islam

Islam. Muhammads himmelfart ifølge antydninger i Koranen. Profeten, som rir på Burak, et mulesel med menneskeansikt, blir ledet inn i paradiset av erkeengelen Gabriel. Tyrkisk miniatyr, 1436. Bibliothéque Nationale, Paris.

. fri

Islam, den yngste av verdensreligionene, ble til på den arabiske halvøy på 600-tallet e.Kr. Islam er den nest største av verdensreligionene (etter kristendommen) med anslagsvis 1,5 mrd. tilhengere (år 2010). Islam er en aktivt misjonerende religion, og i sterk vekst. I likhet med kristendom og jødedom er islam en monoteistisk religion, der det finnes bare én Gud (Allah). Troen på Koranen som Guds ord og Muhammad som Guds største og siste profet er grunnleggende i islam.

Den som bekjenner seg til islam kalles muslim. Det islamske fellesskapet (umma) kan deles i to hovedgrupper: sunniislam og sjiaislam. Sunnimuslimene utgjør flertallet, omkring 85 %. De resterende 15 % er fordelt på flere sjia-muslimske grupper. Sunni- og sjiaislam har en rekke ulikheter i lære og praksis, men står på felles grunn og omtales som ett fellesskap. Sufismen, som blir regnet som en mystisk retning innen islam, finnes både innen sjiaislam og sunniislam.

Islam er en verdensreligion, både ved sitt budskap og ved sin utbredelse. I likhet med jødedom og kristendom er islam en åpenbaringsreligion. Ifølge islams lære har Gud meddelt menneskeheten en ellers utilgjengelig kunnskap om Gud og Guds vilje med menneskene. Det er Muhammad, den siste i en rekke profeter, som har mottatt dette budskapet direkte fra Gud. Muhammads åpenbaringer er nedskrevet på arabisk i Koranen, islams hellige bok. I tillegg til budskapet om den ene Gud, inneholder Koranen de påbud og forbud som er grunnlaget for sharia, den religiøse loven.

Islam er en lovreligion; de klassiske lovskolene ser sharia som en del av åpenbaringen som verken kan endres eller oppheves, og legger vekt på overholdelsen av en rekke konkrete påbud og forbud, slik disse er uttrykt i Koranen og blir tolket av de rettslærde. Hvordan sharia tolkes og praktiseres i dag varierer imidlertid sterkt mellom stater, lokale kulturer og på individnivå.

Ordet islam betyr underkastelse (under én Gud) eller hengivelse. I Koranen brukes betegnelsen islam om den religionen profeten Muhammad forkynte (sure 5:5).

Troslære

KORANEN OG HADITH

Islams trosgrunnlag, de rituelle pliktene, etikken og regler for sosialt liv er fastlagt i Koranen og i Tradisjonen (kalt sunna). Koranen er islams hellige bok og inneholder åpenbaringene profeten Muhammad skal ha mottatt fra og med år 610 frem til sin død i 632. Boken kalles ofte bare al-kitab (arab. 'skriften, boken'), er skrevet på arabisk og inneholder 114 surer (kapitler). I århundrene etter at Muhammad døde ble fortellinger om hva han sa eller gjorde samlet og skrevet ned i bøker som kalles hadith (fortelling). Sjiaislam inkluderer beretninger om imamene i sine hadith-samlinger.

Koranen og hadith skal sammen vise hva som er riktig og god levemåte for muslimer.

I tillegg til budskapet om én Gud, skaperverkets totale avhengighet av Ham, og menneskets rituelle og etiske forpliktelser, gir både Koranen og hadith-samlingene påbud og forbud med store sosiale konsekvenser. Dette innebærer i første rekke regler for ekteskap, skilsmisse, arv og strafferettsregler.

Enkelte muslimske tenkere har hevdet at bare troen og de rituelle pliktene er en bindende del av åpenbaringen; regler av sosial og politisk karakter kan endres og tilpasses tid og sted. Slike synspunkter ble formulert alt på 1000-tallet. Gjennom historien har det imidlertid vært en klar tendens til å understreke at budskapet ikke kan stykkes opp i en religiøs og en verdslig del: Islam omfatter både religion og samfunn. Hvordan denne helheten skal oppfattes, og hvilke regler som kommer til anvendelse, er til enhver tid blitt avgjort av de rettslærde, av innflytelsesrike religiøse grupper og/eller av politiske makthavere.

