Mosambiks historie

Som følge av bantu-innvandringen utviklet det seg fra tredje århundre en jernalderkultur, med bedre redskaper, åkerbruk og fast bosetting i landsbyer. Dette la grunnlaget for sosiale enheter med høvdinger og senere politiske strukturer med statsdannelser. Omkring 800–900 ble kysten trukket inn i den arabisk-dominerte handelen over Det indiske hav; gull, elfenben og slaver var de viktigste eksportproduktene.

I innlandet oppstod større og velorganiserte riker med grunnlag i mineralutvinning og fjernhandel, og med utstrakt jordbruksproduksjon og husdyrhold. Mest kjent er Munhu Mutapa-riket (eller Monomotapa) i den sørlige delen av landet, som i perioden 1300–1500 dominerte store deler av dagens Mosambik, Sør-Afrika og Zimbabwe.

Et annet betydelig samfunn bygd på samme strukturer som Munhu Mutapa eksisterte helt frem til det 18. århundre: Manekweni i sør var et senter for jordbruk, husdyrhold og gullhandel. Langs kysten vokste det frem flere tettsteder, med Sofala som det viktigste.

Vasco da Gama kom til kysten i 1498, og i 1505 ble Sofala okkupert av portugiserne som innledning til deres kontroll med handelen. Portugal etablerte gradvis kontroll over Mosambik, først gjennom opprettelse av handelsstasjoner og befestninger på kysten og langs Zambezi-floden i innlandet, først og fremst for å få kontroll med gull- og elfenbenshandelen. Først på 1900-tallet ble Mosambik en settlerkoloni med et betydelig antall europeere.

Portugal var ute av stand til å finansiere og bemanne koloniseringen. I stedet ble landet «leid ut», der staten ga private interesser rett til å okkupere og utnytte store landområder, særlig i nord. Disse såkalte prazos, bestyrt av prazeiros, utviklet seg til bosettingsområder forsvart av egne armeer, som etter hvert ble overdratt til private selskaper. En vesentlig del av prazoenes økonomiske virksomhet involverte slavehandel, og prazeiroene motsatte seg Portugals kolonimyndigheter da slavehandelen ble begrenset i første halvdel av 1800-tallet. Også arabiske og franske interesser var engasjert i eksport av slaver fra Mosambik, og handelen fortsatte i det skjulte til inn i det 20. århundre.

Langs store deler av Øst-Afrika-kysten klarte portugiserne å ta over kontrollen med handelen fra araberne på 1500- og 1600-tallet, men med arabernes erobring av portugisernes Fort Jesus i Mombasa i 1698, dagens Kenya, svingte pendelen tilbake. På 1600- og 1700-tallet fant ny folkevandring sted, zulu/nguni-folk slo seg ned i den sørlige delen av dagens Mosambik, og uroligheter i nåværende Sør-Afrika tidlig på 1800-tallet forplantet seg også til sørlige Mosambik.

Skattlegging og tvangsarbeid forsterket en allerede sterk motstand mot den portugisiske ekspansjonen, og det kom fra 1600-tallet til en rekke opprør i flere deler av landet. Portugiserne utnyttet motsetninger mellom afrikanske statsdannelser og ledere til å nedkjempe motstanden i provinsen Gaza fra 1895 til 1897, og derved sikre seg full kontroll over det sørlige Mosambik.

Mosambik ble en del av kampen mellom de europeiske stormaktene om kontroll over Afrikas ressurser. Portugal gjorde opprinnelig krav på et område tvers gjennom det sørlige Afrika, fra Mosambik til Angola, men dette kolliderte med Storbritannias interesser. Tyskland, som kontrollerte Tanganyika (dagens Tanzania) i nord, aksepterte kravet og fastsatte grensen der, men i 1891 måtte Portugal akseptere Storbritannias krav og fastsette grensen i vest, mot Rhodesia (Zimbabwe) og i sør mot Natal (Sør-Afrika).

For å oppfylle stormaktsavtalene om «delingen av Afrika» var det nødvendig for Portugal å forsøke å sikre seg myndighet over hele innlandet. Dette møtte sterk motstand fra mange folkegrupper, og hele Mosambik var ikke underlagt Portugal før nærmere 1920. Etter ydmykelsen av mektigere kolonimakter etter Berlinkonferansen, søkte Lisboa å raskt bygge ut et landsdekkende militær-administrativt apparat under portugisisk ledelse – det Berlinkonferansen hadde definert som «reell okkupasjon» av et område. Portugals manglende kapasitet gjorde imidlertid at man valgte en «privatisert» løsning basert på prazo-systemet, som fra 1890-årene ble drevet av tre store private selskaper. Kolonistyret i Mosambik var hardt og voldelig, ikke minst på grunn av den utstrakte bruken av tvangsarbeid både i prazoene og i offentlige arbeider. Fra midten av 1800-tallet startet det som skulle bli en omfattende og permanent arbeidsmigrasjon fra Mosambik til gruvene i Sør-Afrika, som hadde stort behov for arbeidskraft. Fra rundt 1885, da Portugal hadde fått større kontroll med innlandet, ble et system med tvangsarbeid innført, noe som forble et instrument for kontroll og undertrykkelse til langt ut på 1900-tallet.

Helt fram til avkolonialiseringen ble lite gjort for å bedre lokalbefolkningens helse- og utdanningsforhold. Etter António Salazars maktovertakelse i Portugal i 1926 ble mer administrativ makt overtatt av myndighetene i Lisboa, og han avviklet prazo-systemet. Likevel forbedret ikke forholdene seg for befolkningen.

Økonomisk ble det utformet en doktrine om et «selvforsynt fellesskap» innenfor det portugisiske imperiet, der koloniene skulle levere billige råvarer til portugisisk industri og skaffe valutainntekter til «moderlandet». Avtalene med Sør-Afrika og Rhodesia om leveranser av titusener av migrantarbeidere til gruver og farmer i nabolandene var motivert av dette. Mot slutten av kolonitida migrerte trolig nærmere en halv million mosambikere til sesongarbeid i gruver og jordbruk i Sør-Afrika og Rhodesia. Parallelt ble det, særlig fra 1940-årene, igangsatt en omfattende innvandring fra Portugal til Mosambik, hvor portugisere fikk sysselsetting i de fleste sektorer og dermed reduserte mulighetene for den afrikanske befolkning til å ta utdanning og finne arbeid. Antallet europeiske (hovedsakelig portugisiske) innbyggere nådde cirka 200 000 i 1975, spredt rundt i de mange store og mindre byene.

I denne perioden videreutviklet Salazar-regimet en egen portugisisk versjon av apartheid som ble implementert i Mosambik, kjent som indigenato. Fra rundt 1917 ble befolkningen i Mosambik (samt i Angola og Guinea-Bissau) delt inn i tre deler: De innfødte (indígenas), de assimilerte (assimilados) og hvite. Portugisiske myndigheter hadde aldri anerkjent borgerrettigheter til svarte afrikanere i koloniene. Men under indigenato-systemet kunne svarte aspirere til status som «assimilerte» borgere dersom de oppnådde språklige og kulturelle karakteristika som ønsket av de lokale kolonimaktene. Dette ville også gi noen få muligheter på arbeidsmarkedet, for eksempel i statsadministrasjonen – selv om den institusjonaliserte rasismen vedvarte også for de assimilerte.

En relativt liten gruppe assimilerte skulle komme til å få stor betydning for Mosambiks historie. De vokste ut av de afro-portugisiske («fargede») familiene fra prazo-områdene, særlig i Zambezia-provinsen, og svarte byboere som hadde fått utdannelse (ofte på misjonsstasjoner). Fra tidlig på 1900-tallet vokste det frem en bevegelse som forfektet «afrikaneres» rettigheter i kolonistaten, publisert i litteratur og aviser. Dette ble spiren til uavhengighetsbevegelsen. Mange av frigjøringsbevegelsen FRELIMOs grunnleggere, blant andre bevegelsens første og andre presidenter, Eduardo Mondlane og Samora Machel, kom fra dette sjiktet av utdannede byboere, de fleste med assimilert-status. Den sosiale posisjonen dette segmentet lenge hadde hatt i byene ble på 1900-tallet truet av innvandringen av europeere som av rasistiske grunner ble privilegert.

Mot slutten av 1950-årene vokste kravet om nasjonal selvstendighet frem med styrke, og i 1962 ble FRELIMO (Frente de Libertação de Moçambique – Fronten for Mosambiks frigjøring) dannet ved en sammenslutning av flere eksilorganisasjoner i Tanzania. Leder fra starten var Eduardo Mondlane, som i 1969 ble drept av portugisisk etterretning. I 1964 var det klart at Portugal ikke ville gå med på avtaler om fredelig avvikling av imperiet, og FRELIMO startet en væpnet frigjøringskamp.

Utover i 1960-årene ble flere områder frigjort, og en ny administrasjon ble bygd opp under FRELIMOs ledelse, særlig i provinsene Cabo Delgado og Niassa i nord. Etter en maktkamp mellom ulike fløyer, tok Samora Machel over som leder for FRELIMO etter Mondlanes død. Frigjøringskampen var en klassisk antikolonial geriljakrig støttet av flere afrikanske stater, fremfor alt Tanzania og Zambia, samt av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) og grupper i utlandet. FRELIMO mottok støtte både fra Kina, Østblokken og flere vestlige land, ikke minst de skandinaviske – til å bygge opp velferdstilbud til befolkningen i de frigjorte områdene.

Ulike frigjøringsbevegelser kjempet mot regjeringsstyrker i de portugisiske koloniene i Afrika på 1960- og 1970-tallet. Kampen i Mosambik ble ledet av FRELIMO fram til uavhengighet i 1975.

Kolonikrigen var en viktig årsak til den portugisiske revolusjonen («nellikrevolusjonen», se Portugals historie) i april 1974, som i sin tur førte til Portugals avkolonisering i Afrika. I september 1974 inngikk de nye makthaverne i Portugal en avtale med FRELIMO om en overgangsregjering med Joaquim Chissano som statsminister frem til selvstendigheten 25. juni 1975, da Samora Machel ble president. Chissano tok over som president etter Machels død i 1986. Situasjonen i den unge staten var fra starten svært vanskelig; størstedelen av portugiserne forlot landet med sin fagkunnskap, få mosambikere hadde fått høyere utdanning, og mye av landets næringsliv var blitt ødelagt under krigen.

De politiske problemene tiltok også raskt. FRELIMO søkte aldri legitimitet for sitt styre i frie valg. I 1977 omdannet FRELIMO seg til et marxist-leninistisk parti, med formål å skape et sosialistisk Mosambik. Samme år ble det gjennomført valg til folkeforsamlinger på alle nivåer – men FRELIMO plukket ut kandidatene. FRELIMO startet organisering av masseorganisasjoner for ungdom, kvinner og arbeidere tilknyttet partiet – etter sovjetisk mønster der «alle» grupper skulle representeres og organiseres i partikontrollerte bevegelser. Etter selvstendigheten innførte FRELIMO en rekke økonomiske og sosiale reformer, særlig innenfor helsestell, boligbygging og utdanning. På landsbygda ble flere store farmer nasjonalisert. En varig virkning av FRELIMOs ideologiske ståsted, var rekruttering av kvinner til ledende posisjoner både i politikk og stat – et område hvor Mosambik har vært et foregangsland i afrikansk sammenheng.

Imidlertid ble mye av FRELIMOs politikk raskt upopulær. Intern opposisjon ble ikke tolerert, og en autoritær lederstil gjorde kritikk vanskelig. Mange kritikere – så vel som relativt upolitiske «uønskede elementer» i byene, ble sendt til «omskolering» i nord, i realiteten fangeleirer. På landsbygda ble mange småbønder tvangsflyttet fra spredte bosetninger til regjeringskontrollerte landsbyer. Statlig overtakelse av landbruk og industri viste seg snart å gi dårlige resultater, og på begynnelsen av 1980-tallet hadde levestandarden falt dramatisk i alle befolkningslag.

I 1988 nådde bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger sitt laveste nivå – forårsaket av en kombinasjon av mislykket statsstyrt økonomisk politikk, masseflukt av titusenvis av portugisere med kompetanse og kjøpekraft, og ikke minst sabotasje og usikkerhet skapt av den tiltagende krigen. FRELIMOs politiske og økonomiske tiltak rett etter uavhengigheten hadde ofte plutselige og store virkninger for lokalsamfunn. Ambisjonen gikk lenger enn bare avkolonialisering, for under FRELIMOs sosialistiske ledelse skulle både samfunn og mennesket omformes. I krigen som fulgte utnyttet opprørsgeriljaen Renamo enkelte gruppers frustrasjon og motstand mot FRELIMOs prosjekt – et prosjekt de ikke hadde verken stemt på eller vedtatt.

Mosambik ble preget av den urolige situasjonen i det sørlige Afrika og naboskapet til Rhodesia (senere Zimbabwe) og Sør-Afrika – og ikke minst apartheidregimets bevisste destabilisering av nabolandene. Mosambik tillot umiddelbart etter selvstendigheten den zimbabwiske frigjøringsbevegelsen å operere fra mosambikisk territorium. Mosambik ble også tilholdssted for flere hundre tusen flyktninger fra Zimbabwe.

I 1976 fulgte Mosambik opp resolusjoner fra FN om å boikotte det rhodesiske regimet, og grensen mellom de to landene ble stengt, selv om det påførte Mosambik store økonomiske tap. Det hvite mindretallsregimet i Rhodesia svarte på den mosambikiske støtten til den rhodesiske frigjøringskampen med en rekke militære aksjoner, og det rådde en uerklært krigstilstand frem til 1980. I 1976 dannet den rhodesiske sikkerhetstjenesten en mosambikisk gruppe, Resistência Nacional Moçambicana (RNM, senere kjent som Renamo), som et instrument til å undergrave Mosambiks regjering.

Etter Zimbabwes selvstendighet i 1980 tok det sørafrikanske regimet over Rhodesias tidligere støtte til Renamo, og sørget for at opprørsgruppen ble sterk nok til å kaste Mosambik ut i en krig som utover i 1980- og 1990-årene omfattet alle deler av landet.

Fra midten av 1980-årene ble Renamo beryktet for sine brutale metoder overfor sivilbefolkningen, og i store deler av det internasjonale samfunn ble den ansett for å være en terrororganisasjon. Renamo mottok bare beskjeden internasjonal støtte ut over den omfattende hjelpen fra Sør-Afrika, mest fra sterke høyreorienterte krefter i Portugal og USA. Etter at Ronald Reagan ble president og støttet kampen mot kommunisme i det sørlige Afrika, ble Renamo indirekte støttet av USA. På sin side mottok FRELIMO-regimet støtte fra mange av østblokklandene, og ikke minst Cuba. Også regjeringsstyrker gjennomførte overgrep mot sivilbefolkningen.

Ved siden av den indirekte destabiliseringen av FRELIMO-regimet gjennom Renamo, angrep Sør-Afrika flere ganger mål i Mosambik. I 1984 var den mosambikiske regjeringen imidlertid så hardt presset at den gikk med på en sikkerhetsavtale med Sør-Afrika, den såkalte Nkomati-avtalen, som gikk ut på at de to landene skulle avstå fra å hjelpe opposisjonsgrupperinger i det andre landet. I Mosambiks tilfelle innebar det en begrensning i støtten til den sørafrikanske frigjøringsbevegelsen ANC. Sør-Afrika fortsatte imidlertid å støtte Renamo. Også Malawi ga indirekte støtte til Renamo, som fikk holde til på malawisk territorium inntil 1987.

Mosambik og Zimbabwe inngikk i 1980 en forsvarsavtale, og styrker fra Tanzania og Zimbabwe (fra slutten av 1980-årene også Malawi) ble utplassert i Mosambik til hjelp i forsvaret av FRELIMO-regjeringen. Oppgaven til de zimbabwiske styrkene, som på det meste var på over 10 000 soldater, var primært å avlaste det mosambikiske forsvarets beskyttelse av kommunikasjonslinjene mellom Zimbabwe og den mosambikiske havnebyen Beira. På lignende vis var transportsikkerheten gjennom Nord-Mosambik grunnlaget for kystløse Malawis rolle under krigen.

I oktober 1986 omkom president Machel og flere av hans nærmeste medarbeidere i en flystyrt over sørafrikansk territorium. Sør-Afrika ble mistenkt for å være ansvarlig. I ettertid har konspirasjonsteoriene florert, men det hersker fortsatt utstrakt tvil om hva som forårsaket den mistenkelige flystyrten. Machel ble etterfulgt av Joaquim Chissano som president.

Om lag 1,7 millioner mosambikere flyktet ut av landet under borgerkrigen i perioden 1977–1992. Flesteparten tok tilflukt i Malawi og Zimbabwe. I tillegg var det mot slutten av krigen rundt fire millioner flyktninger inne i Mosambik. Flukten tiltok fra midten av 1980-årene, da den brutale krigføringen spredte seg til stadig større deler av landet. I 1990 hadde om lag 1/3 av befolkningen flyktet fra sine hjem, og rundt én million mennesker mistet livet.

I 1986 ble det avholdt valg til folkeforsamlingen, men bare medlemmer av regjeringspartiet FRELIMO kunne stille. I 1989 avskrev FRELIMO marxismen-leninismen som ideologisk fundament. Samtidig ble det innledet en prosess i retning av flerpartisystem og frie valg. I november 1990 ble det vedtatt en ny grunnlov som gjorde slutt på landets ettpartisystem, og flere partier ble dannet fra 1991.

En fredsprosess ble innledet i 1989, med samtaler og forhandlinger mellom regjeringen og Renamo, der Vatikanet spilte en viktig rolle. En forhandlingsprotokoll ble undertegnet i Roma i oktober 1991, hvor Renamo anerkjente staten Mosambik, dens lover og FRELIMO som en legitim regjering – mot at regjeringen for første gang anerkjente Renamo som en politisk part i den mosambikiske konflikten. I desember 1991 ble en begrenset våpenhvile undertegnet, men krigen raste videre til en endelig fredsavtale ble undertegnet i Roma i 1992. Det ble utarbeidet en plan for demobilisering av de to hærstyrkene og dannelse av en ny armé – Forças Armadas de Defesa de Moçambique (FADM). En FN-styrke (ONUMOZ) ble innsatt for å overvåke demobiliseringen og gjennomføringen av frie valg. Freden holdt, Renamo ble omdannet til et politisk parti, og partiet deltok i det første flerpartivalg i Mosambiks historie 27.–29. oktober 1994. Valgene ble vunnet av FRELIMO med 44,3 prosent av stemmene, men Renamo overrasket også mange med å oppnå hele 37,8 prosent.

Begynnelsen på 1990-tallet brakte med seg fundamentale endringer for Mosambik. FRELIMO valgte å gi slipp på den «sosialistiske» modellen med ettpartistyre og statlig dirigert planøkonomi, og omfattende privatisering ble satt i gang – i stor grad til fordel for FRELIMOs partikadre. Krig ble til fred, og opposisjon og kritikk kunne bli fremført i presse, sivilsamfunn og politiske partier. Samtidig ble de politisk-økonomiske dogmene fra tiden under østblokkens innflytelse erstattet av nye markedsliberalistiske dogmer sammen med inntoget av vestlig kapital og bistandsindustri. Men ett fenomen lå fast, nemlig FRELIMOs politiske dominans i stat, organisasjonsliv og økonomi.

De politiske og økonomiske institusjonene som ble skapt på begynnelsen av 1990-tallet dannet rammene for Mosambiks videre historie. Men noen av de lange historiske trekkene lå fortsatt fast ved inngangen til 2000-tallet, strukturer skapt av menneskelig samhandling gjennom århundrene: Den politisk-geografiske oppsplittingen mellom sør, senter og nord – understreket av jernbaner og elver som deler heller enn å samle. Portugisisk fortsatte som det eneste samlende språket, fattigdom var kronisk i store deler av befolkningen, og rollen som transportkorridor mellom landområder lenger inn i Afrika og Det indiske hav vedvarte.

Mange utlendinger, men også noen mosambikere, har hatt store planer – og satt i gang megaprosjekter – for utviklingen i landet. Av ulike grunner feilet det meste, og lite skapte reell utvikling som kom mosambikere flest til gode.

I 1975, året da Mosambik ble uavhengig, sto Cahora Bassa-dammen i Tete-provinsen ferdigbygd – det var lenge Afrikas nest største vannkraftverk. Ved inngangen til 1990-tallet tjente det som et slags symbol på mosambikisk historie. Dette grandiose byggverket var planlagt av Portugal. Som en av Europas fattigste stater måtte Portugal overlate finansiering og bygging til andre makter, med stort sett ukvalifisert mosambikisk arbeidskraft. Strømmen skulle utvikle det sørlige Afrika, men ikke Mosambik. Inntektene som skulle finansiere Portugal, og siden Mosambik, uteble likevel til slutt. Sabotasje under krigen mellom mosambikere, støttet av utenlandske krefter med ulike ideologiske og økonomiske motiver, gjorde at Cahora Bassa stoppet å produsere strøm. I 1990 hadde bygningsarbeiderne fra Cahora Bassa, som folk flest i resten av landet, for lengst forlatt storslåtte prosjekter – tenkt ut og styrt av utlendinger – og returnert til sine familier på landsbygda for å livnære seg av subsistensjordbruk.

I de neste tiårene kom det nye utenlandske krefter til, og mosambikere måtte forholde seg til nye aktører og nye store planer.

• Mosambiks samtidshistorie