vinterkrigen

Både den finske utenriksledelsen og befolkningen så på Sovjetunionen som den eneste potensielle fienden i forkant av krigen. Tyskland var farlig på grunn av sin upålitelighet, men i motsetning til Sovjetunionen var Tysklands interesse for Finland utelukkende instrumentell. Finland, som de øvrige nordiske landene, erklærte seg nøytralt ved utbruddet av andre verdenskrig i september 1939.

Regjeringen hadde i lengre tid arbeidet for å øke troverdigheten til landets nordiske orientering, for å overbevise stormaktene både i øst og vest om at landet kunne forbli nøytralt i tilfelle en europeisk storkrig. Omverdenen vurderte imidlertid Finlands forsvarsevne til å være for svak til å opprettholde landets nøytralitet dersom en europeisk storkrig brøt ut. Særlig Sovjetunionen gjorde ingen forsøk på å skjule sin skepsis. Det kom flere uttalelser fra sovjetisk hold om at Sovjetunionen kunne bli tvunget til å invadere Finland hvis Tyskland innledet en storkrig i Sentral-Europa, eller at Tyskland skulle utnytte finsk territorium for et angrep på Sovjetunionen, særlig gjaldt det muligheten for å angripe Leningrad-området via Finland.

Sveriges regjering hadde støttet Finlands forsøk på nærme seg den nordiske nøytralitetsblokken, men hadde unngått å inngå militære avtaler. Sveriges overordnede mål var å hindre at Finland inngikk samarbeid med Tyskland og slik berolige Sovjetunionen. Anschluss førte til at Sverige reviderte politikken og åpnet for å remilitarisere Ålandsøyene. Disse var siden 1856 anerkjent som nøytralt og demilitarisert område, en status som hadde blitt stadfestet i Ålandskonvensjonen fra 1921. Den finske offiseren og politikeren Carl Gustaf Mannerheim hadde i 1930-årene ivret for at Finland skulle forsterke den nordiske orienteringen, deretter søke å oppheve Ålandskonvensjonen slik at de kunne befeste øyene sammen med Sverige. Det skulle gi grunnlag for en mer langsiktig samordning og forsvarsforbund mellom Finland og Sverige.

Forhandlingene mellom de to landene var imidlertid preget av at de hadde ulike sikkerhetspolitiske interesser, og forhandlingsresultatet skulle etter planen blant annet godkjennes av Ålandskonvensjonens signaturmakter og Sovjetunionen. Sistnevnte motsatte seg imidlertid remilitarisering av Ålandsøyene, ganske enkelt fordi Sovjetunionens leder Josef Stalin ikke stolte på at svensk medvirkning var tilstrekkelig for å hindre at øyene kunne bli brukt mot Sovjetunionen i tilfelle krig. Bak avslaget lå også at Sovjetunionen vurderte Finland sammen med Baltikum som sin strategiske interessesfære, noe sovjetiske myndigheter hadde framført flere ganger til Finlands regjering.

Finske myndigheter stolte imidlertid fullt og helt på at den nordiske orienteringen gav sikkerhet nok til at sovjetiske forslag om forpliktende avtaler kunne avvises. Sovjetunionen ønsket at Finland skulle forplikte seg til ikke å inngå allianse med Tyskland og sette seg til motverge ved en eventuell tysk landstigning. Finsk avvisning av dette var også en viktig årsak til at Sovjetunionen motsatte seg remilitarisering av Åland. Tyskland hadde støttet den seirende hvite siden i den finske borgerkrigen i 1918, og en stor del av det høyere finske offiserskorpset var protysk. Finland hadde dessuten innledet et samarbeid med den tyske marinen for å bygge opp en finsk flåte på 1920-tallet. Fra tysk side var samarbeidet ledd i en politikk for å omgå bestemmelser i Versaillefreden.

Vestmaktenes (Storbritannia og Frankrike) ettergivenhet overfor Tysklands ekspansjon i 1938, med innlemmelsen av Østerrike (Anschluss), Sudetområdet og deretter okkupasjon av Tsjekkoslovakia, økte Stalins mistanke om at vestmaktene hadde inngått en hemmelig pakt med Tyskland, som skulle garantere at den tyske aggresjonspolitikk skulle gå østover. Sovjetunionen konkretiserte derfor kravene sine overfor Finland våren 1939. Finland skulle forpakte bort til Sovjetunionen fire øyer i den østlige delen av Finskebukta slik at Leningrads sikkerhet kunne garanteres. Sovjetunionen skulle til gjengjeld innta en positiv holdning til å befeste Ålandsøyene og dessuten avstå to sokn i Karelen som Finland forgjeves hadde krevd ved fredsforhandlingene i Dorpat i 1920.

Mannerheim, som hadde uttalt frykt for en ny storkrig i Europa i lang tid, oppfordret politikerne til å avstå øyene for å minske spenningen mellom landene. Øyene hadde, ifølge Mannerheim, ingen strategisk betydning for Finland ettersom Sovjetunionen ville okkupere øyene øyeblikkelig i tilfelle krig. Av samme grunn kastet Mannerheim fram tanken om at Finland skulle gå med på å flytte grenselinjen nærmest Leningrad noen mil nordover. Den finske politiske ledelsen, støttet av opinionen, var imidlertid imot enhver landavståelse. Den satte sin lit at Finlands vestlige orientering skulle sikre landet mot et sovjetisk angrep, trass i at ikke noe land hadde erklært seg villig til å støtte Finland militært i tilfelle krig. Det var også en utbredt oppfatning at Sovjetunionens trusler var bløff.

Den overraskende tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten i august 1939 endret radikalt Finlands internasjonale stilling, og i begynnelsen av oktober ble regjeringen i Helsingfors stilt overfor økte krav fra Sovjetunionen. Sovjeterne forlangte blant annet en større grensejustering på Det karelske neset for å øke Leningrads sikkerhet, øyene i den indre delen av Finskebukta skulle nå avstås og det samme gjaldt den vestlige halvparten av Fiskerhalvøya (Rybatsjij Poluostrov) ved Nordishavet. Sovjetunionen skulle å få leie Hangöodden (Hangö udd/Hankoniemi) på Finlands sørvestlige spiss for 15 år til anlegg av en sovjetisk marinebase. Til gjengjeld skulle Finland få et større område av den sovjetiske delen av Karelen (Karjala). Sovjetunionen forlangte at den finske utenriksministeren eller en representant for ham så snart som mulig skulle komme til Moskva for å utveksle tanker om «konkrete politiske spørsmål».

I Helsingfors hersket det full enighet om at disse kravene ikke kunne aksepteres, og særlig avslo man kategorisk å leie ut Hangöodden. De mindre territoriale innrømmelser man var villig til å gjøre, var helt utilstrekkelige etter sovjetisk syn. En finsk delegasjon under den daværende finske sendemannen i Stockholm, Juho Paasikivi, reiste til Moskva 9. oktober, og forhandlingene ble ført den 12. oktober i nærvær av Stalin. Den finske forhandlingsdelegasjonen vendte tilbake til Helsingfors samme kveld. Paasikivi forsøkte forgjeves å overbevise regjeringen om alvoret i situasjonen og la som Mannerheim vekt på at en burde erkjenne Sovjetunionens legitime forsvarsinteresser.

Den finske utenriksministeren, Eljas Erkko, som var den dominerende kraften i utenriksledelsen, holdt imidlertid fast på at Stalin bløffet og at Sovjetunionen ville gå med på et kompromiss om en bare ikke gav etter fra finsk side. I oktober ble det holdt et møte mellom de fire nordiske landenes statsoverhoder og utenriksministere i Stockholm, hvor Finland fikk sterk politisk støtte. Sovjetunionen modifiserte også sine territoriale krav, men ikke nok til at den finske regjeringen fant å kunne godta dem, trass i at Mannerheim i så klare ordelag som mulig hadde meddelt Erkko at regjeringen ikke rådde over en hær som den førte utenrikspolitikken forutsatte.

Ytterligere to forhandlingsmøter i Moskva ble resultatløse, og forhandlingene ble avsluttet uten resultat den 9. november 1939. Den sovjetiske utenriksministeren, Vjatsjeslav Molotov, konstaterte at det nå var soldatenes tur til å si sitt ord. Mye taler uansett for at en væpnet konflikt var uunngåelig. Moskvas langsiktige mål var å gjenvinne kontrollen over Finland. Det hadde kommet fram i den hemmelige tilleggsprotokollen til ikke-angrepspakten mellom Sovjetunionen og Tyskland i 1939, der Finland var blitt plassert innenfor den sovjetiske interessesfæren. Da det ikke lyktes å oppnå denne kontrollen gjennom forhandlinger, gav Stalin ordre om å invadere Finland.

Stalin hadde allerede sommeren 1939 beordret Den røde hærs operative ledelse å utarbeide en detaljert plan for en invasjon av Finland. Sovjetunionen hadde begynt mobiliseringen i oktober for å myke opp den finske regjeringen, og den var i hovedsak fullført en uke etter at forhandlingene hadde strandet. Samtidig fikk den finske eksilkommunisten Otto Kuusinen i oppdrag å danne en marionettregjering som skulle løftes fram når krigen brøt ut. Den 29. november brøt Sovjetunionen de diplomatiske forbindelsene med Finland og sa samtidig opp ikke-angrepspakten fra 1932.

Det sovjetiske hovedangrepet kom på Det karelske neset og de finske troppene trakk seg i første omgang hastig tilbake. Det finske forsvaret, som var stilt under Mannerheims overkommando, klarte imidlertid etter hvert å stanse den sovjetiske angrepsbølgen ved sin hovedstilling på Det karelske neset, den såkalte «Mannerheimlinjen». Finnene greide også å demme opp for sovjetiske angrep lenger nord. Det var en uventet utvikling som skapte voldsom begeistring for Finland i Skandinavia og hele den vestlige verden.

Trass i den materielle overlegenheten led imidlertid Den røde hær av strukturelle svakheter. Det skyldtes ikke minst at offiserskorpset var blitt offer for store utrenskninger under Stalins terror på 1930-tallet. De nye offiserene var mangelfullt orientert og hadde derfor et urealistisk bilde av hvor hurtig Finland kunne okkuperes. Det sovjetiske befalet stolte for mye på at deres motoriserte tropper skulle knuse motstanden og innså ikke tilstrekkelig hvilke farer som var forbundet med en angrepskrig gjennom de finske skogene og ødemarkene. Det sovjetiske krigsmaskineriet var dessuten tregt og led ofte under manglende underhold. De sovjetiske troppene var heller ikke utstyrt for å mestre snø og kulde. Størstedelen av de sovjetiske soldatene hadde, i motsetning til finnene, verken ski eller hvitt kamuflasjetøy. De hurtige finske skipatruljene utnyttet terrengkunnskapen sin og rev opp dype sår i de sovjetiske flankene og forsyningene.

I løpet av januar 1940 foretok imidlertid den sovjetiske overkommandoen en ny omfattende oppladning, og 1. februar gikk den igjen til offensiv. Den sovjetiske militærledelsen hadde innsett at et gjennombrudd på Det karelske neset krevde betydelig større konsentrasjon av tropper enn de som var satt inn i det første angrepet. De sovjetiske styrkene hadde dessuten utviklet en bedre koordineringsevne gjennom krigen og var derfor betydelig bedre samspilte. Sovjetunionen kunne mønstre 30 divisjoner, 3000 feltkanoner og en uendelig mengde ammunisjon mot Finlands sju divisjoner og 330 artillerienheter. Det finske forsvaret på Det karelske neset ble derfor hurtig nedkjempet.

Den avgjørende sovjetiske inntrengningen i de finske linjene skjedde 12. februar ved Summa. Den finske forsvarslinjen var på dette tidspunktet så svekket og de finske avdelingene så redusert, at Mannerheim beordret retrett fra Mannerheimlinjen den 15. februar. Et forsøk på å etablere en ny finsk forsvarslinje noe lenger vest på Det karelske neset mislyktes, og 27. februar ble det gitt ordre om å retirere til den siste forsvarsstillingen. Den gikk fra Viborgs østre utkanter til Ladogasjøen. Denne fronten holdt til krigens slutt, ikke minst fordi det mer berglendte terrenget gjorde det lettere å forsvare.

Lederen av det sovjetiske angrepet, marskalk Semjon Timosjenko, beordret samtidig et sovjetisk angrep over den islagte Viborgbukta (Vyborgskij Zaliv), og det lyktes de sovjetiske styrkene å etablere et bruhode på fastlandet, 20 kilometer sørvest om Viborg. Dermed var Viborg og det finske forsvaret truet fra enda en side. Både den sovjetiske og den finske siden var samtidig bevisst at de kjempet mot tiden og vårløsningen.

Mannerheim og den finske generalstaben hadde allerede i begynnelsen av februar rådet den finske regjeringen til å innlede fredsforhandlinger så raskt som mulig. De sovjetiske minimumsbetingelsene for en fredsavtale, som den finske regjeringen mottok 23. februar, var imidlertid nå blitt betydelig hardere. Vestmaktene forsøkte samtidig å forhindre en finsk-sovjetisk fredsavtale fordi det ville umuliggjøre deres skandinaviske ekspedisjonsplaner, som var ledd i krigen med Tyskland. I det allierte krigsrådet ble det på fransk initiativ gjort forberedelser til militær intervensjon på finsk side. Det sovjetiske presset på frontene var imidlertid da blitt så sterkt at den finske regjering var tvunget til å be om fred for å unngå en militær katastrofe. Den finske ledelsen, inkludert Mannerheim, var skeptiske til realismen i tilbudet fra vestmaktene, men vurderte at det kunne brukes som et pressmiddel i forhandlingene med Sovjetunionen.

6. mars 1940 fikk den finske regjeringen invitasjon til fredsforhandlinger i Moskva og en delegasjon reiste allerede samme kveld. Sovjetunionen fortsatte imidlertid stridshandlingene for å opprettholde presset på Finland. Det finske målet om å myke opp de sovjetiske kravene viste seg nytteløst. Vestmaktenes plan falt dessuten i begynnelsen av mars 1940, da Norge og Sverige nektet gjennommarsj for et fransk-britisk ekspedisjonskorps av frykt for reaksjoner fra Tyskland.

Fredsavtalen mellom Sovjetunionen og Finland ble undertegnet i Kreml natten mellom 12. og 13. mars 1940, og kampene ble innstilt den påfølgende dagen.