indigo

Molekylmodell av indigo. Grå kuler står for karbonatomer. Hvite kuler står for hydrogenatomer. Rød kuler står for oksygenatomer. Blå kuler står for nitrogenatomer. Strekene står for kjemiske bindinger.
indigo
Lisens: CC BY SA 3.0

Indigo. Strukturformel.

Av /Store norske leksikon ※.
Strukturformel for indigo
indigo
Lisens: CC BY SA 3.0

Indigo, indigoblått, blått til blåfiolett fargestoff, brukes til farging av tekstiler.

Faktaboks

Uttale
ˈindigo
Etymologi
portugisisk, fra latin ‘indisk’

Kjemiske egenskaper

Et mørkeblått pulver med skinnende kobberrød overflate, uløselig i vann, alkohol, svake syrer og baser, noe løselig i kloroform, iseddik og terpentinolje og løselig som sulfat i konsentrert svovelsyre. Pulveret smelter ved 390–392 °C, kjemisk formel er C16H10N2O2.

Farging med indigo

I fargingsprosessen reduseres indigo først i basisk løsning, fortrinnsvis med hydrosulfitt, til indigohvitt (leuko-indigo). Alkalisaltet av dette stoffet er lett løselig i vann. Tekstilet dyppes i en slik løsning, kype, som inneholder f.eks. 0,15–0,20 % indigo. Ved tørking i luft oksideres så indigohvitt i fibrene til indigoblått.

Dongeri farges med indigo. Indigo anvendes også til ull og lin, sjeldnere til silke. Fargestoffet er svært lys- og vaskeekte. Indigo kan også løses i konsentrert svovelsyre til indigosvovelsyre. Natriumsaltet til denne syren, indigokarmin, brukes i fargeriene, men dette fargestoffet er mindre fargeekte.

Naturlig indigo

Indigoblått er sannsynligvis det eldste fargestoff man kjenner. Allerede i gammelegyptiske graver har man hos mumier funnet indigofargede bånd. Det naturlige indigo stammer fra Øst-India (Bengal), det ble videre produsert på Java og i Mellom-Amerika fra kultiverte arter i slekten Indigofera, særlig Indigofera tinctoria. Andre arter som brukes er Indigofera suffruticosa og Indigofera argentea. Plantene inneholder et glykosid, indikan, som kan spaltes til indigo og druesukker. Innholdet av indigoblått i bengal-indigo var 35–55 %, i java-indigo inntil 80 %. Det foregikk en meget stor og verdifull produksjon inntil syntetisk indigo kom på markedet omkring år 1900.

I Europa ble vaid, Isatis tinctoria, dyrket fra 800-tallet; den inneholder imidlertid ganske lite indigo, og forekommer nå bare viltvoksende. Indigo kan også fås av en del andre plantearter, f.eks. av Crotalaria-arter i erteblomstfamilien, av Echites religiosa i gravmyrtfamilien og av Calanthe- og Phajus-arter i orkidéfamilien.

Syntetisk indigo

Den syntetiske fremstilling av indigo ble grunnlagt av A. von Baeyer, og den første lønnsomme industriprosessen ble utviklet av Heumann. Den viktigste syntesen går over fenylglysin (fenylaminoeddiksyre) som fremstilles fra anilin og kloreddiksyre. Fenylglysin smeltes med natronlut og natriumamid og det dannes indoksyl. Smelten tilsettes vann, luft ledes inn og indoksyl oksideres under dannelse av indigo.

Indigo er fremdeles et meget viktig fargestoff, men anvendelsen er gått tilbake i forhold til konkurrerende blåfarger som indantrenblått.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg