Området omkring dagens Mali er en av de regionene i Afrika som først ble tett befolket, noe de mange steinalderfunnene forteller om. På grunn av den tidlige handelen mellom Vest-Afrika og Nord-Afrika, som gikk over Sahara, oppstod det i dette området flere statsdannelser allerede før vår tidsregning. En serie med riker oppstod og gikk i oppløsning, slik som Ghana, Mali og Songhai.

Mali har tatt sitt navn etter storriket som hadde sitt høydepunkt på 1300-tallet, Maliriket. Deretter reiste flere folkegrupper seg mot sentralmakten og tok kontrollen over store områder. Maliriket opphørte å være en politisk enhet av betydning rundt 1550.

Fra Malirikets gradvise oppløsning til Frankrikes kolonisering på slutten av 1800-tallet fantes flere statsdannelser i landet, hvorav flere motsatte seg den franske innflytelse og erobring. Bamako var allerede før franskmennenes ankomst et senter for handel langs Nigerelven. Politisk makt langs denne viktige elven var ikke sentralisert, men enkelte herskere kontrollerte store områder og krevde inn skatter fra fastboende som handelsreisende. De stod også bak plyndringer.

Enkelte politiske maktsentra fantes i det sentrale og sørlige Mali på slutten av det 19. århundret, blant annet som følge av islamske kriger. Et av dem var Toucouleur-riket, ledet av al-Hadj Umar, som gikk til krig mot malinkaene og la under seg Bambara-riket, men som selv ble slått av tuareg- og fulani-styrker. Andre maktsentra vokste frem under ledelse av Samori Touré og Tieba Traoré – begge i sør. Strid mellom disse førte til at begge stod svekket da Frankrike intensiverte sin kolonisering i 1880-årene.

Den franske innflytelsen i regionen startet på 1700-tallet, og ekspansjonen inn i det moderne Mali skjedde vestfra langs Senegalelven, fra Dakar, i den hensikt å sikre kommunikasjon mellom ulike franske interesseområder i Vest-Afrika.

Frankrike etablerte i 1855 et fort i Medina, helt vest i dagens Mali. Dette ble i 1857 beleiret av al-Hadj Umar, men han lyktes ikke å drive franskmennene ut. Byggingen av jernbanen fra Senegal til Niger var en viktig del av den franske strategien i kolonikappløpet med Storbritannia. En annen del var inngåelse av avtaler med lokale herskere – for å skaffe seg fotfeste, også militært, for så å bryte dem. Slik gikk Frankrike tidlig på 1880-tallet inn i Toucouleur og inntok Bamako og Kita. Segu ble tatt i 1890, Macina i 1892, til tross for væpnet motstand. Etter å ha inntatt Timbuktu var hele det moderne Mali – med unntak av fjerntliggende områder i nord – underlagt fransk kontroll.

Frankrike søkte å integrere Senegal og Mali i ett territorium, kalt Fransk Sudan 1890–1899, deretter gikk kolonien under navnet Øvre Senegal-Niger 1904-1920. Den hadde hovedstad i Kayes fra 1880, og fra 1895 ble den del av den administrative enhet Fransk Vest-Afrika – en føderasjon av åtte franske territorier i Vest-Afrika, som eksisterte frem til 1958. Frankrike rekrutterte soldater fra Fransk Sudan (navnet ble tatt i bruk igjen da Niger ble utskilt som et separat militærdistrikt) til de to verdenskrigene, og denne erfaringen bidro til økt bruk av afrikanere i administrative stillinger – og til tiltagende krav om selvstendighet. Skattlegging og tvangsarbeid bidrog til misnøyen med kolonistyret.

Etter andre verdenskrig ble politiske partier etablert for å kjempe om plasser i den franske nasjonalforsamling. På den såkalte Bamako-kongressen i 1946 ble den allafrikanske politiske grupperingen Rassemblement démocratique africaine (RDA) etablert; snart med Modibo Keita som leder. Alliert med Union soudanaise (US) kjempet RDA særlig med Parti soudanais progressiste (PSP) om den politiske makt i Mali – frem til og etter selvstendigheten.

Valg til en grunnlovgivende forsamling ble holdt 1956. Det ble vunnet av US-RDA, som derved dannet det første ministerråd for Fransk Sudan i 1957. I 1958 ble det innført indre selvstyre innenfor den franske union, og flere territorier i Vest-Afrika ønsket å gå sammen i en føderasjon. Men bare Mali og Senegal sluttet seg til Maliføderasjonen som ble opprettet i 1959. Føderasjonen hadde felles nasjonalforsamling. Den oppnådde selvstendighet 20. juni 1960, men brøt sammen etter to måneder, da Senegal trakk seg ut av frykt for dominans fra Mali. Tidligere Fransk Sudan ble da proklamert som republikken Mali 22. september 1960. Union Soudanais hadde da vunnet valgene, og dens leder Modibo Keita ble landets første president.

Keita førte en radikal, sosialistisk politikk, som innebar en tilnærming til de afrikanske nabostatene Ghana og Guinea og et delvis brudd i forholdet til Frankrike. Mali trakk seg ut av franc-sonen i 1962 – men sluttet seg til igjen i 1967 som følge av økonomiske vansker. Mot slutten av 1960-årene vokste opposisjonen mot Keitas regime, både som følge av økonomiske utfordringer og politisk undertrykking. Opprør ble slått ned i 1964 og 1968. Etter at han i 1968 oppløste nasjonalforsamlingen, grep en gruppe unge offiserer makten gjennom et statskupp. Et militært råd tok over styringen av landet, med løytnant (senere general) Moussa Traoré som president. Et statsbærende parti, Union démocratique du peuple malien (UDPM), ble etablert 1976, ledet av Traoré. I 1979 ble Traoré valgt til president og gjenvalgt i 1985. Begge gangene uten motkandidat.

Uten lovlig politisk opposisjon tok motstanden mot regimet andre former, og fra slutten av 1980-årene vokste kravene om demokrati. I 1990 organiserte opposisjonen seg i Comité national d'initiative démocratique (CNID) og Alliance pour la démocratie au Mali (ADEMA). Året etter ble Traoré avsatt i et militærkupp, ledet av oberstløytnant Amadou Toumani Touré, som banet veien for flerpartistyre og demokrati. Som i mange andre tidligere franske kolonier i Afrika ble en nasjonal konferanse avholdt høsten 1991, og en ny grunnlov ble vedtatt i en folkeavstemning 1992. Det påfølgende valget på nasjonalforsamling førte til at ti av de 21 deltakende partiene fikk plass i parlamentet, med ADEMA som det største. Alpha Oumar Konaré ble valgt til president og gjenvalgt i 1997. Etter valget i 2002 ble han etterfulgt av Amadou Toumani Touré. I 1993 og 1998 ble tidligere president Moussa Traoré dømt til døden for delaktighet i mord og økonomisk kriminalitet. Begge dommene ble omgjort til livsvarig fengsel og til slutt opphevet i 2002.

Mali ble fremholdt som en modell for demokratisering, men mot slutten av 1990-årene kom det til irregularitet i valgavvikling samt forfølgelse av opposisjonelle, og et kuppforsøk ble avverget i 1996. Korrupsjon er blitt et økende problem i Mali. Spesielt under Amadou Toumani Tourés styre skal korrupsjonen ha økt blant politikere og i statsapparatet. Dette har bidratt til å bane veien for islamistiske grupper som gradvis har overtatt kontroller over store områder i det nordlige og sentrale Mali, mens staten og hæren i 2017 kun kontrollerer byene. Islamistene har hatt suksess med å profilere seg blant folk på landsbygda som motstandere av korrupsjon, vanstyre og den statsansatte elitens privilegier.

Mali var i 1990-årene preget av en etnisk konflikt i nord, der flere grupper fra tuaregfolket gjorde opprør. Konflikten mellom tuaregene og sentralregjeringen har pågått siden 1960-årene, da tuaregene i 1962–1963 først gjorde et opprør som ble slått ned med militærmakt. Tuaregene lever i og ved Sahara-ørkenen, på tvers av moderne statsgrenser, men ved opprettelsen av Mali ble om lag 300 000 tuareger borgere i denne staten. Hovedårsaken til tuaregenes opprør er en moderniseringspolitikk fra staten som blant annet har forsøkt å gjøre nomadene bofaste. Mange tuareger føler at deres levemåte, næringsvei og politiske og økonomiske stilling i samfunnet over lengre tid er blitt marginalisert. Etter at tuareg-geriljaen i 1990 angrep offentlige mål i det østlige Mali, innførte regjeringen unntakstilstand i to regioner og startet en militær aksjon mot de militante tuareg-organisasjonene, som da kjempet for en selvstyrt tuareg-stat i Sahara.

Flere slike organisasjoner var aktive, og fire av dem gikk i 1991 sammen i en felles front, Front unifié pour la défense de l'Azawad (FUDA). Forhandlinger ble ført i Algerie i 1992, og en fredsavtale mellom maliske myndigheter og tuareg-representanter ble undertegnet i Alger. Samtidig startet songhayer en bevegelse mot tuaregopprøret gjennom Mouvement patriotique Ghanda Koy som også ble støttet og bevæpnet av hæren. Dette førte til nye konflikter og en videre etnifisering av volden. En ny fredsavtale med myndighetene ble inngått 1995.

I 1960-årene førte Mali en radikal, panafrikansk og alliansefri politikk. Landet søkte å bidra til politisk samling av Afrika, blant annet gjennom etablering av en union med Ghana og Guinea, og deltakelse i etableringen av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU). Samtidig svekket landet forbindelsene med den tidligere kolonimakten Frankrike, parallelt med en tilnærming til Øst-Europa. En vestlig dreining med bedrede forbindelser med Frankrike og økt bistand fra Vesten inntrådte etter president Modibo Keitas fall i 1968. President Moussa Traoré bidro til å plassere Mali på kartet, blant annet ved sin ledelse av OAU og for Bamako-initiativet, som søkte å fremme tilgangen til medisiner i Afrika. Han ledet også FNs toppmøte for barn i 1990.

I 1974 ble det utkjempet en kortvarig grensekrig mellom Mali og Burkina Faso (daværende Øvre Volta). Konflikten, som dreide seg om et omstridt grenseområde i Agacher-provinsen, blusset opp igjen med nye krigshandlinger i 1985, hvorpå Den internasjonale domstolen i Haag bila konflikten. En mer vedvarende konflikt med tuaregbefolkningen har både vært en innenrikssak og et utenrikspolitisk anliggende. Tuareg-nomadene har tilhold i Algerie, Burkina Faso, Mali, Mauritania og Niger, og en vesentlig del av tuaregenes motstandsbevegelse har ønsket et uavhengig territorium, Azawad, innen disse statene. Blant dem som støttet dette kravet var Libya under Muammar al-Gaddafi som følgelig er beskyldt for å ha understøttet opprørerne med våpen.

Under tørkene på 1970- og 80-tallet reiste mange tuareg til Libya for å søke arbeid. Mange av disse fikk jobb som soldater i Gaddafis hær og fikk erfaringer med aktiv krigføring i Tsjad og i Irak. Det var disse profesjonelle soldatene som startet tuaregopprøret i Nord-Mali i 1990. Etter bombingen av Libya og Gaddafis fall høsten 2011, reiste igjen et stor antall (mellom 1000 og 4000) tuaregsoldater fra Mali hjem igjen. Tungt bevæpnet, takket være våpen de tok med seg fra Libya, startet de et nytt opprør i 2012. Islamistgrupper som hadde kommet inn i Nord-Mali fra Algerie etter borgerkrigen der tok imidlertid snart kontrollen over dette opprøret og skjøv til side de sekulære tuaregene. I januar 2013 rykket islamiststyrker sørover, men ble slått tilbake i områdene nær Mopti av franske styrker som den maliske regjeringen hadde bedt om bistand fra.

Soldater fra Mali deltok i 1990-årene i de fredsbevarende operasjonene i Liberia (ECOMOG) og Rwanda (UNAMIR). Mali sendte også tropper til den afrikanske fredsstyrken som i 1997 ble satt inn i Sentralafrikanske republikk etter at Malis tidligere militære leder Amadou Toumani Touré hadde vært megler i konflikten mellom regjeringen og hæren. Mali deltok på slutten av 1990-årene i de afrikanske fredsoperasjonene i Liberia, Sentralafrikanske republikk og Sierra Leone. Landet styrket mot slutten av 1990-årene forbindelsene med nabolandene Algerie, Mauritania og Senegal, blant annet gjennom skjerpet grensekontroll. Sammen med Libya var Mali i 1997 initiativtaker til en sammenslutning av stater i Sahel. Mali har også søkt nærmere kontakt med Mano River-unionen i sør, og dens medlemsland Guinea, Liberia og Sierra Leone.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.