Pietisme var en retning innen kristendommen som vokste fram i Europa på 1700-tallet. Pietismen understreket at troen skulle være en personlig sak, og den personlige omvendelsen var avgjørende. Den enkelte måtte leve gudfryktig og riktig.

Grunntanken i pietismen var at menneskers handlinger er viktigere enn en bestemt kirkelære. Hvilke handlinger som skulle være forbudt ble et sentralt tema i bevegelsen, og pietistene levde nøkternt og fulgte reglene for rett livsførsel veldig strengt. De var måteholdne i sin livsførsel og kunne være fordømmende mot dem som de mente levde syndig.

Pietismen har vært en betydelig faktor i norsk kirkeliv. Den kom til Norge på 1700-tallet, og dens religiøse idealer dukket opp igjen på 1800-tallet, hos haugianerne og i indremisjonsbevegelsen.

Begrepet pietisme kan også brukes generelt for å betegne kristendom som oppfattes som streng eller sneversynt.

Pietismen oppstod som en individualistisk reaksjon mot den institusjonelle og kollektive kirkekristendommen. Den var en indrekirkelig reformbevegelse som ikke ville angripe kirkelæren, men flytte interessen fra læren til livet. Den var en kristen vekkelsesbevegelse som på begynnelsen av 1700-tallet i høy grad omformet kirkelivet i lutherske kirker. Bevegelsen startet i 1670 da Philipp Jacob Spener begynte å holde private oppbyggelsesmøter, konventikler, i tillegg til gudstjenesten i kirken, og det oppstod vakte kretser som møttes til oppbyggelse collegia pietatis.

Pietismens idealer er utformet i Speners skrift Pia desideria (Fromme ønsker, 1675). Pietistene ble imidlertid snart angrepet fra ortodokst hold for kjetteri og for sin likegyldighet overfor kirkelæren.

Bevegelsen bredte seg raskt og fikk fotfeste i hoff- og adelskretser og ved universitetene. August Hermann Francke ble leder fra 1690-årene og sentrum var Halle, der pietismen erobret universitetet, og der det ble grunnlagt vaisenhus, forlag og trykkeri. Halle-pietismen var preget av asketisk fromhet; avvisning av verdslige fornøyelser som dans, teater, kortspill og tobakk ble en hovedsak. Pietismen førte også til interesse for misjon.

Pietismen hadde også en venstre fløy, den radikale pietisme (Johann Konrad Dippel, Gottfried Arnold), som vendte seg med skarp kritikk mot kirken som institusjon og bare ville anerkjenne de vakte som kristne, polemiserte mot kirkelæren og i sin historieskrivning gjorde kjetterne til bærere av den sanne kristendom.

Pietismen kom til Danmark-Norge i sin moderate form under Frederik 4. Christian 6s kirkestyre (1730–1746) var helt preget av den statskirkelige pietismen, blant annet med innføring av konfirmasjonen i 1736, Pontoppidans forklaring i 1737 og opprettelse av folkeskolen i 1739.

Parallelt med pietismen vokste opplysningsbevegelsen frem med den samme tendens i retning av kirkekritikk og individualisme, men med en annen ånd. Den fortrengte etter hvert pietismen. Fra midten av 1700-tallet var pietismens tid forbi, mens dens religiøse idealer dukket opp igjen på 1800-tallet, i Norge hos haugianerne og i indremisjonsbevegelsen, og den ble med det en betydelig faktor i norsk kirkeliv.

  • Brecht, Martin m.fl., red.: Geschichte des Pietismus, 1993-, 4 b., Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.