predestinasjon - teologi

I teologi er predestinasjon læren om Guds forutbestemmelse av det enkelte menneske til frelse eller fortapelse.

Faktaboks

Uttale
predestinasjˈon
Etymologi
av pre- og latin ‘bestemme’
Også kjent som
eller [pre-]

Utgangspunktet for predestinasjonslæren er troen på at Gud er allmektig og allvitende: Ingenting skjer uten at det er Guds vilje. Predestinasjon er videre bestemt av læren om at det syndige menneske i seg selv er fortapt. Frelsen er et under, som skyldes at den troende er utvalgt til frelse med basis i Guds evige beslutning.

Det nye testamentet har ingen sammenhengende lære om predestinasjon, men mange utsagn kan tolkes til fordel for den. I Paulus’ brev til romerne står det for eksempel «Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken» (8,29). Andre steder i Det nye testamentet som kan tolkes til fordel for predestinasjonslæren er Paulus’ brev til romerne kapittel 9, vers 18, Paulus’ brev til efeserne kapittel 1, vers 4 og Johannesevangeliet kapittel 6, kapittel 70.

En teologisk lære om predestinasjon ble først utformet av Augustin, som i kampen mot Pelagius' synergisme hevdet at mennesket ikke kan gjøre noe for sin frelse, og at Gud derfor har utvalgt et bestemt antall til frelse. Calvin representerer predestinasjonslæren i dens strengeste form, men denne strenge lære fastholdes ikke av de reformerte kirker i vår tid. Også Luther var tilhenger av predestinasjonslæren, idet han knyttet an til tradisjonen fra Augustin. For Luther var det imidlertid viktig ikke å gjøre dette temaet til gjenstand for teologisk spekulasjon. For ham hadde det med den skjulte, og ikke med den åpenbarte Gud å gjøre. Læren er ikke tatt opp i de lutherske bekjennelsesskriftene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg