Malaysia. Frihetsmonument i Kuala Lumpur, reist etter frigjøringen fra de japanske okkupasjonsstyrkene i 1945.

SCODE. Begrenset gjenbruk

I middelalderen hørte dagens Malaysia under riket Sriwijaya på det sørøstlige Sumatra. Den første større staten på selve halvøya var Malakka-sultanatet, som på 1400-tallet hersket over hele Malaysia og store deler av Øst-Sumatra; hovedstaden Malakka var det viktigste handelssenteret i den indonesiske øyverdenen. I 1511 ble Malakka erobret av portugiserne, men selve sultanatet fortsatte med sentrum i Johor helt i sør på halvøya, og fra ca. 1700 ute på øygruppen Riau.

Nederlenderne erobret Malakka 1641, og konkurrerte siden med britene og lokale fyrster om herredømmet over området. Britene grunnla et støttepunkt i Penang 1786, overtok Malakka midlertidig 1795–1816, og grunnla i 1819 Singapore, som etter hvert ble områdets fremste økonomiske senter. I 1824 delte Storbritannia og Nederland området i interessesfærer, britene fikk frie hender på Malayahalvøya, nederlenderne på øyene. Dette var opprinnelsen til statene Malaysia og Indonesia.

Britene overtok stadig mer av den politiske og økonomiske makt, selv om de lokale sultanene beholdt en formell suverenitet. En storstilt utvinning av Malaysias rike tinnressurser tok til, gummitreet ble innført, og grunnlaget for landets viktigste eksportnæring, drevet på plantasjer, ble dannet. Arbeidskraft ble skaffet gjennom masseimport, særlig av kinesere. Samtidig fikk kinesiske kjøpmenn en dominerende stilling i næringslivet. Den økonomiske og sosiale utviklingen konsentrerte seg langs vestkysten av Malaysia, der også de fleste immigrantene slo seg ned. I resten av landet stagnerte det tradisjonelle malaysiske landsbysamfunnet, med risdyrking og fiske som hovednæringer, sammen med føydale overbygninger. Både raseproblemene og den skjeve økonomiske utviklingen i det moderne Malaysia skriver seg fra disse forholdene.

Japans erobring i 1942 foregikk nesten uten britisk motstand; dette svekket britenes prestisje i Britisk Malaya. Da de vendte tilbake i 1945 ble en sterk malayisk nasjonalistbevegelse organisert. Britene opprettet i 1948 en føderasjon av de 11 fyrstestatene på Malayahalvøya. Den stod under britisk overhøyhet, og sikret malayerne politisk dominans i forhold til kineserne og andre minoriteter. Samme år foretok væpnede grupper en rekke overfall og drap på britiske borgere. Det utviklet seg til en omfattende gerilja, som varte til slutten av 1950-årene. Geriljagruppene, som stort sett bestod av kinesere, ble ledet av formannen for Malaysias kommunistparti, Chin Peng.

Den britiske Malaya-føderasjonen fikk i 1957 full selvstendighet, men fortsatte som medlem av Det britiske samvelde. En ny og større føderasjon, som også omfattet Singapore og de to britiske koloniene på Nord-Borneo (Sarawak og Sabah), ble etablert i 1963 under navnet Malaysia. Etter voksende motsetninger mellom malayiske og kinesiske ledere trakk det kinesiskdominerte Singapore seg ut 1965 og ble selvstendig republikk. Indonesia gikk sterkt imot opprettelsen av Malaysia, og innledet i 1963 økonomisk blokade og militær «konfrontasjon». Indonesiske geriljastyrker rettet flere angrep mot malaysisk område 1963–65, men forholdet ble normalisert 1967 da den indonesiske president Sukarno hadde mistet makten.

Forholdet mellom de tre befolkningsgruppene malayer, kinesere og indere har vært et sentralt problem i forbundsstaten. Malayene fikk etter grunnloven et klart politisk og byråkratisk overtak, som skulle være en slags kompensasjon for kinesernes økonomiske maktstilling. Ved parlamentsvalget 1969 ble det etnisk sammensatte regjeringspartiet sterkt svekket til fordel for rene og til dels ekstreme malay- og kineserpartier. Dette utløste voldsomme opptøyer; unntakstilstand ble innført og nasjonalforsamlingen suspendert til 1971.

I 1970 ble bumiputera-politikken (NEP: New Economic Policy) lansert. Målet var innen 1990 å eliminere fattigdommen og koblingen mellom etnisitet og yrke. Kinesernes økonomiske dominans i byene skulle brytes. En langtidsplan 1970–90 hadde som hovedmål å bringe bumiputera (dvs. malayene) opp på tilnærmet samme økonomiske nivå som kineserne ved hjelp av støttetiltak.

