere avkreves først og fremst lydighet overfor imamene. Tidlige ismaelittiske traktater (ca. 880) viser hvordan man hadde utviklet en esoterisk korantolkning som skulle avdekke tekstens skjulte mening. En omfattende og filosofisk betydningsfull ismaelittisk litteratur er overlevert. Litteraturen var lite kjent i Vesten før W. Iwanov publiserte sine studier i 1930-årene, men er i dag gjenstand for stor interesse blant forskere.

Opprinnelse og tidlig historie er lite kjent, men bevegelsen oppstod trolig i tiden som fulgte den sjette imams død i 765. Mot slutten av 800-tallet trer ismaelittene frem som en hemmelig, revolusjonær bevegelse i Irak, Iran, Jemen og India. Bevegelsens opprør mot det abbasidiske kalifatet nådde sitt høydepunkt ved grunnleggelsen av et mot-kalifat i Nord-Afrika i 909, se fatimider (Fatimas etterkommere). I 969 erobret fatimidene Egypt, de grunnla Kairo og ble sittende med makten til 1171. Den egyptiske fatimide-kalifen al-Hakim (d. 1021) ble erklært guddommelig av en gruppe tilhengere. Dette synet videreføres av drusere i Libanon og i Syria.

Splittelsen, som kom til å prege ismaelittene frem til i dag, oppstod under arvefølgestriden etter al-Hakims sønnesønn, al-Mustansir (d. 1094). Al-Mustansirs eldste sønn, Nizar, ble avsatt og trolig drept av en gruppe tilhengere som hadde samlet seg om al-Mustali, hans yngre bror. Dette førte til en nizari-gren og en mustali-gren av den ismaelittiske bevegelse. I dag representerer Aga Khans samfunn, med tilhengere i India, Pakistan, Øst-Afrika, Vest-Europa og USA, nizari-ismaelittene. Den nåværende Aga Khan, fyrst Karim (f. 1936), regnes som den 49. imam etter Ali.

Bohoraene, med tyngdepunkt i Sør-Asia, er en utløper av mustali-ismaelittene, som etter fatimide-dynastiets fall i Egypt tok tilflukt i Jemen og India; det finnes små grupper bohoraer også i Midtøsten, Øst-Afrika, Vest-Europa og i USA.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.