Innvandring til Norge har foregått til alle tider, det vil si så lenge vi kan snakke om en norsk statsdannelse, fra ca. 900. Den har vært av stor betydning for landet, bl.a. med tanke på fornyelsen av det norske samfunnet, men også i utformingen av «det norske». Innvandrere og deres etterkommere har i perioder utgjort eliter i det norske samfunnet, som for eksempel i foreningstiden med Danmark fra det 14. til det 19. århundret.

Det kan grovt skilles mellom tre typer innvandrere:

  1. fagfolk som blir aktivt rekruttert til Norge, 
  2. arbeidsinnvandrere som kommer på eget initiativ, og 
  3. flyktninger.

Alle de tre gruppene har kommet til Norge til alle tider, men hver av dem har dominert i bestemte perioder i norsk innvandringshistorie:

Det var særlig vanlig å hente fagfolk innen handel, håndverk og industri i perioden fra middelalderen til 1800-tallet. Fra 1100-tallet kom hanseater til Norge og dominerte etter hvert tørrfiskhandelen. Fiskeri og trelasthandel lokket hollendere, engelskmenn og skotter.

Innvandring av fagfolk hadde særlig stor betydning i den tidlige fasen av industrialiseringen, da Norge var helt avhengig av å få tilført ekspertise fra utlandet. Bergverksindustrien på Kongsberg og Røros ble bygd opp ved hjelp av tysk ekspertise på 1600-tallet, mens engelskmennene var viktige i tekstilindustrien. Moderne fjøsstell og meieridrift kom til Norge med eksperter fra Sveits. Et eksempel fra moderne tid er norsk oljeindustri, som har vært helt avhengig av at det fra midten av 1970-årene er tilført ekspertise og teknologi særlig gjennom amerikanske oljeeksperter.

Innvandring av ufaglært, eller lite spesialisert, arbeidskraft har også spilt en viktig rolle for den økonomiske utviklingen. Dette er folk som på eget initiativ kommer til Norge og søker arbeid for å tjene til livets opphold.

Fra 1800-tallet til ca. 1920 var det stor tilstrømming av arbeidskraft fra nabolandene. Det kom over 100 000 svenske arbeidere til østlandsområdet i løpet av 1800-tallet. Det kom også mange fra Finland, i Nord-Norge kalt kvener. De såkalte skogfinnene øst på Østlandet hadde innvandret allerede på 1600-tallet.

Fra tidlig på 1960-tallet og frem til innvandringsstoppen i 1975 kom det arbeidsinnvandrere fra Sørøst-Europa, Jugoslavia, Tyrkia og Pakistan.

Den tredje gruppen innvandrere, flyktningene og asylsøkerne, dominerer innvandringen i vår tid, men politiske og religiøse flyktninger har Norge mottatt i alle fall fra 1700-tallet. Jødene er kanskje mest kjent.

I annen halvdel av 1800-tallet var passtvangen fjernet og innvandringen var helt fri. Etter hvert ble innvandringen mer regulert. Passplikt ble innført i 1917. Det er særlig to grunner til restriksjonene:

For det første utviklet det seg en mer etnisk-kulturell nasjonsoppfatning. Før den første statsborgerskapsloven kom i 1888, ble alle som flyttet til Norge og bodde i landet noen få år, regnet som norske. Siden måtte innvandrere søke.

For det andre har fremveksten av den kostbare velferdsstaten gjort at myndighetene ønsker å vurdere strengt hvem som kan få oppholdstillatelse og dermed rettigheter til velferdsytelser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.