islam

islam, den yngste av verdensreligionene, ble til på den arabiske halvøy på 600-tallet e.Kr. Islam er den nest største av verdensreligionene (etter kristendommen) med anslagsvis 1,2 mrd. tilhengere (år 2000); islam er også en religion i sterk vekst. Islam betyr underkastelse (under én Gud) eller hengivelse, og i Koranen brukes betegnelsen islam om den religionen profeten Muhammad forkynte (sure 5,5). Den som bekjenner seg til islam kalles muslim.

Islam er en verdensreligion, både ved sitt budskap og ved sin utbredelse. Islam er aktivt misjonerende. I likhet med jødedom og kristendom er islam en åpenbaringsreligion: Islam lærer at Gud har meddelt menneskeheten en ellers utilgjengelig kunnskap, og at Muhammad, den siste i en rekke profeter, har mottatt budskapet direkte fra Gud. Muhammads åpenbaringer er nedskrevet på arabisk i Koranen, den hellige boken. I tillegg til budskapet om Gud, inneholder Koranen de påbud og forbud som er grunnlaget for sharia, den religiøse loven. Islam er en lovreligion; de ortodokse lovskolene ser sharia som en del av åpenbaringen som verken kan endres eller oppheves, og det legges vekt på overholdelsen av en rekke konkrete påbud og forbud, slik disse er uttrykt i Koranen og tolket av de rettslærde.

Det islamske fellesskapet (arab. umma) kan deles i to hovedgrupper: sunni-islam (arab. sunna, 'tradisjon'; Profetens overlevering) og sjia-islam (arab. shiat Ali, 'Alis parti'). Sunni-muslimene utgjør flertallet, omkring 85 %. De resterende 15 % er fordelt på en rekke sjia-muslimske grupper. Sunni- og sjia-islam har en rekke ulikheter i lære og praksis, men står på felles grunn og fremtrer utad som ett fellesskap.

Utbredelse

Kjerneområdet for islam er de arabiske landene i Midtøsten og Nord-Afrika, men den tallmessig største gruppen muslimer finnes i dag i Sør-Asia og Sørøst-Asia, i Bangladesh, Pakistan, Indonesia og India. Betydelige muslimske minoriteter finnes i Kina og i de sentral-asiatiske republikkene. Afrika er det eneste kontinent der islam er majoritetens religion. I Europa er islam den nest største religionen, etter kristendommen. I Vest-Europa er dette et nytt fenomen, og i stor grad knyttet til innvandring. Også USA har et økende antall muslimer.

Historisk opprinnelse og utbredelse

Religionsgrunnleggeren Muhammad ble født i handelsbyen Mekka ca. 570 e.Kr. I 610, i måneden ramadan, fikk han sitt profetkall. Muhammad forkynte troen på én Gud og dommens dag. Denne forkynnelsen vakte motstand blant mekkanerne, og i 622 utvandret Profeten til byen Yathrib, senere kalt Medina. Profetens utvandring, hijra, ble utgangspunkt for islams tidsregning. I Medina fant det nye religionssamfunnet sin form. Muhammad var en inspirert forkynner og en stor politiker og hærfører. Ved sin død i 632 var han den ubestridte hersker over størstedelen av den arabiske halvøy.

Arabiske erobringer og indre strid

Tiden 632–661 kom på en avgjørende måte til å prege islams videre historie. De fire første kalifer (arab. 'stedfortreder, etterfølger'), Abu Bakr, Umar, Uthman og Ali, kalles «de rettledende kalifer» (arab. rashidun), og ledet det religiøst-politiske fellesskapet i Medina. Kalifen anvendte Koranens forskrifter, fungerte som imam eller bønneleder, og bar tittelen «Profetens etterfølger» (el. stedfortreder), «de troendes fører» og senere, under abbasidisk tid, også «Guds stedfortreder». I denne perioden startet den arabiske militære ekspansjonen utenfor den arabiske halvøy. De to stormakter, det persiske og det bysantinske riket, var politisk og militært svekket, og i løpet av ti år hadde arabiske styrker erobret Iran, Irak, Palestina, Syria og Egypt. Se også arabere (historie).

