Faste er delvis eller fullstendig avholdenhet fra mat, i noen tilfeller også drikke, i et bestemt tidsrom. Å faste er utbredt religiøs skikk i flere religioner. Faste kan skje ut fra ulike motiver; som forberedelse til en viktig begivenhet, sorg, som bots- eller renselseshandling eller som middel til å nå en spesiell sjelstilstand.

I kristendommen har faste spilt og spiller fortsatt en helt sentral rolle. Selv om det å faste blir kritisert i Det nye testamente (Matteus 6, 16–18), ble dette snart et av de mest iøynefallende trekk ved eneboer- og klosterlivet som vokste frem fra 200-tallet. Faste ble sett på som et middel til å rense sjelen og som en måte å påkalle Guds bønnhørelse. Det oppstod etter hvert bestemte tider for faste som ble pålagt alle kristne. Det var både ukentlige fastedager (onsdag og fredag) og i den vestlige kirken, blant annet 40 dagers faste før påske.

Særlig i den ortodokse kirke spiller faste fortsatt en viktig rolle. Ved siden av de to ukentlige fastedagene og bestemte festdager, er det fire hovedfaster:

  1. sju ukers faste før påske,
  2. apostelfasten fra mandag åtte dager etter pinse til 28. juni; kvelden før Peters og Paulus' fest, fra én til seks uker,
  3. Maria himmelfarts faste, 1.-14. august,
  4. julefasten, som varer førti dager frem til jul.

Den ortodokse kirkes fasteregler forbyr ikke bare kjøtt, men også fisk, egg og meieriprodukter. Innenfor katolsk tradisjon avstår mange fra å spise kjøtt i fastetiden. De protestantiske kirkene avviser faste som en religiøs plikt.

I jødisk tradisjon innebærer fasten å avstå fra både mat og drikke. Fasten er en religiøs handling som skal bidra til selvinnsikt og anger i forbindelse med bønner om Guds hjelp og tilgivelse. Men faste brukes også for å minnes traumatiske hendelser i det jødiske folkets historie og for å forsøke å avverge farefulle situasjoner. I tillegg kommer flere ulike mindre felles fastedager, og ulike personlige fastedager, som den ortodokse skikken at brudeparet faster på sin bryllupsdag, helt frem til selve seremonien.

Av de fastlagte felles fastedagene er det den store forsoningsdagen, Jom Kippur, som har størst religiøs betydning, og fasten har i dette tilfellet et botspreg. Dette er den eneste fastedagen som også kan overholdes på en sabbat. (Andre fastedager blir flyttet siden sabbaten er en gledesdag.) Jom kippur varer fra solnedgang til solnedgang og omfatter alle gutter/menn over 13 år og alle jenter/kvinner over 12 år. Syke personer og gravide er fritatt for plikten til å faste. Denne fastedagen overholdes av svært mange jøder, også av dem som ellers ikke praktiserer mange jødiske skikker.

En annen fastedag, som også varer fra solnedgang til solnedgang, er sørgedagen til minne om tempelets fall. I jødisk tradisjon er det vanlig å anta at både det første og det andre tempelet i Jerusalem ble ødelagt på den niende dagen i måneden av (tisha be-av). På disse to fastedagene er det heller ikke tillatt å ha seksuell omgang, å bruke lærsko eller å bade og sminke seg.

I tillegg kommer flere mindre fastedager der fasten varer fra soloppgang til solnedgang. Disse er:

  • 17. tammuz (til minne om at Jerusalems murer falt i år 586 fvt.),
  • 3. tishrei (til minne om mordet på den lærde Gedalia, rundt 586 fvt.)
  • 10. tevet (også knyttet til hendelser rundt tempelets fall)
  • 13 adar (nyere fastedag knyttet til fortellingen i Esters bok)

Disse fastedagene overholdes i varierende grad. Blant ultraortodokse jøder anses det også som prisverdig å faste hver mandag og torsdag.

Faste i måneden ramadan er en av islams fem søyler og en religiøs plikt. På arabisk heter faste sawm. Fastepåbudet er gitt i Koranen og utdypet i hadith-litteraturen og i rettslitteraturen. Valgfrie fastedager praktiseres også.

Tidspunkt for ramadanfasten er avhengig av måneobservasjoner og starter når nymånen viser seg. Ramadan, måneårets niende måned, avsluttes når nymånen, som markerer måneden shawwal, blir synlig. Fasten skal aldri vare lenger enn 30 dager. Barn, gamle, syke, gravide, kvinner som ammer og kvinner som menstruerer er fritatt fra fasten.

Under ramadan skal man gi avkall på mat og drikke fra daggry til solnedgang, etter maghrib-bønnen. Det er heller ikke tillatt å røyke, og det kreves seksuell avholdenhet. Den fysiske fasten er et ytre uttrykk for indre renselse. I ramadan understrekes betydningen av fellesskap og solidaritet, tålmodighet og selvbeherskelse, og de troende oppfordres til å strebe etter det gode, avstå fra all strid og ufred og konsentrere seg om åndelig fordypelse. Tanken om bot og anger, som i mange religiøse tradisjoner er knyttet til faste, står ikke sentralt, men er heller ikke helt fraværende. Selve ordet ramadan betyr «stor hete», og dette tolkes som heten som renser og brenner bort synd og overtredelser.

Det praktiseres også valgfrie fastedager. Mange sunnimuslimer faster på Ashura-dagen (tiende dag i årets første måned, muharram), dette fordi profeten selv skal ha fastet den dagen. Sjiamuslimer faster ikke denne dagen. Å faste seks dager i måneden shawwal er anbefalt. Det er også skikk – men ikke plikt – å faste tre dager hver måned. Faste på mandager og torsdager er ikke uvanlig. Denne formen for fastepraksis er ofte knyttet til tanken om soning: har man for eksempel unnlatt å faste én eller flere dager under ramadan, kan man ta igjen det forsømte i løpet av året. Det er også sufi-grupper som praktiserer regelmessig faste som del av sine fromhetsøvelser.

I hinduismen brukes faste ofte til å sikre menneskers lykke. Mange gifte kvinner faster én gang i uken for familiens velstand. Enkelte asketer greier seg nesten uten mat og disse blir regnet av sine tilbedere som spesielt hellige.

Buddhismen forkaster som hovedregel askese, medregnet ekstrem faste. Munkene skal imidlertid bare innta ett måltid om dagen, og det skal skje før middagstid. På nymåne- og fullmånedager skal de faste i forbindelse med resitasjon av munkereglene, og på disse dagene faster også mange legmenn og legkvinner.

I jainismen har munkene en atskillig strengere fastepraksis som et middel til å eliminere den karma som kleber ved sjelen og medfører gjenfødsel. Enkelte jain-munker, som anser sin nåværende gjenfødsel for å være den siste, har valgt å påskynde prosessen ved å faste inntil døde.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

16. februar 2013 skrev Arnt Arnesen

Dere skriver "selv om det å faste blir kritisert i Det Nye Testamente"(Matt 6, 16-18).

Dette er feil. Det står noen retningslinjer for hvordan man ikke skal bekle seg under fasten osv. Men, det fremkommer ikke noe som på noen måte kan fortolkes som kritikk av fasten som sådan.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.