De første innbyggere i Mosambik var sannsynligvis sanfolk, men dagens befolkning er i hovedsak etterkommere fra innvandrende bantufolk. De innvandret dels nordfra langs kysten, dels vestfra.

Som følge av bantu-innvandringen utviklet det seg fra tredje århundre en jernalderkultur, med bedre redskaper, åkerbruk og fast bosetting i landsbyer. Dette la grunnlaget for sosiale enheter med høvdinger og senere politiske strukturer med statsdannelser. Omkring 800–900 ble kysten trukket inn i den arabisk-dominerte handelen over Det indiske hav; gull, elfenben og slaver var de viktigste eksportprodukter.

I innlandet oppstod større og velorganiserte riker med grunnlag i mineralutvinning og fjernhandel, og med utstrakt jordbruksproduksjon og husdyrhold. Mest kjent er Munhu Mutapa-riket i den vestlige delen av landet, som i perioden 1300–1500 dominerte store deler av dagens Mosambik og Zimbabwe.

Et annet betydelig samfunn bygd på samme strukturer som Munhu Mutapa eksisterte helt frem til det 18. århundre: Manekweni i sør var en senter for jordbruk, husdyrhold og gullhandel. Langs kysten vokste det frem flere store byer, med Sofala som den viktigste.

Vasco da Gama kom til kysten i 1498, og i 1505 ble Sofala okkupert av portugiserne som innledning til deres kontroll med handelen. Portugal etablerte gradvis kontroll over Mosambik, først gjennom opprettelse av handelsstasjoner og befestninger på kysten og langs Zambezi-floden i innlandet, først og fremst for å få kontroll med gullhandelen. Portugal var ute av stand til å finansiere og bemanne koloniseringen, og den portugisiske stat gav derfor private interesser rett til å okkupere og utnytte store landområder, særlig i nord.

Disse såkalte prazos, bestyrt av prazeiros, utviklet seg til bosettingsområder forsvart av egne armeer, som etter hvert ble overdratt til private selskaper. En vesentlig del av prazoenes økonomiske virksomhet involverte slavehandel, og prazeiroene motsatte seg Portugals kolonimyndigheter da slavehandelen ble begrenset i første halvdel av 1800-tallet. Også arabiske og franske interesser var engasjert i eksport av slaver fra Mosambik, og handelen fortsatte i det skjulte til inn i det 20. århundre.

Langs store deler av Øst-Afrika-kysten klarte portugiserne i betydelig utstrekning å ta over kontrollen med handelen fra araberne på 1500- og 1600-tallet, men med arabernes erobring av portugisernes Fort Jesus i Mombasa i 1698, dagens Kenya, svingte pendelen tilbake. I det 17. og 18. århundre fant ny folkevandring sted, da grunner sørfra slo seg ned i den sørlige delen av dagens Mosambik, og uroligheter i nåværende Sør-Afrika tidlig på 1800-tallet forplantet seg også til sørlige Mosambik.

Fra midten av 1800-tallet startet en omfattende og langvarig arbeidsmigrasjon fra Mosambik til gruvene i Sør-Afrika, som hadde stort behov for arbeidskraft. Fra rundt 1885, da Portugal hadde fått større kontroll med innlandet, ble et system med tvangsarbeid innført, som forble et instrument for kontroll og undertrykkelse til langt ut på 1900-tallet.

Skattlegging og tvangsarbeid forsterket en allerede sterk motstand mot den portugisiske ekspansjonen, og det kom allerede fra 1600-tallet til en rekke opprør i flere deler av landet, som ble slått ned. Portugiserne utnyttet også motsetninger mellom afrikanske statsdannelser og ledere til å nedkjempe provinsen Gaza 1895–97, og derved sikre seg full kontroll over det sørlige Mosambik.

Mosambik ble en del av kampen mellom de europeiske stormakter om kontroll med Afrikas ressurser. Portugal gjorde opprinnelig krav på et område tvers gjennom det sørlige Afrika, fra Mosambik til Angola, men dette kolliderte med Storbritannias interesser. Tyskland, som kontrollerte Tanganyika i nord, aksepterte kravet og fastsatte grensen der, men i 1891 måtte Portugal akseptere Storbritannias krav og fastsette grensen i vest, mot Rhodesia (Zimbabwe) og i sør mot Natal (Sør-Afrika).

For å oppfylle stormaktsavtalene om «delingen av Afrika» var det nødvendig for Portugal å forsøke å sikre seg myndighet over hele innlandet. Dette møtte sterk motstand fra mange folkegrupper, og hele Mosambik var ikke underlagt Portugal før nærmere 1920. Da var yao-området brakt under kontroll (1912), og det store opprøret i Zambezidalen brutalt slått ned (1917).

Med prazos-systemet, som fra 1890-årene ble drevet av tre store, private selskap, og den utstrakte bruken av tvangsarbeid ble kolonistyret i Mosambik hardere og mer voldelig enn i de fleste andre afrikanske land. Samtidig ble det gjort svært lite for å bedre lokalbefolkningens helse- og utdanningsforhold. Etter Antonio Salazars maktovertakelse i Portugal i 1926 ble mer administrativ makt overtatt av myndighetene i Lisboa, men forholdene for befolkningen forbedret seg ikke.

Økonomisk ble det utformet en doktrine om et «selvforsynt fellesskap» innenfor det portugisiske imperiet, der koloniene skulle levere billige råvarer til portugisisk industri og skaffe valutainntekter til «moderlandet». Det ble gjort avtaler med Sør-Afrika og Rhodesia om leveranser av titusener av migrantarbeidere til gruver og farmer i de europeisk-dominerte nabolandene. Parallelt ble det, særlig fra 1950-årene, igangsatt en omfattende innvandring fra Portugal til Mosambik, hvor portugisere fikk sysselsetting i de fleste sektorer og dermed reduserte mulighetene for den afrikanske befolkning til å ta utdanning og finne arbeid. Dette bidro til en økende motsetning mellom portugisere og afrikanere, og til motstanden mot kolonistyret.

Mot slutten av 1950-årene vokste kravet om nasjonal selvstendighet frem med styrke, og i 1962 ble Frente de Libertaçao de Moçambique (Frelimo) dannet ved en sammenslutning av flere eksilorganisasjoner i Tanzania. Leder fra starten var Eduardo Mondlane, som i 1969 ble drept av portugisisk etterretning. I 1964 var det klart at Portugal ikke ville gå med på avtaler om fredelig avvikling av imperiet, og Frelimo startet en væpnet frigjøringskamp.

Utover i 1960-årene ble store områder frigjort, og en ny administrasjon ble bygd opp under Frelimos ledelse, særlig i Cabo Delgado- og Niassaprovinsene i nord. Samora Moises Machel tok over som leder for Frelimo etter Mondlanes død, etter en maktkamp hvor den mer radikale retning vant frem. Frigjøringskampen var en klassisk antikolonial geriljakrig støttet av flere afrikanske stater, fremfor alt Tanzania og Zambia, samt av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) og grupper i utlandet. Frelimo mottok støtte både fra KinaØstblokken og flere vestlige land, ikke minst de skandinaviske – til å bygge opp velferdstilbud til befolkningen i de frigjorte områdene.

Kolonikrigen var en viktig årsak til den portugisiske revolusjonen i april 1974, som i sin tur førte til Portugals avkolonisering i Afrika. I september 1974 inngikk de nye makthaverne i Portugal en avtale med Frelimo om en overgangsregjering med Joaquim Chissano som statsminister frem til selvstendigheten 25. juni 1975, da Samora Machel ble president. Situasjonen i den unge staten var fra starten svært vanskelig; størstedelen av portugiserne forlot landet med sin fagkunnskap, få mosambikere hadde fått høyere utdanning, og mye av landets næringsliv var blitt ødelagt under krigen eller ble sabotert av portugiserne som reiste.

I 1977 ble Frelimo omdannet til et marxist-leninistisk parti, med formål å skape et sosialistisk Mosambik. Samme år ble det gjennomført valg til folkeforsamlinger på alle nivåer. Frelimo startet organisering av masseorganisasjoner for ungdom, kvinner og arbeidere tilknyttet partiet. Etter selvstendigheten innførte Frelimo en rekke økonomiske og sosiale reformer, særlig innenfor helsestell, boligbygging og utdanning. På landsbygda ble flere store farmer nasjonalisert.

Mosambik ble også preget av den urolige situasjonen i det sørlige Afrika og naboskapet til Rhodesia (senere Zimbabwe) og Sør-Afrika – og ikke minst apartheidregimets destabilisering, blant annet gjennom oppbyggingen av en opprørsbevegelse som kastet landet ut i borgerkrig. Mosambik tillot umiddelbart etter selvstendigheten den zimbabwiske frigjøringsbevegelsen å operere fra mosambikisk territorium. Mosambik ble også tilholdssted for flere hundre tusen flyktninger fra Zimbabwe.

I 1976 fulgte Mosambik opp resolusjoner fra FN om å boikotte det rhodesiske regimet, og grensen mellom de to land ble stengt, selv om det påførte Mosambik store økonomiske tap. Avgifter for transitthandel fra Rhodesia var en viktig inntektskilde for landet. Tapene ble ikke kompensert av det internasjonale samfunn og bidro til Mosambiks økonomiske vansker. Det hvite mindretallsregimet i Rhodesia svarte på den mosambikiske støtten til den rhodesiske frigjøringskampen med en rekke militære aksjoner mot Mosambik, og det rådde en uerklært krigstilstand mellom de to land frem til 1980. I 1976 dannet den rhodesiske sikkerhetstjenesten en mosambikisk gruppe, Resistencia Nacional Moçambicana (RNM), som et instrument til å undergrave Mosambiks regjering.

Etter Zimbabwes selvstendighet i 1980 tok det sørafrikanske regimet over Rhodesias tidligere støtte til RNM, og gjennom økt militær trening og utrustning sørget Sør-Afrika for at opprørsgruppen ble sterk nok til å kaste Mosambik ut i en krig som utover i 1980- og 1990-årene omfattet alle deler av landet.

Fra midten av 1980-årene ble RNM beryktet for sine brutale metoder overfor sivilbefolkningen, og av det internasjonale samfunn ble den ansett for å være en terrororganisasjon. RNM mottok bare beskjeden internasjonal støtte ut over den omfattende hjelpen fra Sør-Afrika, mest fra sterkt høyreorienterte krefter i Portugal og USA. Etter at Ronald Reagan ble president og støttet kampen mot kommunisme i det sørlige Afrika, ble RNM indirekte støttet av USA.

Ved siden av den indirekte destabiliseringen av Frelimo-regimet gjennom RNM, angrep Sør-Afrika flere ganger mål i Mosambik. I 1984 var den mosambikiske regjeringen imidlertid så hardt presset at den gikk med på en sikkerhetsavtale med Sør-Afrika, den såkalte Nkomati-avtalen, som gikk ut på at de to landene skulle avstå fra å hjelpe opposisjonsgrupperinger i det andre landet. I Mosambiks tilfelle innebar det en begrensning i støtten til den sørafrikanske frigjøringsbevegelsen ANC. Sør-Afrika fortsatte imidlertid å støtte RNM. Også Malawi gav indirekte støtte til RNM, som fikk holde til på malawisk territorium inntil 1987.

Mosambik og Zimbabwe inngikk i 1980 en forsvarsavtale, og styrker fra Tanzania og Zimbabwe (fra slutten av 1980-årene også Malawi) ble utplassert i Mosambik til hjelp i forsvaret av Frelimo-regjeringen. Oppgaven til de zimbabwiske styrkene, som på det meste var på over 10 000, var primært å avlaste det mosambikiske forsvarets beskyttelse av kommunikasjonslinjene mellom Zimbabwe og den mosambikiske havnebyen Beira. Sør-Afrika ble mistenkt for å være ansvarlig for flystyrten over sørafrikansk territorium i oktober 1986, hvor president Machel og flere av hans nærmeste medarbeidere omkom, men gransking gav ikke noe belegg for dette. Machel ble etterfulgt av Joaquim Chissano.

Etter Machels død ble det lagt press på Malawi, som avviklet støtten til RNM og inngikk en sikkerhetsavtale med Mosambik 1986 som blant annet førte til at malawiske styrker deltok i vaktholdet av jernbanelinjen fra Malawi til havnebyen Nacala.

Om lag 1,7 millioner mosambikere flyktet ut av landet under borgerkrigen 1977-1992. Flesteparten tok tilflukt i Malawi og Zimbabwe. I tillegg var det mot slutten av krigen rundt fire millioner flyktninger inne i Mosambik. Flukten tiltok fra midten av 1980-årene, da RNMs krigføring og brutalitet spredte seg til stadig større deler av landet. I 1990 hadde om lag 1/3 av befolkningen flyktet fra sine hjem, og krigen førte til at rundt 1 million mennesker mistet livet. RNM stod også bak angrep mot mål i Zambia og Zimbabwe og erklærte Zimbabwe i krig grunnet dets militære engasjement i Mosambik.

Ved årsskiftet 1987/88 ble det ført samtaler med Sør-Afrika for mulighetene til å reaktivisere Nkomati-avtalen, som Mosambik i praksis hadde sagt opp i 1985. I 1988 besøkte Sør-Afrikas president Pieter Willem BothaMosambik, og det ble opprettet en felles kommisjon for samarbeid og utvikling. Samtidig gav Sør-Afrika tilsagn om militær hjelp for beskyttelse av kraftledningene fra Cahora Bassa-kraftverket til Sør-Afrika.

I 1986 ble det avholdt valg til folkeforsamlingen, men bare medlemmer av Frelimo kunne stille. I 1989 avskrev Frelimo marxismen-leninismen som ideologisk fundament. Samtidig ble det innledet en prosess i retning av flerpartisystem og frie valg. I november 1990 ble det vedtatt en ny grunnlov som gjorde slutt på landets ettpartisystem, og flere partier ble dannet fra 1991.

En komplisert fredsprosess ble innledet i 1989, med samtaler og forhandlinger mellom regjeringen og RNM. En forhandlingsprotokoll ble undertegnet i Roma i oktober 1991, hvor RNM anerkjente staten Mosambik, dens lover og legitime regjering – mot at regjeringen for første gang anerkjente RNM som en politisk part i den mosambikiske konflikten. I desember 1991 ble en begrenset våpenhvile undertegnet, som blant annet innebar at de om lag 7000 gjenværende zimbabwiske styrkene i Mosambik ble trukket tilbake til utelukkende defensive oppgaver i de to samferdselsårene Limpopo- og Beira-korridorene.

RNM fortsatte sin krigføring, men en ny fredsavtale ble undertegnet i Roma i 1992. Deretter ble det utarbeidet en plan for demobilisering av de to hærstyrker og dannelse av en ny armé – Forças Armadas de Defesa de Moçambique (FADM). En FN-styrke (ONUMOZ) ble innsatt for å overvåke demobiliseringen og gjennomføringen av frie valg.

De første flerpartivalg i Mosambiks historie ble avholdt 27.-29. oktober 1994. Ved valget på nasjonalforsamling ble Frelimo det største partiet med 44,3 prosent av stemmene og rent flertall (129 av 250 repesentanter), mot RNMs 37,8 prosent, og 5,2 prosent for União Democrática (UD). Joaquim Chissano vant presidentvalget med 53,3 prosent, mot 33,8 prosent for RNM-lederen Afonso Dhlakama. Valgavviklingen ble ansett som akseptabel av FNs observatører, og RNM aksepterte valgnederlaget og inntok rollen som opposisjonsparti i den nye nasjonalforsamlingen.

I 1994 ble en ny opprørsgruppe, Rombezia, som ønsket en selvstendig stat i Nord-Mosambik, kjent. En væpnet gruppe med utspring fra Zimbabwe, Chimwenje, opererte fra Mosambik i 1990-årene. Ved presidentvalget 1999 ble president Chissano gjenvalgt, igjen med Dhlakama som viktigste motkandidat. Frelimo vant også det parallelle parlamentsvalget og økte sin oppslutning. Frelimo vant også i 2004, 2009 og 2014. President Chissano gikk av 2005 og ble etterfulgt av Armando Guebuza. Han vant presidentvalget 2004, gjenvalgt i 2009 med 75 prosent av stemmene. Tidligere forsvarsminister Filipe Nyusi ble valgt til president i 2014.

Portugals kolonistyre førte til at Mosambik var en av de afrikanske stater som stod dårligst stilt ved selvstendigheten. Apartheidregimenes destabilisering og borgerkrigen svekket landets utvikling ytterligere, hvor heller ikke en marxist-leninistisk politikk med opprettelse av mekaniserte storgårder og sammenslutning av småbønder ble hilst velkommen. Med den politiske oppmykningen i andre halvdel av 1980-årene fulgte også økonomisk liberalisering, internasjonale lån og bistandsoverføringer – og senere gjeldslette.

Fra slutten av 1990-årene har Mosambik vært et av de land i Afrika med størst økonomisk vekst, selv om landet er blitt hardt rammet av tørke og oversvømmelse. I 2007 tok Mosambik over kontrollen med Cahora Bassa-kraftverket med Afrikas nest største damanlegg (etter Aswan i Egypt). Dette ble også ansett som en symbolsk slutt på etterlevningene etter det portugisiske kolonistyret; anlegget var til da kontrollert av portugisiske interesser.

En hovedpilar i Mosambiks utenrikspolitikk fra selvstendigheten i 1975 var støtte til frigjøringskampen i nabolandene Rhodesia og Sør-Afrika, og forankring i afrikansk samarbeid og den alliansefrie bevegelse. En annen var den bilaterale orienteringen, som dels var rettet mot land som hadde støttet frigjøringskampen, dels mot partene i den kalde krigen, blant annet de skandinaviske land og østblokklandene. Også USA og andre vestlige land anerkjente Frelimo-regjeringen, men dens sosialistiske orientering medførte begrenset støtte.

Etter at Mosambik fra midten av 1980-årene begynte å orientere seg bort fra Øst-Europa til større kontakt med Vesten, ble USA en av Mosambiks største bistandsytere. Mosambik er sterkt avhengig av bistand, som finansierer om lag halvparten av statsbudsjettet. En endring i denne retning var medlemskapet i Verdensbanken og IMF fra 1984. I likhet med mange andre afrikanske land har Mosambik styrket forbindelsene med Kina, og president Hu Jintao besøkte landet i 2007 og inngikk avtaler om bistand og økonomisk samarbeid.

Siden 1977 har Mosambik vært en av Norges hovedsamarbeidspartnere for utviklingshjelp i Afrika, og et av landene som har mottatt mest norsk bistand. Norsk bistand er særlig kanalisert til energisektoren (energiproduksjon og distribusjon), så vel som menneskerettigheter og styresett, kvinner og likestilling, helse/hiv/aids, fiskeri og miljø. Total norsk bistand 2013 var på 552 298,3 millioner kroner.

Under frigjøringskampen hadde Frelimo nær kontakt med frigjøringsbevegelser i andre portugisiske kolonier i Afrika, og disse ble videreført på statsplan etter at landene var blitt selvstendige. Også forbindelsene med Portugal har vært nære, og det er en regelmessig kontakt mellom de portugisisktalende land i Afrika og med Portugal og Brasil. Mosambik var en av grunnleggerne av organisasjonen Samveldet av portugisiskspråklige land (CPLP) i 1996. I 1995 ble landet opptatt som medlem av (det tidligere britiske) Samveldet, deretter i Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC). Mosambik deltar også på de fransk-afrikanske toppmøtene.

Mosambiks forbindelse med nabolandet Zimbabwe har vært spesielt nært, idet den zimbabwiske frigjøringsbevegelsen fikk operere fra Mosambik etter selvstendigheten – og Zimbabwe støttet Mosambik militært etter sin egen frigjøring i 1980. Regimeskiftet i Sør-Afrika i 1994 førte til utstrakte forbindelser både på det politiske og økonomiske område, og Mosambik er blitt en viktig økonomisk partner for Sør-Afrika.

En senere utenrikspolitisk hovedpilar er sterk vekt på regionalt samarbeid i det sørlige Afrika som region og i Afrika som kontinent. Mosambik ble med i den regionale samarbeidsorganisasjonen SADC fra starten 1979, og tilhørte grupperingen frontlinje-statene under frigjøringskampen i Zimbabwe og Sør-Afrika. Innenfor det panafrikanske samarbeidet i Den afrikanske union bidro Mosambik med soldater til en fredsstyrke i Burundi i 2003.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.