Indre strid i det islamske fellesskapet var knyttet til det religiøst-politiske spørsmålet om profetens etterfølger. Muhammad etterlot seg ingen sønner, og tilhengere av et dynastisk prinsipp hevdet at profeten hadde pekt ut sin fetter og svigersønn Ali og hans etterkommere som sine rettmessige etterfølgere. Dette er sjia-muslimenes standpunkt. Flertallet hevdet at fellesskapet skulle velge en kompetent leder fra profetens stamme, Quraysh. Dette flertallet representerte sunni-muslimene. En liten gruppe, khariji (arab. 'de som bryter ut'), hevdet at lederens fromhet og rettferdighet var avgjørende, ikke familie- eller stammetilknytning. Khariji-retningen, en gang en mektig bevegelse, utgjør fortsatt små, men innflytelsesrike grupper i Oman, Nord-Afrika og på Zanzibarkysten (se ibaditter).

Alis død i 661 markerer slutten på en viktig periode: l) Enheten i det opprinnelige fellesskapet var brutt, 2) grunnlaget for et islamsk rike var lagt ved omfattende militære erobringer og 3) under kalifen Uthman var Koranen blitt samlet i den utgaven muslimene fremdeles bruker.

Islams storhetstid

Det arabiske rikets sentrum ble flyttet fra Medina til Damaskus i Syria, der det arabiske omayyadedynastiet hersket 661–750. Under abbasidedynastiet (750–1258), ble rikets politiske og administrative sentrum flyttet til Bagdad i Irak. Omayyadene videreførte erobringspolitikken; vestover til Nord-Afrika (660–709) og til Spania (7ll–712), og østover gjennom Sentral-Asia, der Samarkand ble et viktig sentrum. Muslimske tropper nådde frem til Indus i 713. Muslimsk styre var vanligvis tolerant og humant, og det var ingen tvangsomvendelser til islam. Dels ved islams religiøse appell, dels pga. økonomiske privilegier knyttet til det å være muslim, vokste imidlertid antallet muslimer i de erobrede områdene raskt.

Abbasidetiden ble ikke preget av nye militære erobringer, men representerte en intellektuell og kunstnerisk blomstringsperiode som satte sitt preg på hele middelhavsområdet. Arabisk ble kulturspråket for muslimer, jøder og kristne, de greske filosofene ble oversatt til arabisk, litteratur og vitenskap fikk en gullalder. Denne perioden var også preget av en livlig handelsvirksomhet, både over land og på havet, og handelen skapte et muslimsk økonomisk herredømme.

Fra 900-tallet begynte det enorme abbasideriket å falle fra hverandre. I Nord-Afrika, og senere i Egypt, gjorde fatimidedynastiet seg uavhengig, i Sør-Spania hersket en gren av omayyadedynastiet over en strålende og enhetlig stat. Fra og med 1000-tallet ble de ikke-arabiske folkene gradvis dominerende; tyrkere og mongoler i øst, berbere fra Nord-Afrika i vest. Gjennom korstogene (1000–1200-tallet) kom den muslimske verden i direkte kontakt med det kristne Vesten.

Etter en beskjeden start på 700- og 800-tallet vokste den islamske mystikken (se sufisme) frem. Sufismen ble en massebevegelse fra og med 1000-tallet. Nettverket av religiøse brorskap ble en viktig faktor i islamiseringen av det indiske subkontinent, av Sentral-Asia og Indonesia. I løpet av 1200- og 1300-tallet nådde islam frem til Indonesia og Malaysia. Også i Afrika sør for Sahara skjedde islamiseringen via handelsveiene; de religiøse brorskapene spilte en fremtredende rolle og har også i dag stor religiøs, sosial og politisk betydning.

De viktigste trekk ved utviklingen frem til ca. 1650 er 1) fremveksten av det stor-mogulske riket (1526–1857) i Nord-India som la grunnen for en sterk islamsk dominans over store deler av det indiske kontinent, 2) safavide-dynastiets maktovertagelse i Iran 1501, som la grunnen for en sjia-muslimsk stat, og 3) fremveksten av det mektige tyrkiske, osmanske imperium, som kom til å omfatte store deler av tidligere arabisk territorium. I 1683 truet tyrkiske tropper Wien og Polens grenser. Etter korstogene ble dette den andre store konfrontasjonen mellom Øst og Vest. Amerikas oppdagelse og nye handelsveier minsket den muslimske verdens strategiske og økonomiske betydning, og etter en lang politisk, administrativ og kulturell blomstringstid, var nedgangen et faktum.

