din al-tawhid, «Enhetens religion», religionssamfunn i Midtøsten av islamsk opprinnelse.

Samfunnet ble grunnlagt på 1000-tallet. Den fatimidiske kalifen i Kairo, al-Hakim (985–1021), anerkjent som leder for ismaeli-bevegelsen, ble i 1017 erklært av en del av ismaelittene for å være legemliggjøring av Gud. Han ble den sentrale skikkelsen i en ny sekt grunnlagt av perseren Hamza ibn-Ali. Hamza selv hevdet at han var imam og den kosmiske fornuft (aql). En rekke andre personer ble erklært å legemliggjøre kosmiske krefter, både guddommelige og demoniske. Alle var skapt av al-Hakim, dvs. av Gud, og striden mellom dem ville først bli avgjort når al-Hakim, etter å ha vært skjult, trådte frem i verden. En annen leder, Muhammed ibn Ismail al-Darazi, gav sekten dens navn.

Hamzas etterfølger, Baha al-Din al-Muktana, kodifiserte drusernes lære i en rekke brev til de troende. Sammen med enkelte av Hamzas brev ble disse samlet til et skrift, Rasail al-hikma, Visdommens epistler, som ble drusernes fremste hellige bok. Da al-Muktana trakk seg tilbake i 1034, oppstod læren at ingen kunne opptas i religionssamfunnet gjennom omvendelse; druser kunne man nå bare bli gjennom fødsel. Sektens lære og skrifter skulle holdes strengt hemmelig.

Druserne utviklet gradvis et religiøst hierarki som består av to hovedgrupper. Den ene kalles «de som vet» (ukkal), dvs. de som er innviet i religionens lære og som har rett til å delta i ritualene. «De som vet» skal leve et strengt moralsk liv og bære en bestemt klesdrakt. Flertallet, «de uvitende» (juhhal), har ikke adgang til læren eller ritualene, og av dem kreves et mindre strengt livsmønster. Tradisjonell islamsk rett (sharia) blir ikke fulgt av druserne, og det legges vekt på likeverd mellom ektefeller. Islams fem søyler, f.eks. fredagsbønnen, fasten og pilegrimsferden til Mekka avvises, men på samme måte som sjiamuslimer praktiserer druserne taqqiya, dissimulering, dvs. det å skjule sin identitet for å unngå forfølgelse, og har derfor fra tid til annen opptrådt som ortodokse muslimer (og som kristne).

Drusernes lære er ufullstendig kjent, men inneholder - som i andre ismaelittiske sekter - elementer av nyplatonisme og gnostisisme. De lærer sjelevandring; en «uvitende» kan derfor håpe på gjenfødsel som «en som vet». Derimot er antallet sjeler uforanderlig, og likeledes er antall drusere til enhver tid i prinsippet det samme.

Druserne har hatt en urolig historie. Fra sine landsbyer i fjellene i Libanon og Syria førte de stadige kamper både med kristne og med tyrkerne, tidvis også innbyrdes. Drusernes massakrering av kristne i 1860 førte til at de europeiske maktene intervenerte. Frankrike okkuperte Libanon, men druserne gjorde flere ganger opprør mot det franske styret. I 1970- og 1980-årenes borgerkrig i Libanon spilte de en aktiv rolle under ledelse av Walid Jumblatt.

Det er anslagsvis 180 000 drusere i Syria, 140 000 i Libanon og 50 000 i Israel, hvor det finnes 18 byer med en raskt økende drusisk befolkning. Dessuten finnes det utvandrede grupper av drusere bl.a. i Sør- og Nord-Amerika og i Australia.

I hele Midtøsten er det drusiske religionssamfunnet organisert på samme måte. I hvert land finnes et religiøst lederskap underlagt en sheikh. I Libanon, Syria og Israel følger druserne egne lover og har egne domstoler i privatrettslige spørsmål (arv, ekteskap, skilsmisse). Parallelt med det religiøse lederskapet har libanesiske drusere verdslige ledere, som representerer de mest fremtredende familiene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.