Mandingo er en fellesbetegnelse for flere folkegrupper i Vest-Afrika. Betegnelsen omfatter en rekke etniske grupper som har felles kulturtradisjoner og snakker nært beslektede språk (mandespråk), men de har selv intet felles navn for seg selv eller språkene. Det var de franske kolonimyndighetene som innførte begrepet.

Storparten av mandingo holder til i Mali og Guineaområdet, med bambara, soninke, malinke (mandingo) og susu som de største gruppene; i Sierra Leone og Liberia er henholdsvis mende og kpelle de folkerikeste, i Gambia mandinka. Til sammen teller de anslagsvis 12–14 millioner mennesker.

De ulike mandingogruppene er selvstendige, og i kontrast til mange av nabofolkene er de tradisjonelt underlagt en adel der posisjonen går i arv. En av disse gruppene, kangaba, er et av verdens eldste dynastier, som har hersket mer eller mindre uforstyrret i 13 århundrer. Deres lille stat ble hovedstaden i det fremvoksende malinkeimperiet, som ble kjent som Mali. Før fulanifolkene trengte frem, var mandingo de mektigste folkene i Vest-Afrika. Alt på 1100-tallet begynte de å gå over til islam, men mange grupper har ennå sin gamle religion. På 1200-tallet grunnla mandingo Mali-riket, og i de neste to hundre år utbredte de sin makt og sitt språk. Fra 1400-tallet begynte riket å svekkes, og gikk etter hvert opp i små politiske enheter.

Tradisjonelt er mandingo åkerdyrkere kombinert med litt kvegavl. Håndverk og kunst har en bred plass, og utøverne av disse yrkene har høy sosial status. De har rike musikalske tradisjoner, der instrumenter som balafon og djembe står sentralt. Et gjennomgående sosialt trekk er at mennene er organisert i aldersforbund, som flere steder har samme karakter som hemmelige selskaper.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.