Det religiøse liv i Kina har alltid vært dominert av den tradisjonelle, lokalt baserte folkereligionen, samt av mer eller mindre organiserte bevegelser, mange av dem sammenfattet under betegnelsen taoisme. Dessuten har konfucianismen vært viktig som statsideologi og grunnlag for sosiale normer.

I tillegg har en rekke religioner kommet til Kina utenfra som en følge av handel eller misjon i løpet av de siste to årtusenene. Den første – og viktigste – av disse er buddhismen, som nådde det nordvestlige Kina i det første århundre e.Kr. langs handelsveiene gjennom Sentral-Asia (Silkeveien). Buddhismen tilpasset seg gradvis den kinesiske kulturen, både når det gjaldt terminologi og lære, og oppnådde etter hvert en sentral posisjon i det kinesiske samfunnet. Ikke minst ble buddhismen, takket være gaver i form av landegods til klostrene, en betydelig økonomisk faktor. Dette kan ha vært en medvirkende faktor da buddhismen, i likhet med andre «fremmede» religioner, ble gjenstand for omfattende forfølgelser i keisermaktens regi i 845. Blant annet ble buddhismen anklaget for å svekke familien ved sitt krav til munkene og nonnene om sølibat. Klostergodsene ble inndratt og flere hundre tusen munker og nonner tvunget til å vende tilbake til lekfolkstatus. Myndighetenes trang til å kontrollere religiøs virksomhet har i all ettertid vært et gjennomgående trekk i kinesisk historie.

Under Song-dynastiet (960–1279) blomstret buddhismen på nytt, og var særlig representert ved Meditasjonsskolen (chan, zen) og Det rene lands skole (jingtu), og disse to skolene har beholdt sin dominerende plass i kinesisk buddhisme helt til vår tid. Yuan-dynastiet (mongolene, 1280–1368) støttet også buddhismen, men fortrinnsvis i dens tibetanske form. Også under det siste dynastiet, Qing-dynastiet, eller mandsju-dynastiet (1644–1912), ble den tibetanske buddhismen støttet av keisermakten, først og fremst som et forsøk på å kontrollere de buddhistiske mongolene.

Islam kom til Kina allerede under Tang-dynastiet (618–907), dels med muslimske leiesoldater i Nord-Kina, dels med arabiske handelsmenn langs kysten av Sør-Kina. Muslimene ble snart kinesiske i språk og kultur, men kom likevel til å danne en egen folkegruppe ("hui"). Kinesiske muslimer er sunni-muslimer, og er konsentrert i de nordvestlige provinsene Ningxia og Gansu. I den autonome regionen Xinjiang utgjør det muslimske uighur-folket, som taler et tyrkisk språk, en stor minoritet. Det finnes også mer enn én million muslimske kasakher i Xinjiang.

Kristendommen kom til Kina på 600-tallet med iranske handelsmenn som tilhørte den nestorianske kirke. På 1200-tallet nådde flere fransiskanermunker fra Europa det mongolske keiserhoffet i Beijing, der de synes å ha hatt en viss fremgang, og der det ble bygd en kirke og utnevnt en katolsk biskop. Denne misjonskirken forsvant imidlertid, og det var først på 1600- og 1700-tallet at kristendommen, representert ved jesuittiske misjonærer, for alvor vant innpass i Kina. Jesuittene ble knyttet til keiserhoffet som astronomer og ingeniører, og ble fullt ut fortrolig med kinesisk språk og kultur. Gjennom dem fikk Europa for første gang omfattende kunnskaper om Kina. Den katolske kirke i Kina fikk betydelig oppslutning, blant annet fordi konvertitter fikk lov til å fortsette å praktisere forfedrekulten. Denne praksisen var omstridt i den katolske kirke, og ble stanset av pave Klemens 11 i 1704. Vedtaket fikk store negative følger for katolsk misjon i Kina.  Til tross for at jesuittene ble utvist og kirken forfulgt i annen halvdel av 1700-tallet, var det i 1810 fortsatt 80 kinesiske prester og ca. 200 000 troende i Kina.

Protestantisk misjon var aktiv i Kina fra 1807 av, og etter opiumskrigene (1839–42 og 1856–60) ble Kina en av de viktigste misjonsmarker for de vestlige kirkene, både den katolske og de protestantiske. På begynnelsen av 1900-tallet gikk mange kinesiske intellektuelle over til kristendommen. Etter at folkerepublikken ble opprettet i 1949 ble kirkene anklaget for å representere utenlandske makter, og alle misjonærer utvist.

Under kulturrevolusjonen ble all religion forbudt, troende forfulgt, og templer, kirker og moskéer enten revet eller brukt til andre formål. Etter liberaliseringen fra 1978 blomstret religionene igjen opp, og den kinesiske grunnloven garanterer retten til «normal» religiøs virksomhet. Hva som er «normalt» defineres til enhver tid av myndighetene, men forbudene er i første rekke rettet mot all uorganisert religiøs virksomhet, ofte karakterisert som «overtro», og mot religiøse bevegelser som unndrar seg myndighetenes kontroll, som f.eks. Falun Gong. Tibetanske buddhister har vært hardt forfulgt dersom de er blitt mistenkt for å støtte forsøk på å fremme Tibets uavhengighet. Religioner forutsettes å virke innen rammen av statlige godkjente organisasjoner, og de kontrolleres av statlige kontorer for religiøse saker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

12. november 2011 skrev Bjørn Garberg

Jeg vil gjøre oppmerksom på at den vanlige betegnelsen for kinesisk-språklige muslimer er "hui" (utt.: hwei). Etnonymet "dungan" brukes i dag vanligvis kun om grupper av hui utvandret fra Kina til Kasakhstan og Kirgisistan på 1870- og 1880-tallet. De snakker fremdeles en variant av mandarin, men ispedd mange russiske lånord. Språket skrives også med det kyrilliske alfabetet og er således den eneste formen av mandarin som skrives med et alfabet som standard.

14. november 2011 svarte Georg Kjøll

Hei Bjørn. Takk for innspill! Jeg skal høre med artikkelforfatter og sørge for at dette blir rettet opp.

Med vennlig hilsen,

Georg Kjøll
Redaktør

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.