I nyere tid

De muslimske områdene var på 1800-tallet preget av europeisk kolonialisme. De første tegn på en religiøs og politisk oppvåkning kom fra islams kjerneområde, Arabia. Wahhabittene, en strengt ortodoks og puritansk gruppe, erobret Mekka i 1806. På tross av senere politiske nederlag ble bevegelsens budskap og rettstenkning (hanbali-skolen) toneangivende, og hanbali-skolen er i dag Saudi-Arabias offisielle lovskole. Kontakten med Vesten førte til en arabisk renessanse, nahda, og islams plass i det moderne samfunnet ble tatt opp til en omfattende debatt. En av bevegelsens fremste talsmenn, den liberale og reformvennlige egypteren Muhammad Abdhu (1849–1905), ønsket å bringe profetens opprinnelige budskap til nytt liv. En annen sterk bevegelse vokste frem i 1920-årene. Den første fundamentalistiske, militante gruppen i moderne tid, Muslimbrødrene, ble grunnlagt av egypteren Hasan al-Banna i 1928. I India grunnla filosofen og forfatteren Abu Ala Mawdudi et militant islamsk eliteparti, Jamaat-i islami, i 1941. Representanter for disse gruppene la det ideologiske grunnlaget for politisk, fundamentalistisk islam.

Etter frigjøringen fra kolonimaktene har den muslimske verden hatt en politisk og sosial utvikling der islamisering har fått en stadig viktigere plass. Her er fundamentalistisk islam én viktig faktor. Det dreier seg om en rekke forskjellige grupper med ulike politiske strategier. Disse gruppene kan imidlertid sies å ha et felles mål, nemlig å opprette den islamske staten, der den religiøse loven settes som norm for økonomisk utvikling og sosialt liv. Denne utviklingen nådde sitt foreløpige høydepunkt ved den islamske revolusjonen i Iran 1979. I en rekke muslimske land arbeides det i dag for innføringen av sharia. Et klart eksempel er Pakistan etter 1977 og Sudan etter 1983. I andre land reises kravet om innføring av sharia av politiske opposisjonsgrupper, som i Egypt i 1980- og 1990-årene.

Et nytt trekk ved islam er de internasjonale, islamske organisasjonene, de fleste grunnlagt i 1960- og 1970-årene. Det islamske verdensforbund (arab. Rabitat al-alam al-islami) og Organization of the Islamic Conference (fork. OIC) med en rekke innflytelsesrike underorganisasjoner, er blant de viktigste. Internasjonale islamske finansinstitusjoner som driver rentefritt i overensstemmelse med sharia, var meget ekspansive i 1980-årene, men har spilt en mer begrenset rolle i de seneste årene.

Islam i Europa

Islam er den nest største religionen i Europa, etter kristendommen, og islams betydning i europeisk sosialt og politisk liv har vært økende i 1990-årene og senere. I Vest-Europa er dette et nytt fenomen, og i stor grad knyttet til innvandring. På Balkan og i Sørøst-Europa har det vært permanent muslimsk bosetting siden 1400–1500-tallet, og i disse områdene har de senere års uro og krigshandlinger ført til økt interesse for islam, og internasjonale islamske organisasjoner er i virksomhet.

I løpet av annen halvdel av 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet har Vest-Europa fått betydelige muslimske minoriteter; ca. 22 mill. (2004). Den økte muslimske befolkningen skyldes både omfattende innvandring av fremmedarbeidere etter 1960, familiegjenforening i tiden etter 1975 og strømmen av flyktninger etter 1980. Det er flest muslimer i Frankrike (5 mill.), i Tyskland er det ca. 3 mill. muslimer, Storbritannia har omkring 2 mill. muslimer. Også i de skandinaviske landene er den muslimske minoriteten voksende. Den største gruppen finnes i Sverige (ca. 300 000), deretter Danmark (ca. 200 000) og Norge (ca. 120 000). Tallforholdet mellom sunni- og sjia-muslimer er som i den muslimske verden: ca. 85 % bekjenner seg til sunni-islam, ca. 15 % til sjia-islam.

