Malaysias historie

Statsminister prins Abdul Rahman (i midten) og hans ministre feirer at Malaysia er blitt en selvstendig stat. Kuala Lumpur, 31. august 1957.
Malaysia blir selvstendig av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

Malaysia. Frihetsmonument i Kuala Lumpur, reist etter frigjøringen fra de japanske okkupasjonsstyrkene i 1945.

av . Begrenset gjenbruk

Malayahalvøya har vært befolket siden cirka 4000 fvt., muligens tidligere. Fra 1500-tallet ble halvøya erobret av europeere, først portugisere, deretter nederlendere og briter.

Malaya erklærte selvstendighet i 1957. I 1963 ble territoriene Singapore, Sabah og Sarawak inkludert, og landet skiftet navn til Malaysia. I 1965 ble Singapore skilt ut som en selvstendig republikk.

Forholdet mellom de tre befolkningsgruppene malayer, kinesere og indere har vært et sentralt problem i forbundsstaten. Mahathir Mohamad ble statsminister i 1981 og markerte seg som en stadig mer dominerende lederskikkelse. Etter 22 år gikk han av som statsminister i 2003.

Europeiske erobringer

I middelalderen hørte dagens Malaysia under riket Sriwijaya på det sørøstlige Sumatra. Den første større staten på selve halvøya var Malakka-sultanatet, som på 1400-tallet hersket over hele Malaysia og store deler av Øst-Sumatra; hovedstaden Malakka var det viktigste handelssenteret i den indonesiske øyverdenen. I 1511 ble Malakka erobret av portugiserne, men selve sultanatet fortsatte med sentrum i Johor helt i sør på halvøya, og fra rundt 1700 ute på øygruppen Riau.

Nederlenderne erobret Malakka i 1641, og konkurrerte siden med britene og lokale fyrster om herredømmet over området. Britene grunnla et støttepunkt i Penang i 1786, overtok Malakka midlertidig i 1795–1816, og grunnla i 1819 Singapore, som etter hvert ble områdets fremste økonomiske senter.

I 1824 delte Storbritannia og Nederland området i interessesfærer, britene fikk frie hender på Malayahalvøya, nederlenderne på øyene. Dette var opprinnelsen til statene Malaysia og Indonesia.

Kinesisk innvandring

Britene overtok stadig mer av den politiske og økonomiske makten, selv om de lokale sultanene beholdt en formell suverenitet. En storstilt utvinning av Malaysias rike tinnressurser tok til, gummitreet ble innført, og grunnlaget for landets viktigste eksportnæring, drevet på plantasjer, ble dannet. Arbeidskraft ble skaffet gjennom masseimport, særlig av kinesere.

Samtidig fikk kinesiske kjøpmenn en dominerende stilling i næringslivet. Den økonomiske og sosiale utviklingen konsentrerte seg langs vestkysten av Malaysia, der også de fleste immigrantene slo seg ned. I resten av landet stagnerte det tradisjonelle malaysiske landsbysamfunnet, med risdyrking og fiske som hovednæringer, sammen med føydale overbygninger.

Både etniske konflikter og den skjeve økonomiske utviklingen i det moderne Malaysia skriver seg fra disse forholdene.

Malayisk nasjonalistbevegelse

Japans erobring i 1942 foregikk nesten uten britisk motstand; dette svekket britenes prestisje i Britisk Malaya. Da de vendte tilbake i 1945 ble en sterk malayisk nasjonalistbevegelse organisert.

Britene opprettet i 1948 en føderasjon av de 11 fyrstestatene på Malayahalvøya. Den stod under britisk overhøyhet, og sikret malayerne politisk dominans i forhold til kineserne og andre minoriteter. Samme år foretok væpnede grupper en rekke overfall og drap på britiske borgere. Det utviklet seg til en omfattende gerilja, som varte til slutten av 1950-årene. Geriljagruppene, som stort sett bestod av kinesere, ble ledet av formannen for Malaysias kommunistparti, Chin Peng.

Selvstendighet

Den britiske Malaya-føderasjonen fikk i 1957 full selvstendighet, men fortsatte som medlem av Det britiske samvelde. En ny og større føderasjon, som også omfattet Singapore og de to britiske koloniene på Nord-Borneo (Sarawak og Sabah), ble etablert i 1963 under navnet Malaysia. Etter voksende motsetninger mellom malayiske og kinesiske ledere trakk det kinesiskdominerte Singapore seg ut i 1965 og ble selvstendig republikk.

