Det sovjetiske hovedangrepet kom på Det karelske neset og de finske troppene trakk seg i første omgang hastig tilbake. Det finske forsvaret, som var stilt under Mannerheims overkommando, klarte imidlertid etter hvert å stanse den sovjetiske angrepsbølgen ved sin hovedstilling på Det karelske neset, den såkalte «Mannerheimlinjen». Finnene greide også å demme opp for sovjetiske angrep lenger nord. Det var en uventet utvikling som skapte voldsom begeistring for Finland i Skandinavia og hele den vestlige verden.
Trass i den materielle overlegenheten led imidlertid Den røde hær av strukturelle svakheter. Det skyldtes ikke minst at offiserskorpset var blitt offer for store utrenskninger under Stalins terror på 1930-tallet. De nye offiserene var mangelfullt orientert og hadde derfor et urealistisk bilde av hvor hurtig Finland kunne okkuperes. Det sovjetiske befalet stolte for mye på at deres motoriserte tropper skulle knuse motstanden og innså ikke tilstrekkelig hvilke farer som var forbundet med en angrepskrig gjennom de finske skogene og ødemarkene. Det sovjetiske krigsmaskineriet var dessuten tregt og led ofte under manglende underhold. De sovjetiske troppene var heller ikke utstyrt for å mestre snø og kulde. Størstedelen av de sovjetiske soldatene hadde, i motsetning til finnene, verken ski eller hvitt kamuflasjetøy. De hurtige finske skipatruljene utnyttet terrengkunnskapen sin og rev opp dype sår i de sovjetiske flankene og forsyningene.
I løpet av januar 1940 foretok imidlertid den sovjetiske overkommandoen en ny omfattende oppladning, og 1. februar gikk den igjen til offensiv. Den sovjetiske militærledelsen hadde innsett at et gjennombrudd på Det karelske neset krevde betydelig større konsentrasjon av tropper enn de som var satt inn i det første angrepet. De sovjetiske styrkene hadde dessuten utviklet en bedre koordineringsevne gjennom krigen og var derfor betydelig bedre samspilte. Sovjetunionen kunne mønstre 30 divisjoner, 3000 feltkanoner og en uendelig mengde ammunisjon mot Finlands sju divisjoner og 330 artillerienheter. Det finske forsvaret på Det karelske neset ble derfor hurtig nedkjempet.
Den avgjørende sovjetiske inntrengningen i de finske linjene skjedde 12. februar ved Summa. Den finske forsvarslinjen var på dette tidspunktet så svekket og de finske avdelingene så redusert, at Mannerheim beordret retrett fra Mannerheimlinjen den 15. februar. Et forsøk på å etablere en ny finsk forsvarslinje noe lenger vest på Det karelske neset mislyktes, og 27. februar ble det gitt ordre om å retirere til den siste forsvarsstillingen. Den gikk fra Viborgs østre utkanter til Ladogasjøen. Denne fronten holdt til krigens slutt, ikke minst fordi det mer berglendte terrenget gjorde det lettere å forsvare.
Lederen av det sovjetiske angrepet, marskalk Semjon Timosjenko, beordret samtidig et sovjetisk angrep over den islagte Viborgbukta (Vyborgskij Zaliv), og det lyktes de sovjetiske styrkene å etablere et bruhode på fastlandet, 20 kilometer sørvest om Viborg. Dermed var Viborg og det finske forsvaret truet fra enda en side. Både den sovjetiske og den finske siden var samtidig bevisst at de kjempet mot tiden og vårløsningen.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.