Denne voksende muslimske befolkningen har også ført til et økt antall moskeer (menigheter). I Vest-Europa er alle retninger og teologiske skoler innenfor islam representert, fra de mest moderate og reformvennlige til de mest ekstremistiske minoritetsgruppene.

Islam i Norge

I 2004 bodde rundt 120 000 personer med muslimsk bakgrunn i Norge, nærmere 78 000 av disse var organisert i en moské eller islamsk forening. På landsbasis fordeler de organiserte muslimene seg på 82 menigheter. Den muslimske befolkningen er i det store og hele innvandrere eller flyktninger og asylsøkere fra den muslimske verden og deres etterkommere. De største innvandrergruppene med islamsk bakgrunn er pakistanere, tyrkere og marokkanere. Blant flyktningene er de største muslimske gruppene fra Iran, Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Somalia og Irak. Det finnes omkring 900 norske konvertitter til islam, de fleste er kvinner gift med muslimske menn.

Flertallet av muslimene i Norge er sunni-muslimer, men det finnes også mindre sjia-muslimske grupper. Minst halvparten av moskeene (menighetene) er basert i Oslo og Akershus. Det finnes også moskeer i Stavanger, Kristiansand, Drammen, Bergen, Tønsberg, Nord-Trøndelag og Troms.

Flere av de største religiøse og politisk-religiøse gruppene i den muslimske verden er representert i Norge. De dominerende pakistanske moskeene representerer ulike grener av Barelwi-bevegelsen, en av de store muslimske vekkelsesbevegelsene i India fra 1800-tallet som har dype røtter i sufi-tradisjonene. Bevegelsen er representert med egne moskeer i Oslo: Jamaat-e ahl-e sunnat, World Islamic Mission og Idara Minhaj ul-Quran som til sammen samler omkring 58 % av muslimene i Norge. Den pietistiske sør-asiatiske vekkelsesbevegelsen Jamaat-i Tabligh etablerte seg i Norge i 1970-årene. En gren av det pakistanske Jamaat-i islami har egen moské i Oslo. Videre er de tre største gruppene i tyrkisk islam representert: Milli Görus (Nasjonalt syn) som har forbindelse til det islamistiske Velferdspartiet i Tyrkia, den konservative og nasjonalistiske Suleimanli-bevegelsen, samt moskeene som styres fra religionsdirektoratet i Ankara (Diyanet). Arabiskspråklige grupper har også egne moskeer; enkelte samler troende fra ulike arabiske land, slik som Det islamske forbundet (Rabita).

Troslære

Trosgrunnlaget, de rituelle pliktene og reglene for sosialt liv er fastlagt i Koranen og i Tradisjonen, slik denne i løpet av 800- og 900-tallet ble nedtegnet i hadith-litteraturen (normative beretninger om Profeten og hans nærmeste).

I tillegg til budskapet om én Gud, skaperverkets totale avhengighet av Ham, og menneskets rituelle og etiske forpliktelser, gir både Koranen og hadith-samlingene påbud og forbud med store sosiale konsekvenser (regler for ekteskap, arv, strafferettsregler osv.). Enkelte muslimske tenkere har hevdet at bare troen og de rituelle pliktene er en bindende del av åpenbaringen; regler av sosial og politisk karakter kan endres og tilpasses tid og sted. Slike synspunkter ble formulert alt på 1000-tallet. Gjennom historien har det imidlertid vært en klar tendens til å understreke at budskapet ikke kan stykkes opp i en religiøs og en verdslig del: Islam omfatter både religion og samfunn. Hvordan denne helheten skal oppfattes, og hvilke regler som kommer til anvendelse, er til enhver tid blitt avgjort av de rettslærde, av innflytelsesrike religiøse grupper og/eller av politiske makthavere.

Trosbekjennelse

Trosbekjennelsen, shahada, lyder: «Det er ingen Gud uten Allah, og Muhammad er hans profet (rasul)». To grunnleggende trossannheter understrekes derved: 1) læren om én Gud, og 2) profetlæren. En streng monoteisme preger islam; Gud er én, og i sure 112 heter det: «Ikke har Han avlet og ikke er Han født, og ikke er én Ham jevnbyrdig». Den største synd er flerguderi (arab. shirk), og sure 112 har brodd mot alle former for polyteisme; også den kristne treenighetslæren oppfattes slik. Koranens gudsbilde understreker både Guds allmakt og Hans allkjærlighet, og tegnet på Guds barmhjertighet er nettopp å gripe inn i historien ved å tale til menneskeheten gjennom sine profeter.

Troen på profetene

I sure 2,285 vises det til islams syn på historien, på de andre religionene og på profeten Muhammads rolle. De viktigste profetene gir en bok (Bibelen, Koranen) og en lov til et fellesskap (arab. umma). Profetlæren bygger videre på en jødisk/kristen arv. Ifølge Koranen gav Noa, Abraham og Moses Guds budskap til jødene, og Jesus, som æres som en stor profet, grunnla det kristne fellesskapet. Profetenes budskap ble imidlertid misforstått og forvansket av tilhengerne. Muhammad vendte derimot tilbake til det opprinnelige budskapet og formidlet dette i Koranen. Koranen inneholder Guds ord (arab. kalam Allah) i en så fullkommen form at alle andre profeters budskap overflødiggjøres. Muhammad var Guds utsending til araberne, samtidig talte han til hele menneskeheten. På dette punkt kombineres det etnosentriske og de universalistiske sidene ved islam. Nedtegnelsene om profetens liv er tallrike, og både i Koranen og i tradisjonen går det klart frem at Muhammad var et menneske, og all dyrkelse av religionsstifteren avvises.

Religiøst liv

Etikk

Ifølge Koranen er mennesket Guds stedfortreder (arab. khalifa) på Jorden (sure 2,30). Mennesket er ikke ondt, men svakt og trenger derfor Lovens veiledning. Forestillinger om f.eks. arvesynden som en medfødt defekt hos mennesket, er islam fremmed. Islam stiller store krav til etisk livsførsel, og både individet og fellesskapet står ansvarlig overfor Gud på dommens dag. Etisk ansvar forutsetter fri vilje, og spørsmålet om menneskets frie vilje kontra menneskets forutbestemte skjebne (predestinasjon), ble et stridsspørsmål i islams tidlige historie. Koranen gir ikke noe entydig svar, og den klassiske tilretteleggingen av problemet (på 900-tallet) tar hensyn både til behovet for å se mennesket som ansvarlig for sine handlinger og til tanken om Guds suverene og absolutte makt.

Rettsvitenskap

Rettsvitenskapen, fiqh, ikke teologien, har vært det sentrale uttrykk for arbeidet med spørsmål som angår tro og praksis. Sunni-islam har intet organisert presteskap, og heller ikke et sentralisert lære-embete. Alle mannlige muslimer har i prinsippet de samme religiøse oppgaver og fullmakter. I praksis har de rettslærde (arab. ulama) fått særlig autoritet. Bare menn rekrutteres; studiene foregår på de tradisjonelle islamske lærestedene. Sunni-islam har fire lovskoler (arab. madhhab; plur. madhahib), som anerkjenner hverandre innbyrdes, og som deler den islamske verden mellom seg. De fire ortodokse lovskolene er hanafi-skolen, shafi-skolen, maliki-skolen og hanbali-skolen.

Loven og rettsvitenskapen omfatter en rekke viktige rettsområder, som familierett, arverett og strafferett. Familieretten (med spørsmål om polygami og skilsmisse) og strafferetten (med spørsmål om dødsstraff og harde fysiske straffer) står sentralt i den interne debatten om innføringen av sharia i en rekke muslimske land fra annen halvdel av 1900-tallet.

Kvinne- og samlivssyn

I frelsessammenheng stiller kvinner og menn likt, dette sies uttrykkelig i Koranen (sure 4,124). I sosial og rettslig sammenheng er imidlertid kvinner underordnet menn; «menn har bestyrerrett over kvinner» (sure 4,34). Koranen og sharia gir kvinner flere juridiske rettigheter, som rett til eiendom, råderett over egen formue og inntekt og rett til særeie for gifte kvinner. Kvinner har rett til arv, men får bare det halve av det en mann får. Kvinners rettslige vitnesbyrd teller også bare halvparten. Ekteskap oppfattes som en plikt for alle muslimer. Islam tar avstand fra religioner og bevegelser som fornekter kroppens behov, men lærer samtidig en streng seksualmoral. Ekteskapsbrudd og homoseksualitet fordømmes i Koranen. Ekteskapet blir sett som en privatrettslig kontrakt, og denne kontrakten inneholder flere begrensninger for kvinner enn for menn. Retten til å ha opp til fire koner er hjemlet i Koranen (sure 4,3). Skilsmisse oppnås lett for menn, mindre lett for kvinner. Ved skilsmisse har moren foreldrerett (omsorgsrett) til småbarn (aldersgrense varierer med lovskoler); senere har faren eller farens familie foreldreretten. Påbud om å bære slør, en før-islamsk skikk, har usikker hjemmel i Koranen (sure 33,59; 24,30–31). Helt fra 1000-tallet har ortodokse rettslærde akseptert familieplanlegging (prevensjon), men avvist abort.

Rituell renhet

Det kreves renselser (med vann) før de religiøse pliktene kan utføres; kravet om rituell renhet preger tradisjonelt det daglige og praktiske liv i alle detaljer. Tanken om en ytre renselse som bilde på en indre forberedelse til møtet med Gud, er klart formulert. Urenhet er knyttet til menneskekroppen og dens funksjoner. Renhetskravet ligger også til grunn for en rekke forbud, som forbudet mot svinekjøtt, rovdyrkjøtt, mot kjøtt av dyr som ikke er rituelt slaktet og mot alkohol. Renhetskravet ligger videre til grunn for omskjæringen, som er det ytre tegn på mannens tilhørighet til fellesskapet. Omskjæringen nevnes ikke i Koranen. Omskjæring av kvinner praktiseres bare i noen områder, som i Egypt, Sudan og i enkelte andre deler av Afrika.

Religiøse plikter

De religiøse pliktene, «troens fem søyler», omfatter: 1) trosbekjennelsen (shahada), 2) bønnen (salat), 3) den rituelle avgiften (zakat), 4) fasten (sawm) og 5) pilegrimsferden til Mekka (hajj). Disse pliktene pålegges begge kjønn. Kvinner er religiøst aktive, men reglene for atskillelse mellom menn og kvinner og reglene for rituell renhet, vil i praksis begrense kvinner mer enn menn. Barn oppfordres til å utføre bønnen sammen med voksne, men ingen religiøs plikt er obligatorisk før etter puberteten. Den rituelle bønnen (til forskjell fra personlig bønn, som også praktiseres) skal forrettes fem ganger daglig. Bønnen kan utføres hvor som helst, men særlig betydning tillegges den felles fredagsbønnen i moskeen. Den rituelle avgiften skal gå til de trengende. Denne årlige avgiften er formalisert i enkelte muslimske land i form av en inntektsskatt. Fasten i måneårets 9. måned, ramadan, innebærer at den troende fra daggry til etter solnedgang avholder seg fra å spise, drikke (og røyke) og er seksuelt avholden. Pilegrimsferden til Mekka pålegges alle troende én gang i livet så fremt de er økonomisk og praktisk i stand til det.

Islam har sitt religiøst-geografiske midtpunkt i byen Mekka, der bare muslimer har adgang. Orienteringen mot Mekka (qibla) er et mektig symbol i islam; den rituelle bønnen utføres i denne retningen, den er angitt i alle moskeer ved en nisje, og den døde gravlegges i retning Mekka.

«Hellig krig», jihad, er et begrep i islamsk rettstenkning, og er knyttet til læren om de troendes plikter. Jihad viser til fellesskapets plikt til forsvar av islamsk område eller til å (gjen)erobre områder der islams lov ikke anerkjennes. I prinsippet er krig mellom muslimer forbudt. Jihad har appell til massene og brukes bevisst av politiske ledere. Tidlig i islams historie fikk jihad også en etisk tolkning og betegner menneskets indre kamp mot onde tilbøyeligheter.

Festdager

Den ene av de to årlige festene, id al-fitr, er en takkefest som feires ved avslutningen av ramadan-fasten. Den andre store årlige festen, offerfesten, id al-adha, feires ved avslutningen av pilegrimsferden.

Sjia-islam

Sjia-islam (arab. shiat Ali, 'Alis parti') representerer en innflytelsesrik gren av det islamske fellesskapet. Det som historisk skilte sjia fra sunni-islam var sjia-gruppens støtte til Ali i den maktkampen som fulgte mordet på den tredje kalif, Uthman (656). All religiøs og politisk autoritet skulle tilkomme profetens slekt gjennom Ali (arab. ahl al-bayt, 'husets folk'). Ali var profetens fetter og gift med hans datter Fatima. Deres sønner, Hasan og fremfor alt Husayn, ble sentrale skikkelser i sjia-islam.

Sjia-islam delte seg raskt i forskjellige grener med mange undergrupper. Zaydittene står sunni-islam nær og finnes fortsatt i Jemen. Ismaeli-grenen (ismaelittene) utgjør lukkede samfunn med til dels egenartede tolkninger av islam, som druserne i Libanon, Syria og Israel. Aga Khans samfunn, Nizairi ismaeli eller Kho jaer i India, er spredt over størstedelen av den muslimske verden, men med tyngdepunkt i Pakistan, India og Øst-Afrika. Dette samfunnet, som også er representert i Vest-Europa, er tallmessig begrenset, men med en betydelig kulturell, sosial og økonomisk innflytelse. Bohora-muslimene er en mindre ismaeli-gruppe med hovedsete i India. Bohora-muslimer finnes for øvrig i Øst-Afrika og Sri Lanka. Alawitter (nusairiere) finnes først og fremst i Syria, der de utgjør en politisk innflytelsesrik gruppe; det finnes mindre Alawi-grupper i Tyrkia (tyrk. alevi). Se også zayditter, ismaelitter.

Tolv-skolen

Den største og mest innflytelsesrike sjia-retningen er tolv-skolen, ithna ashariyya (imamitter). I 1501 ble tolv-skolen statsreligion i Iran, og som den eneste sjia-stat i verden har Iran gjennom historien øvd stor innflytelse på trosfeller i andre land. I Irak er majoriteten av befolkningen ithna ashariyya-tilhengere (60 %). Viktige minoriteter i Libanon og i statene langs Den persiske bukt tilhører også denne retningen. I Bahrain er tolv-skolen tallmessig dominerende (ca. 60 %), i Pakistan (ca. 20 %) utgjør de en aktiv del av en politisk-religiøs opposisjon. Retningen er også betydelig i India. For øvrig er mindre grupper spredt over hele den muslimske verden.

Ulikheter i lære og praksis mellom sjia- og sunni-islam kan føres tilbake til synet på imamens religiøse og politiske autoritet. Ithna ashariyya lærer at den tolvte imam (etter Ali) ble «bortrykket» i 874 og lever videre i en skjult tilværelse (arab. ghayba). Imamen fortsetter å lede og inspirere de rettslærde, mullaene (arab. 'herre, mester'). Disse har langt større religiøs autoritet og politisk innflytelse enn i sunni-islam. Læren om «den skjulte imam», som en gang i fremtiden skal vende tilbake til jorden for å opprette et rettferdig rike, står sentralt, også dette i motsetning til sunni-islam.

Ithna ashariyyas lovskoler representerer bare mindre avvik fra sunni-skolene, som f.eks. ved å gi noe gunstigere arverettsregler for kvinner, og ved den egenartede praksis med muta-ekteskap (tidsbegrensede ekteskap). Tolv-skolens rettstenkning legger særlig vekt på det hermeneutiske prinsipp ijtihad (den personlige vurdering eller forståelse), som åpner for en relativt fri tolkning av skrift og tradisjon. Den som utøver ijtihad kalles en mujtahid. Mujtahidene utgjør det øverste sjikt av mullaene. Alle troende skal ha en mujtahid som veileder. Læren om mujtahiden som forbilde (egentlig kilde) til etterligning (arab. marja al-taqlid) er særegen for tolv-skolen. I enkelte historiske situasjoner har særlig betydningsfulle mujtahider blitt utpekt som eneste forpliktende forbilde for hele fellesskapet. Dette er del av den historiske bakgrunnen for ayatollah Khomeinis maktovertagelse i Iran i 1979.

Gjennom historien har for øvrig tolv-skolen utviklet ulike teorier angående forholdet mellom religion og politikk. Tittelen ayatollah (arab. ayat Allah, 'Guds tegn') er relativt ny (1800-tallet), og blir gitt til mujtahider som har oppnådd særlig innflytelse i kraft av lærdom og personlig karisma. Det vil til enhver tid finnes et toppsjikt av flere (rivaliserende) ayatollaher.

