hadith

Artikkelstart

Hadith er i islamsk tradisjon en kort fortelling om profeten Muhammads ord og handlinger. Hadith er en spesifikk sjanger, og det finnes fortellinger om profeten som ikke er hadither.

Faktaboks

Uttale
hadˈith
Etymologi
arabisk ḥadīth fl. aḥādīth, ‘fortelling, rapport, overlevering’

Hadithene ble først overlevert muntlig, og senere skrevet ned. De forteller om profeten Muhammads praksis (sunna), og blir sett på som en sentral kilde for livsvisdom, god moral og religiøse regler.

Både den enkelte overleveringen og hele samlingen av enkeltoverleveringer blir omtalt med entallsformen hadith. Den klassiske definisjonen av hadith er «overleverte fortellinger om hva profeten Muhammad sa, gjorde eller stilltiende samtykket til».

I islamske tradisjoner blir hadith, i tillegg til Koranen, betraktet som grunnkilder innenfor en rekke kunnskapsdisipliner, som teologi (kalam), juridisk tenkning (fiqh), korantolkning (tafsir) og mystisk tenkning (sufisme).

Hadithene er betydningsfulle på grunn av profetens autoritet som formidler av åpenbaring og som forbilde for riktig og god levemåte.

Fortellinger om profetens liv finnes også i andre litterære sjangre, som for eksempel sira. I flere tradisjoner vektlegges disse. Praksis eller esoterisk innsikt kan også vektlegges. Hadithene blir allikevel som regel sett på som en hovedkilde. I sjiaislam kommer fortellinger om de tolv imamene i tillegg til fortellingene om profeten.

Form

Teksten i den enkelte hadithen består av to hoveddeler. Den første delen redegjør for overleveringshistorikken gjennom en overleveringskjede (arabisk isnād). Overleveringskjeden navngir alle personene som skal ha vært involvert i overleveringen frem til hadithen ble nedtegnet og systematisert i en fast skriftlig form. Den inneholder også informasjon om hvordan overleveringen har funnet sted.

Den andre delen er en innholdsdel (arabisk matn). Innholdet kan bestå i et profetsitat, beskrivelser av en situasjon eller hendelse, eller profetens reaksjon på denne hendelsen. Ofte beskrives også andre tilstedeværendes reaksjoner og uttalelser, eller det fortellende øyenvitnes egne reaksjoner og tolkninger. Temaene spenner over teologi, rituelle normer og juridiske normer, generell etikk, dyder og laster og god skikk, og de favner også visdomsord, historie og eskatologi, det vil si læren om endetiden og livet etter døden.

Overleveringene er samlet i egne verk, hvor de er ordnet og presentert på forskjellige måter. De sunni- og sjia-teologiske skolene har etablert egne slike hadithsamlinger. Samlingene er dessuten omgitt av en stor kommentarlitteratur og systematiske, tekstteoretiske utlegninger. Studiet av hadith og av kommentarene til hadithtekstene regnes blant de klassiske kunnskapsområdene både historisk og i dag, og det undervises i disse ved allmenne universiteter og teologiske læresteder (madrasa) i den muslimske verden.

Teksthistorie

I de første par århundrene etter profetens død sirkulerte en stor mengde overleveringer om ham, og det oppsto etter hvert et behov for å undersøke og stabilisere dette først og fremst muntlige korpuset. Innsamlings- og nedskrivingsarbeidene fra 700-tallet og utover 800- og 900-tallet resulterte i det som har blitt stående som en gruppe kanoniske hadithsamlinger, hvor bare fortellinger som ble betraktet å være av en viss gehalt ble inkludert. Etter hvert ble det at overleveringen var inkludert i en av disse samlingene gjerne i seg selv betraktet som en garanti for fortellingens historiske autentisitet. I de påfølgende århundrene vokste det frem systematiske fremstillinger av det tekstkritiske arbeidet. Her diskuterte man de kriteriene de tidlige hadithsamlerne hadde til grunn for sine vurderinger av overleveringenes gehalt, samt deres terminologiske apparat og deres klassifikasjoner av enkelthadither.

Islamsk lærdomstradisjon baserer sine tekstkritiske undersøkelser først og fremst på overleveringshistorikken. Det ble foretatt kvantitative vurderinger basert på hvor mange parallelle overleveringer den enkelte innholdsteksten hadde, og kvalitative vurderinger av overlevererne og overleveringsprosessene. Ideelt skulle både den første fortelleren, det vil si øyenvitnet til hendelsen, og alle senere ledd i overleveringskjeden samt forholdene mellom de ulike leddene undersøkes kritisk. Hvis den enkelte overleverer ble vurdert som troverdig og nøyaktig, og overleveringen som historisk sannsynlig, ble fortellingene ansett for å være historisk autentiske, og dermed gyldige som grunnlag for teologisk og etisk-juridisk tenkning (arabisk ṣaḥīḥ). Mangler og brudd i overleveringen kunne føre til at fortellingene ble vurdert i andre kategorier, som akseptable, svake eller rett og slett forfalskninger. Denne personorienterte tekstkritiske metoden førte til et behov for biografiske oppslagsverk, som utviklet seg til å bli en hovedsjanger innenfor historieskriving i islamske tradisjoner.

I moderne tid har overleveringenes historiske autentisitet vært et av de store spørsmålene i islamforskningen. Det finnes lite tradisjonseksternt kildemateriale, det vil si materiale som ikke tilhører islamsk tradisjon, som belyser tekstenes opprinnelse. Europeiske forskere fra slutten av 1800-tallet og særlig utover 1900-tallet avviste tradisjonsinterne kilder, og fremholdt at hadithene ikke kunne skrive seg helt tilbake til profetens tid. De mente at hadithlitteraturen som helhet var konstruert et par århundre etter hans levetid. Grunnlaget for dette synspunktet var først og fremst at man mente muslimenes hadithvitenskapelige metoder ikke var etterrettelige. Nyere forskning basert på et større kildetilfang, samt en kombinasjon av tekstkritiske og innholdskritiske analyser, har nyansert dette mest radikale revisjonistiske standpunktet. I dag anser mange at de hadithvitenskapelige metodene er egnet, men at metodene må videreutvikles og at de enkelte tekstene må etterprøves.

Hadithsamlinger i sunniislam

Sunnitradisjonens viktigste hadithsamlinger er fra 800-tallet. De fleste ble ordnet tematisk, som de store samlingene til al-Bukhārī (d. 870), Muslim (d. 875) og al-Tirmidhī (d. 892). Noen samlinger inneholdt omtrent bare materiale som var juridisk relevant, og ble ordnet ut fra slike hensyn, som samlingene til Abū Dawūd (d. 888), Ibn Mājah (d. 887) og al-Nasāʾī (d. 915).

En av de tidligste samlingene, Mālik b. Anas’ (d. 795) Muwaṭṭaʾ, er også tematisk ordnet, men den inkluderer utsagn og fortellinger fra de tidligste generasjonene muslimer i Medina i tillegg til fortellinger fra og om profeten. Gjennom denne samlingen får man derfor et inntrykk av samfunnslivet i Medina i tiden etter at profeten var død.

Den noe senere samlingen til Aḥmad b. Ḥanbal (d. 855) er ordnet på en annen måte. Her er overleveringene organisert etter fortelleren. Dermed blir fortellingene fra profetens ulike følgesvenner (arabisk ṣaḥāba) samlet i hvert sitt kapittel. Sentrale fortellere er for eksempel Abū Hurayra (d. 678) som er den som overleverte flest hadither, Aisha som var profetens kone og som virket som lærer og lærd i mange tiår etter hans død og Anas ibn Mālik (d. 709) som gikk i lære hos profeten fra han var en ung gutt og som ble far til den nevnte Mālik som etterlot seg en egen hadithsamling.

Disse samlingene fikk raskt en særlig status. På grunnlag av disse og andre primærsamlinger vokste det gjennom århundrene frem en stor litteratur bestående av sekundærsamlinger, med egne inndelinger og formål. En populær sekundærsamling er Abū Zakariyyā Yaḥyā al-Nawawīs (d. 1277) De rettvises hager. Han er også forfatter av ett av mange store kommentarverk (arabisk sharḥ). Kommentarlitteraturen tar blant annet for seg språklige, historiske og tolkningsmessige spørsmål, og både tekstkritiske og innholdskritiske diskusjoner er del av denne løpende kommentar- og tolkningstradisjonen.

Gjennom de seneste århundrene finner vi også oversettelser til mange språk, og store deler av hadithlitteraturen finnes i dag tilgjengelig i engelsk oversettelse. En liten håndfull utgivelser inneholder oversettelser til norsk, blant annet al-Nawawīs samling.

Hadithsamlinger i sjiaislam

I sjiaislam omfatter hadithlitteraturen ikke bare beretninger om profeten Muhammad, men også om de tolv ufeilbarlige imamene som dannet grunnlaget for den innflytelsesrike tolvskolen. Her var det bare enkelte av profetens følgesvenner som ble godkjent som pålitelige øyenvitner, og det ble stilt krav til overlevererne om at de skulle tilslutte seg sjiateologien for å bli regnet som troverdige. Muhammads svigersønn Ali blir her regnet som islams første imam, og derfor fremheves ofte hadithtekster som lar seg tilbakeføre til ham. Mange overleveringer innen sjiatradisjonen skriver seg også tilbake til den sjette imamen, Jaʿfar al-Ṣādiq (d. 765). I tillegg til de temaene som er vanlige i sunnihadith, er også profetens familie og imamene et fremtredende tema i sjiahadith.

Innen sjiatradisjonen har fire hadithsamlinger særlig autoritet. Disse ble samlet, redigert og nedtegnet av tre lærde: Muḥammad al-Kulaynī (d. 939), Muḥammad Ibn Babawayh (d. cirka 991) og to samlinger av Muḥammad al-Ṭūsī (d. 1067). I tillegg kommer senere sekundærsamlinger, som den populære samlingen til Muḥammad Bāqir Majlisī (d. 1699).

En egen samling av Alis taler, brev og visdomsord, Nahl al-balāgha, er høyt verdsatt, selv om den ikke møter de formelle kravene til en hadithsamling.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg