etterretningstjeneste

Lyttestasjon på Eggemoen

Forsvaret/NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

Etterretningstjeneste er en organisert virksomhet som er ansvarlig for å samle inn informasjon om fremmede stater, individer eller organisasjoner relevant for et lands nasjonale sikkerhet og interesser. I tillegg til informasjonsinnhenting utøver en etterretningstjeneste også analyse av informasjon, kontraetterretning og dekkoperasjoner.

Moderne etterretningsvirksomhet har sitt opphav i første verdenskrig, og det var først på 1900-tallet de første nasjonale etterretningstjenestene ble etablert. I dag har de fleste land i verden statlige etterretningstjenester, som bedriver etterretningsvirksomhet både i hjemlandet og utenfor landets grenser. Lands etterretningstjenester skiller seg fra hverandre både i organisering og omfang avhengig av landets historie, behov, rolle på den internasjonale arena og styringsstruktur.

Hovedoppgaven til en etterretningstjeneste er å gi nasjonale myndigheter best mulig beslutningsgrunnlag i saker som gjelder utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk. Etterretningstjenesten skal også jobbe for å hindre strategiske overraskelser ved å holde oversikt over trusler, hendelser og utviklinger som kan true et lands eksistens. I tillegg til å aktivt søke etterretning om fremmede land er det også etterretningstjenestens oppgave å opprettholde hemmeligheten rundt egen informasjon og metoder. For å oppfylle disse oppgavene utøver et lands etterretningstjeneste flere type etterretningsaktiviteter. Disse aktivitetene blir ofte delt inn i fire hovedkategorier:

  • Informasjonsinnhenting: etterretning forbindes gjerne med informasjon om militære forhold spesielt (slik som andre lands militære styrker, planer og våpenkapabiliteter), men dekker også ting som politiske forhold, miljø, industri og økonomiske forhold. Nasjonale myndigheter fastsetter informasjonskrav og ut ifra disse samler etterretningstjenesten inn informasjon gjennom ulike innhentingsmetoder, også kalt etterretningsdisipliner. Noen eksempler på innhentingsmetoder er spionasje, spionfly, avlytting av kommunikasjonslinjer, eller åpne kilder som internett, TV og publikasjoner.
  • Analyse: informasjonsinnhenting resulterer i store mengder data, og denne dataen er også ofte ufullstendig og tvetydig. Analytikere må derfor bearbeide og analysere rå data for å gjøre informasjon om til etterretning som et produkt som kan fremlegges for nasjonale myndigheter.
  • Kontraetterretning: i tillegg til å søke informasjon om andre parter er det også etterretningstjenestens oppgave å beskytte egen informasjon, prosess og produkt mot fremmed etterretningsvirksomhet. Kontraetterretning innebærer aktiviteter igangsatt for å avdekke og motvirke fremmed etterretningsvirksomhet mot eget land.
  • Dekkoperasjoner: skjulte aktiviteter iverksatt for å mer direkte påvirke politiske, økonomiske eller militære forhold i andre land. Dette iverksettes kun etter ordre fra nasjonale myndigheter.

Ut ifra disse fire kategoriene ser man at etterretning som en aktivitet hovedsakelig dreier seg om informasjon. Etterretningstjenestens informasjonsfunksjon dekker de tre første aktivitetene: informasjonsinnhenting, analyse og kontraetterretning. Informasjonsinnhenting og analyse går ut på å oppnå informasjon om andre parter, mens kontraetterretning er tiltak iverksatt for å forhindre at andre parter oppnår informasjon om eget land. Den fjerde etterretningsaktiviteten, dekkoperasjoner, skiller seg fra informasjonsfunksjonene og dreier seg om å fremme egen regjerings utenrikspolitiske mål ved å direkte påvirke hendelser i andre land.

