Religionsgrunnleggeren Muhammad ble født i handelsbyen Mekka cirka 570 evt. I 610, i måneden ramadan, fikk han sitt profetkall. Muhammad forkynte troen på én Gud og dommens dag. Denne forkynnelsen vakte motstand blant mekkanerne, og i 622 utvandret Profeten til byen Yathrib, senere kalt Medina. Profetens utvandringhijra, ble utgangspunkt for islams tidsregning. I Medina fant det nye religionssamfunnet sin form. Muhammad var en inspirert forkynner og en stor politiker og hærfører. Ved sin død i 632 var han den ubestridte hersker over størstedelen av den arabiske halvøy.

Tiden 632–661 kom på en avgjørende måte til å prege islams videre historie. De fire første kalifer (Abu Bakr, Umar, Uthman og Ali) kalles de rettledede kalifer (arabisk: rashidun), og ledet det religiøst-politiske fellesskapet i Medina. Kalifen anvendte Koranens forskrifter, fungerte som imam eller bønneleder og bar tittelen «Profetens etterfølger», «de troendes fører» og senere, under abbasidisk tid, også «Guds stedfortreder». I denne perioden startet den arabiske militære ekspansjonen utenfor den arabiske halvøy. De to stormakter, det persiske og det bysantinske riket, var politisk og militært svekket, og i løpet av ti år hadde arabiske styrker erobret IranIrakPalestinaSyria og Egypt. Se også arabere – historie.

Indre strid i det islamske fellesskapet var knyttet til det religiøst-politiske spørsmålet om profetens etterfølger. Muhammad etterlot seg ingen sønner, og tilhengere av et dynastisk prinsipp hevdet at profeten hadde pekt ut sin fetter og svigersønn Ali og hans etterkommere som sine rettmessige etterfølgere. Dette er sjia-muslimenes standpunkt. Flertallet hevdet at fellesskapet skulle velge en kompetent leder fra profetens stamme, Quraysh. Dette flertallet representerte sunni-muslimene. En liten gruppe, khariji (arabisk: de som bryter ut), hevdet at lederens fromhet og rettferdighet var avgjørende, ikke familie- eller stammetilknytning. Khariji-retningen, en gang en mektig bevegelse, utgjør fortsatt små, men innflytelsesrike grupper i Oman, Nord-Afrika og på Zanzibarkysten (se ibaditter).

Alis død i 661 markerer slutten på en viktig periode: l) Enheten i det opprinnelige fellesskapet var brutt, 2) grunnlaget for et islamsk rike var lagt ved omfattende militære erobringer og 3) under kalifen Uthman var Koranen blitt samlet i den utgaven muslimene fremdeles bruker.

Det arabiske rikets sentrum ble flyttet fra Medina til Damaskus i Syria, der det arabiske omayyadedynastiet hersket 661–750. Under abbasidedynastiet (750–1258), ble rikets politiske og administrative sentrum flyttet til Bagdad i Irak. Omayyadene videreførte erobringspolitikken; vestover til Nord-Afrika (660–709) og til Spania (7ll–712), og østover gjennom Sentral-Asia, der Samarkand ble et viktig sentrum. Muslimske tropper nådde frem til Indus i 713. Muslimsk styre var vanligvis tolerant og humant, og det var ingen tvangsomvendelser til islam. Dels ved islams religiøse appell, dels på grunn av økonomiske privilegier knyttet til det å være muslim, vokste imidlertid antallet muslimer i de erobrede områdene raskt.

Abbasidetiden ble ikke preget av nye militære erobringer, men representerte en intellektuell og kunstnerisk blomstringsperiode som satte sitt preg på hele middelhavsområdet. Arabisk ble kulturspråket for muslimer, jøder og kristne, de greske filosofene ble oversatt til arabisk og litteratur og vitenskap fikk en gullalder. Denne perioden var også preget av en livlig handelsvirksomhet, både over land og på havet, og handelen skapte et muslimsk økonomisk herredømme.

Fra 900-tallet begynte det enorme abbasideriket å falle fra hverandre. I Nord-Afrika, og senere i Egypt, gjorde fatimidedynastiet seg uavhengig, i Sør-Spania hersket en gren av omayyadedynastiet over en strålende og enhetlig stat. Fra og med 1000-tallet ble de ikke-arabiske folkene gradvis dominerende; tyrkere og mongoler i øst, berbere fra Nord-Afrika i vest. Gjennom korstogene (1000–1200-tallet) kom den muslimske verden i direkte kontakt med det kristne Vesten.

Etter en beskjeden start på 700- og 800-tallet vokste den islamske mystikken (se sufisme) frem. Sufismen ble en massebevegelse fra og med 1000-tallet. Nettverket av religiøse brorskap ble en viktig faktor i islamiseringen av det indiske subkontinent, av Sentral-Asia og Indonesia. I løpet av 1200- og 1300-tallet nådde islam frem til Indonesia og Malaysia. Også i Afrika sør for Sahara skjedde islamiseringen via handelsveiene; de religiøse brorskapene spilte en fremtredende rolle og har også i dag stor religiøs, sosial og politisk betydning.

De viktigste trekk ved utviklingen frem til ca. 1650 er 1) fremveksten av det stor-mogulske riket (1526–1857) i Nord-India som la grunnen for en sterk islamsk dominans over store deler av det indiske kontinent, 2) safavide-dynastiets maktovertagelse i Iran 1501, som la grunnen for en sjia-muslimsk stat, og 3) fremveksten av det mektige tyrkiske, osmanske imperium, som kom til å omfatte store deler av tidligere arabisk territorium. I 1683 truet tyrkiske tropper Wien og Polens grenser. Etter korstogene ble dette den andre store konfrontasjonen mellom Øst og Vest. Amerikas oppdagelse og nye handelsveier minsket den muslimske verdens strategiske og økonomiske betydning, og etter en lang politisk, administrativ og kulturell blomstringstid, var nedgangen et faktum.

På 1800-tallet var store deler av Midtøsten og Nord-Afrika under osmansk styre, etter første verdenskrig overtok europeiske kolonimakter. Ved inngangen til det 20. århundre var grunnen lagt for en arabisk kulturell og religiøs renessanse (arabisk nahda). Islams betydning og plass i samfunnet ble ivrig debattert, og den liberale og reformvennlige stormuftien ved det islamske al-Azhar -universitetet i Kairo, Muhammad Abduh (1849-1905), la vekt på utdanning og folkeopplysning. Han hevdet at skrift og tradisjon (hadith) kunne nytolkes; målet var å finne tilbake til profetens opprinnelige budskap, som åpnet for utvikling og fornyelse. Denne retningen kalles islamsk modernisme. Egypt ble sentrum for fornyelse, og modernistenes skrifter ble studert og debattert ved islamske høyskoler i Bosnia-Hercegovina like meget som i Sør-og Sørøst-Asia. I Indonesia ble for eksempel den innflytelsesrike organisasjonen Muhammadiyya grunnlagt i 1912 av Ahmad Dahlan, en elev av Muhammad Abduh. I dag har indonesisk Muhammadiyya mer enn 20 millioner aktive tilhengere.

Islamsk modernisme inspirerte også en annen og minst like sterk bevegelse, nemlig Det muslimske brorskapet (ikhwan al-muslimun). Organisasjonen ble grunnlagt av egypteren Hasan al-Banna i 1928, og fikk raskt stor utbredelse over hele den arabiskspråklige verden. I britisk India grunnla filosofen og forfatteren Abu Ala Mawdudi et islamistisk eliteparti i 1941, Jamaat-i islami, som hadde mange likhetstrekk med Muslimbrødrene. Det ideologiske grunnlaget for islamismen (politisk islam) i det 20. århundre var derved lagt. Islamisme er imidlertid ingen enhetlig religiøs-politisk ideologi, og under de siste tiårene av det 20.århundre ble den islamistiske bevegelsen splittet i flere ulike fraksjoner. Noen av dem var militante og voldelige, andre aksepterte politisk samarbeid med sekulære partier.