Gjennom historien har sjia-tilhengere gitt betydelige filosofiske, religiøse og kunstneriske bidrag til den felles islamske kulturarven.

Fester og pilegrimsferder

Fester og pilegrimsferder knyttet til imamene og deres gravsteder er et særtrekk ved sjia-islam. Imam Husayns martyrdød ved Karbala den 10. i måneden muharram, spiller en fremtredende rolle og feires av alle sjia-muslimer. Pasjonsspill (arab. taziya), og resitasjon av Husayns historie (arab. rowza-khani) er en viktig del av ithna ashariyyas praksis. I tillegg til Mekka er Karbala, Najaf (Alis grav), Mashhad, Qum, Damaskus og Samarra betydningsfulle pilegrimssentre for sjia-muslimer. Najaf og Qum er i tillegg viktige lærdomssentre.

(Alle Koran-henvisninger er til Koranen, tilrettelagt i oversettelse av Einar Berg, 1989; ny utg. 2000)

Kunst

Islamske høytider

Månedens navn	Høytider og festdager
1. Muharram	ashura-dagen* feires den 10. muharram; frivillig fastedag for alle muslimer. Sjia-muslimer sørger over imam Husayns* martyrdød ved Karbala i 680; for sjia-muslimene er ashura-dagen høydepunktet i en årlig ti dager lang sørgehøytid som begynner nyttårsdagen. Sunni-muslimer feirer Muhammads ankomst til Medina i 622. I Nord-Afrika feires dagen bl.a. med karneval og store opptog
2. Safar
3. Rabi al-awwal	Mawlid* al-nabi, Muhammads fødselsdag, feires den 12. rabi al-awwal over store deler av den muslimske verden
4. Rabi al-thani
5. Jumada aI-ula
6. Jumada al-akhirah	Fatimas* fødselsdag, feires den 20. jumada al-akhirah av sjia-muslimer. Kvinnedag i Iran
7. Rajab	Miraj*, profeten Muhammads himmelreise, feires den 20. rajab av både sjia- og sunni-muslimer
8. Sha'ban
9. Ramadan*	Fastemåneden i det islamske måneåret, avhold fra mat, drikke og seksuell omgang gjelderhver dag mellom soloppgang og solnedgang
	Skjebnenatten eller Maktens natt (laylat al-qadr), natten da åpenbaringen ble sendt til jorden, feires den 21 ramadan av sjia-muslimer og den 27. ramadan av sunni-muslimer
10. Shawwal	Id al-fitr*, festen for fastens avslutning innledes 1. shawwal og varer i tre dager; årlig takkefest som feires over hele den muslimske verden. Kalles også id al-saghir, den lille høytid
11. Dhu al-qa'dah
12. Dhu-al-hijja	hajj*, Pilgrimsreisen til Mekka, begynner den 8. i den islamske tolvte måned. Dagen etter fortsetter pilegrimsreiser til Arafat-sletten utenfor Mekka, hvor pilegrimene overnatter før de drar til Mina for å kaste stein på tre steinstøtter
	Id al-adha*, offerfesten, feires den 10. dhu-al-hijja over hele den muslimske verden ved avslutningen av den årlige pilgrimsferden til Mekka; feires med rituell slakting av geit, kamel eller sau, festmåltid, gaver , samvær med slekt og venner. Kalles også Id al-kabir, den store høytid
	id al-ghadir, Ghadir-festen, feires den 18. dhu-al-hijja, årlig sjia-muslimsk feiring av at profeten Muhammad ved Ghadir al-Khumm* utpekte sin fetter Ali ibn Abu Talib som sin rettmessige etterfølger

Det islamske år er et måneår basert på 12 måne-måneder av 29 eller 30 dager, hver måned begynner dagen etter nymåne og den nye dagen begynner ved solnedgang. Måneåret har ingen fast kobling til årstidene, og i løpet av en 35 års periode forskyves det islamske måneåret bakover gjennom hele solåret. Den islamske tidsregning tar utgangspunkt i hijra*, profeten Muhammads utvandring fra Mekka år 622 e.Kr. I forhold til solåret og den gregorianske kalender begynte det muslimske år 1419 den 28 april 1998, 1420 begynner 17. april 1999 og 1421 begynner 6. april 2000.

Ord merket med * er eget oppslagsord i leksikonet.

Anbefalt litteratur