Finske soldater under vinterkrigen
.
Vinterkrigen

Lette bombekastere i bruk under vinterkrigen i 1939–1940

Av /NTB Scanpix ※.

Vinterkrigen var krigen mellom Finland og Sovjetunionen fra 30. november 1939 til 12. mars 1940. Krigen endte med sovjetisk seier.

Årsakene var den økte stormaktsrivaliseringen og spenningen i Europa, særlig mellom Sovjetunionen og Tyskland, og Sovjetunionens ønske om å styrke forsvaret av Leningrad. For Finland gjaldt det å opprettholde eksistensen som en selvstendig stat, bare drøyt tjue år etter at landet hadde oppnådd full selvstendighet. Finland ytte hard motstand mot det sovjetiske angrepet, men hadde ikke ressurser til å stå i mot i det lange løp. Landet måtte avstå store landområder, inkludert sin nest største by, Viborg, og gi andre innrømmelser ved freden.

Nederlaget førte til at Finland angrep Sovjetunionen sammen med Tyskland året etter, i det som finnene kaller Fortsettelseskrigen. Krigserfaringene la grunnlaget for overbevisningen i Finland om at landets geografiske posisjon bandt landet og dets skjebne til Russland. Stabilitet og troverdighet overfor Sovjetunionen ble det overordnede utgangspunktet for finsk utenrikspolitikk etter krigen.

Bakgrunn

Finske soldater
Finske soldater får seg mat under trening 1. oktober 1939 – mindre enn to måneder før krigen bryter ut
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Nordisk nøytralitet

Carl Gustaf Mannerheim

Under vinterkrigen mot Sovjetunionen i 1939–1940 hadde Carl Gustaf Mannerheim overkommandoen over de finske troppene, og bidrog avgjørende dels til finnenes fremgang i krigens første fase, dels til å hindre et sovjetisk gjennombrudd til fred ble oppnådd i mars 1940. Kolorert foto fra 1942.

Både den finske utenriksledelsen og befolkningen så på Sovjetunionen som den eneste potensielle fienden i forkant av krigen. Tyskland var farlig på grunn av sin upålitelighet, men i motsetning til Sovjetunionen var Tysklands interesse for Finland utelukkende instrumentell. Finland, som de øvrige nordiske landene, erklærte seg nøytralt ved utbruddet av andre verdenskrig i september 1939.

Regjeringen hadde i lengre tid arbeidet for å øke troverdigheten til landets nordiske orientering, for å overbevise stormaktene både i øst og vest om at landet kunne forbli nøytralt i tilfelle en europeisk storkrig. Omverdenen vurderte imidlertid Finlands forsvarsevne til å være for svak til å opprettholde landets nøytralitet dersom en europeisk storkrig brøt ut. Særlig Sovjetunionen gjorde ingen forsøk på å skjule sin skepsis. Det kom flere uttalelser fra sovjetisk hold om at Sovjetunionen kunne bli tvunget til å invadere Finland hvis Tyskland innledet en storkrig i Sentral-Europa, eller at Tyskland skulle utnytte finsk territorium for et angrep på Sovjetunionen, særlig gjaldt det muligheten for å angripe Leningrad-området via Finland.

Sveriges regjering hadde støttet Finlands forsøk på nærme seg den nordiske nøytralitetsblokken, men hadde unngått å inngå militære avtaler. Sveriges overordnede mål var å hindre at Finland inngikk samarbeid med Tyskland og slik berolige Sovjetunionen. Anschluss førte til at Sverige reviderte politikken og åpnet for å remilitarisere Ålandsøyene. Disse var siden 1856 anerkjent som nøytralt og demilitarisert område, en status som hadde blitt stadfestet i Ålandskonvensjonen fra 1921. Den finske offiseren og politikeren Carl Gustaf Mannerheim hadde i 1930-årene ivret for at Finland skulle forsterke den nordiske orienteringen, deretter søke å oppheve Ålandskonvensjonen slik at de kunne befeste øyene sammen med Sverige. Det skulle gi grunnlag for en mer langsiktig samordning og forsvarsforbund mellom Finland og Sverige.

