Sunna, ord som i før-islamsk tid hadde betydningen 'etablert skikk, sedvane, tradisjon', og viser til overlevert tro, kunnskaper og normer for atferd.

I islamsk tid fikk ordet nye betydningsnyanser og ble i løpet av de første århunder et sentralt begrep i rettstenkning og troslære. Ordet sunna brukes i Koranen og kan vise til før-islamsk praksis (sure 8,38), men får en mer spesifikk betydning i uttrykket Guds sunna, som beskrives som evig og uforanderlig: «Du vil aldri finne noen endring i Guds praksis (sunna)», sure 33,62.

Guds sunna var åpenbart gjennom profeten Muhammad, og i koranteksten fremheves han som et forbilde for de troende. Følgelig ble tanken om profetens sunna utviklet tidlig i historien, og profetens forbilledlige liv ble belyst gjennom hadith. På 800-tallet ble profetens sunna definert som en av lovens røtter og derved som en kilde til islamsk lov (se fiqh).

Forholdet mellom Koranen (skriften) og sunna (tradisjonen) er blitt debattert gjennom hele islams historie, og denne debatten er ført med fornyet styrke på 1900-tallet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.