Faste, delvis eller fullstendig avholdenhet fra mat i et bestemt tidsrom; utbredt fenomen i religiøs sammenheng. Faste kan skje ut fra ulike motiver; som forberedelse til en viktig begivenhet, sorg, som bots- eller renselseshandling eller som middel til å nå en spesiell sjelstilstand.

I kristendommen har faste spilt og spiller fortsatt en helt sentral rolle. Selv om det å faste blir kritisert i Det nye testamente (Matteus 6, 16–18), ble dette snart et av de mest iøynefallende trekk ved eneboer- og klosterlivet som vokste frem fra 200-tallet. Faste ble sett på som et middel til å rense sjelen og som en måte å påkalle Guds bønnhørelse. Det oppstod etter hvert bestemte tider for faste som ble pålagt alle kristne; ukentlige fastedager (onsdag og fredag) og i den vestlige kirken, blant annet 40 dagers faste før påske.

Særlig i den ortodokse kirke spiller faste fortsatt en viktig rolle. Ved siden av de to ukentlige fastedagene og bestemte festdager, er det fire hovedfaster:

  1. Sju ukers faste før påske,
  2. apostelfasten fra mandag åtte dager etter pinse til 28. juni; kvelden før Peters og Paulus' fest, fra én til seks uker,
  3. Maria himmelfarts faste, 1.-14. august,
  4. julefasten, som varer førti dager frem til jul.

Den ortodokse kirkes fasteregler forbyr ikke bare kjøtt, men også fisk, egg og meieriprodukter. Innenfor katolsk tradisjon avstår mange fra å spise kjøtt i fastetiden. De protestantiske kirkene avviser faste som en religiøs plikt.

I jødedommen er det særlig den store forsoningsdagen, Jom Kippur, som er en viktig fastedag, og fasten har i dette tilfellet et botspreg. Den varer fra solnedgang til solnedgang og omfatter alle gutter/menn over 13 år og alle jenter/kvinner over 12 år. Denne fastedagen overholdes av svært mange jøder, også av dem som ellers ikke praktiserer mange jødiske skikker. En annen fastedag, som også varer fra solnedgang til solnedgang, er sørgedagen til minne om tempelets fall, tisha be-av.

I tillegg kommer flere fastedager der fasten varer fra soloppgang til solnedgang. Disse overholdes i varierende grad. De faller på den 17. tammuz (til minne om at Jerusalems murer falt i år 586 fvt.), 3. tishrei (til minne om mordet på Gedalia, rundt 586 fvt.), 10. tevet (også knyttet til hendelser rundt tempelets fall) og og 13 adar (nyere fastedag knyttet til fortellingen i Esters bok). Blant ultraortodokse jøder anses det også som prisverdig å faste hver mandag og torsdag.

I islam er det fremfor alt måneden ramadan som er den store fastetiden, mellom soloppgang og solnedgang er hverken mat eller drikke tillatt.

I hinduismen brukes faste ofte til å sikre menneskers lykke. Mange gifte kvinner faster én gang i uken for familiens velstand. Enkelte asketer greier seg nesten uten mat og disse blir regnet av sine tilbedere som spesielt hellige.

Buddhismen forkaster som hovedregel askese, medregnet ekstrem faste. Munkene skal imidlertid bare innta ett måltid om dagen, og det skal skje før middagstid. På nymåne- og fullmånedager skal de faste i forbindelse med resitasjon av munkereglene, og på disse dagene faster også mange legmenn og legkvinner.

I jainismen har munkene en atskillig strengere fastepraksis som et middel til å eliminere den karma som kleber ved sjelen og medfører gjenfødsel. Enkelte jain-munker, som anser sin nåværende gjenfødsel for å være den siste, har valgt å påskynde prosessen ved å faste inntil døde.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

16. februar 2013 skrev Arnt Arnesen

Dere skriver "selv om det å faste blir kritisert i Det Nye Testamente"(Matt 6, 16-18).

Dette er feil. Det står noen retningslinjer for hvordan man ikke skal bekle seg under fasten osv. Men, det fremkommer ikke noe som på noen måte kan fortolkes som kritikk av fasten som sådan.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.