Malis litteratur

Artikkelstart

Litteraturen i Mali er preget av at landet har en rik muntlig litterær tradisjon. Denne har sitt opphav langt tilbake i tid og er blitt tradert og videreutviklet fra generasjon til generasjon. Man finner også mange spor av den i Malis skriftlige litteratur. Denne litteraturen vokste frem i det 20. århundre. Selv om motiver fra nasjonale myter og fra Malis gamle historie også har en viktig plass i landets skriftlige litteratur, er det særlig de tidligste forfatterne som har behandlet dette stoffet. Yngre forfattere tar opp andre emner, eller de anlegger et mer kritisk perspektiv på den historiske tradisjonen.

Den muntlige litteraturen i Mali finnes på flere afrikanske språk. Den skriftlige litteraturen er hovedsakelig på fransk, men det forekommer også skriftlig litteratur på afrikanske språk, arabisk og engelsk.

Myter om nasjonens opphav

En stor del av den muntlige litteraturen i Mali er beretninger om rikene sør for Sahara og særlig om det gamle Maliriket og dets historie. Beretningene om den store herskeren Sundjata (død cirka 1255) er spesielt godt kjent. Det finnes en rekke forskjellige versjoner av dem, og det er i dag vanskelig å fastslå om enkelte av dem er mer sannferdige enn andre. Stoffet om Sundjata er også behandlet i den skriftlige litteraturen av forfattere fra flere land. Den skriftlige versjonen som trolig er mest kjent, er Sundiata Keita (1960, «Beretningen om Sundjata» av den guineanske historikeren og forfatteren Djibril Tamsir Niane (1932–2021).

En forfatter fra Mali som har behandlet overleveringene om Sundjata, var historikeren Amadou Hampaté Bâ (1901–1992). Han er kjent for å ha tilpasset arabisk skrift til det vestafrikanske språket fulani. Dette språket heter peul på fransk. Bâ utgav også bearbeidelser på både vers og prosa av tradisjonelle initiasjonsriter og av diktning som var tilknyttet disse. Dette preger blant annet hans mest kjente litterære verk, L'Étrange Destin de Wagrin (1973, «Wagrins underlige skjebne»). Bâs betydeligste arbeid er likevel tobindsverket om det gamle fulaniriket Macinas historie: L'Empire peul du Macina (1955–1962).

Historiene og mytene om Sundjata er gjenskapt i de episke diktene Kala Jata (1965) og L'Aigle et l'épervier ou le Geste de Sunjata (1975, «Ørnen og spurvehauken eller Sunjatas bragder») av Massa Makan Diabaté (1938–1990). Diabaté er også kjent for sine folkelivsskildringer der han forener humor og skarp sosial satire.

Det historiske stoffet om Sundjata finnes dessuten som bakgrunn for den store og kontroversielle romanen Le Devoir de violence (1968, «Forpliktelsen til vold») av Yambo Ouologuem (1940–2017). Ouologuem regnes av mange som Malis mest kjente forfatter, men han var også kontroversiell. Dette verket ble beskyldt for å være plagiat av bøker av flere forfattere, blant andre av Graham Greene og André Schwarz-Bart. Boken regnes likevel i dag blant de viktigste afrikanske romanene skrevet på fransk. Ouologuem skrev også en erotisk roman som virker overraskende libertinsk, tatt i betraktning av at forfatteren regnes som en streng muslim.

Kritikk av mannsdominerte samfunn

Seydou Badian Kouyaté (1928–2018) er mest kjent for romanen Sous l'orage (1957, «Under uværet»). Her skildrer han et arrangert giftermål som et bilde på motsetningen mellom tradisjon og modernitet i afrikanske samfunn. Kouyaté, som var lege, skrev flere romaner og skuespill. Han er også kjent for et essay der han angrep autoritære holdninger hos de politiske lederne i Mali.

I sine romaner forsvarte Kouyaté kvinnenes interesser og angrep den sterke mannsdominansen som preget mange land i Vest-Afrika. Et gjennomført feministisk perspektiv kom likevel først til uttrykk hos Aoua Keïta (1912–1980) i det selvbiografiske verket Femme d'Afrique: La vie d'Aoua Keïta racontée par elle-même (1975, «Kvinne fra Afrika; Aoua Keïtas liv fortalt av henne selv»). Dette et i første rekke en skildring av Keïtas politiske virksomhet som en ledende radikal kvinne i 1960-årenes Mali. En annen fremtredende kvinnelig forfatter er historikeren Madina Ly-Tall (født 1940). Hun har blant annet skrevet bøker om Maliriket i middelalderen og om militant islam på 1800-tallet.

Teater, krim og barnelitteratur

De mest kjente forfatterne fra Mali som var født i de første årene etter andre verdenskrig, har arbeidet med flere forskjellige sjangrer. Flere av dem har bidratt til at Mali har hatt et levende teatermiljø i periodene da landet ikke har vært styrt av muslimske fundamentalister. En av disse er Moussa Konaté (1951–2013) som fikk en afrikansk litterær pris for skuespillene sine. Konaté var en produktiv og allsidig skribent. Han skrev også en rekke kriminalromaner og skapte en av de få afrikanske detektivheltene som finnes, politikomissær Habib. Konaté utgav også mange bøker for barn.

Som essayist er Konaté særlig kjent for boken Mali – ils ont assasiné l'espoir (1985, «Mali – de har tatt livet av håpet»). I dette essayet, som utkom i ny utgave i 2000, tar han et oppgjør med den autoritære ettpartistaten, men ennå mer med maktmenneskene som alltid tenker på egen vinning og ikke på folkets beste.

Også Modibo Saunkelo Keita (født 1948) og Alpha Mandé Diarro (født 1954) har både skrevet kriminallitteratur og bøker for barn. Diarro er særlig kjent for kriminalromanen sin for ungdom Rapt à Bamako (1998, «Kidnapping i Bamako», svensk oversettelse i 2012).

Tiden rundt årtusenskiftet

I årene rundt og etter årtusenskiftet har Mali vært preget av sterke indre konflikter, og den ustabile situasjonen har også gått ut over det litterære livet. Det er derfor ikke så mange forfattere fra Mali som har fått sitt gjennombrudd i disse årene. Blant de viktigste forfatterne fra den yngste generasjonen er Ibrahima Aya (født 1967). Han utdannet seg til agronom i Moldova, men reiste tilbake til Mali etter endt utdanning. Aya har regelmessig publisert noveller i en av de mest kjente avisene i Mali, og han har også utgitt flere novellesamlinger.

Aya har vært sterkt engasjert i kampen mor ytterliggående islamisme. Fra 2011 har han bygget opp en boksamling som forskjellige forfattere har bidratt til, og som skal ha som mål å motvirke intoleranse ved hjelp av kunnskap og lesning. Året etter, da Nord-Mali ble okkupert av jihadister, protesterte han ved å publisere diktsamlingen Voix hautes pour Tombouctou («Høye røster for Timbuktu»).

Kvinnelige forfattere

Det finnes få kvinner i Malis nyeste litteratur. Det virker som det var vanskeligere for en kvinne i Mali å få publisert en bok i tiden rundt årtusenskiftet enn det for eksempel hadde vært på den tiden da Aoua Keita utgav sin selvbiografi. Opplysninger om de kvinnene som likevel har klart å få utgitt bøker i årene rundt år 2000, er heller ikke lett tilgjengelig. Aïda Mady Diallo utgav i 2002 romanen Kouty, mémore de sang («Kouty, erindring om blod»). Boken ble utgitt i det franske forlaget Gallimards «svarte serie», som er en serie for kriminallitteratur, men Diallo har understreket at bokens budskap er en oppfordring til toleranse og gjensidig respekt mellom afrikanere med ulik etnisk bakgrunn.

Fanta-Tara Tembely er født i 1946 og utgav romanen Dahan (destinée) («Dahan [skjebne]») i 2002. Men den mest markante kvinnelige forfatteren fra denne generasjonen var Aïcha Fofana (1957–2003). Hun var datter av en minister og studerte ved universiteteme i Bordeaux og Manchester. Romanen hennes fra 1994, Le Mariage – on copie («Ekteskapet – man etterlikner»), regnes som den første romanen fra Mali skrevet av en kvinne. Den er preget av en feministisk grunnholdning, men også av troen på at utviklingen i Mali går i riktig retning hva kvinners muligheter angår. I 2006 ble en etterlatt roman av Fofana utgitt: La Fourmillière («Maurtuen»).

Fofana utgav også to skuespill. Særlig det første av dem, Excellence, on fait le ménage (1997, «Deres eksellense, vi driver med rengjøring»), har fått stor oppmerksomhet. Dette stykket er et angrep på korrupsjon og maktmisbruk.

Den yngste generasjonen

En av de mest kjente skikkelsene blant dagens forfattere i Mali er Moussa Ag Assarid (født mellom 1975 og 1978). Han er tuareg, det vil si at han er vokst opp i Sahara og foreldrene hans var nomader. Ag Assarid fikk skolegang i Bamako, deretter reiste han til universiteter i Frankrike og tok eksamener i samfunnsfag og kommunikasjon i Montpellier. Han har vært virksom som skuespiller og journalist og vært talsperson i Europa for tuaregene som folkegruppe. Fordi tuaregene kjemper for at landområdet i Sahara der de lever, skal anerkjennes som en selvstendig stat, har Ag Assarid også, som andre ledere blant tuaregene, blitt forfulgt av Malis myndigheter. Regjeringen i Mali betrakter ham som en fiende av staten.

Ag Assarids første bok Y a pas d'embouteillage dans le désert (2006, «Det er ikke trafikkork i ørkenen») har fått en større leserkrets enn noen annen bok skrevet av en forfatter fra Mali. Her skildrer han blant annet sitt møte med Europa og den moderne bysivilisasjonen. Boken er nå blitt oversatt til flere europeiske språk. I 2008 utgav Ag Assarid en bok sammen med sin bror der de forteller om skolen de har opprettet for barn av nomader: Enfants des sables («Barn av sanden»).

Til samme generasjon hører Fatoumata Keïta (født 1977). Hun finansierte skolegangen sin ved å selge vann til de reisende på jernbanestasjonen i fødebyen Kayes. Senere studerte hun ved universitetet i Bamako og tok en mastergrad i sosialøkonomi. Keïta har arbeidet med flere sjangrer. Hun har skrevet lyrikk og noveller samt en romanserie på tre bind. Særlig det første bindet i denne serien, Sous Fer («Under jern»), som hun fikk Massa Makan Diabaté- prisen for i 2015, har vakt oppmerksomhet.

Keïta skriver om problemer i det moderne Mali som særlig rammer kvinner: Blant de viktigste er flerkoneri, kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. I 2016 utgav hun en bok med tittelen Crise sécuritaire et violence au Nord du Mali («Sikkerhetskrise og vold i Nord-Mali»). Hun har også utgitt en reiseskildring fra de sørlige delene av Mali. Keita skrive bøkene sine på fransk, men stilen og setningsbygningen er tydelig preget av det afrikanske språket malinesisk.

Forfattere i eksil

En av dagens fremste spesialister på afrikansk kulturhistorie, Manthia Diawara, kommer fra Mali. Han ble født i 1953 og fikk sin utdannelse i Bamako og i Frankrike. Senere reiste han til USA, der han tok doktorgraden ved universitetet i Indiana i 1985. Han har vært professor ved flere amerikanske universiteter, senest ved universitetet i New York. Diawara har skrevet en rekke bøker om kultur skapt av mørkhudede, og særlig om hvordan de materielle forholdene forfatterne har levd under, har virket inn på bøkene de har skapt. Diawara har blant annet skrevet avhandlinger om film i Vest-Afrika og også selv produsert og regissert flere filmer. Selv om Diawara selv har forlatt Mali, har bøkene hans bidratt til at film i dag er en viktig kunstnerisk uttrykksform i landet.

Siden Manthia Diawata har emigrert til USA, er han en viktig representant for det som undertiden er kalt «den afrikanske diasporaen». En rekke forfattere som opprinnelig kommer fra Mali, har forlatt sitt fødeland. Mange har flyttet til afrikanske land som ligger i nærheten av Mali – til Senegal i første rekke. Andre har bosatt seg i Frankrike eller, i den senere tiden, til Canada og USA. Når så mange forfattere har forlatt Mali, er en hovedgrunn at det i det 21. århundre har vært vedvarende politisk uro i landet. Forfatterne har villet unngå å bli sensurert, og de har også håpet å nå ut til en større leserkrets ved å gi ut bøker for eksempel i Frankrike.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Sebastien Le Potvin: Lettres maliennes – Figures et configurations de l'activité littéraire au Mali. (L'Harmattan, Paris 2006 (ISBN 978 -2747592307). Finnes både i papirutgave og i elektronisk utgave.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg