(til kontrahere), avtale eller overenskomst mellom to eller flere parter som går ut på å stifte rett og plikt for dem. Kontrakter er oftest gjensidig bebyrdende, dvs. begge parter pålegges forpliktelser, f.eks. kjøpekontrakt, leiekontrakt, arbeidskontrakt osv.; motsatt gaveløfte eller annen ensidig bebyrdende avtale.

En kontrakt kan vanligvis sluttes formløst, dvs. muntlig kontrakt er bindende, men ofte opprettes skriftlig kontrakt, særlig ved salg av fast eiendom eller andre kompliserte og viktige disposisjoner. Bindende kontrakt foreligger når begge parter har gitt sin tilslutning, og kontrakter kommer ofte i stand ved at en part fremsetter tilbud som den annen godtar ved sin aksept. Regler om avslutning av kontrakter finnes i avtaleloven av 31. mai 1918. For at gyldig kontrakt skal foreligge, kreves i alminnelighet at begge parter er myndige.

En skriftlig kontrakt opprettes ofte ved utfylling av kontraktformularer som er laget for de fleste viktige kontrakttyper. Slike formularer inneholder ofte en rekke trykte kontraktsvilkår (ofte kalt standardiserte kontraktsvilkår). Disse kan være utarbeidet av den ene part eller hans interesseorganisasjon, men i den senere tid forekommer det ofte at standardvilkår utarbeides etter forhandlinger mellom alle berørte parter og organisasjoner.

Utgangspunktet er at det foreligger kontraktsfrihet, dvs. at borgerne har adgang til selv å regulere sine private rettsforhold ved kontrakt, at de selv kan bestemme innholdet og vilkårene, og at det ikke foreligger kontraheringsplikt, dvs. plikt til å inngå kontrakt etter krav fra en annen. Kontraktsfrihetens prinsipp var under økonomisk liberalisme i alt vesentlig ubegrenset, men på 1900-tallet har samfunnsutviklingen vist at kontraktsfrihet ikke bare er av det gode. Den kan føre til at private parter inngår kontrakter som strider mot samfunnsmessige prinsipper. Kontraktsfrihet kan også gjøre det mulig for en part å utnytte overlegenhet med hensyn til dyktighet, resurser, forhandlingsposisjon el.l., til å oppnå urimelige fordeler på bekostning av den svakere part. Standardiserte kontraktsvilkår gir mange eksempler på dette.

Resultatet er blitt en rettsutvikling som har begrenset kontraktsfriheten ganske sterkt. Gjennom lovgivning er det på en rekke områder innført tvingende regler om kontrakters innhold, f.eks. for arbeids-, husleie- og forbrukerforhold. Kontraktsvilkår som strider mot slike lovregler er ikke gyldige. I 1983 fikk avtaleloven en generell formuerettslig lempningsregel i § 36. Etter denne kan en avtale helt eller delvis settes til side eller endres hvis det ville virke urimelig å gjøre den gjeldende.

Oppfyller en part ikke sin del av kontrakten, foreligger kontraktsbrudd, og dette kan bl.a. gi den annen rett til å heve kontrakten og kreve erstatning for det tap han derved påføres. Nærmere regler om dette finnes i en rekke lover som gjelder bestemte typer av kontrakter, f.eks. kjøpsloven av 13. mai 1988, husleieloven av 26. mars 1999, veifraktloven av 20. des. 1974 osv.

Se også avtale.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.