Indonesia gikk sterkt imot opprettelsen av Malaysia, og innledet i 1963 økonomisk blokade og militær «konfrontasjon». Indonesiske geriljastyrker rettet flere angrep mot malaysisk område i årene 1963–1965, men forholdet ble normalisert i 1967 da den indonesiske president Sukarno hadde mistet makten.

Bumiputera-politikken

Forholdet mellom de tre befolkningsgruppene malayer, kinesere og indere har vært et sentralt problem i forbundsstaten. Malayene fikk etter grunnloven et klart politisk og byråkratisk overtak, som skulle være en slags kompensasjon for kinesernes økonomiske maktstilling. Ved parlamentsvalget i 1969 ble det etnisk sammensatte regjeringspartiet sterkt svekket til fordel for rene og til dels ekstreme malay- og kineserpartier. Dette utløste voldsomme opptøyer; unntakstilstand ble innført og nasjonalforsamlingen suspendert til 1971.

I 1970 ble bumiputera-politikken (NEP: New Economic Policy) lansert. Målet var innen 1990 å eliminere fattigdommen og koblingen mellom etnisitet og yrke. Kinesernes økonomiske dominans i byene skulle brytes. En langtidsplan for 1970–1990 hadde som hovedmål å bringe bumiputera (det vil si malayene) opp på tilnærmet samme økonomiske nivå som kineserne ved hjelp av støttetiltak.

Særordninger for malayene ble lovfestet for å gjøre dem bedre i stand til å konkurrere med kineserne, og utjevne den sosiale og økonomiske lagdelingen som fulgte rasegruppene. Konkret skulle om lag 30 prosent av nasjonens aktiva over fra kinesiske til malayiske hender. Malayprivilegiene ble av mange kinesere betraktet som diskriminering. Ved utgangen av NEP-planen ble det konstatert en overføring på 20–30 prosent til malayenes fordel.

I 1990 ble NEP erstattet av New Development Policy (NDP), der malayprivilegiene tillegges mindre vekt. Industrialiseringen ble nå ytterligere intensivert og økonomien omstrukturert etter tidligere hovedvekt på råvareeksport. Regjeringens erklærte mål er å gjøre Malaysia til en «fullt utviklet industristat» innen år 2020.

Nytt lederskap

I 1981 overtok Mahathir Mohamad (til høyre) statsministervervet etter Tun Hussein Onn (til venstre).
Tun Hussein Onn og Mahathir Mohamad av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

Under statsminister Tun Abdul Razak (1970–1976) forlot Malaysia sin sterkt provestlige og antikommunistiske linje i utenrikspolitikken og la om til en mer nøytral kurs. En kommunistisk geriljabevegelse i grensetraktene ved Thailand økte sin aktivitet mot slutten av 1970-årene, men ble så drevet over på defensiven. Geriljaen tok slutt i 1990; Malaysias kommunistparti vedtok da å innstille kampen som hadde vart i 41 år.

Mahathir Mohamad ble statsminister i 1981 og markerte seg som en stadig mer dominerende lederskikkelse. Regjeringskoalisjonen National Front vant sin største seier noensinne ved parlamentsvalget i 1995 med 64 prosent av stemmene. Mahathirs parti, United Malays National Organization (UMNO), dominerte koalisjonen. Største opposisjonsparti, Democratic Action Party, samlet flest av de kinesiske stemmene. Mahathir gikk til felts mot særrettighetene til Malaysias sultaner, som hadde status som «småkonger» i ni av delstatene og bekledde posisjonen som landets statsoverhode etter tur. Ved grunnlovsendring av 1993 ble sultanene fratatt sin rettslige immunitet og enkelte andre privilegier.

Siden 1980-årene har veksttakten i malaysisk økonomi vært høy. Politikken er lagt om i markedsorientert retning, med omfattende privatisering og store tollreduksjoner. Under den økonomiske langtidsplanen fra 1991, den såkalte nye utviklingspolitikk, legges det vekt på en kombinasjon av vekst og utryddelse av fattigdom.

Under Mahathirs ledelse gjennom 22 år oppnådde Malaysia en levestandard som er blant de høyeste i Asia. Han har fått en stor del av æren for at et tilbakestående jordbruksland med en sensitiv etnisk balanse under hans styre ble forvandlet til en asiatisk «tigerøkonomi». Baksiden av medaljen var et korrumpert rettsvesen og innskrenket pressefrihet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg