Revolusjonen i Egypt

Den egentlige revolusjonen, i juli 1952, hadde stor betydning ikke bare for Egypt, men innflytelse over utviklingen i store deler av den arabiske verden. Den førte til en oppvåkning og radikalisering i brede lag av folket, og til framveksten av panarabisme.

De frie offiserer avsatte med revolusjonen kong Farouk, og avskaffet i 1953 monarkiet. Kuppet inspirerte offiserer i andre land til å gripe makten. I Irak gjennomførte frie offiserer et kupp som avskaffet kongedømmet i 1958, og det samme skjedde i Libya i 1969.

Etter maktkamp blant de frie offiser, og revolusjonsrådet de dannet, fulgte en systematisk konsentrasjon av makt hos president Nasser, og Egypt ble i realiteten et diktatur. Like fullt nøt han stor personlig popularitet blant massene.

Revolusjonen i 1952 hadde varige følger for utviklingen av Egypt, først formelt gjennom innføring av republikansk styreform i 1953, deretter gjennom økonomiske og sosiale reformer. Den økonomiske politikken, først med statlig styring, deretter med en viss sosialistisk innretting, er i noen grad er endret, med liberalisering. Det politiske system ble også – etter hvert – gradvis liberalisert etter Nassers død i 1971, først under hans etterfølger Anwar al-Sadat, deretter under Hosni Mubarak. Dette gjorde seg særlig utslag ved at Egypt gikk bort fra ettpartistyret.

Den nye revolusjonen, fra januar 2011, hadde dramatisk effekt på kort sikt, ved at den framtvang et regimeskifte, men ble så slått tilbake. Allerede i februar 2011 ble president Hosni Mubarak og hans regime tvunget til å gå av. Dermed ble også, for en stund, en ubrutt rekke av opprinnelig militære statssjefer etter revolusjonen i 1952 brutt.

De politiske endringene etter Mubaraks avgang medførte først en demokratisering, med frie valg, som ble vunnet av Mohamed Morsi fra Det muslimske brorskap. Han iverksatte en prosess som ble opplevd å innskrenke liberale rettigheter, og ble selv tvunget til å gå av i 2013, da militære ledere på ny grep makten. Deretter ble en ny general, Abdel Fattah al-Sisi, statssjef, selv om han lot seg velge som sivil presidentkandidat.

Etter at det nye lederskapet under Sisi befestet sin makt, iverksatte det en innstramming av politiske rettigheter, særlig med kamp mot terror som påskudd. Derved var den politiske friheten som ble vunnet under opprøret i 2011–2012 tapt, og – slik egyptiske aktivister, ikke minst ungdom – opplevde det: revolusjonen forrådt.

• Egypts nyere historie
• Egypts samtidshistorie
• Opprøret i Egypt 2011–2012
• Den arabiske våren