tuareger

Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (1906–13).

av . Begrenset gjenbruk

Tuareger. Den store tørkekatastrofen i Sahel i 1970-årene gikk dramatisk utover tuaregenes kamelbestand. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Tuareg av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse
Tuareg med indigofarget slør. Rissani, Marokko. 2008
Tuareg, 2008 av . CC BY 3.0

Tuareger er et berbisk nomadefolk i området i og rett sør for Sahara.

Faktaboks

Uttale
tuarˈeger

Algerie, Libya, Mali, Burkina Faso, Niger og Tsjad er alle land med en tuaregbefolkning. Denne befolkningen er delt inn i åtte regionale grupper. De to nordligste, som teller anslagsvis 10 000, bor i ren ørken og lever av kamel- og geitehold, oasejordbruk og handel, mens de langt mer tallrike gruppene i Sahel i sør også holder zebu-kveg og sauer.

Alle snakker tamasheq, som er et berberspråk, som morsmål. På dette språket kaller de seg ikke tuareger, men Kel Tamasheq (folket som snakker tamasheq).

Tradisjonell samfunnsstruktur

Hver gruppe er tradisjonelt en autonom politisk enhet, delt opp i et antall klaner og med en høvding, amenokal. Amenokalen tilhører en bestemt aristokratisk klan, og når han dør kårer aristokratene etterfølgeren fra hans klan. Tidligere var adelen krigere, som forsvarte beiter og buskap, krevde toll av karavaner og reisende og organiserte egne karavaner.

I likhet med de fleste etniske grupper i Vest-Afrika er tuaregenes samfunn også tradisjonelt lagdelt med ulike sosiale grupper, eller kaster, som man blir født inn i.

Et fåtall er aristokrater (imushar). Andre er «vasaller» (imghad). Under dem igjen står en smedkaste (inhaden). Denne kasten viderefører lærdommene i smedkunst, treskjæring, smykkelaging og garving og bearbeiding av lær som har gått i arv fra far til sønn og fra mor til datter. Dette er også gruppen som «griotene» eller skaldene kommer fra. De er musikere og ivaretakere av den muntlige historien og fortellertradisjonen.

Aller lavest er de tidligere slavene som kalles bella eller iklan og som fremdeles utgjør det meste av arbeidskraften i tuaregsamfunnet. Bellaene er etterkommere etter svarte jordbrukere som ble tatt til fange under tuaregenes raiding i Sahel-området før kolonitiden. De utgjør mange steder flertallet i tuaregbefolkningen.

Historisk hadde slavene verken rett til sine egne barn eller til å la dyr og eiendeler gå i arv. Barna forble slaver og tilhørte morens eier. På en måte ble slavene historieløse. Identiteten deres ble knyttet opp mot eierens. Slavene tok seg av de daglige gjøremålene i leiren som å sanke viltvoksende korn, gjete dyr, eller utføre det tunge arbeidet med å trekke opp brønnvann og frakte vann til leiren.

Kun aristokratene hadde lov til å bære sverd og i noen tilfeller også til å eie kameler. Sverdet ga muligheten til å beskytte seg selv mot plyndring, og kamelene var en forutsetning for selv å kunne organisere plyndretokter og komme seg fort unna med byttet. Vasallene var nødt til å knytte seg til krigergrupper og underkaste seg dem for å få beskyttelse mot andre krigergrupper, enten angriperne var tuaregkrigere eller plyndrere fra andre folkeslag. For beskyttelsen måtte vasallene betale i form av dyr og dyreprodukter. Men på andre måter lignet vasallene på krigerne. De var lyse i huden, de hadde retten til å arve dyr og eie slaver, og de hadde rett til sine egne barn.

Opprinnelsesmyter

Tuaregmenn er kjent for å bære et indigofarget slør for ansiktet når det er fremmede eller kvinner til stede. Dette, sammen med krigsutstyret (lanse, skjold, og sverd og dolk av «korsfarertype»), har gitt grunnlag for mange romantiske myter om tuaregenes opphav.

Noen av disse mytene er spunnet rundt det at så mange av tuaregenes gjenstander prydes med korsformen. Kamelsalene, sverdene, knivene og noen av smykkene er gode eksempler. I følge en av opprinnelsesmytene er tuaregene en av Israels tolv stammer. Enkelte av dagens tuareger mener dette kan ha noe for seg, og avskriver ikke helt at de muligens opprinnelig var jøder.

I krøniken Tarikh es-Sudan, som ble skrevet på 1600-tallet, hevdes det derimot at tuaregene er etterkommere av menn som utvandret fra Jemen og giftet seg med berberkvinner. Andre historier går ut på at tuaregene er en blanding av arabiske grupper og berbere som bodde i Nord-Afrika og som så ble fordrevet av araberne sørover med den islamske ekspansjonen etter Muhammeds død i 632.