Spionasje er den eldste formen for etterretningsaktivitet, og eksisterte lenge før etterretning ble en formell og organisert virksomhet. Referanser til spionasje kan finnes helt tilbake i tekster som Det gamle testamentet og Sunzis (Sun Tzu) bok Kunsten å krige fra 400-tallet fvt. Opp gjennom historien har spionasje tradisjonelt blitt utført på en uformell og uorganisert basis, hovedsakelig i krigstid. Dette er en trend som karakteriserte generell etterretningsvirksomhet frem til 1900-tallet. Land tok i bruk ad hoc-etterretningstjenester i krigstid og det primære fokuset for etterretning var innenfor det militære domenet. USA har for eksempel historisk organisert etterretningskapabiliteter for militære formål, og det var ikke før i 1947 at Central Intelligence Agency (CIA) ble etablert som USAs første ikke-militære etterretningsbyrå for fredstid.

Etterretning som vi kjenner det i dag vokste frem tidlig på 1900-tallet, og har sitt opphav i første verdenskrig. Det var først på 1900-tallet de første nasjonale etterretningstjenestene ble etablert. Storbritannias Secret Intelligence Service (SIS), i dag kjent som MI6, er et av verdens eldste etterretningsbyråer, etablert i 1909. I dag har nesten alle land en form for etterretningstjeneste. USA er det landet som er kjent for å ha den største og mest innflytelsesrike etterretningstjenesten i verden. Andre land som også har viktige etterretningstjenester som dekker et bredt spekter av aktiviteter er Storbritannia, Frankrike, Russland, Kina og Israel.

Ethvert lands etterretningsvirksomhet er et unikt uttrykk for det landets historie, behov, rolle på den internasjonale arena og styringsstruktur. Som en konsekvens av disse faktorene skiller også lands etterretningstjenester seg fra hverandre i henhold til omfang og organisering.

USAs etterretningsvirksomhet kan brukes som et eksempel for å vise påvirkningen av et lands historie, behov og rolle på den internasjonale arena. USA etablerte først en permanent etterretningstjeneste i 1947. USA ble uavhengig fra Storbritannia i 1776, men de første 170 årene av landets eksistens var preget av et USA som ikke hadde sterke utenrikspolitiske interesser utenfor sitt nærområde, og kun grenset til Canada og Mexico. Dette endret seg først rundt midten av 1900-tallet med andre verdenskrig da USA ble en stormakt. Stormaktstatus medførte at landet ble dypt involvert i mange deler av verden, og som en konsekvens av omfanget av dets interesser krevde landet en stor etterretningstjeneste med mange aktører. Denne utviklingen har ført til at USA i dag har verdens største og mest innflytelsesrike etterretningstjeneste.

Et lands styringsstruktur har også en innvirkning på organiseringen av etterretningstjenesten. I autoritære stater har ofte etterretningstjenesten et mye større fokus på aktivitet innenfor egne grenser, mye grunnet lederes bekymringer for intern dissens. Store deler av etterretningsvirksomheten går derfor til å undertrykke og kontrollere opposisjon innad i landet, samt å beskytte regimet. Komiteen for statlig sikkerhet (KGB) i Sovjetunionen var et eksempel på dette, hvor hovedfokuset var på bekjempelse av intern dissens. KGBs viktigste etterfølger for intern etterretning i Russland er FSB. Iran, Egypt, Syria, Saudi-Arabia og Kina er alle land med autoritære styresett og dertil mektige etterretningstjenester rettet mot egen befolkning.

I Norge finnes det to hovedaktører innenfor etterretning: Etterretningstjenesten (E-tjenesten) og Politiets sikkerhetstjeneste (PST). E-tjenesten ligger under Forsvaret og har ansvar for etterretning utenfor Norges grenser, mens PST har ansvar for etterretning innenfor Norges grenser. E-tjenesten og PST utgjør sammen med Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Forsvarets sikkerhetsavdeling EOS-tjenestene, også kjent som ”de hemmelige tjenestene”.

USA har i dag det største etterretningssamfunnet i verden, bestående av hele 17 ulike byråer, blant dem Central Intelligence Agency (CIA), Federal Bureau of Investigations (FBI), National Security Agency (NSA) og Defense Intelligence Agency (DIA). CIA har ansvar for etterretning utenfor USAs grenser, samt hovedansvar for menneskelig etterretning og dekkoperasjoner. FBI har det primære ansvaret for etterretning innenfor USAs grenser og har myndighet både som politi og etterretningsbyrå. NSA driver primært med signaletterretning og DIA håndterer militær etterretning.

Storbritannias etterretningstjeneste består av tre hovedaktører: Security Service (kjent som MI5), Secret Intelligence Service (SIS, også kjent som MI6) og statens kommunikasjonshovedkvarter (GCHQ). MI5 har ansvar for etterretning innenfor Storbritannias grenser. MI6 har ansvar for etterretning utenfor landets grenser og utfører også dekkoperasjoner. GCHQ er Storbritannias byrå for signaletterretning og er i tillegg ansvarlig for å sikre regjeringens kommunikasjoner og informasjonssystemer.

Frankrikes etterretningstjeneste består av seks byråer: generaldirektoratet for ekstern sikkerhet (DGSE), generaldirektoratet for intern sikkerhet (DGSI), direktoratet for militær etterretning (DRM), direktoratet for forsvar og sikkerhet (DPSD), det nasjonale direktoratet for etterretning og tolletterforskning (DNRED) og finansiell etterretning (TRACFIN). DGSE har ansvar for etterretning utenfor landets grenser, DGSI er ansvarlig for etterretning innenfor Frankrikes grenser, DRM har ansvar for militær etterretning, DPSD er ansvarlig for å beskytte blant annet militæret, forsvarsinstitusjoner og forsvarsindustrien, og DNRED og TRACFIN er begge rettet mot økonomiske problemstillinger som tollsvindel, hvitvasking og finansiering av terrorisme.

Russlands etterretningstjeneste har sin arv fra Sovjetunionen. De mest kjente etterretningsaktørene i Sovjetunionen var Komiteen for statlig sikkerhet (KGB) med hovedfokus på bekjempelse av intern dissens, og hovedadministrasjonen for etterretningstjenesten (GRU) med ansvar for militær etterretning. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991 skjedde det samme med KGB, mens GRU forble intakt. Russlands etterretningsvirksomhet i dag består av GRU og tre andre hovedaktører: den føderale sikkerhetstjenesten (FSB) med ansvar for etterretning innad i landet, utenlandstjenesten (SVR) med ansvar for etterretning utenfor Russlands grenser, og den føderale sikkerhetstjenesten (FSO) med ansvar for å beskytte landets statsledere.

I Kina er det departementet for statssikkerhet (MSS) som styrer landets etterretningsvirksomhet. Innenfor departementet er det flere byråer som er viktige for etterretning. Byråene skilles av fokusområde, eksempelvis: Førstebyrået (hemmelig etterretningsinnhenting i Europa og Sentral-Asia), Andre byrået (åpne kilder), Tredjebyrået (Hongkong og Macao) og Fjerdebyrået (Taiwan). I tillegg er det flere seksjoner innenfor Folkets frigjøringshærs (PLA) generaldirektorat for sikkerhet (GSD) som har etterretningsfunksjoner, for eksempel: Andredepartementet (ansvar for menneskelig etterretning), Tredjedepartementet (kryptoanalyse) og Fjerdedepartementet (elektronisk etterretning og elektronisk krigføring).

Israels etterretningstjeneste er sentrert rundt tre hovedaktører: Mossad, Shin Bet og Aman. Mossad er ansvarlig for etterretning utenfor landets grenser og også for menneskelig etterretning, dekkoperasjoner og terrorisme. Shin Bet har ansvar for etterretning innenfor Israels grenser, og har både kontraetterretning og interne sikkerhetsfunksjoner. Aman er ansvarlig for landets militære etterretning.

  • Dover, Robert, Michael S. Goodman & Claudia Hillebrand, red. (2015). Routledge Companion to Intelligence Studies. 1. Utgave. Routledge.
  • Lowenthal, Mark M. (2017). Intelligence: From Secrets to Policy. 7. Utgave. CQ Press.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.