islams historie

Klippedomen i Jerusalem, oppført 691, skal være den eldste islamske bygningen som er bevart til vår tid. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007

Av /NTB Scanpix ※.

Historisk utbredelse av islam

Av /Store norske leksikon ※.
Muhammads himmelreise miraj framstilt i et manuskript fra safavide-dynastiet i Irak fra 1500-tallet
/Brooklyn Museum.

Islam er den yngste av verdensreligionene og ble til på Den arabiske halvøy på 600-tallet evt.

Religionsgrunnleggeren Muhammad ble født i handelsbyen Mekka rundt 570 evt. I år 610, i måneden ramadan, fikk han sitt profetkall. Muhammad forkynte troen på én Gud og dommens dag. Denne forkynnelsen vakte motstand blant mekkanerne, og i 622 utvandret Profeten til byen Yathrib, senere kalt Medina. Profetens utvandring, hijra, ble utgangspunktet for islams tidsregning. I Medina fant det nye religionssamfunnet sin form. Muhammad var en inspirert forkynner og en stor politiker og hærfører. Ved sin død i 632 var han den ubestridte herskeren over størstedelen av Den arabiske halvøy.

Arabiske erobringer og indre strid

Tiden fra 632 til 661 kom på en avgjørende måte til å prege islams videre historie. De fire første kalifene (Abu Bakr al-Siddiq, Umar ibn al-Khattab, Uthman ibn Affan og Ali ibn Abi Talib) kalles de rettledede kalifer (arabisk: rashidun) og ledet det religiøst-politiske fellesskapet i Medina. Kalifen anvendte Koranens forskrifter, fungerte som imam eller bønneleder og bar tittelen «Profetens etterfølger», «de troendes fører» og senere, under abbasidisk tid, også «Guds stedfortreder». I denne perioden startet den arabiske militære ekspansjonen utenfor Den arabiske halvøy. De to stormaktene, det persiske og det bysantinske riket, var politisk og militært svekket, og i løpet av ti år hadde arabiske styrker erobret Iran, Irak, Palestina, Syria og Egypt.

Indre strid i det islamske fellesskapet var knyttet til det religiøst-politiske spørsmålet om profetens etterfølger. Muhammad etterlot seg ingen sønner, og tilhengere av et dynastisk prinsipp hevdet at profeten hadde pekt ut sin fetter og svigersønn Ali og hans etterkommere som sine rettmessige etterfølgere. Dette er sjiamuslimenes standpunkt. Flertallet hevdet at fellesskapet skulle velge en kompetent leder fra profetens stamme, Quraysh. Dette flertallet representerte sunnimuslimene. En liten gruppe, khariji (arabisk: de som bryter ut), hevdet at lederens fromhet og rettferdighet var avgjørende, ikke familie- eller stammetilknytning. Khariji-retningen, en gang en mektig bevegelse, utgjør fortsatt små, men innflytelsesrike grupper i Oman, Nord-Afrika og på Zanzibarkysten. Se ibaditter.

Alis død i 661 markerer slutten på en viktig periode. For det første var enheten i det opprinnelige fellesskapet brutt. For det andre var grunnlaget for et islamsk rike lagt ved omfattende militære erobringer, og for det tredje var Koranen blitt samlet i den utgaven muslimene fremdeles bruker, under kalifen Uthman ibn Affan.

Islams storhetstid

Det arabiske rikets sentrum ble flyttet fra Medina til Damaskus i Syria, der det arabiske omayyade-dynastiet hersket fra 661 til 750. Under abbaside-dynastiet fra 750 til 1258 ble rikets politiske og administrative sentrum flyttet til Bagdad i Irak. Omayyadene videreførte erobringspolitikken vestover til Nord-Afrika (660–709), til Spania (7ll–712) og østover gjennom Sentral-Asia, der Samarkand ble et viktig sentrum. Muslimske tropper nådde frem til Indus i 713. Muslimsk styre var vanligvis tolerant og humant, og det var ingen tvangsomvendelser til islam. Dels ved islams religiøse appell, dels på grunn av økonomiske privilegier knyttet til det å være muslim, vokste imidlertid antallet muslimer i de erobrede områdene raskt.

Abbasidetiden ble ikke preget av nye militære erobringer, men representerte en intellektuell og kunstnerisk blomstringsperiode som satte sitt preg på hele middelhavsområdet. Arabisk ble kulturspråket for muslimer, jøder og kristne, de greske filosofene ble oversatt til arabisk, og litteratur og vitenskap fikk en gullalder. Denne perioden var også preget av en livlig handelsvirksomhet både over land og på havet, og handelen skapte et muslimsk økonomisk herredømme.

Fra 900-tallet begynte det enorme abbasideriket å falle fra hverandre. I Nord-Afrika, og senere i Egypt, gjorde fatimide-dynastiet seg uavhengig. I Sør-Spania hersket en gren av omayyade-dynastiet over en strålende og enhetlig stat. Fra og med 1000-tallet ble de ikke-arabiske folkene gradvis dominerende: tyrkere og mongoler i øst, berbere fra Nord-Afrika i vest. Gjennom korstogene på 1000–1200-tallet kom den muslimske verden i direkte kontakt med det kristne Vesten.

Etter en beskjeden start på 700- og 800-tallet vokste den islamske mystikken (sufismen) frem. Sufismen ble en massebevegelse fra og med 1000-tallet. Nettverket av religiøse brorskap ble en viktig faktor i islamiseringen av det indiske subkontinent, av Sentral-Asia og Indonesia. I løpet av 1200- og 1300-tallet nådde islam frem til Indonesia og Malaysia. Også i Afrika sør for Sahara skjedde islamiseringen via handelsveiene. De religiøse brorskapene spilte en fremtredende rolle og har også i dag stor religiøs, sosial og politisk betydning.

De viktigste trekkene ved utviklingen frem til rundt 1650 er for det første fremveksten av det stor-mogulske riket (1526–1857) i Nord-India, som la grunnen for en sterk islamsk dominans over store deler av det indiske kontinentet. For det andre er safavide-dynastiets maktovertagelse i Iran i 1501 viktig fordi det la grunnen for en sjiamuslimsk stat. For det tredje er fremveksten av det mektige tyrkiske, osmanske imperiet, som kom til å omfatte store deler av tidligere arabisk territorium, betydningsfull. I 1683 truet tyrkiske tropper Wien og Polens grenser. Etter korstogene ble dette den andre store konfrontasjonen mellom Øst og Vest. Amerikas oppdagelse og nye handelsveier minsket den muslimske verdens strategiske og økonomiske betydning, og etter en lang politisk, administrativ og kulturell blomstringstid var nedgangen et faktum.

Islam og den muslimske verden i nyere tid

På 1800-tallet var store deler av Midtøsten og Nord-Afrika under osmansk styre, men etter første verdenskrig overtok europeiske kolonimakter. Ved inngangen til det 20. århundret var grunnen lagt for en arabisk kulturell og religiøs renessanse (arabisk: nahda). Islams betydning og plass i samfunnet ble ivrig debattert, og den liberale og reformvennlige stormuftien ved det islamske al-Azhar-universitetet i Kairo, Muhammad Abduh (1849–1905), la vekt på utdanning og folkeopplysning. Han hevdet at skrift og tradisjon (hadith) kunne nytolkes; målet var å finne tilbake til profetens opprinnelige budskap, som åpnet for utvikling og fornyelse. Denne retningen kalles islamsk modernisme. Egypt ble sentrum for fornyelse, og modernistenes skrifter ble studert og debattert ved islamske høyskoler i Bosnia-Hercegovina så vel som i Sør- og Sørøst-Asia. I Indonesia ble for eksempel den innflytelsesrike organisasjonen Muhammadiyya grunnlagt i 1912 av Ahmad Dahlan, en elev av Muhammad Abduh. I dag har indonesisk Muhammadiyya mer enn 20 millioner aktive tilhengere.

Islamsk modernisme inspirerte også en annen og minst like sterk bevegelse, nemlig Det muslimske brorskapet (ikhwan al-muslimun). Organisasjonen ble grunnlagt avegypteren Hasan al-Banna i 1928 og fikk raskt stor utbredelse over hele den arabiskspråklige verden. I Britisk India grunnla filosofen og forfatteren Abu Ala Mawdudi et islamistisk eliteparti i 1941, Jamaat-i islami, som hadde mange likhetstrekk med Muslimbrødrene. Det ideologiske grunnlaget for islamismen (politisk islam) i det 20. århundret var derved lagt. Islamisme er imidlertid ingen enhetlig religiøs-politisk ideologi, og under de siste tiårene av det 20. århundret ble den islamistiske bevegelsen splittet i flere ulike fraksjoner. Noen av dem var militante og voldelige, andre aksepterte politisk samarbeid med sekulære partier.

Islamistenes mål var å sikre nasjonal uavhengighet og bygge opp en stat hvor islamsk lov, sharia, skulle være rettesnor både for den enkelte troende og for samfunnet. Utviklingen av en slik politisk-religiøs ideologi fant sted både i sunni-og sjiaområder og nådde et høydepunkt ved den islamske revolusjonen i det sjiamuslimske Iran i 1979.

I sunnimuslimske områder arbeidet den islamske opposisjonen på sin side for å innføre sharia. Et klart eksempel er Pakistan, som etter militærkuppet i 1977 valgte å innføre store deler av klassisk islamsk strafferett. Det samme skjedde nord i Sudan etter 1983. Mange mindre islamistgrupper valgte også stadig mer militante og ekstreme metoder for å nå sine religiøse og politiske mål.

Den islamske vekkelsen

Betegnelser som «islamsk vekkelse» eller «islamisering» peker her mot den økende interessen for religiøs praksis og for alle ytre tegn på religiøs tilhørighet, som bruk av hijab, bygging av moskeer eller den gigantiske økningen av pilegrimer til Mekka. En bred, folkelig bevegelse, som Tablighi jamaat («Samfunnet for troens utbredelse»), spilte en sentral rolle i dette vekkelsesarbeidet. Med utgangspunkt i Sør-Asia på 1920-tallet vokste denne bevegelsen snart til en transnasjonal indremisjonsbevegelse. På 1960-tallet var Tabligh virksom på den indiske landsbygda så vel som i Vest-Europas storbyer, som i disse årene mottok et raskt voksende antall muslimske fremmedarbeidere.

Parallelt med den nye indremisjonen fortsatte århundregamle sufi-nettverk å rekruttere. Men mens tabligh-bevegelsen er apolitisk og bare har et fjernt slektskap med sufi-brorskapene, har sufiene gjennom hele islams historie også kunnet inngå allianser ned politiske makthaverne. Sufi-brorskapene, som fortsatt representerer et stort mangfold, samler folk fra ulike sosiale sjikt og har gjennom tidene også inspirert muslimske intellektuelle, diktere og kunstnere. Hver av de tradisjonelle sufi-brorskapene har utviklet sin lokale egenart. Det transnasjonale naqshbandi-brorskapet ga for eksempel opphav til den tyrkiske Nurcu-bevegelsen. Denne ga igjen opphav til Gülen-bevegelsen, ledet av Fethullah Gülen (født 1938), som ble anklaget av tyrkiske myndigheter for å stå bak forsøket på statskupp i 2016.

I siste halvdel av det 20. århundret ble også de store internasjonale islamske organisasjonene etablert: Det islamske verdensforbund (rabitat al-alam al-islami) fra 1962 hadde som mål å kjempe mot kommunisme og ateisme og innledet en verdensomspennende sunniislamsk, salafi-inspirert misjonsvirksomhet finansiert av Saudi-Arabia. Organization of the Islamic Conference (OIC), grunnlagt i 1971, arbeider for islamske saker og ønsker å fremme samarbeid og solidaritet mellom sine 53 medlemsstater. En av OICs mest innflytelsesrike underorganisasjoner er Islamic Development Bank. Disse organisasjonene hadde sin glanstid før 1990, men er fortsatt aktive.

Etter 1995 fant islamiseringen nye uttrykk. Gjennom TV-programmer og DVD-er vant populære predikanter titalls millioner tilhengere og sympatisører. Budskapet er apolitisk; individuell frelse og selvrealisering er målet. De siste tiårene har også fremveksten av «den islamske reformbevegelsen» vakt oppmerksomhet. Reformkravene kommer fra muslimske intellektuelle, kunstnere og aktivister, menn og kvinner. Mange har bosatt seg i Vesten og arbeider og publiserer. En livskraftig kvinnebevegelse er også i rask vekst. Kritikk av islamistisk ideologi og krav om reform av tradisjonell islamsk lov, ikke minst av islamsk familielovgiving og strafferett, står sentralt.

Politisering

Det store flertallet muslimer er verken medlemmer av en religiøs organisasjon eller et religiøst-politisk parti. Likevel er religionens politisering og jihadisme det tydeligste utviklingstrekket. De siste tiårene har jihadistgrupper kjempet opprørskriger i Asia og Kaukasus, og i Nord-Afrika, Sahel-området og Øst-Afrika. Angrep på religiøse og etniske minoriteter er del av dette bildet. Spenninger mellom islamske trosretninger har også vært økende, og sjia-sunni-motsetninger brukes bevisst av politiske og religiøse ledere både i øst og vest for å sikre seg innflytelse og kontroll.

Voksende konflikter

Kvinner viser flaggene til Syria, Tunisia, Jemen, Egypt og Libya malt på håndflatene sine under en demonstrasjon for å kreve rettssak mot Jemens avtroppende president Ali Abdullah Saleh i den sørlige byen Taiz 15. desember 2011

/Foto: REUTERS / Mohamed al-Sayaghi.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Så lenge de nasjonale økonomiene i Midtøsten fungerte, var det ikke vanskelig å dekke over inkompetanse, ineffektivitet og korrupsjon i det politiske ledersjiktet. Det var i mer turbulente tider at problemene skulle tårne seg opp og bli synlige for alle. Økonomiske nedgangstider ble kraftig forsterket av internasjonale og nasjonale kriser, som den åtte år lange krigen mellom Iran og Irak fra 1980 til 1988 og den irakiske presidenten Saddam Husseins invasjon av Kuwait i 1990. Samtidig økte presset utenfra, og USAs sanksjonspolitikk og militære nærvær i Midtøsten ble stadig tydeligere.

Krigen i Afghanistan etter den sovjetiske invasjonen i 1979 skulle få globale konsekvenser. Afghanernes motstandskamp ble fulgt med oppmerksomhet over hele den muslimske verden, og unge afghanere som studerte ved de religiøse skolene (madrasaer) i Pakistan, lot seg rekruttere. Disse studentene kalte seg Taliban (teologistudenter), og i 1996 lyktes de å grunnlegge et «islamsk emirat» i Kabul. Emiratet ble midlertidig, men i årene som fulgte, strømmet skarer av frivillige krigere fra alle kanter av verden til Afghanistan. Slik ble grunnen lagt for al-Qaidas treningsleire.

Den 11. september 2001 gikk al-Qaida til et spektakulært angrep på World Trade Center i New York og tre andre mål i USA. I oktober samme år bombet USA mål i Afghanistan som ledd i en hevnaksjon. Hensikten var å knekke både al-Qaida og Taliban ved en global krig mot terror (Global War On Terror). Da vestlige styrker gikk inn i Irak i 2003, vokste antallet islamske militante grupper.

Den arabiske våren, folkeopprøret som brøt ut våren 2011 over store deler av Midtøsten og Nord-Afrika, bidro også til å utvide slagmarken. I Syria grep de politiske makthaverne raskt til våpen mot egne innbyggere, og landet befant seg snart i en grufull borgerkrig. Den islamske stat (IS), som opprinnelig var en utbrytergruppe av al-Qaida i Irak, gjorde seg raskt bemerket både ved sin brutale krigføring, sin rekruttering av fremmedkrigere og sin profesjonelle mediestrategi. IS deler ideologi med andre jihadist-grupper, også utenfor Midtøsten. Felles er tanken om at islam og den muslimske verden er truet og under kontinuerlig angrep fra vestlige «korsfarerstater» og deres allierte. Denne fienden må bekjempes, og det er en individuell plikt å delta i jihad, hellig og gudvillet krig. Omfattende bruk av selvmordsangrep og en like omfattende martyrkult er karakteristisk, det samme er bruken av elektroniske medier for å spre budskapet og for å skremme motstandere.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg