Buddhismen tilpasset seg gradvis den kinesiske kulturen, både når det gjaldt terminologi og lære, og oppnådde etter hvert en sentral posisjon i det kinesiske samfunnet. Ikke minst ble buddhismen, takket være gaver i form av landegods til klostrene, en betydelig økonomisk faktor. Dette kan ha vært en medvirkende faktor da buddhismen, i likhet med andre «fremmede» religioner, ble gjenstand for omfattende forfølgelser i keisermaktens regi i 845. Blant annet ble buddhismen anklaget for å svekke familien ved sitt krav til munkene og nonnene om sølibat. Klostergodsene ble inndratt og flere hundre tusen munker og nonner tvunget til å vende tilbake til lekfolkstatus. Myndighetenes trang til å kontrollere religiøs virksomhet har i all ettertid vært et gjennomgående trekk i kinesisk historie.
Under Song-dynastiet (960–1279) blomstret buddhismen på nytt, og var særlig representert ved Meditasjonsskolen (chan, zen) og Det rene lands skole (jingtu), og disse to skolene har beholdt sin dominerende plass i kinesisk buddhisme helt til vår tid.
Yuan-dynastiet (mongolene, 1280–1368) støttet også buddhismen, men fortrinnsvis i dens tibetanske form. Også under det siste dynastiet, Qing-dynastiet (1644–1912), ble den tibetanske buddhismen støttet av keisermakten, først og fremst som et forsøk på å kontrollere de buddhistiske mongolene.
Kommentarer (2)
skrev Bjørn Garberg
svarte Georg Kjøll
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.