TROSBEKJENNELSE

Trosbekjennelsen, shahada, den første av islams fem søyler, lyder: «Det er ingen gud uten Gud (Allah), og Muhammad er hans profet (rasul)». To grunnleggende trossannheter understrekes derved: 1) læren om én Gud, og 2) profetlæren.

En streng monoteisme preger islam; Gud er én, og i sure 112 heter det: «Ikke har Han avlet og ikke er Han født, og ikke er én Ham jevnbyrdig». Den største synd er flerguderi (arab. shirk), og sure 112 har brodd mot alle former for polyteisme; også den kristne treenighetslæren oppfattes slik.

Koranens gudsbilde understreker både Guds allmakt og Hans allkjærlighet, og tegnet på Guds barmhjertighet er nettopp å gripe inn i historien ved å tale til menneskeheten gjennom sine profeter.

TROEN PÅ PROFETENE

I sure 2 vers 285 vises det til islams syn på historien, på de andre religionene og på profeten Muhammads rolle. Profetlæren i islam bygger videre på en jødisk/kristen arv. Ifølge Koranen gav Noa, Abraham og Moses Guds budskap til jødene, og Jesus, som æres som en stor profet, grunnla det kristne fellesskapet. Profetenes budskap ble imidlertid misforstått og forvansket av både kristne og jøder.

Muhammad vendte derimot tilbake til det opprinnelige budskapet og formidlet dette i Koranen. Koranen inneholder Guds ord (arab. kalam Allah) i en så fullkommen form at alle andre profeters budskap overflødiggjøres. Muhammad var Guds utsending til araberne, samtidig talte han til hele menneskeheten. På dette punkt kombineres det etnosentriske og de universalistiske sidene ved islam. Nedtegnelsene om profetens liv er tallrike, og både i Koranen og i tradisjonen går det klart frem at Muhammad var et menneske, og all dyrkelse av religionsstifteren avvises.

Religiøst liv

RELIGIØSE PLIKTER

De religiøse pliktene, «troens fem søyler», omfatter: 

  1. Trosbekjennelsen (shahada
  2. Bønnen (salah)
  3. Den rituelle avgiften (zakah)
  4. Fasten (sawm)
  5. Pilegrimsferden til Mekka (hajj).

Disse pliktene pålegges begge kjønn. Kvinner er religiøst aktive, men reglene for atskillelse mellom menn og kvinner og reglene for rituell renhet, vil i praksis begrense kvinner mer enn menn. Barn oppfordres til å utføre bønnen sammen med voksne, men ingen religiøs plikt er obligatorisk før etter puberteten.

Den rituelle bønnen (til forskjell fra personlig bønn, som også praktiseres) skal forrettes fem ganger daglig. Bønnen kan utføres hvor som helst, men særlig betydning tillegges den felles fredagsbønnen i moskeen. Den rituelle avgiften skal gå til de trengende. Denne årlige avgiften er formalisert i enkelte muslimske land i form av en inntektsskatt. Fasten i måneårets 9. måned, ramadan, innebærer at den troende fra daggry til etter solnedgang avholder seg fra å spise, drikke (og røyke) og er seksuelt avholden. Pilegrimsferden til Mekka pålegges alle troende én gang i livet så fremt de er økonomisk og praktisk i stand til det.

Islam har sitt religiøst-geografiske midtpunkt i byen Mekka, der bare muslimer har adgang. Orienteringen mot Mekka (qibla) er et mektig symbol i islam; den rituelle bønnen utføres i denne retningen, den er angitt i alle moskeer ved en nisje, og den døde gravlegges i retning Mekka.

«Hellig krig», jihad, er et begrep i islamsk rettstenkning, og er knyttet til læren om de troendes plikter. I Koranen betegner jihad dels fredelig innsats for islams sak (jfr. sure 16,125) og dels krigføring eller væpnet forsvar av islamsk territorium. Jihad har appell til massene og brukes bevisst av politiske ledere. Tidlig i islams historie fikk jihad også en etisk tolkning hvor menneskets indre kamp mot onde tilbøyeligheter betegnes som jihad.

ETIKK

Ifølge Koranen er mennesket Guds stedfortreder (arab. khalifa) på Jorden (sure 2,30). Mennesket er ikke ondt, men svakt og trenger derfor Lovens veiledning. Islam stiller store krav til etisk livsførsel, og både individet og fellesskapet står ansvarlig overfor Gud på dommens dag.