Islamistenes mål var å sikre nasjonal uavhengighet og bygge opp en stat hvor islamsk lov, sharia, skulle være rettesnor både for den enkelte troende og for samfunnet. Utviklingen av en slik politisk-religiøs ideologi fant sted både i sunni-og sjiaområder, og nådde et høydepunkt ved den islamske revolusjonen i det sjiamuslimske Iran i 1979.

I sunni-muslimske områder arbeidet den islamske opposisjonen på sin side for å innføre sharia. Et klart eksempel er Pakistan, som etter militærkuppet i 1977 valgte å innføre store deler av klassisk islamsk strafferett. Det samme skjedde i (nord) Sudan etter 1983. Mange mindre islamistgrupper valgte også stadig mer militante og ekstreme metoder for å nå sine religiøse og politiske mål.

Betegnelser som «islamsk vekkelse» eller «islamisering» peker her mot den økende interessen for religiøs praksis og for alle ytre tegn på religiøs tilhørighet - som bruk av hijab, bygging av moskeer eller den gigantiske økningen av pilegrimer til Mekka. En bred, folkelig bevegelse som Tablighi jamaat , «Samfunnet for troens utbredelse», spilte en sentral rolle i dette vekkelsesarbeidet. Med utgangspunkt i Sør-Asia på 1920-tallet vokste denne bevegelsen snart til en transnasjonal indremisjonsbevegelse. På 1960-tallet var Tabligh virksom på den indiske landsbygda like meget som i Vest-Europas storbyer, som i disse årene mottok et raskt voksende antall muslimske fremmedarbeidere.

Parallelt med den nye indremisjonen fortsatte århundregamle sufi-nettverk å rekruttere. Men mens tabligh-bevegelsen er apolitisk og bare har et fjernt slektskap med sufi-brorskapene, har sufiene gjennom hele islams historie også kunnet inngå allianser ned politiske makthaverne. Sufi-brorskapene, som fortsatt representerer et stort mangfold, samler folk fra ulike sosiale sjikt, og har gjennom tidene også inspirert muslimske intellektuelle, diktere og kunstnere. Hver av de tradisjonelle sufi-brorskapene har utviklet sin lokale egenart. Det transnasjonale naqshbandi-brorskapet ga for eksempel opphav til den tyrkiske Nurcu-bevegelsen. Denne ga igjen opphav til Gülen-bevegelsen, ledet av Fethullah Gülen (f.1938), som ble anklaget av tyrkiske myndigheter for å stå bak forsøket på statskupp i 2016.

I siste halvdel av det 20. århundre ble også de store internasjonale islamske organisasjonene etablert: Det islamske verdensforbund ( rabitat al-alam al-islami) fra 1962, hadde som mål å kjempe mot kommunisme og ateisme, og innledet en verdensomspennende sunniislamsk, salafi-inspirert misjonsvirksomhet, finansiert fra Saudi-Arabia. Organization of the Islamic Conference ( OIC), grunnlagt i 1971, arbeider for islamske saker og ønsker å fremme samarbeid og solidaritet mellom sine 53 medlemsstater. En av OICs mest innflytelsesrike underorganisasjoner er Islamic Development Bank. Disse organisasjonene hadde sin glanstid før 1990, men er fortsatt aktive.

Etter 1995 fant islamiseringen nye uttrykk. Gjennom TV-programmer og DVD’er vant populære predikanter titalls millioner tilhengere og sympatisører. Budskapet er apolitisk, individuell frelse og selvrealisering er målet. De siste tiårene har også fremveksten av «den islamske reformbevegelsen» vakt oppmerksomhet. Reformkravene kommer fra muslimske intellektuelle, kunstnere og aktivister, menn og kvinner. Mange har bosatt seg i Vesten, og arbeider og publiserer. En livskraftig kvinnebevegelse er også i rask vekst. Kritikk av islamistisk ideologi, og krav om reform av tradisjonell islamsk lov, ikke minst av islamsk familielovgiving og strafferett, står sentralt.

Det store flertall muslimer er verken medlemmer av en religiøs organisasjon eller et religiøst-politisk parti. Likevel er religionens politisering og jihadisme det tydeligste utviklingstrekket. De siste tiårene har jihadistgrupper kjempet opprørskriger i Asia og Kaukasus, i Nord-Afrika, Sahel-området og Øst-Afrika. Angrep på religiøse og etniske minoriteter er del av dette bildet. Spenninger mellom islamske trosretninger har også vært økende, og sjia-sunni-motsetninger brukes bevisst av politiske og religiøse ledere - både i øst og vest - for å sikre seg innflytelse og kontroll.

Så lenge de nasjonale økonomiene i Midtøsten fungerte, var det ikke vanskelig å dekke over inkompetanse, ineffektivitet og korrupsjon i det politiske ledersjiktet. Det var i mer turbulente tider at problemene skulle tårne seg opp og bli synlige for alle. Økonomiske nedgangstider ble kraftig forsterket av internasjonale og nasjonale kriser – som den åtte år lange Iran-Irak-krigen (1980-88) og den irakiske presidenten Saddam Husseins invasjon av Kuwait i 1990. Samtidig økte presset utenfra, og USAs sanksjonspolitikk og militære nærvær i Midtøsten ble stadig tydeligere.

Krigen i Afghanistan etter den sovjetiske invasjonen i 1979 skulle få globale konsekvenser. Afghanernes motstandskamp ble fulgt med oppmerksomhet over hele den muslimske verden, og unge afghanere som studerte ved de religiøse skolene (madrasaer) i Pakistan, lot seg rekruttere. Disse studentene kalte seg Taliban (teologistudenter), og i 1996 lyktes de å grunnlegge et «islamsk emirat» i Kabul. Emiratet ble midlertidig, men i årene som fulgte, strømmet skarer av frivillige krigere fra alle kanter av verden til Afghanistan. Slik ble grunnen lagt for al-Qaidas treningsleire.

Den 11. september 2001 gikk al-Qaida til et spektakulært angrep på World Trade Center i New York og tre andre mål i USA. I oktober samme år bombet USA mål i Afghanistan som ledd i en hevnaksjon. Hensikten var å knekke både al-Qaida og Taliban ved en global krig mot terror (Global War On Terror). Da vestlige styrker gikk inn i Irak i 2003, vokste antallet islamske militante grupper.

Den arabiske våren, folkeopprøret som brøt ut våren 2011 over store deler av Midtøsten og Nord-Afrika, bidro også til å utvide slagmarken. I Syria grep politiske makthaverne raskt til våpen mot egne innbyggere, og landet befant seg snart i en gruvekkende borgerkrig. Den islamske stat (IS), som opprinnelig var en utbrytergruppe av al-Qaida i Irak, gjorde seg raskt bemerket, både ved sin brutale krigføring, sin rekruttering av fremmedkrigere og sin profesjonelle mediestrategi. Ideologien deler IS med andre jihadist-grupper, også utenfor Midtøsten: Felles er tanken om at islam og den muslimske verden er truet og under kontinuerlig angrep fra vestlige «korsfarerstater» og deres allierte. Denne fienden må bekjempes, og det er en individuell plikt å delta i jihad, hellig og gudvillet krig. Omfattende bruk av selvmordsangrep og en like omfattende martyrkult er karakteristisk, det samme er bruken av elektroniske medier for å spre budskapet og for å skremme motstandere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.