– 2) Fra paleozoologi innenfor virvelløse dyr. Trilobitt fra ordovicium–kambrium.

Paleontologi (trilobitt) av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

– 3) Fra paleozoologi innenfor virveldyr. Fiskeøgle, Ichthyosaurus. Krypdyr fra jura–kritt.

Paleontologi (fiskeøgle) av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

b) Blad av bartre. Metasequoia fra Spitsbergen. Tertiær.

Paleontologi (bartre-blad) av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

– 4) Fra paleobotanikk. a) Blad av løvtre. Cercidiphyllum fra Spitsbergen. Tertiær.

Paleontologi (løvtre-blad) av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Paleontologi, studiet av fortidens livsformer, omfatter først og fremst paleozoologi og paleobotanikk. Man skiller nå ofte ut mikropaleontologi – studiet av mikroskopisk små, fossile dyr og planter – som en egen gren. Generell paleontologi beskjeftiger seg derimot med studier av hva som skjer med organismene etter at de er døde, og hvordan de som livløst materiale tar del i de geologiske prosessene på Jorden. Se også fossil.

Paleontologi har en klar tilknytning til de biologiske vitenskaper, idet den behandler anatomi, systematikk, levevis og utviklingshistorie til fortidens livsformer. På den annen side har den stor betydning for geologien, da studier av fossile dyr og planters opptreden i de lagdelte bergarter er nødvendig for å klarlegge alders- og avsetningsforhold i de sedimentære bergartskompleksene (stratigrafi).

Utviklingen av bl.a. geokjemiske analyser, absolutte aldersbestemmelser av bergarter og ikke minst elektronmikroskoper, har gitt nye muligheter til studier av fortidsformenes anatomi og utviklingsmessige relasjoner. Studier av mikrofossilenes opptreden i de sedimentære bergarter har meget stor anvendelse ved leting etter petroleum.

Vi regner med at det i hele verden er kjent over 750 000 arter av fossile dyr og planter, og stadig blir det funnet og beskrevet nye. Særlig interesse har funn av spor etter liv i meget gamle bergarter. Således er det i noen ca. 2700 mill. år gamle sedimentære bergarter fra USA påvist spor etter cyanobakterier og noen hydrokarboner som strukturelt viser klar tilknytning til klorofyll, noe som antyder at det fantes oksygen i atmosfæren på det tidspunkt. I avsetninger fra Australia som er ca. 1000 mill. år gamle, finnes tydelige rester etter levende celler i deling. Det betyr at de levende cellene på det tidspunkt hadde fått utviklet kjerne, et viktig steg i livets utvikling. Et annet australsk funn av en ca. 675 mill. år gammel fauna, som med sine hittil ca. 1400 beskrevne virvelløse dyreformer, viser at de fleste hovedgrupper av dyr, antagelig bortsett fra virveldyrene, oppstod på slutten av Jordens urtid for noe under én milliard år siden.

Oppfatningen om hva fossiler er, har variert sterkt gjennom tidene. Mens allerede steinaldermenneskene la merke til og samlet fossiler, fikk vi i oldtiden den første riktige tolkning av fossilenes natur. Men samtidig ble knokler og tenner av store øgler og pattedyr betraktet som rester etter kjemper og andre fabeldyr. For eksempel ble hodeskaller av pygmé-elefanter tolket som kykloper, og bena tolket som rester av sagnhelter og halvguder. I middelalderen antok man at det var mystiske naturkrefter som hadde skapt fossilene, og først med renessansen kom man frem til at forsteiningene er oppbevarte rester etter tidlige tiders livsformer. En av de første forskere som påviste dette var den danske jesuittmunken Nikolaus Steno (Niels Stensen) i boken "Foreløbig meddelelse til en afhandling om Faste Legemer, der finnes naturlig indlejrede i andre faste Legemer" fra 1669. Ennå på den tid var den bibelske beretning om syndfloden enerådende, og følgelig regnet man med at forsteiningene var rester etter dyr som hadde omkommet under syndfloden. Samtidig som kjennskapen til fossilene økte, begynte mot slutten av 1700-tallet nye tanker om deres natur og dannelse å gjøre seg gjeldende. En rekke vitenskapsmenn beskrev da fossiler og hvordan de var dannet. Spesielt må nevnes Georges Cuvier, som gjennom sitt store arbeid om tertiære pattedyr fra Paris-området på mange måter var den moderne paleontologiens grunnlegger. Gjennom William Smiths påvisning tidlig på 1800-tallet av fossilenes betydning for den stratigrafiske inndeling av de sedimentære bergartene, kom deres geologiske aspekt klart frem. Likevel fikk nok fossilene størst betydning gjennom Charles Darwins arbeid fra 1859 om artenes opprinnelse. Fossilene ble nå de materielle bevis for at livsformene har endret og utviklet seg fra enklere mot stadig mer komplekse former, gjennom livets lange historie.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

12. mai 2015 skrev trym weum

Jeg så en gang på en NatGeo-dokumentar at mennesker mange tusen år tilbake hadde de samme medfødte mentale forutsetninger til å tenke og lære (og alt annet som følger av en velutviklet hjerne), som oss selv; altså det moderne mennesket i dag.

Eksempel: At et nyfødt menneskebarn som levde for ca. 50 000 (eller 30k?) år siden hadde klart å vokse opp og fungere like bra i dagens samfunn som et hvilket som helst annet friskt nyfødt barn i dag.

Det jeg lurer på er hvor langt tilbake i tid må man før dette ikke lenger gjelder?

12. mai 2015 svarte Ole Andreas Hoel

Sannsynligvis må vi vel tilbake til før dagens menneskeart (Homo sapiens sapiens) før vi kan snakke om en vesentlig lavere grad av medfødte mentale egenskaper. Hvis vi går tilbake til et stadium omtrent der Homo sapiens og Homo neandertalensis skiller lag (ca. 200 000 år), er nok intelligensnivået lavere enn idag. Det har nok også øket gjennom tiden, så det er vel vanskelig å bestemme særlig nøyaktig. Jeg tipper på ca. 100 000 år.

12. mai 2015 svarte trym weum

Takk for et godt svar!

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.