Særordninger for malayene ble lovfestet for å gjøre dem bedre i stand til å konkurrere med kineserne, og utjevne den sosiale og økonomiske lagdelingen som fulgte rasegruppene. Konkret skulle om lag 30 prosent av nasjonens aktiva over fra kinesiske til malayiske hender. Malayprivilegiene ble av mange kinesere betraktet som diskriminering. Ved utgangen av NEP-planen ble det konstatert en overføring på 20–30 prosent til malayenes fordel.

I 1990 ble NEP erstattet av New Development Policy (NDP), der malayprivilegiene tillegges mindre vekt. Industrialiseringen ble nå ytterligere intensivert og økonomien omstrukturert etter tidligere hovedvekt på råvareeksport. Regjeringens erklærte mål er å gjøre Malaysia til en «fullt utviklet industristat» innen år 2020.

Under statsminister Tun Abdul Razak (1970–76) forlot Malaysia sin sterkt provestlige og antikommunistiske linje i utenrikspolitikken og la om til en mer nøytral kurs. En kommunistisk geriljabevegelse i grensetraktene ved Thailand økte sin aktivitet mot slutten av 1970-årene, men ble så drevet over på defensiven. Geriljaen tok slutt 1990; Malaysias kommunistparti vedtok da å innstille kampen som hadde vart i 41 år.

Mahathir Mohamad ble statsminister i 1981 og markerte seg som en stadig mer dominerende lederskikkelse. Regjeringskoalisjonen National Front vant sin største seier noensinne ved parlamentsvalget 1995 med 64 prosent av stemmene. Mahathirs parti, United Malays National Organization (UMNO), dominerte koalisjonen. Største opposisjonsparti, Democratic Action Party, samlet flest av de kinesiske stemmene. Mahathir gikk til felts mot særrettighetene til Malaysias sultaner, som hadde status som «småkonger» i ni av delstatene og bekledde posisjonen som landets statsoverhode etter tur. Ved grunnlovsendring av 1993 ble sultanene fratatt sin rettslige immunitet og enkelte andre privilegier.

En milepæl i Malaysias nyere historie ble passert i 2003: Etter 22 år som landets dominerende leder, overlot Mahathir statsministerposten til Abdullah Ahmad Badawi. Badawi sikret et folkelig mandat ved parlamentsvalget i mars 2004, da han ledet Nasjonalfronten til den største valgseieren i landets 46-årige historie. I forhold til 1999-valget økte partiet stemmetallet fra 57 til 64 prosent og andel mandater fra 77 til 90 prosent. Valgets store taper ble landets største opposisjonsparti, det fundamentalistiske Pan-Malaysian Islamic Party (PAS), som klarte å holde fast ved bare sju av sine 27 mandater. Etter valget ble Badawi betraktet som ubestridt leder for det etnisk-malayiske folkeflertallet. I 2009 ble Najib Razak valgt til landets 6. statsminister; hans tid som statsminister har vært preget av økonomiske liberaliseringstiltak og tiltak for å redusere fortrinnsrettigheter i næringslivet for etniske malayere.

Tidligere visestatsminister Anwar Ibrahim ble i 2004 løslatt etter seks år i fengsel. Anwar var i 1990-årene en av Malaysias mest respekterte ledere, og utpekt som Mahathirs politiske «kronprins». De to røk imidlertid uklar om veien ut av den finansielle Asia-krisen 1997–98. Anwar ble arrestert 1998, og ved to separate rettssaker dømt til i alt 15 års fengsel, seks år for korrupsjon og ni for homoseksuell utukt. Han benektet alle anklager, og dommene utløste kraftige protester. Løslatelsen fant sted etter at høyesterett hadde opphevet dommen for sodomi.

Malaysia opplevde i november 2007 de største regjeringsfiendtlige demonstrasjonene på åtte år. Anført av opposisjonslederen Anwar Ibrahim samlet titusener seg for å kreve endringer i valgloven. Gjeldende lov favoriserer i altfor høy grad det dominerende regjeringspartiet UMNO, mener opposisjonen.

Anwar Ibrahim ble på ny arrestert i juli 2008, som mistenkt for homoseksuell omgang med en tidligere medarbeider. Han ble løslatt mot kausjon, uten å være blitt formelt siktet. Anwar erklærte at saken var en politisk løgn i likhet med den som førte til at han ble dømt for sodomi og fengslet i år 2000 - en dom som så ble omgjort i 2004.

Valget på nytt underhus (Dewan Rakyat) i mars 2008 ble et tilbakeslag for regjeringskoalisjonen av 14 partier, Barisan Nasional (Nasjonalfronten). Koalisjonen beholdt flertallet (62 prosent), men mistet det 2/3 flertall som kreves for grunnlovsendringer. Statsminister Abdullah Badawis muslimske parti, UMNO, mistet 1/3 av sine mandater og hadde etter valget 36 prosent av plassene i forsamlingen. UMNOs suverene hegemoni i malaysisk politikk siden selvstendigheten i 1957, synes dermed å være truet. For første gang fikk UMNO under 30 prosent av stemmene. Valgresultatet var også det dårligste noensinne for Barisan-koalisjonen. Velgernes dom kom etter at Badawi åpenbart ikke hadde maktet å oppfylle valgløftene fra 2004, blant annet om sterkere lut mot korrupsjonen.

Valget ble derimot et løft for etniske partier som samler indiske og kinesiske velgere. Misnøyen har ulmet blant minoritetene på grunn av den omdiskuterte bumiputra-politikken, som etter deres mening gir det malayiske folkeflertallet ufortjente særfordeler i økonomi og næringsliv. Et av Badawi-regjeringens løfter var større åpenhet omkring forvaltningen. En større frihet for pressen til også å kritisere regjeringen har vært positivt for demokratiet, og kan også ha bidratt til opposisjonens fremgang. Etter langvarig press trådte Badawi tilbake i mars 2009 og overlot statsministerposten til tidligere forsvarsminister Najib Razak. Najib har gjort seg bemerket som forkjemper for malayenes særrettigheter i privat og offentlig sektor. De ble lansert tidlig i 1970-årene av hans far, daværende statsminister Abdul Razak.

Sultanen av Terengganu, Mizan Zainal Abidin, ble i april 2007 kronet til Malaysias 13. monark og statsoverhode. Malaysias monarker tilsettes på åremål, og Mizan ble valgt for perioden 2007-12 av landets ni sultaner. Landets 14. monark ble valgt i 2011, og har siden vært sultanen av Kedah, Abdul Halim.

Malaysia er en islamsk stat som stort sett har vært preget av religiøs toleranse, om enn med noe sterkere islamisering siden 1990-årene. I ytterkanten av denne utviklingen spirer en viss - men fortsatt marginal - ekstremisme. En islamsk fundamentalistbevegelse hadde i 1990-årene fremgang i nordlige landsdeler, særlig i delstaten Kelantan der lokalregjeringen innførte islamsk lov, sharia. Det fremste fundamentalistpartiet, Pan-Malaysian Islamic Party (PAS) vant 23 plasser i parlamentet ved valget 2008. Sammen med to andre islamistpartier dannet det koalisjonen Pakatan Rakyat, som fikk flertall i delstatsforsamlingene i Kelantan, Kedah, Selangor, Perak og Penang.

Siden 1980-årene har veksttakten i malaysisk økonomi vært høy. Politikken er lagt om i markedsorientert retning, med omfattende privatisering og store tollreduksjoner. Under den økonomiske langtidsplanen fra 1991, den såkalte nye utviklingspolitikk, legges det vekt på en kombinasjon av vekst og utryddelse av fattigdom. Under Mahathirs ledelse gjennom 22 år oppnådde Malaysia en levestandard som er blant de høyeste i Asia. Han har fått en stor del av æren for at et tilbakestående jordbruksland med en sensitiv etnisk balanse under hans styre ble forvandlet til en asiatisk «tigerøkonomi». Baksiden av medaljen var et korrumpert rettsvesen og innskrenket pressefrihet.  

Utbygging av infrastruktur har stått sentralt. Petronas Towers ble ferdigstilt i hovedstaden Kuala Lumpur i 1996; den gang verdens høyeste bygning med to tårn på 88 etasjer (451,9 meter). Blant regjeringens megaprosjekter var den høyteknologiske Multimedia Super Corridor, et malaysisk «Silicon Valley» som strekker seg fra Kuala Lumpurs nye flyplass til Petronas Towers. IT-sentret Cyberjaya ble åpnet i 1999. Kuala Lumpurs nye internasjonale flyplass ble tatt i bruk i 1998 etter kostnader på om lag 25 milliarder kroner. Et annet svært ambisiøst prosjekt var en ny administrativ hovedstad, Putrajaya, 30–40 km sør for Kuala Lumpur. Putrajaya er kostnadsberegnet til ca. 70 milliarder kroner.

Byggingen av Asias nest største vannkraftanlegg, Bakun-demningen på Borneo, kom i gang i 2002 etter utsettelse på grunn av den asiatiske finanskrisen 1997. Prosjektet er blitt møtt med protester fra miljøaktivister verden over; om lag 10 000 urinnvånere er tvangsflyttet. Foreløpig er prosjektet kostnadsberegnet til 45 milliarder kroner -- 2400 megawatt skal kunne overføres via verdens lengste undervannsledning (670 km) til det malaysiske fastlandet. Sluttføringen var ventet å skje i 2015, men ble utsatt. 

I landets markedsøkonomi har staten påtatt seg en aktivt styrende rolle, med et påtagelig samvirke mellom politisk og økonomisk makt. Oljeproduksjonen, med hovedtyngden i havet utenfor Borneo, har bidratt vesentlig til landets økonomiske fremgang. Malaysia ble i 1997 rammet av krisen i asiatisk økonomi, men mindre hardt enn nabostatene. Til forskjell fra nabolandene unnlot Malaysia å følge retningslinjer og råd fra valutafondet IMF. Økonomien er sterkt eksportorientert. Svingninger i etterspørselen etter elektronikkprodukter, ikke minst fra USA, har siden tusenårsskiftet gitt seg markante utslag, særlig under den globale finanskrisen 2008.

Malaysia markerte 31. august 2007 sin 50-årsdag som selvstendig nasjon med lanseringen av en ny langtidsplan. Den har som sitt erklærte mål at Malaysia innen 2020 skal være en fullt utviklet industrinasjon.

Den mest ambisiøse del av langtidsplanen er Iskandar Development Region (IDR), lengst sør i Malaysia ved grensen til Singapore. Her startet i 2007 byggingen av en helt ny by for fremtidsrettet industri, Nusajaya. Prosjektledelsen satte som mål at Nusajaya innen 2025 skal være "den mest moderne industrimetropolen i Sørøst-Asia". Investeringene ble foreløpig beregnet til 100 milliarder USD over 20 år. En betydelig del av investeringene skal finansieres med inntekter fra oljesektoren - i 2007 utgjorde olje og gass over 20 prosent av statens inntekter. Den globale finanskrisen førte imidlertid til at gigantprosjektet er blitt gjenstand for kutt og revurderinger. I 2007 registrerte Malaysia 9,4 milliarder USD i utenlandske direkteinvesteringer, mot 6 milliarder i 2006. En ytterligere stigning var forventet i 2008 med sikte på IDR-prosjektet, men uteble.

Under 50-årsjubileet ble det poengtert at Malaysia har redusert den delen av befolkningen som lever på eller under fattigdomsgrensen, fra 22,8 prosent i 1990 til 5,7 prosent i 2006, ifølge offisiell statistikk. Finanskrisen har imidlertid gitt et tilbakeslag også for fattigdomskampen.

En stort anlagt kampanje mot illegale gjestearbeidere har høstet kraftig kritikk. Innvandrere uten oppholdstillatelse kan risikere bøter, fengsel og til og med piskestraff. Av Malaysias totale arbeidsstyrke på om lag 10 millioner har nærmere to millioner vært gjestearbeidere, men bare halvparten av disse har hatt oppholds- og arbeidstillatelse. Med hundretusener av arrestasjoner og utvisninger har kampanjen ført til et anstrengt forhold til naboland, særlig Indonesia.

Malaysia ble rangert som nummer 62 av 187 land på FNs levekårsindeks for 2013. Landet var nummer 50 av 174 land på Transparency Internationals korrupsjonsindeks for 2014. Korrupsjonen utgjør et vesentlig problem: Malaysia var et av fire land som i 2009 ble svartelistet av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) for manglende vilje til samarbeid i skattesaker.

Malaysia er en aktiv aktør i den islamske verden, og også regionalt innen ASEAN. Under Mahathir opptrådte Malaysia med stadig større selvbevissthet internasjonalt, og markerte seg som en talefør forkjemper for «asiatiske verdier». Mahathir talte ofte Vesten midt imot.

Mahathir slo i 1990-årene til lyd for å opprette et storasiatisk handelsforbund som motvekt til handelsblokkene i Europa og Amerika, men møtte motbør. Malaysia sluttet seg i 1992 til det sørøstasiatiske frihandelsforbundet AFTA, innenfor rammen av ASEAN. Landet er også medlem av Stillehavslandenes samarbeidsorganisasjon APEC, men markerte seg under Mahathir som det land som sterkest advarte mot en forsert utvikling av denne frihandelssonen. Malaysia kom dermed i handelspolitisk konflikt med USA, noe som også har vært tilfelle innen WTO. Landet tok tidlig og tydelig avstand fra terror etter 11. september 2001. Sammen med Indonesia og Filippinene har Malaysia styrket det regionale samarbeidet mot internasjonal terrorisme og kriminalitet over landegrensene.

Norsk samhandel med Malaysia har økt kraftig i senere år, og næringslivsforbindelsene er vesentlig styrket. Utstyrs- og tjenesteleveranser til Malaysias offshoreindustri har stått for den største økningen. Mellom 50 og 60 norske bedrifter er representert i landet. Importen til Norge var 2008 på 1,9 milliarder kroner, og eksporten fra Norge på 1 milliard. Malaysia er det 12. største eksportmarkedet for norsk laks.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.