De mest utbredte opprinnelsesmytene blant tuareger selv fører folkegruppen tilbake til en kvinnelig stammor. Hos ulike folkgegrupper bærer stammoren forskjellige navn, men et navn som er kjent av alle tuareger er Tin Hinan. Hun kom, i følge tradisjonen, reisende fra Tafilalelt i dagens Marokko til Ahaggarmassivet i det sørlige Algerie. Der giftet hun seg med en lokal mann. Barna deres ble opphavet til dagens tuareger. Indre stridigheter, angrep fra utenforstående og tørker førte så til at tuaregene spredde seg fra Ahaggar og utover hele det området de bebor i dag. Arkeologer har gravd ut en grav som etter myten skal ha vært Tin Hinans, og datert funnene fra graven til 300-tallet. Uavhengig av mytens riktighet er det helt klart at tuareger gjennom hundrevis av år gradvis har forflyttet seg fra Saharas nordligste egner og sørover.

Religion og språk

De fleste tuaregene er muslimer. De har tradisjonelt hatt en liberal tilnærming til islam og mange har vært en del av maliki-skolen. Kvinnene har en svært fri stilling i samfunnet, særlig der klanene er matrilineært organisert.

Tuaregene har også sitt eget skriftspråk som kalles tifinagh og som har vært i bruk i mange hundre år. Det finnes innhogd i helleristninger og brukes fremdeles i personlige brev. Men ingen bevarte historiske dokumenter er skrevet i tifinagh.

Nyere historie

Tuareger i Mali og Niger har de siste tiårene flere ganger gjort opprør mot staten. De var blant de siste som kjempet mot fransk kolonisering og etter uavhengigheten i Mali gjorde en gruppe tuareger opprør i 1963 for å etablere en egen stat. Den nye regjeringen i Mali hadde som mål å modernisere landbruket og bosette nomadene, en politikk som av mange tuareger ble sett på som en ny form for kolonisering – denne gangen ikke fra Europa, men fra det sørlige Mali. Opprøret ble hardt slått ned av den maliske hæren ved hjelp av kampfly og offentlige henrettelser.

I 1990 oppstod et nytt tuaregopprør både i Mali og Niger. Det førte til flere tusen døde og flere hundre tusen flyktninger i nabolandene. Tørkene på 1970- og 80-tallet førte til at mange unge tuareger flyttet til Algerie og Libya. Mange av disse ble politisk radikalisert, spesielt av Gaddafis blanding av islam og sosialisme. En stor andel av tuaregene som reiste til Libya endte også opp som profesjonelle soldater i Gaddafis hær og fikk praktisk erfaring med krigføring i Palestina, Libanon og Tsjad. Det var blant disse soldatene at planleggingen av et nytt opprør i Mali hadde startet allerede på 1970-tallet.

I 1996 ble det inngått en fredsavtale mellom staten og ulike opprørsgrupper med en seremoni med brenning av flere tusen håndvåpen i Timbuktu. Som en del av avtalen ble tuaregopprørere integrert i hæren, politiet og tollvesenet. Etterhvert økte imidlertid misnøyen blant disse og i 2006 brøt noen av dem ut og startet et nytt begrenset opprør.

Dette opprøret fikk i 2012 tilførsel av flere tusen tuaregsoldater som hadde vært i Gaddafis hær i Libya. Etter drapet på Gaddafi i oktober 2011 reiste de tilbake til Nord-Mali med store mengder våpen fra den libyske hæren. Dette førte til at det i januar 2012 brøt det ut et større opprør blant tuareger tilhørende MNLA (National Movement for the Liberation of Azawad) som kjempet for en selvstendig stat i Nord-Mali, Azawad.

Siden begynnelsen av 2000-tallet hadde det i tillegg kommet islamistiske grupper fra Algerie inn i Nord-Mali. Disse gruppene bygde seg etterhvert opp ved å ta vestlige gisler som de fikk utbetalt løsepenger for. I tillegg har de vært involvert i smugling av kokain og sigaretter gjennom Sahara til Europa. I 2012 plasserte islamistene raskt de sekulære tuaregopprørerne på sidelinjen og innførte en streng tolkning av sharia-lovgivning.

Etter en fransk militær intervensjon i januar 2013 (Opération Serval) ble opprørene slått tilbake. Situasjonen i store deler av Sahel forblir imidlertid usikker og utrygg med en rekke ulike væpnede grupper som kontrollerer deler av landsbygda og hvor staten i flere land som Mali, Niger og Burkina Faso har svært begrenset territoriell kontroll. Denne vanskelige situasjonen har gjort at tusenvis av tuareger i dag er flyktninger i et av nabolandene eller i Europa.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg