Sufisme, betegnelse for den islamske mystikken. Sufismen oppstod som en asketisk bevegelse i dagens Irak på 600- og 700-tallet, og bygger på tanken om den rene gudskjærlighet og gudserfaring.

Ordet sufisme kommer trolig av arabisk suf, 'ull', som viser til ullkappen de første islamske asketene bar.

Det finnes en rekke sufi-ordener, som er forskjellige både med henhold til lære og rituell praksis. Et fellestrekk er imidlertid dhikr, 'ihukommelse', lovprisning av Gud ved faste rituelle formularer, ofte kombinert med ulike pusteteknikker og kroppsbevegelser. Skriftgrunnlaget for dette er Koranen 33,41: «Dere som tror, kom Gud i hu med stadig ihukommelse, og pris ham morgen og aften».

Karakteristisk for sufi-ordener er også at man kan velge grader av tilhørighet. Med unntak av noen sufiordener, er det ikke noe krav om sølibat. Dessuten viser de alltid til en ubrutt kjede (silsila) av åndelige ledere fra den første tiden frem til i dag. En åndelig leder (shaykh, pir) garanterer for denne arvefølgen, og innvier nye medlemmer i ordenen.

De fremste representanter for den tidlige islamske mystikken er Hasan fra Basra (død 728) og kvinnen Rabia al-Adawiyya (død 801), som i sin diktning introduserte tanken om den rene gudskjærlighet. Bevegelsen fikk stor oppslutning, og fra 800-tallet finnes en rekke fremragende litterære uttrykk for den mystiske gudsopplevelsen. Sufi-tradisjonen kom tidvis til å stå i et skarpt motsetningsforhold til mange av de rettslærdes islamforståelse; den store filosofen Abu Hamid Muhammad al-Ghazzali (død 1111) søkte i sitt hovedverk Religionsvitenskapenes fornyelse å bygge bro mellom sufisme og rettsvitenskap.

Fra og med siste halvdel av 1100-tallet finner vi de første historisk sikre vitnesbyrd om organisering av sufi-bevegelsen i ordener eller brorskap (arab. tariqa 'vei, metode'). Blant de første kjente fullt organiserte sufi-ordener regnes qadiriyya (1100-tallet i Irak), som i dag har tilhengere over store deler av den muslimske verden. Det finnes et betydelig antall sufi-ordener, blant de viktigste kan nevnes Shadhiliyya (1200-tallet), Naqshbandiyya (1300-tallet), Bektashiyya (1400-tallet) og Sanusiyya (1800-tallet). Mawlawiya, grunnlagt av mystikeren og forfatteren Jalal al-Din Rumi (død 1273), er særlig kjent for sine rike musikalske og litterære tradisjoner og sine «dansende dervisjer», som ved rituell dans fremstiller sjelens oppvåkning og forening med Gud.

Sufi-ordenene, som også gav plass til organiserte kvinnefellesskap, kom til å spille en viktig religiøs, sosial og politisk rolle i den muslimske verden; ordnenes misjonsvirksomhet har hatt betydning for islams utbredelse. Selv om 1800- og 1900-tallet representerte en nedgangsperiode for ordnene, er de fleste fortsatt virksomme og har stor innflytelse i den muslimske verden i dag; enkelte av dem er også aktive i Vest-Europa.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.