Læren om Guds forutbestemmelse av det enkelte menneske til frelse eller fortapelse. Predestinasjonslærens utgangspunkt er troen på Guds allmakt og allvitenhet; intet skjer uten at det er Guds vilje. Videre er predestinasjon bestemt av læren om at det syndige menneske i seg selv er fortapt; frelsen er et under, som skyldes at den troende er utvalgt til frelse ifølge Guds evige beslutning. Det nye testamente har ingen sammenhengende lære om predestinasjon, men mange utsagn kan tolkes til fordel for den (Rom 8,29; 9,18; Ef 1,4; Joh 6,70).

En teologisk lære om predestinasjon ble først utformet av Augustin, som i kampen mot Pelagius' synergisme hevdet at mennesket ikke kan gjøre noe for sin frelse, og at Gud derfor har utvalgt et bestemt antall til frelse. Calvin representerer predestinasjonslæren i dens strengeste form, men denne strenge lære fastholdes ikke av de reformerte kirker i vår tid. Også Luther var tilhenger av predestinasjonslæren, idet han knyttet an til tradisjonen fra Augustin. For Luther var det imidlertid viktig ikke å gjøre dette temaet til gjenstand for teologisk spekulasjon; for ham hadde det med den skjulte, og ikke med den åpenbarte Gud å gjøre. Læren er ikke tatt opp i de lutherske bekjennelsesskriftene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.