Oppdagelsesreiser er en betegnelse som helst brukes om europeernes reiser til og utforskning av andre kontinenter. Begrepet de store oppdagelser er intimt knyttet til et Europa-sentrert verdensbilde.

Det er i første rekke europeernes oppdagelsesreiser fra slutten av middelalderen (etter cirka 1450) og frem til slutten av 1800-tallet, med utforskningen og delingen av Afrika, som kalles oppdagelser. Oppdagelsesreiser blir dermed en side ved europeisk ekspansjon, dominans og utnyttelse av den øvrige verden, og «oppdageren» blir koloniveldenes pioner.

Portugiserne var de første moderne oppdagere, tett fulgt av spanierne. Men allerede i annen halvdel av 1500-tallet kom andre europeiske nasjoner med, og i løpet av 1600- og 1700-tallet ble engelskmenn, nederlendere og franskmenn de ledende, og deres hjemland de fremste kolonimakter.

De mest kjente oppdagelsesreiser er avmerket på kartet, og de markerer samtidig de europeiske maktenes interesseområder. Konkurransen om kolonier ble etter hvert en side ved den indre europeiske maktkamp, og kappløpet om Afrika på slutten av 1800-tallet var noe av bakgrunnen for Den første verdenskrig (se kolonipolitikk).

Oppdagelsesreiser har imidlertid en eldre historie. Allerede egypterne berettet om regelrette oppdagelsesreiser, og likeledes har vi kjennskap til arabiske og kinesiske oppdagelsesreiser.

Heller ikke har alle europeiske oppdagelser hatt en «imperialistisk» sammenheng og siktemål. Europeerne, som andre folkeslag, har ofte flyttet på seg. Vikingtogene og vikingenes reiser på 800- og 900-tallet kan betraktes som en siste utløper av de germanske folkevandringene som startet på 400-tallet evt.

Nordboerne nådde som kjent til kysten av Nord-Amerika. Likeledes vandret araberne inn i Midtøsten og Nord-Afrika på 600- og 700-tallet. Tysk kolonisering av slavisk område på 1100- og 1200-tallet og de samtidige korstogene er tilsvarende fenomener. Og ikke bare europeerne «vandret».

I 1220-årene invaderte mongolene Russland og på 1300-tallet skjøt den tyrkiske ekspansjonen for alvor fart, inntil den kulminerte i første halvdel av 1500-tallet, langt inne i Ungarn. Og enda flere folkevandringer (migrasjoner) har foregått både i eldre og nyere tid.

Slik kunne vi til slutt gjøre begrepet oppdagelsesreiser helt meningsløst, noe det også er om vi ikke betrakter det i sammenheng med europeisk ekspansjon fra rundt 1500 til cirka 1900.

Om utforskningen av polområdene, se Antarktis og Arktis.

Norge har gjennom historien vært ledende til utforskning av havet, isbreer og polarområdene. De viktigste mål for norske ekspedisjoner har vært Vinland, Grønland, Svalbard, Arktis, Antarktis og Himalaya. De mest kjente norske utforskerne er Fridtjof Nansen og Roald Amundsen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.