Portugals samtidshistorie

I den demokratiske forfatningen av 1976 fikk det militære revolusjonsrådet funksjonen som presidentens rådgivere og garantister for den nye orden som var etablert. Flere ganger satte rådet seg imot reformer som brøt med de sosialistiske ideene som spilte en sentral rolle for De væpnede styrkers bevegelse i 1974 og som ble nedfelt i forfatningen, blant annet var reprivatisering av bankene et langvarig konflikttema.

I 1974 begynte en lenge etterlengtet jordreform, med opprettelse av kollektivbruk for jordløse landarbeidere. I tillegg til en omfattende statlig ekspropriering ble store områder overtatt illegalt, og måtte senere leveres tilbake.

Frem til 1979 hadde sosialistpartiet den største gruppen i parlamentet. Ved valget det året skjedde en høyredreining. Forholdet mellom regjeringen og presidenten/revolusjonsrådet ble spent etter at høyrepartiene kom til makten. Regjeringens fremstøt for å privatisere økonomien etter revolusjonstidens nasjonaliseringstiltak møtte betydelig motstand på venstresiden. I 1976 ble hærens stabssjef, general António Ramalho Eanes, valgt til president med støtte fra sosialistene, sentrumsdemokratene og folkedemokratene. Han satt til 1986, da sosialistlederen Mário Soares tok over, den første sivile president i landet på seksti år.

I 1982 ble de militæres forfatningsmessige politiske innflytelse svekket. Parlamentet vedtok da mot kommunistenes stemmer å oppløse revolusjonsrådet og opprette tre nye organer: en forfatningsdomstol, et sivilt statsråd med rådgivende funksjoner, og et forsvarsråd. Sosialistene var splittet i synet på denne forfatningsreformen, men stemte likevel for, på betingelse av at de gamle formuleringene om nasjonalisering av jordeiendom ble beholdt.

Etter valget i 1987 ble den første flertallsregjeringen i Portugal etter revolusjonen i 1974 dannet av Aníbal Cavaco Silva fra det sosialdemokratiske partiet (PSD), som til tross for navnet er et høyreparti. Den nye regjeringen satte i verk en omfattende privatisering av statlige foretak innen energiforsyning, bankvesen, tungindustri, telekommunikasjon og transport. Marxistiske elementer fra grunnloven ble fjernet, da disse tidligere hadde hindret at private foretak kunne overta statlige eierandeler.

I 1990-årene ble Portugal rystet av flere avlyttings- og korrupsjonsskandaler. I flere av disse sakene var politikere fra PSD involvert, og dette svekket velgernes tillit til partiet og til politikere generelt. Ved parlamentsvalget i 1995 ble Sosialistpartiet (PS) det største partiet og dannet en mindretallsregjering under ledelse av António Guterres.

Ved valget i 1999 fikk den populære António Guterres økt oppslutning, men partiet fikk ikke rent flertall. Sosialistpartiet fikk også presidentembetet i 1986. Mário Soares satt til 1996, da PS' kandidat Jorge Sampaio vant presidentvalget med 53,8 prosent oppslutning, mot tidligere statsminister Aníbal Cavaco Silva. I denne perioden foregikk det også en maktforskyvning, der den tidligere sterke presidentmakten ble svekket til fordel for den parlamentarisk ansvarlige statsministeren, en utvikling som fortsatte etter hundreårsskiftet.

Sampaio ble gjenvalgt i 2001 med en oppslutning på 56 prosent. I desember samme år gikk Guterres' regjering av, etter sosialistpartiets kraftige og uventede tilbakegang ved høstens lokalvalg. Denne trenden holdt seg ved valget som ble fremskyndet til våren 2002, da det ble dannet en sentrum/høyre-regjering ledet av det konservative partiet PSDs Jose Manuel Durão Barroso, som to år senere ble kalt til Brussel som president for EU-kommisjonen. Etterfølgeren, Pedro Santana Lopes, tapte valget i 2005. Sosialistene fikk nå for første gang rent flertall i nasjonalforsamlingen, med Jóse Sócrates som statsminister.

I 2006 ble Aníbal Cavaco Silva den første presidenten fra sentrum/høyresiden i portugisisk politikk siden «nellikrevolusjonen» i 1974.

Større svingninger i oppslutningen om de to ledende partiene, hyppige politiske kriser og synkende valgdeltakelse gjenspeilte en økende mistro til politikerne. Dette ble sett i sammenheng med et klimaskifte i portugisisk økonomi i tiden etter hundreårsskiftet. På viktige indikatorer som økonomisk vekst og budsjettbalanse, arbeidsledighet og inntektsforskjeller, og utviklingen innen utdanning og helsevesen, falt landet på få år fra en topp- og langt ned mot en bunnplassering i EU-sammenheng.

Med sin høye andel av tradisjonell, arbeidskraftintensiv industri ble Portugal særlig sterkt rammet av importen fra Kina og andre lavkostland, mens de EU-tilskuddene man hadde nytt godt av, nå ble dreid mot de nye medlemslandene. Naturkatastrofer, knyttet til en langvarig tørkeperiode, forsterket problemene – som ikke har latt seg oppveie av en blomstrende turistnæring.

• Les mer om økonomi og næringsliv i Portugal.

Portugals utenrikspolitikk har vært preget av landets fortid som kolonimakt. Portugal var før regimeskiftet i 1974 en av de siste kolonimaktene og førte krig i sine kolonier i Afrika. Revolusjonen i 1974 førte til at koloniene ble selvstendige. Portugal ble medlem av EF i 1986 og har siden blitt integrert i det vesteuropeiske samarbeidet også på det utenrikspolitiske plan.

Indonesias okkupasjon av det tidligere portugisiske territoriet Øst-Timor fra 1975 til 1999 skapte lenge et spent forhold mellom de to landene. Portugal spilte en viktig rolle i det internasjonale arbeidet som førte til selvstendighet for Øst-Timor. Også i fredsprosessene i Angola og Mosambik har Portugal vært en aktiv partner. I 1996 dannet Portugal sammen med de tidligere koloniene (Angola, Brasil, Guinea-Bissau, Kapp Verde, Mosambik og São Tomé og Príncipe) en internasjonal organisasjon av portugisisktalende land for å fremme økonomisk og politisk samarbeid.

Det har vært gnisninger også i forholdet til Spania, men mye ble ryddet av veien i 1996 ved en bilateral samarbeidsavtale som blant annet omfatter narkotikahandel, organisert kriminalitet og illegal innvandring. Den formelle overføringen av Macau til Kina i 1999 innebar slutten på 442 års portugisisk styre – og samtidig ble det satt endelig punktum for Portugal som kolonimakt.

Under sterke protester fra den katolske kirken, som 90 prosent av befolkningen tilhører – og mot høyrepartienes stemmer – innførte Portugal selvbestemt abort inntil 10. svangerskapsuke i 2007. Tidligere hadde bare voldtekt og alvorlig fare for morens liv gitt mulighet for lovlig abort.

Et annet stridstema fant sin løsning året etter, da portugisiske språkregler ble brakt mer i overensstemmelse med Brasils; motstanderne advarte mot økende brasiliansk innflytelse.

Portugal kunne avrunde sitt EU-formannskap høsten 2007 med toppmøtet som gav navn til Lisboa-traktaten, den reviderte utgaven av den havarerte «grunnlovstraktaten». Nasjonalforsamlingen gav sin tilslutning til traktaten med overveldende flertall.

Valget til ny nasjonalforsamling i september 2015 ga ingen partier flertall. Sosialistpartiet under António Costa lyktes i å danne en mindretallsregjering med støtte fra Venstreblokken (BE), Kommunistpartiet (PCP) og miljøpartiet populært kalt «de grønne» (PEV).

• Portugals historie
• Portugals politiske system
• Presidenter i Portugal
• Statsministre i Portugal