Etisk ansvar forutsetter fri vilje, og spørsmålet om menneskets frie vilje kontra menneskets forutbestemte skjebne (predestinasjon), ble et stridsspørsmål i islams tidlige historie. Koranen gir ikke noe entydig svar, og den klassiske tilretteleggingen av problemet (på 900-tallet) tar hensyn både til behovet for å se mennesket som ansvarlig for sine handlinger og til tanken om Guds suverene og absolutte makt.

RETTSVITENSKAP

Rettsvitenskapen, fiqh, har en sentral plass i islam. Den behandler den hellige loven, sharia, slik denne kommer til uttrykk i Koranen og i tradisjonen (sunnahadith). Sunniislam har intet organisert presteskap, og heller ikke et sentralisert læreembete. Alle mannlige muslimer har i prinsippet de samme religiøse oppgaver og fullmakter. I praksis har de rettslærde (ulama) fått særlig autoritet. Studiene foregår ved de tradisjonelle islamske lærestedene. Sunniislam har fire lovskoler (arab. madhhab; plur. madhahib), som anerkjenner hverandre innbyrdes, og som deler den islamske verden mellom seg. De fire lovskolene er hanafi-skolenshafii-skolenmaliki-skolen og hanbali-skolen. Flertallet shiamuslimer følger jafari-skolen, den største shia-lovskolen. I nyere tid blir også kvinner oppmuntret til religiøse studier, og det er opprettet teologiske høyskoler for kvinner, både i den sunni-og den shiamuslimske verden. Men fortsatt er det bare menn som kan fungere som dommere ved religiøse domstoler.

Rettsvitenskapen omfatter en rekke viktige rettsområder, som familierettarverett og strafferett. Familieretten (med spørsmål om polygami og skilsmisse) og strafferetten (med spørsmål om dødsstraff og harde fysiske straffer) står sentralt i den interne debatten om innføringen av sharia i en rekke muslimske land fra annen halvdel av 1900-tallet.

KVINNE- OG SAMLIVSSYN

I frelsessammenheng stiller kvinner og menn likt, dette sies uttrykkelig i Koranen (sure 4,124). I sosial og rettslig sammenheng er imidlertid kvinner underordnet menn; «menn har bestyrerrett over kvinner» (sure 4,34). Koranen og sharia gir kvinner flere juridiske rettigheter, som rett til eiendom, råderett over egen formue og inntekt og rett til særeie for gifte kvinner. Kvinner har rett til arv, men får bare det halve av det en mann får. Kvinners rettslige vitnesbyrd teller også bare halvparten. De rettigheter som Koranen faktisk gir kvinner, følges ofte ikke opp i praksis.

Islam tar avstand fra religioner og bevegelser som fornekter kroppens behov, men lærer samtidig en streng seksualmoral. Ekteskap oppfattes som en plikt for muslimer. Ekteskapsbrudd og homoseksualitet fordømmes. Ekteskapet blir sett som en privatrettslig kontrakt, og denne kontrakten inneholder flere begrensninger for kvinner enn for menn. Retten til å ha opp til fire koner er hjemlet i Koranen (sure 4,3). Skilsmisse oppnås lett for menn, mindre lett for kvinner. Ved skilsmisse har moren omsorgsrett til småbarn (aldersgrense varierer med lovskoler); senere overtar faren eller farens familie omsorgsretten.

Påbud om å bære slør, en før-islamsk skikk, har usikker hjemmel i Koranen (sure 33,59; 24,30–31). Helt fra 1000-tallet har de rettslærde med få unntak akseptert familieplanlegging (prevensjon), men avvist abort.

RITUELL RENHET

Det kreves renselser (med vann) før de religiøse pliktene kan utføres; kravet om rituell renhet preger tradisjonelt det daglige og praktiske liv i alle detaljer. Tanken om en ytre renselse som bilde på en indre forberedelse til møtet med Gud, er klart formulert. Urenhet er knyttet til menneskekroppen og dens funksjoner.

Renhetskravet ligger også til grunn for en rekke forbud, som forbudet mot svinekjøtt, rovdyrkjøtt, mot kjøtt av dyr som ikke er rituelt slaktet og mot alkohol. Renhetskravet ligger videre til grunn for omskjæringen, som er det ytre tegn på mannens tilhørighet til fellesskapet. Omskjæringen nevnes ikke i Koranen. Omskjæring av kvinner praktiseres bare i noen områder, som i Egypt, Sudan og deler av Afrika; i disse områdene var omskjæring en før-islamsk praksis som ble videreført av islam (og også av lokale kristne). Skikken er først og fremst praktisert av shafii-skolens tilhengere og hevdes å være en del av sunna.

RITER OG FESTDAGER

Den ene av de to årlige festene, id al-fitr, er en takkefest som feires ved avslutningen av ramadan-fasten. Den andre store årlige festen, offerfesten, id al-adha, feires ved avslutningen av pilegrimsferden. Forøvrig feires en lang rekke lokale høytider, det gjelder både i sunni-og sjiaislam. Sjiaislam har en rekke særegne høytider som er knyttet til imamene. Les mer om islamske høytider under.

I tillegg til de faste, årlige høytidene og den kollektive, ukentlige fredagsbønnen i moskeen, markeres viktige overganger i den enkeltes liv. Muslimske kulturer har et stort repertoar av livscyklusriter: Trosbekjennelsen hviskes i den nyfødtes øre, navngiving den åttende dagen etter fødselen og omskjæring av gutter kan markeres med store feiringer. Barnets første koranlesing blir også markert. De fleste slike riter har lokale utforminger, og bryllupsfeiring eller omskjæringsfest følger ikke nødvendigvis samme mønster hos pakistanere eller indere som hos tyrkere eller afrikanere. Et særtrekk er at de fleste av disse ritene ikke er knyttet til moskeen, men utføres hjemme. Hjemmet er også en viktig religiøs arena.

Historisk opprinnelse

Religionsgrunnleggeren Muhammad ble født i handelsbyen Mekka cirka 570 e.Kr. I 610, i måneden ramadan, fikk han sitt profetkall. I 622 utvandret han til Medina, hvor det islamske religionssamfunnet tok sin form. Muhammad var en inspirert forkynner og en stor politiker og hærfører. Ved sin død i 632 var han den ubestridte hersker over størstedelen av den arabiske halvøy.

Les mer om Islams historie

Utbredelse

Kjerneområdet for islam er de arabiske landene i Midtøsten og Nord-Afrika, i dag er likevel ikke mer enn 10 prosent av verdens muslimer arabere. Eksakte tall finnes ikke, men de tallmessig største gruppene lever i Sør-Asia og Sørøst- Asia: Pakistan ( 96 prosent av befolkningen), Bangladesh (90,4 prosent), India ( 14,6 prosent) og Indonesia (88,2 prosent). Muslimske minoriteter finnes også i Kina (1,8 prosent) og i de sentral-asiatiske republikkene. Afrika er det eneste kontinent der islam er majoritetens religion. Islam er, som buddhisme og kristendom, en misjonerende religion og har i nyere tid utviklet en rekke misjonsorganisasjoner som både driver indremisjon og aktiv misjonsvirksomhet blant ikke-muslimer. I Europa er islam den nest største religionen, etter kristendommen. I Vest-Europa er dette et nytt fenomen, og i stor grad knyttet til innvandring. Også USA har et økende antall muslimer;  her  teller  den muslimske befolkningen mindre enn én prosent av befolkningen.

Islam i Europa

Islam er den nest største religionen i Europa, etter kristendommen, og islams betydning i europeisk sosialt og politisk liv har vært økende i 1990-årene og senere. I Vest-Europa er dette et nytt fenomen, og i stor grad knyttet til innvandring. På Balkan og i Sørøst-Europa har det vært permanent muslimsk bosetting siden 1400–1500-tallet, og i disse områdene har de senere års uro og krigshandlinger ført til økt interesse for islam, og internasjonale islamske organisasjoner er i virksomhet.

I løpet av annen halvdel av 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet har Vest-Europa fått betydelige muslimske minoriteter; ca. 22 mill. (2004), eksakte tall finnes likevel  ikke. Den økte muslimske befolkningen skyldes både omfattende innvandring av fremmedarbeidere etter 1960, familiegjenforening i tiden etter 1975 og strømmen av flyktninger etter 1980. Det er flest muslimer i Frankrike (5 mill.), i Tyskland er det ca. 3 mill. muslimer, Storbritannia har omkring 2 mill. muslimer. Også i de skandinaviske landene er den muslimske minoriteten voksende. Den største gruppen finnes i Sverige (ca. 400 000), deretter Danmark (ca. 200 000) og Norge (mellom 120- og 130 000). Tallforholdet mellom sunni- og sjiamuslimer er som i den muslimske verden: ca. 85 % bekjenner seg til sunni-islam, ca. 15 % til sjia-islam.

Denne voksende muslimske befolkningen har også ført til et økt antall moskeer (menigheter). I Vest-Europa er alle retninger og teologiske skoler innenfor islam representert, fra de mest moderate og reformvennlige til de mest ekstremistiske minoritetsgruppene.

Islam i Norge

I 2010 bodde rundt 130 000 personer med muslimsk bakgrunn i Norge, kanskje nærmere 80 000 av disse var organisert i en moské eller islamsk forening. På landsbasis fordeler de organiserte muslimene seg på mer enn 80 menigheter. Den muslimske befolkningen er i det store og hele innvandrere eller flyktninger og asylsøkere fra den muslimske verden og deres etterkommere. De største innvandrergruppene med islamsk bakgrunn er pakistanere, tyrkere og marokkanere. Blant flyktningene er de største muslimske gruppene fra Iran, Irak, Afghanistan, Bosnia-Hercegovina, Kosovo og Somalia. Det finnes omkring 1000 norske konvertitter til islam, de fleste er kvinner gift med muslimske menn.

Flertallet av muslimene i Norge er sunni-muslimer, men det finnes også sjia-muslimske grupper som på 2000-tallet har vokst på grunn av irakiske og afghanske flyktninger. Minst halvparten av moskeene (menighetene) er basert i Oslo og Akershus. Det finnes også moskeer i Stavanger, Kristiansand, Drammen, Bergen, Tønsberg, Nord-Trøndelag og Troms.

Flere av de største religiøse og politisk-religiøse gruppene i den muslimske verden er representert i Norge. De dominerende pakistanske moskeene representerer ulike grener av Barelwi-bevegelsen, en av de store muslimske vekkelsesbevegelsene i India fra 1800-tallet som har dype røtter i sufi-tradisjonene. Bevegelsen er representert med egne moskeer i Oslo: Jamaat-e ahl-e sunnat, World Islamic Mission og Idara Minhaj ul-Quran. Den pietistiske sør-asiatiske vekkelsesbevegelsen Jamaat-i Tabligh etablerte seg i Norge i 1970-årene. En gren av det pakistanske Jamaat-i islami har egen moské i Oslo. Videre er de tre største gruppene i tyrkisk islam representert: Milli Görus (Nasjonalt syn) som har forbindelse til det islamistiske Velferdspartiet i Tyrkia, den konservative og nasjonalistiske Suleimanli-bevegelsen, samt moskeene som styres fra religionsdirektoratet i Ankara (Diyanet). Arabiskspråklige grupper har også egne moskeer; enkelte samler troende fra ulike arabiske land, slik som Det islamske forbundet (Rabita).

Islamske høytider

Islamske høytider er knyttet til hijri-kalenderen, hvor hvert år består av tolv hele månesykluser, fra nymåne til nymåne. Denne kalenderen forskyver seg hvert år med ti eller elleve dager sammenlignet med det gregorianske solåret, og høytidene forskyves derfor også tilsvarende.

Måned

Høytider og festdager

1.

Muharram

ashura-dagen* feires den 10. muharram; frivillig fastedag for alle muslimer. Sjia-muslimer sørger over imam Husayns* martyrdød ved Karbala i 680; for sjia-muslimene er ashura-dagen høydepunktet i en årlig ti dager lang sørgehøytid som begynner nyttårsdagen. Sunni-muslimer feirer Muhammads ankomst til Medina i 622. I Nord-Afrika feires dagen bl.a. med karneval og store opptog

2.

Safar

3.

Rabi al-awwal

Mawlid* al-nabi, Muhammads fødselsdag, feires den 12. rabi al-awwal over store deler av den muslimske verden

4.

Rabi al-thani

5.

Jumada aI-ula

6.

Jumada al-akhirah

Fatimas* fødselsdag, feires den 20. jumada al-akhirah av sjia-muslimer. Kvinnedag i Iran

7.

Rajab

Miraj*, profeten Muhammads himmelreise, feires den 20. rajab av både sjia- og sunni-muslimer

8.

Sha'ban

9.

Ramadan*

Fastemåneden i det islamske måneåret, avhold fra mat, drikke og seksuell omgang gjelder hver dag mellom soloppgang og solnedgang

Skjebnenatten eller Maktens natt (laylat al-qadr), natten da åpenbaringen ble sendt til jorden, feires den 21 ramadan av sjia-muslimer og den 27. ramadan av sunni-muslimer

10.

Shawwal

Id al-fitr*, festen for fastens avslutning innledes 1. shawwal og varer i tre dager; årlig takkefest som feires over hele den muslimske verden. Kalles også id al-saghir, den lille høytid

11.

Dhu al-qa'dah

12.

Dhu-al-hijja

hajj*, Pilgrimsreisen til Mekka, begynner den 8. i den islamske tolvte måned. Dagen etter fortsetter pilegrimsreiser til Arafat-sletten utenfor Mekka, hvor pilegrimene overnatter før de drar til Mina for å kaste stein på tre steinstøtter

Id al-adha*, offerfesten, feires den 10. dhu-al-hijja over hele den muslimske verden ved avslutningen av den årlige pilgrimsferden til Mekka; feires med rituell slakting av geit, kamel eller sau, festmåltid, gaver, samvær med slekt og venner. Kalles også Id al-kabir, den store høytid

id al-ghadir, Ghadir-festen, feires den 18. dhu-al-hijja, årlig sjia-muslimsk feiring av at profeten Muhammad ved Ghadir al-Khumm* utpekte sin fetter Ali ibn Abu Talib som sin rettmessige etterfølger

Videre lesning

Anbefalt litteratur

  • Hillenbrand, Robert: Islamic art and architecture, 1999, isbn 0-500-20305-9,Finn boken
  • Leirvik, Oddbjørn: Islamsk etikk : ei idéhistorie, 2002, isbn 82-15-00183-1, Finn boken
  • Martin, Richard C., red.: Encyclopedia of Islam and the Muslim world, 2004, 2 b., isbn 0-02-865603-2, Finn boken
  • Opsal, Jan: Islam : lydighetens vei, 2. utg., 2005, isbn 82-15-00607-8, Finn boken
  • Roald, Anne Sofie: Islam, 2004, isbn 82-530-2255-7, Finn boken
  • Vikør, Knut S.: Ei verd bygd på islam : oversikt over Midtaustens historie, 2. utg., 2004, isbn 82-521-6327-0, Finn boken
  • Vogt, Kari: Islam : tradisjon, fundamentalisme og reform, 2005, isbn 82-02-22089-0, Finn boken
  • Vogt, Kari: Islam på norsk : moskeer og islamske organisasjoner i Norge, 2 utg., 2008, isbn 978-82-02-29346-8, Finn boken
  • Vogt, Kari: Islams hus : verdensreligion på fremmarsj, 1993, isbn 82-02-13826-4, Finn boken
  • Vogt, Kari: Kommet for å bli : Islam i Vest-Europa, 1995, isbn 82-02-14134-6,Finn boken

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 15.04.2014.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Islam

Kari Vogt

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

1. mars 2009 skrev David Olsen

Jeg syns det burde skrives mer om hvordan religionen er organisert. Hva kalles de som har religiøse verv rundt omkring i verden, og hvilke oppgaver utfører de?

14. mars 2013 skrev uzaer akhtar

Hei
Det er ikke lov i islam å lage bilder
Så kan dere være så snill å ta bort de to maleriene med det muleselet og det er i vert fall ikke lov å lage bilder av Muhammed. Så kan dere fjerne det.

28. mai 2013 svarte Erik Dyrhaug

Hei Uzaer Akhtar
Beklager sent svar! Vi har ingen regler mot å gjengi islamsk kunst i leksikonet. Billedforbudet i islam er heller ikke så ensidig som du fremstiller det her. Se artikkelen snl.no/Billedforbud_i_islam for mer informasjon.
Vennlig hilsen, Erik i redaksjonen.

24. oktober 2013 skrev Ane Vagle

Hei

Det hadde vært nødvendig med en oppdatering på muslimer i Norge blant annet når det gjelder antall osv. En del av artikkelen baseres på tall fra 1994, mye har skjedd siden da.
I tillegg vil jeg foreslå endring av shahada punktet der trosbekjennelsen oversetter rasul til profet. Mulig bedre med oversettelsen sendebud.

Ane

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.