Forhandlingene mellom de to landene var imidlertid preget av at de hadde ulike sikkerhetspolitiske interesser, og forhandlingsresultatet skulle etter planen blant annet godkjennes av Ålandskonvensjonens signaturmakter og Sovjetunionen. Sistnevnte motsatte seg imidlertid remilitarisering av Ålandsøyene, ganske enkelt fordi Sovjetunionens leder Josef Stalin ikke stolte på at svensk medvirkning var tilstrekkelig for å hindre at øyene kunne bli brukt mot Sovjetunionen i tilfelle krig. Bak avslaget lå også at Sovjetunionen vurderte Finland sammen med Baltikum som sin strategiske interessesfære, noe sovjetiske myndigheter hadde framført flere ganger til Finlands regjering.

Finske myndigheter stolte imidlertid fullt og helt på at den nordiske orienteringen gav sikkerhet nok til at sovjetiske forslag om forpliktende avtaler kunne avvises. Sovjetunionen ønsket at Finland skulle forplikte seg til ikke å inngå allianse med Tyskland og sette seg til motverge ved en eventuell tysk landstigning. Finsk avvisning av dette var også en viktig årsak til at Sovjetunionen motsatte seg remilitarisering av Åland. Tyskland hadde støttet den seirende hvite siden i den finske borgerkrigen i 1918, og en stor del av det høyere finske offiserskorpset var protysk. Finland hadde dessuten innledet et samarbeid med den tyske marinen for å bygge opp en finsk flåte på 1920-tallet. Fra tysk side var samarbeidet ledd i en politikk for å omgå bestemmelser i Versaillefreden.

Vestmaktene

Semjon Timosjenko
Semjon Timosjenko ledet de sovjetiske styrkene
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Vestmaktenes (Storbritannia og Frankrike) ettergivenhet overfor Tysklands ekspansjon i 1938, med innlemmelsen av Østerrike (Anschluss), Sudetområdet og deretter okkupasjon av Tsjekkoslovakia, økte Stalins mistanke om at vestmaktene hadde inngått en hemmelig pakt med Tyskland, som skulle garantere at den tyske aggresjonspolitikk skulle gå østover. Sovjetunionen konkretiserte derfor kravene sine overfor Finland våren 1939. Finland skulle forpakte bort til Sovjetunionen fire øyer i den østlige delen av Finskebukta slik at Leningrads sikkerhet kunne garanteres. Sovjetunionen skulle til gjengjeld innta en positiv holdning til å befeste Ålandsøyene og dessuten avstå to sokn i Karelen som Finland forgjeves hadde krevd ved fredsforhandlingene i Dorpat i 1920.

Mannerheim, som hadde uttalt frykt for en ny storkrig i Europa i lang tid, oppfordret politikerne til å avstå øyene for å minske spenningen mellom landene. Øyene hadde, ifølge Mannerheim, ingen strategisk betydning for Finland ettersom Sovjetunionen ville okkupere øyene øyeblikkelig i tilfelle krig. Av samme grunn kastet Mannerheim fram tanken om at Finland skulle gå med på å flytte grenselinjen nærmest Leningrad noen mil nordover. Den finske politiske ledelsen, støttet av opinionen, var imidlertid imot enhver landavståelse. Den satte sin lit at Finlands vestlige orientering skulle sikre landet mot et sovjetisk angrep, trass i at ikke noe land hadde erklært seg villig til å støtte Finland militært i tilfelle krig. Det var også en utbredt oppfatning at Sovjetunionens trusler var bløff.

Forhandlinger om grensejustering

Forhandlinger med Sovjetunionen
I oktober 1939 ble det holdt forhandlinger mellom Finland og Sovjetunionen. Den finske delegasjonen i Moskva: Fra venstre: Aarno Yrjö-Koskinen, Juho Kusti Paasikivi, Johan Nykopp og Aladár Paasonen.
Terijokipakten
2. desember 1939 ble den formelle avtalen mellom Sovjetunionen og den finske eksilkommunisten Otto Kuusinen og hans sovjetiske marionettregjering signert i grensebyen Terijoki. På bildet signerer den sovjetiske utenriksministeren Vjatsjeslav Molotov avtalen, mens Kuusinen står bak til høyre. De andre på bildet er (fra venstre) Andrej Zjdanov, Kliment Vorosjilov og Josef Stalin.
Av .

Den overraskende tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten i august 1939 endret radikalt Finlands internasjonale stilling, og i begynnelsen av oktober ble regjeringen i Helsingfors stilt overfor økte krav fra Sovjetunionen. Sovjeterne forlangte blant annet en større grensejustering på Det karelske neset for å øke Leningrads sikkerhet, øyene i den indre delen av Finskebukta skulle nå avstås og det samme gjaldt den vestlige halvparten av Fiskerhalvøya (Rybatsjij Poluostrov) ved Nordishavet. Sovjetunionen skulle å få leie Hangöodden (Hangö udd/Hankoniemi) på Finlands sørvestlige spiss for 15 år til anlegg av en sovjetisk marinebase. Til gjengjeld skulle Finland få et større område av den sovjetiske delen av Karelen (Karjala). Sovjetunionen forlangte at den finske utenriksministeren eller en representant for ham så snart som mulig skulle komme til Moskva for å utveksle tanker om «konkrete politiske spørsmål».

I Helsingfors hersket det full enighet om at disse kravene ikke kunne aksepteres, og særlig avslo man kategorisk å leie ut Hangöodden. De mindre territoriale innrømmelser man var villig til å gjøre, var helt utilstrekkelige etter sovjetisk syn. En finsk delegasjon under den daværende finske sendemannen i Stockholm, Juho Paasikivi, reiste til Moskva 9. oktober, og forhandlingene ble ført den 12. oktober i nærvær av Stalin. Den finske forhandlingsdelegasjonen vendte tilbake til Helsingfors samme kveld. Paasikivi forsøkte forgjeves å overbevise regjeringen om alvoret i situasjonen og la som Mannerheim vekt på at en burde erkjenne Sovjetunionens legitime forsvarsinteresser.

Den finske utenriksministeren, Eljas Erkko, som var den dominerende kraften i utenriksledelsen, holdt imidlertid fast på at Stalin bløffet og at Sovjetunionen ville gå med på et kompromiss om en bare ikke gav etter fra finsk side. I oktober ble det holdt et møte mellom de fire nordiske landenes statsoverhoder og utenriksministere i Stockholm, hvor Finland fikk sterk politisk støtte. Sovjetunionen modifiserte også sine territoriale krav, men ikke nok til at den finske regjeringen fant å kunne godta dem, trass i at Mannerheim i så klare ordelag som mulig hadde meddelt Erkko at regjeringen ikke rådde over en hær som den førte utenrikspolitikken forutsatte.

Ytterligere to forhandlingsmøter i Moskva ble resultatløse, og forhandlingene ble avsluttet uten resultat den 9. november 1939. Den sovjetiske utenriksministeren, Vjatsjeslav Molotov, konstaterte at det nå var soldatenes tur til å si sitt ord. Mye taler uansett for at en væpnet konflikt var uunngåelig. Moskvas langsiktige mål var å gjenvinne kontrollen over Finland. Det hadde kommet fram i den hemmelige tilleggsprotokollen til ikke-angrepspakten mellom Sovjetunionen og Tyskland i 1939, der Finland var blitt plassert innenfor den sovjetiske interessesfæren. Da det ikke lyktes å oppnå denne kontrollen gjennom forhandlinger, gav Stalin ordre om å invadere Finland.

Stalin hadde allerede sommeren 1939 beordret Den røde hærs operative ledelse å utarbeide en detaljert plan for en invasjon av Finland. Sovjetunionen hadde begynt mobiliseringen i oktober for å myke opp den finske regjeringen, og den var i hovedsak fullført en uke etter at forhandlingene hadde strandet. Samtidig fikk den finske eksilkommunisten Otto Kuusinen i oppdrag å danne en marionettregjering som skulle løftes fram når krigen brøt ut. Den 29. november brøt Sovjetunionen de diplomatiske forbindelsene med Finland og sa samtidig opp ikke-angrepspakten fra 1932.

Krigshandlingene

Finske soldater
Finske soldater under kampene utenfor Vyborg. Den finske byen måtte avstås til Sovjetunionen.
Av /NTB Scanpix.
Norske frivillige
Omkring 700 norske frivillige deltok i vinterkrigen på Finlands side. Bildet viser tre norske frivillige soldater et sted i Nord-Finland, januar 1940.

30. november 1939 gikk sovjetiske militære styrker til en omfattende offensiv mot Finland. 1. desember anerkjente Stalin Kuusinens marionetteregjering som Finlands eneste lovlige regjering. Den sluttet 2. desember en formell avtale med Sovjetunionen hvor alle de krav som var stilt til Finland i oktober, ble oppfylt. De sovjetiske operasjonene ble åpnet med overlegne styrker på begge sider av Ladoga, ved Salla i Midt-Finland og i Petsjenga-området i nord. Den finske hæren var sterkt underlegen sin sovjetiske motpart både når det gjaldt antall soldater og utstyr.

Det ble utnevnt en nasjonal samlingsregjering i Finland. Ved siden av å skaffe forsyninger til krigføringen var det dens hovedoppgave å søke internasjonal støtte for Finlands sak. Dette lyktes i betydelig utstrekning. Folkeforbundet ekskluderte Sovjetunionen etter å ha stemplet landet som angriper, og oppfordret alle medlemsland til å gi Finland materiell hjelp. I de skandinaviske landene ble store humanitære hjelpeaksjoner satt i gang. Dessuten deltok nesten 8300 svensker og 700 nordmenn som frivillige på finsk side.

Angrepet på Det karelske neset

Det karelske neset
Det karelske neset var hovedmålet for det sovjetiske angrepet på Finland, og mesteparten av området ble erobret. Kart over det karelske neset med nåværende grense mellom Finland og Russland markert i nord, og pre-vinterkrig-grensen markert i sør.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Slaget ved Suomussalmi
I slaget ved Suomussalmi i desember 1939-januar 1940 vant finnene en knusende seier over sovjetene, til tross for at finnene var i mindretall. Bildet viser falne sovjetiske soldater og ødelagt utstyr etter kamphandlingene.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Det sovjetiske hovedangrepet kom på Det karelske neset og de finske troppene trakk seg i første omgang hastig tilbake. Det finske forsvaret, som var stilt under Mannerheims overkommando, klarte imidlertid etter hvert å stanse den sovjetiske angrepsbølgen ved sin hovedstilling på Det karelske neset, den såkalte «Mannerheimlinjen». Finnene greide også å demme opp for sovjetiske angrep lenger nord. Det var en uventet utvikling som skapte voldsom begeistring for Finland i Skandinavia og hele den vestlige verden.

Trass i den materielle overlegenheten led imidlertid Den røde hær av strukturelle svakheter. Det skyldtes ikke minst at offiserskorpset var blitt offer for store utrenskninger under Stalins terror på 1930-tallet. De nye offiserene var mangelfullt orientert og hadde derfor et urealistisk bilde av hvor hurtig Finland kunne okkuperes. Det sovjetiske befalet stolte for mye på at deres motoriserte tropper skulle knuse motstanden og innså ikke tilstrekkelig hvilke farer som var forbundet med en angrepskrig gjennom de finske skogene og ødemarkene. Det sovjetiske krigsmaskineriet var dessuten tregt og led ofte under manglende underhold. De sovjetiske troppene var heller ikke utstyrt for å mestre snø og kulde. Størstedelen av de sovjetiske soldatene hadde, i motsetning til finnene, verken ski eller hvitt kamuflasjetøy. De hurtige finske skipatruljene utnyttet terrengkunnskapen sin og rev opp dype sår i de sovjetiske flankene og forsyningene.

I løpet av januar 1940 foretok imidlertid den sovjetiske overkommandoen en ny omfattende oppladning, og 1. februar gikk den igjen til offensiv. Den sovjetiske militærledelsen hadde innsett at et gjennombrudd på Det karelske neset krevde betydelig større konsentrasjon av tropper enn de som var satt inn i det første angrepet. De sovjetiske styrkene hadde dessuten utviklet en bedre koordineringsevne gjennom krigen og var derfor betydelig bedre samspilte. Sovjetunionen kunne mønstre 30 divisjoner, 3000 feltkanoner og en uendelig mengde ammunisjon mot Finlands sju divisjoner og 330 artillerienheter. Det finske forsvaret på Det karelske neset ble derfor hurtig nedkjempet.

Den avgjørende sovjetiske inntrengningen i de finske linjene skjedde 12. februar ved Summa. Den finske forsvarslinjen var på dette tidspunktet så svekket og de finske avdelingene så redusert, at Mannerheim beordret retrett fra Mannerheimlinjen den 15. februar. Et forsøk på å etablere en ny finsk forsvarslinje noe lenger vest på Det karelske neset mislyktes, og 27. februar ble det gitt ordre om å retirere til den siste forsvarsstillingen. Den gikk fra Viborgs østre utkanter til Ladogasjøen. Denne fronten holdt til krigens slutt, ikke minst fordi det mer berglendte terrenget gjorde det lettere å forsvare.

Lederen av det sovjetiske angrepet, marskalk Semjon Timosjenko, beordret samtidig et sovjetisk angrep over den islagte Viborgbukta (Vyborgskij Zaliv), og det lyktes de sovjetiske styrkene å etablere et bruhode på fastlandet, 20 kilometer sørvest om Viborg. Dermed var Viborg og det finske forsvaret truet fra enda en side. Både den sovjetiske og den finske siden var samtidig bevisst at de kjempet mot tiden og vårløsningen.

Krigen avsluttes

Sovjetisk krigsfange
Sovjetisk soldat i finsk fangenskap i Rovaniemi, 6. januar 1940.
Av /Military Museum of Finland.
Lisens: CC BY SA 4.0

Til tross for at Sovjetunionen vant krigen, tapte de langt flere soldater enn Finland. Stivfrosne sovjetiske lik i en geværstilling.

/Store norske leksikon.

Mannerheim og den finske generalstaben hadde allerede i begynnelsen av februar rådet den finske regjeringen til å innlede fredsforhandlinger så raskt som mulig. De sovjetiske minimumsbetingelsene for en fredsavtale, som den finske regjeringen mottok 23. februar, var imidlertid nå blitt betydelig hardere. Vestmaktene forsøkte samtidig å forhindre en finsk-sovjetisk fredsavtale fordi det ville umuliggjøre deres skandinaviske ekspedisjonsplaner, som var ledd i krigen med Tyskland. I det allierte krigsrådet ble det på fransk initiativ gjort forberedelser til militær intervensjon på finsk side. Det sovjetiske presset på frontene var imidlertid da blitt så sterkt at den finske regjering var tvunget til å be om fred for å unngå en militær katastrofe. Den finske ledelsen, inkludert Mannerheim, var skeptiske til realismen i tilbudet fra vestmaktene, men vurderte at det kunne brukes som et pressmiddel i forhandlingene med Sovjetunionen.

6. mars 1940 fikk den finske regjeringen invitasjon til fredsforhandlinger i Moskva og en delegasjon reiste allerede samme kveld. Sovjetunionen fortsatte imidlertid stridshandlingene for å opprettholde presset på Finland. Det finske målet om å myke opp de sovjetiske kravene viste seg nytteløst. Vestmaktenes plan falt dessuten i begynnelsen av mars 1940, da Norge og Sverige nektet gjennommarsj for et fransk-britisk ekspedisjonskorps av frykt for reaksjoner fra Tyskland.

Fredsavtalen mellom Sovjetunionen og Finland ble undertegnet i Kreml natten mellom 12. og 13. mars 1940, og kampene ble innstilt den påfølgende dagen.

Resultat og etterspill

Karelske flyktninger
Etter vinterkrigen ble store deler av det finske Karelen innlemmet i Sovjetunionen, og mange finske karelere flyktet til Vest-Finland.
Finske flyktninger

Flyktninger på vei vestover fra de store områdene som måtte avstås til Sovjetunionen i 1940.

Finske flyktninger
Av /Store norske leksikon.

Fredsavtalens territoriale bestemmelser gikk videre enn de sovjetiske kravene fra oktober 1939. På Det karelske neset ble grensen trukket vest for Viborg, og store områder nord for Ladoga og i Salla-området måtte avstås. I tillegg kom den vestlige delen av Fiskerhalvøya og øyene i Finskebukta foruten utleien på 30 år av Hangöodden til sovjetisk marinebase. Dette innebar tapet av et område på vel 35 000 kvadratkilometer av Finlands økonomisk viktigste strøk, med mer enn 10 prosent av republikkens dyrkede jord og industri, og med den tradisjonsrike byen Viborg, den gang Finlands nest største. Utflyttingen av de omkring 450 000 innbyggerne i området skapte enorme rehabiliteringsproblemer.

Finland hadde nærmere 24 300 falne og forsvunne soldater, mens de sivile tapene var 956 personer. De sovjetiske tapstallene er usikre, men var trolig over 131 000 falne. Det tilsier at Sovjetunionen hadde nær sju ganger flere falne enn Finland.

Vinterkrigen var en bitter opplevelse for Finland, men styrket landets nasjonale selvfølelse mer enn noen annen hendelse i Finlands historie. Den bidro også til en sterkere nasjonal samhørighet i befolkningen. Krigen og nederlaget gjorde det samtidig klart at ingen vestmakt ville risikere sin sikkerhet gjennom militær bistand om det gjaldt utelukkende Finlands selvstendighet og nasjonale eksistens. Budskapet var kapslet inn i Mannerheims dagsorden av 13. mars 1940 der han ba Finlands folk være stolt over sin flere sekler lange misjon «att skydda den västerländska civilisationen», men «vi vet också att vi till sista penning betalat den skuld, i vilken vi stått till västerlandet».

Nederlaget i vinterkrigen sådde et finsk ønske om revansje og forsterket dermed Finlands tilnærming til Tyskland. Da Tyskland angrep Sovjetunionen 22. juni 1941, gikk derfor Finland med i angrepet fire dager senere. Fra finsk side ble krigen beskrevet som en revansjekrig, framprovosert av Sovjetunionen, og forholdet til Tyskland ble karakterisert som et våpenbrorskap. Finland inngikk formelt verken en militær eller politisk pakt med Tyskland, og den finske regjeringen hevdet at de førte en separat krig med Sovjetunionen. Realiteten var imidlertid at de finske styrkene deltok i den tyske Operasjon Barbarossa og bandt betydelige sovjetiske styrker. De allierte aksepterte da heller ikke den finske tesen om en separat finsk-sovjetisk krig.

Det er et spørsmål om den steile finske holdningen høsten 1939 egentlig var en ulykke for landet. På kort sikt var staheten åpenbart ødeleggende, men i lengden ble den en sentral forutsetning for at Finland ikke skulle bli oppslukt av Sovjetunionen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Henrik Meinander: Finlands historia 4, Helsingfors 1999
  • Henrik Meinander: Finlands historia, Stockholm 2020

Kommentarer (2)

skrev Jon Håvard Loge

Er det vikelig så enkelt at bakgrunnen var stormaktspolitikk og SSSR sitt ønske om å sikre adgang til havet fra Leningrad? Det passer vel ikke med M-R-avtalen og SSSR sin ekspansjon under dekke av den. Belegg for påstanden? Resten av WW2 viste vel at SSSR hadde offensive planer.

svarte Erik Opsahl

Hei! Takk for kommentaren! Nå vil jeg ikke karakterisere stormaktspolitikk og strategiske hensyn som "enkel" bakgrunn, og belegget for framstillingen er historisk forskning. Derimot har du rett i at koplingen til M-R-avtalen burde ha kommet bedre fram, og når har jeg lagt inn noen nye setninger om det.
Vennlig hilsen
Erik Opsahl

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg