dødsstraff i Norge

Christian 5s Norske Lov av 1687, 6. Bog, Om Misgierninger, gjorde utstrakt bruk av dødsstraff, til dels under anvendelse av barbariske henrettelsesmåter, men var likevel av de mindre grusomme straffelover sammenlignet med samtidig lovgivning i andre land.

Den tidligere norske straffelov av 1842, som avløste straffekapittelet i lovboken, fastsatte dødsstraff for landsforræderi, overlagt drap (mord) og enkelte andre graverende former for drap. Opprinnelig var dødsstraff foreskrevet som den eneste straff for disse forbrytelsene, men senere ble det åpnet adgang til alternativt å idømme livsvarig straffarbeid.

Etter hvert ble det alminnelig at dødsstraff ved benådning ble omgjort til livsvarig straffarbeid, og den siste fullbyrdelse av dødsstraff i henhold til loven av 1842 fant sted i 1876. I løpet av én måned ble det da gjennomført tre henrettelser. Dette var siste gang dødsstraff ble brukt i Norge, hvis vi ser bort fra henrettelsene som skjedde under rettsoppgjøret like etter andre verdenskrig.

Straffeloven av 1876 ble avløst av straffeloven av 22. mai 1902. Den trådte i kraft 1. januar 1905. Her ble dødsstraff avskaffet for borgerlige (sivile) forbrytelser. I den nye militære straffeloven som ble utferdiget samtidig, ble dødsstraff opprettholdt som straff for de groveste militære forbrytelser, dog slik at dødsstraff bare kunne anvendes i krigstid og ikke på personer under 18 år. Idømt dødsstraff som ikke var fullbyrdet før krigens opphør, skulle overgå til fengsel på livstid.

I forbindelse med andre verdenskrig og okkupasjonen av Norge i 1940–1945 ble adgangen til å anvende dødsstraff overfor landssvikere og utenlandske krigsforbrytere utvidet. Bestemmelsene ble gitt ved provisoriske anordninger utferdiget av regjeringen i London, og etter frigjøringen stadfestet av Stortinget i lovs form.

Under rettsoppgjøret i Norge (se landssvikoppgjøret) ble det i alt fullbyrdet dødsdommer over 24 norske, 1 dansk og 13 tyske statsborgere. Den siste henrettelsen fant sted i 1948.

Ved lov av 15. desember 1950 ble det som et ledd i beredskapslovgivningen foretatt en revisjon av straffebestemmelsene om forræderi, herunder reglene om dødsstraff. Det ble innført en ny bestemmelse i den militære straffelov, som blant annet åpnet adgang til under særdeles skjerpende omstendigheter å anvende dødsstraff for krigsforræderi.

På bakgrunn av utviklingen blant annet i de andre nordiske landene, ble bestemmelsene om dødsstraff i den militære straffeloven og andre lover opphevet ved lov 8. juni 1979.

Opphevelsen ble først og fremst begrunnet med prinsippet om livets ukrenkelighet. Vedtaket møtte ganske sterk kritikk. Det ble blant annet hevdet at bare dødsstraff vil ha den tilstrekkelige preventive virkning i en krigssituasjon og at det er grunn til å tro at man da vil ønske å gjeninnføre dødsstraffen. I så fall ville forbudet mot tilbakevirkende lover i Grunnlovens § 97 reise problemer.

13. mai 2014 vedtok Stortinget at § 93 første avsnitt i Grunnloven skal lyde slik: «Ethvert menneske har rett til liv. Ingen kan dømmes til døden».

• dødsstraff
• landssvikoppgjøret

• Floto, Inga: Dødsstraffens kulturhistorie: Ritualer og metoder, 1600–2000, 2001, København, Museum Tusculanum Press.
• Holien, Erik: Død og pine: Dødsstraffens historie i Vesten, 2004, Pax Forlag.
• Nøkleby, Berit: Skutt blir den...: Tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940–1945, 1996, Gyldendal Forlag.
• Vaale, Lars-Erik: Dommen til døden: Dødsstraffen i Norge 1945–50, 2004, Pax Forlag.