Francisco Franco

Franco ble født den 4. desember 1892 og vokste opp i en militærfamilie i kystbyen Ferrol. Flere i hans familie var offiserer i det spanske sjøforsvaret, deriblant hans far som hadde tittelen viseadmiral. Franco fulgte i fotsporene til familien, og forsøkte å gå inn i sjøforsvaret. Som følge av Spanias tap i den spansk-amerikanske krigen, og tap av spanske kolonier, så hadde ikke sjøforsvaret lenger behov for offiserer. Dette gjorde at Franco tok militærutdanning i Toledo, før han så gikk inn i infanteriet.

Franco begynte sin militærkarriere i Rif-krigen (Marokkokrigen), og ble fort forfremmet i gradene til fenrik. Grunnleggeren av den spanske fremmedlegionen, José Millán Astray, utpekte Franco til sin nestkommanderende, og kort etter til øverstkommanderende for spesialstyrken. Fremmedlegionen var plassert i Nord-Afrika, og fikk raskt rykte på seg for å være både fryktløs og brutal.

I 1926 ble Franco forfremmet til general, 34 år gammel. Utnevnelsen gjorde ham til Spanias yngste general og Europas yngste general etter Napoleon. Et år senere ble han sjef for Spanias hovedkvarter for militærutdanning i Zaragoza, en rolle som han senere ble fjernet fra i 1931.

Fransisco Francos politiske engasjement var preget av katolisisme, nasjonalisme og frykten for kommunisme. Han ble oppfostret som sterkt troende katolikk av sin mor, og dette brakte Franco med seg da han senere ble diktator, hvor han veldig lenge var sterkt opptatt av et sterkt, selvforsynt og katolsk Spania. Franco trodde på en jødisk-frimurer-kommunistisk konspirasjon, støttet av flere deler på venstresiden, og at disse ville ødelegge det kristne Europa, med Spania som fremste mål.

I 1920-årene hadde han et ambivalent forhold til Miguel Primo de Riveras diktatur (1923–1930) på grunn den den spanske armeens strategiske tilbaketrekning fra indre Marokko til kyststrøk. Dette gjorde at Franco i 1924 uttalte at han ville nekte å følge ordre om tilbaketrekning og foreslo et kuppforsøk til en med-offiser. Allikevel valgte Franco til slutt å følge ordre, noe ga ham en forfremmelse.

En vanstyrt økonomi preget av svært stor inflasjon gjorde at diktator Primo de Rivera mistet både militærets og kong Alfons 13.s tillit, noe som tvang ham til å gå av den 28. januar 1930. General Dámaso Berenguer ble valgt som Primo de Riveras arvtager, men han mislyktes i å gjenopprette konstitusjonell tillit og stabilitet. Kong Alfonso 13.s avgjørelse om å stå på diktaturets side gjorde at mistet all tillit hos folket og militæret, og dette tvang han i eksil i april 1931. Like etter ble det avholdt valg, og dette innledet epoken kjent som den andre republikken (1931–1936). Det var en etappe preget av sosial- og politisk ustabilitet, voldelige konfrontasjoner mellom grupper på både venstre- og høyresiden, og hyppige regjeringsskifter. En regjering bestående av republikanere og venstreorienterte politikere kom til makten i 1931, og regjerte i en toårsperiode frem til 1933.

Ved valget i 1933 vant den høyrekonservative Nasjonalfronten. Da denne regjeringen vedtok innstramminger og reverseringer av den republikanske-venstre regjeringens politiske reformer i 1934, oppsto det kraftige uroligheter blant gruvearbeiderne i Asturias og omfattende streiker i Barcelona og i Baskerland, kjent som «revolusjonen i 1934». Disse var både organisert av det spanske sosialistpartiet PSOE og fagforeningen UGT, og støttet av andre mindre fagforeninger og anarko-syndikalister. Franco fikk ordre om å stoppe opprøret, noe han gjorde ved å hente inn fremmedlegionens tropper. Det endte med at 1500–2000 mennesker ble drept, og et sted mellom 15 000 og 30 000 ble fengslet.

Etter denne episoden var høyresiden svært kritiske til venstresiden, som stod bak drapet på 34 prester, mens venstresiden fiendtlig innstilt til Franco og andre deler av militæret med tydelige bindinger til den konservative og katolske høyresiden. Ved nyvalget i 1936 vant en koalisjon kalt Folkefronten (bestående av venstresiden og republikanere) under ledelse av Manuel Azaña (34,3 prosent), mens nasjonalistene og sentrumspartiene tapte med henholdsvis 33,2 og 5,4 prosent. Franco forholdt seg lojal til den valgte regjeringen, før han så ble stilt ovenfor valget med enten å delta på deres eller opprørernes side.

I etterkant av seieren i borgerkrigen tok Franco tittelen caudillo, og denne kan sammenlignes med Hitlers betegnelse Der Führer og Mussolinis Il duce. Franco styrte nå Spania som diktator. Stabilitet, disiplin, patriotisme, katolisisme og anti-kommunisme var viktige komponenter i hans autoritære regime.

Franco giftet seg med Carmen Polo (1900–1988) i 1923, og de fikk datteren Carmen (1926–2017). Familien flyttet flere ganger gjennom Francos militærkarriere, men etablerte seg til slutt i Pardo-palasset i Madrid i 1940, der de bodde i 35 år, inntil Francos død. På slutten av livet ble han rammet av Parkinsons sykdom. Familien ferierte i Pazo de Meiras i La Coruña (Galicia). Datteren Carmen giftet seg i 1951 med Cristóbal Martínez-Bordiú og fikk syv barn. Francos barnebarn, Maria del Carmen, giftet seg i 1972 med et av barnebarna til kong Alfonso XIII. Franco ble gravlagt i Valle de los Caídos (De falnes dal), nordvest for Madrid.

Fransisco Franco og diktaturet er et svært polariserende tema, og preget av svært ulike synspunkter. Av sine tilhengere på den politiske ytre høyresiden blir han hedret for å ha vunnet borgerkrigen, og dermed forene et svært splittet land som beveget seg mot kommunismen. Mens av hans motstandere på sentrum-venstresiden blir Franco ansett som en leder av et militært kupp mot et demokratisk valgt regime. Han blir også ansett som en krigs- og menneskerettighetsforbryter som stod bak massakre, henrettelser og masseforfølge i løpet av borgerkrigen og i diktaturet.

Motstanderne påpeker av Franco-diktaturet kvelte demokratiets fremgang, fratok befolkningen ytringsfriheten, at hans tradisjonelle kvinnesyn bremset kvinnefrigjøringen, hindret økonomisk utvikling og tvang et stort antall intellektuelle til å migrere, hvor mange dro til Frankrike, USA og Mexico etter borgerkrigen.

Spanias amnesti-lov fra 1977 og «Glemselspakten» (el pacto del olvido) gjorde at man unnlot å ta et oppgjør med både borgerkrigen og diktaturet, fordi man ville se fremover og konsolidere demokratiet. Man brente en rekke sentrale dokumenter, og lovfestet at man ikke skulle etterforske krigsforbrytelsene fra borgerkrigen eller diktaturet. Disse avgjørelsene, i en periode kalt «den spanske transisjonen», gjorde at demokratiet ble trygget, bare truet av et mislykket militærkupp i 1981. Denne «modellen» utført av spanske styresmakter er blitt hyllet, og har delvis blitt eksportert til og vært utgangspunktet for flere latinamerikanske land som har gått fra diktatur til demokrati (eksempelvis Chile og Argentina).

Etter millenniumskiftet har den spanske venstresiden med det spanske arbeiderpartiet (PSOE) ledet an i et oppgjør med borgerkrigen og diktaturet. Dette har bidratt en polariserende debatt med det konservative Folkepartiet (PP) som fremste motstander av dette oppgjøret.

I 2008 åpnet dommer Baltasar Garzón etterforskning for å granske hva som skjedde med personene som forsvant under borgerkrigen og de første årene under Franco-regimet. Spansk høyesterett underkjente Garzóns rettigheter til å ta opp igjen etterforskningen, og opprettholdt amnestiloven fra 1977. Han ble til slutt fratatt jobben som statsadvokat, og mistet permanent retten til å etterforske forbrytelsene. I 2012 anmodet FNs spesialetterforsker Pablo de Greif Spania om å endre amnestiloven, slik at landet kunne ta et oppgjør med fortiden fra borgerkrigen og diktaturet.

I 2007 ble en viktig minnelov godkjent av lovforsamlingen i Spania (La Ley de Memoria Histórica 52/2007). Denne lovfestet at alle som hadde blitt forfulgt under borgerkrigen og Franco-tiden skulle få moralsk oppreisning. Etter at loven ble implementert, ble de fleste statuene av Franco fjernet fra det offentlige rom og mange gatenavn ble endret i hele Spania.

Folkepartiet fjernet all finansiering til minneloven fra 2007, og dette gjorde at oppgjøret lå i dvale frem til 2017–2018, da en rekke debatter resulterte i at Franco ble fjernet fra sitt mausoleum «De falnes dal» i 2019, til en privat familiegrav. Koalisjonsregjeringen bestående av PSOE og Podemos momentum vedtok i 2022 en fornyelse av den «historiske minneloven» fra 2007, kalt «den demokratiske minneloven».

• fascisme
• Den spanske borgerkrigen
• Spanias historie

• Cuesta, Josefina (2007): Memorias históricas de España (siglo XX). Fundación Francisco Largo Caballero
• Graham Helen (2005): The Spanish Civil War: A Very Short Introduction. Oxford University Press
• Payne, Stanley G. (2008): Franco and Hitler. New Haven: Yale University Press. Les utdrag og omtale av boken på google.books
• Preston, Paul (2011): The Franco regime. University of Wisconsin Press. Finn utdrag av boken på google.books
• Preston, Paul (2012): The Spanish Holocaust: Inquisition and Extermination in Twentieth-Century Spain. Harper Press
• Palacios, Jesús og Payne, Stanley G. (2008): Franco, mi padre. Francos datter, Carmen Franco forteller om sin far. Finn utdrag av boken på google books.
• Juliá Diaz, Santos red. (2006) Memoria de la guerra y del franquismo. Taurus Historia