Basketball. Av /Reuters/NTB. Begrenset gjenbruk

basketball

Basketball. Fra en amerikansk NBA-kamp 1996 mellom Chicago Bulls og Los Angeles Clippers. Michael Jordan dunker for Chicago Bulls. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Øverst: Skisse av bane med oppmerking og mål. Under: Ball og kurv med platen bak. Ballen har en omkrets på 74,9–78 centimeter og vekt 567–650 gram.

Av /Store norske leksikon ※.

Artikkelstart

Basketball er et ballspill og lagspill hvor hensikten er å score poeng ved å kaste eller slå ballen i motstanderens kurv.

Faktaboks

Etymologi
engelsk ‘kurv’ og ‘ball’
Også kjent som
basket, kurvball

Sporten oppsto i USA i 1891, og ble i løpet av andre halvdel av 1900-tallet en av verdens mest utbredte idretter. I følge Fédération Internationale de Basketball (FIBA), det internasjonale basketballforbundet, er basketball verdens nest mest populære lagsport (etter fotball). Det er estimert 450 millioner spillere globalt.

Sporten finnes i mange forskjellige former, både innendørs og utendørs, og på både profesjonelt nivå og amatørnivå. Det finnes en rekke variasjoner med tanke på regler og baneoppmerking. Reglene som blir beskrevet i denne artikkelen er fra de to mest populære profesjonelle regelsettene – de til FIBA og National Basketball Association (NBA).

Basketball har enorm kulturell innflytelse verden over, spesielt i opphavslandet USA. Å spille på basketball på amatørnivå krever lite utstyr, kun en ball og en kurv. Som følge av dette har spill utendørs («streetbasket») vært en møteplass på tvers av sosioøkonomiske forhold, spesielt i storbyene. Sporten og kulturen rundt har siden 1980-tallet vært svært til stede i mote, musikk, film, TV og annen populærkultur.

Bane og utstyr

Ballen er rund, luftfylt og med overflate av lær, gummi eller syntetisk materiale. Den har en omkrets på 74,9–78 centimeter og vekt på 567–650 gram, og er ofte oransje. Ballen skal ha god sprett og en overflate som gir godt grep.

Innendørs har den rektangulære banen tregulv, og er 28 meter lang og 15 meter bred (FIBA) eller 28,6 meter lang og 15,2 meter bred (NBA). Banen er delt i to av en midtlinje. Takhøyden er minimum 7 meter.

Kurvene er stålringer med diameter på 45 centimeter, og under henger et åpent, hvitt nett. Kurvene er festet til en vertikal plate (1,8 meter bred og 1,05 meter høy), som stikker 1,2 meter inn over banen midt på hver endelinje. Platene er laget av hvitmalt tre, glass eller et annet gjennomsiktig materiale, og er montert på et stativ som er festet til gulvet minst 2 meter bak endelinjene. De har også et firkantet siktefelt over kurven.

På banen er det avmerket endelinjer, sidelinjer, straffekastlinjer, 3-sekundersfelt (populært kalt «the paint» eller «painten») og trepoengslinjer (se figur). Avstanden trepoengslinjen har fra kurven varierer avhengig av hvilket regelsett som følges— avstanden er 6,75 meter og 6,6 meter langs endelinjen i FIBA-regler, mens den i NBA er 7,24 meter og 6,7 meter ved endelinjen.

Lag

I organisert spill har hvert lag 5 spillere på banen, og 5–8 innbyttere. Spillere byttes inn ved dødball (stopp i spillet), og de kan byttes inn og ut flere ganger i løpet av kampen. På amatørnivå finnes det en rekke variasjoner.

Spillet

Spillets gang

Kampen starter ved at en dommer kaster ballen opp mellom to motspillere (hoppball) i midtsirkelen, og laget som erobrer ballen går i angrep. Etter scoring overtar motstander ballen ved innkast bak endelinjen. I angrep kan ballen ikke spilles tilbake over midtlinjen, og i kamp veksler man derfor mellom å være i angrep og forsvar. Vinneren er laget som har scoret flest poeng ved spillets slutt.

Scoringer

Ballen kan skytes eller slås opp i kurven, enten direkte eller først mot platen så den returneres ned i kurven. Den kan også presses ned i kurven ovenfra (dunkes).

En scoring fra bak trepoengslinjen gir tre poeng. Ellers gir scoring to poeng. Scoring ved straffekast gir ett poeng.

Tid

En kamp spilles i fire omganger à 10 minutter (FIBA) eller 12 minutter (NBA) effektiv spilletid, med pauser mellom periodene. Ved uavgjort etter fjerde omgang forlenges kampen med én eller flere perioder à 5 minutter til det ene laget vinner. Til sammen gjennom periodene har begge lag adgang til fem (FIBA) eller seks (NBA) korte spilleavbrudd («time-out») til rådslagning.

I angrep har lagene 8 sekunder på å få ballen over i offensiv banehalvdel, og skuddklokke på totalt 24 sekunder til å avfyre et skudd på mål. Spillere kan ikke oppholde seg innenfor 3-sekundersfeltet mer enn tre sekunder, verken i angrep eller forsvar. Disse reglene gir basketballkamper et høyt tempo, og lagene må veksle raskt mellom forsvar og angrep.

Tiden stoppes ved dødball, for eksempel ved feil, at ballen går ut, eller når det skytes straffekast. Etter dødballer starter klokken først når en spiller berører ballen. Siden profesjonelle spillere trenger under et sekund på å avfyre et skudd, kan man ved å bruke time-outs score poeng uten å bruke mye effektiv spilletid. Straffekast tas også uten at tiden går, så det er ikke uvanlig at lag feiler motstanderen med vilje for å kunne avansere til angrep uten å bruke effektiv spilletid i forsvar. På slutten av jevne kamper ser man derfor at time-outs og strategiske feil blir brukt hyppig, og kamper avgjøres ofte ikke før i de siste sekundene av spilletiden.

Spillerstatistikk

Sylvia Fowles and Chiney Ogwumike kjemper om returen («rebound») under en WNBA-kamp. Returer tas som regel nære kurven etter mislykkede skuddforsøk.

I løpet av kampen føres det statistikk på hver enkel spiller i en rekke forskjellige kategorier. Noen av de viktigste kategoriene er:

  • Poeng, antall sankede poeng av en spiller.
  • Assists, antall direkte målgivende pasninger. Det tildeles en assist hvis pasningen leder til poeng uten at medspilleren dribler gjentatte ganger. I FIBA-regler tildeles det også assist hvis pasningen leder til at en spiller blir feilet, men dette er ikke tilfelle i NBA.
  • Returer (eller «rebound»), antall ganger spilleren har sikret ballen etter et skuddforsøk. Dette gjelder i både forsvar (defensiv retur) og angrep (offensiv retur).
  • Blokkeringer, antall ganger en forsvarspiller har forhindret et skuddforsøk ved å berøre ballen.
  • Steals, antall ganger en forsvarsspiller har tatt ballen fra angrepet og gitt sitt lag ballbesittelse.

Regler og regelbrudd

I basketball er det kompliserte regler for ballbesittelse, skritt og ulovlig kroppskontakt. Derfor blir kamper dømt av flere dommere. På toppnivå er det gjerne tre dommere, hvorav to er langs sidelinjene.

Feil

LeBron James skyter et straffekast etter å ha blitt feilet av motstanderen. Straffekastet tas uten forsvar, og gir ett poeng hvis det treffer.

Kroppskontakt er i utgangspunktet ikke tillatt, og ved regelbrudd tildeles spilleren en personlig feil («foul»). Forsvarsspilleren blir tildelt personlig feil hvis den bruker ulovlig kroppskontakt for å hindre en motspiller i bevege seg («blokkere»), for eksempel ved å holde, dytte eller løpe på en motspiller, eller å slå motstanderens armer i dribling eller skudd. Angrepsspilleren blir tildelt personlig feil hvis den bruker armer, skuldre eller albue for å skyve vekk forsvarsspilleren, eller løper på en motspiller som har etablert lovlig forsvarsposisjon («brøyt» eller «charge»). Spilleren som setter en sperre kan ikke bevege seg i sperreposisjonen («moving screen») eller bruke armer eller skuldre for å hindre motspilleren.

Etter feil går ballen til motstanderen ved innkast eller straffekast. Det skal skytes straffekast dersom spilleren som ble feilet var i ferd med et skudd på mål, eller hvis laget som feilet har begått et visst antall feil i samme periode (fire i FIBA og fem i NBA). Straffekastene tas fra straffekastlinjen av spilleren som ble feilet. Spilleren skyter tre skudd ved trepoenger som ikke ble mål, to ved topoenger som ikke ble mål og ett skudd pluss de opprinnelige poengene hvis skuddforsøket gikk i kurven («and-one»).

Etter fem (FIBA) eller seks (NBA) personlige feil blir en spiller utelukket fra resten av kampen, men kan erstattes.

Er regelbruddet etter dommernes mening utført med forsett eller setter andre i fare, dømmes det usportslig feil. Det tildeles også to straffekast hvis spilleren det feiles mot ikke er i ferd med å skyte. Grove usportslige feil kan lede til utvisning. Ved dobbeltfeil, altså at en spiller fra hvert lag blir tildelt en personlig feil, setter man ballen i spill igjen ved en hoppball. Spillere, innbyttere og lagfunksjonærer kan også tildeles tekniske feil for regelbrudd som ikke angår kroppskontakt, for eksempel ved å opptre usportslig overfor dommere eller andre funksjonærer, forsinke spillet eller henge etter hendene i kurven. Dette straffes med ett straffekast til motstanderne.

Skritt

Carmelo Anthony er en mester i å pivotere for å lure forsvaret. Med hans signaturtrekk finter han ut forsvaret med én fot, mens den andre er plantet i bakken.

For å forflytte seg på banen, må spilleren sprette («drible») ballen i bakken med én hånd. Når ballen plukkes opp etter dribling, enten ved å berøre ballen med to hender eller la ballen hvile ved plassere hånden helt under ballen, kan man ikke gjenoppta driblingen. Spilleren kan kun ta to skritt etter at ballen plukkes opp, og brudd på denne regelen kalles skrittfeil («travel» på engelsk). Skrittfeil telles ikke som personlig feil, og fører til at motstanderen tildeles ballen — ingen straffekast.

Med ballen i hendene har spilleren mulighet til å «pivotere» å forflytte ett bein mens det andre er plantet i bakken. Når én fot løftes, blir den andre etablert som pivoteringsfoten, og man har mulighet til å snurre på pivoteringsfoten og flytte det andre benet fritt. Hvis denne skyves langs bakken eller løftes uten å drible, blir det skrittfeil. Pivotering er hyppig brukt for å lure forsvarspilleren.

Skrittreglene er blant de mer kompliserte på toppnivå, fordi det er uenighet om når ballen regnes som plukket opp. Ligaer har i nyere tid begynt å tillate ett skritt for å samle ballen før de to tillatte stegene tas. Mange moderne spillere utnytter dette for å gjøre omdiskuterte manøvrer som «stepback» eller «eurostep».

Ulovlig ballberøring

Dersom spillere påvirker et skuddforsøk som enten er på vei ned eller allerede har berørt platen, kalles det ulovlig ballberøring eller «goaltending». Spillere kan heller ikke påvirke kurven hvis ballen har mulighet til å gå i gjennom. Hvis dette forårsakes av en forsvarsspiller, belønnes angrepet med det antall poeng skuddet ville gitt, uavhengig av om skuddet hadde gått gjennom kurven. Hvis dette forårsakes av angrepsspiller, annulleres en eventuell scoring.

Taktikk

Posisjoner og roller

Dirk Nowitzki (213 centimeter) er en av de beste til å ha spilt posisjonen power forward. På grunn av sine skyteevner, også fra trepoengslinjen, regnes han som tidenes beste stretch four.

Lagets fem spillere er gjerne fordelt på fem posisjoner med ulike roller, nummerert fra 1 til 5. Posisjoner 1–2 kalles gjerne «guards» eller «backcourt», mens 3–5 kalles «forwards» eller «frontcourt». Tradisjonelt er rollefordelingen slik:

  1. Point guard er som regel den primære ballføreren i angrep og har tradisjonelt hovedansvar for å lede lagets angrepsspill (playmaking). Point guards er gjerne spesialisert på dribling, pasningsspill og skudd for å kunne lage angrepsmuligheter for seg selv og andre. Eksempler på kjente point guards er Stephen Curry og Steve Nash.
  2. Shooting guard (eller scoring guard) er ofte sekundær ballfører som skal sanke poeng gjennom kutt og skudd. De skal gjerne være gode på skudd, kutt til kurven og lage angrepsmuligheter for seg selv med og uten ball. Eksempler på kjente shooting guards er Michael Jordan og Kobe Bryant.
  3. Small forward (eller wing) er en allsidig posisjon for litt større og gjerne sterke spillere, og kan både fungere som en stor guard eller en liten forward. De er spesielt viktige i forsvar, siden deres størrelse og styrke gjør at de kan forsvare flere forskjellige posisjoner. I angrep kan rollen ligne shooting guard. Mange av historiens største stjerner er small forwards på grunn av deres allsidighet i angrep. Eksempler på kjente small forwards er LeBron James, Larry Bird og Kevin Durant.
  4. Power forward er vanligvis en stor og sterk spiller som spiller nærme kurven for å ta defensive og offensive returer, beskytte kurven i forsvar og bruke sin fysiske styrke til å sanke poeng nær kurven i angrep. I moderne spill har det blitt vanlig for power forwards å være trepoengsspesialister (ofte kalt stretch four), for å skape mer rom på banen. Eksempler på kjente power forwards er Tim Duncan, Dirk Nowitzki og Charles Barkley.
  5. Center er som regel den høyeste og største spilleren på laget, og spiller ofte nærme kurven. Centeren er forsvarets anker og har hovedansvar for å beskytte kurven og blokkere angrep, samt ta returer. I angrep scorer de poeng med fysisk styrke og fotarbeid nære kurven, og hjelper sine medspillere ved å sperre løpsbanene til forsvaret. Eksempler på kjente centere er Shaquille O’Neal og Hakeem Olajuwon.

Disse posisjonene er fleksible, og spillere kan gjerne spille flere posisjoner, avhengig av hvem de spiller mot og med. På toppnivå har disse posisjonene blitt stadig mer flytende, og man kan tidvis se innslag av helt posisjonsløst spill. I senere har det også blitt populært med såkalt «small-ball», hvor lag spiller uten tradisjonelle centere og forwards og sprer seg rundt trepoengslinjen for å skape rom for angrep mot kurven.

Angrepstaktikk

WNBA-spilleren Lexie Brown i blått forsøker en vanskelig «layup» (scoring nær kurven) etter et kutt. Å kutte mot kurven og avslutte med layup er grunnleggende ferdigheter i basketball.

Et angrep er som oftest enten et strukturert angrep på halv bane, eller kontringsspill etter defensiv retur, dødball eller at ballen blir stjålet av forsvaret. På grunn av den begrensede plassen på halv bane, er et basketballangrep ofte sammensatt av mange handlinger samtidig, en rekke pasninger og bevegelse uten ball, for at spillere skal få rom til skudd eller løp mot kurven («kutt»). Lag har gjerne et stort repertoar av angrepsstrukturer for å kunne variere og utnytte svakheter i forsvaret.

En av de mest sentrale angrepsmanøvrene er «sperrer» (også kalt «screen» eller «pick»), hvor angrepsspillere uten ball blokkerer løpsbanen til forsvarsspillere slik at en angrepsspiller blir åpen for skudd eller løp mot kurven. Den mest grunnleggende sperrestrategien er «sperr og rull» («pick and roll»), hvor ballføreren navigerer rundt en sperre for å sette sin forsvarspiller ut av spill. Spilleren som satte sperren løper deretter mot kurven («ruller»). Dette kan føre til tre mulige scenario; enten at ballføreren er åpen og prøver å score, at spilleren som satte sperren er åpen og kan score, eller at forsvarsspillere har måttet rotere ansvarsoppgaver (ofte kalt «switch») og en angrepsspiller har fått en gunstig fordel, for eksempel at en tregere center skal forsvare en rask og listig point guard. Et angrep består gjerne av flere sperrer samtidig og/eller etter hverandre. Det er også vanlig å sette sperrer for å frigjøre angrepsspillere uten ball.

På profesjonelt nivå, spesielt i NBA, er det svært vanlig å isolere sin stjernespiller til å spille én-mot-én mot sin forsvarsspiller, spesielt dersom angrepsspilleren har en fordel (for eksempel i størrelse eller hurtighet) over sin forsvarer. Ofte ser man centere eller power forwards rygge ned sin motstander nær kurven («post-up»), eller guards lure forsvaret fra rundt trepoengslinjen for skudd eller angrep mot kurven. De mest effektive én-mot-én-spillerne krever ofte to forsvarere, og med godt pasningsspill kan angrepslaget finne en åpen spiller. Dette er én av grunnene til at man på toppnivå er svært fokusert på offensive stjernespillere, og man for eksempel ser få NBA-mestere uten en slik spiller.

Point guard Chris Paul (med ballen) får en screen fra sin lagkamerat (i hvitt). Dette forhindrer Pauls forsvarspiller og tvinger forsvaret til å rotere forsvarsoppgaver slik at han får en gunstig fordel.

Forsvarstaktikk

Stanford (i hvitt) som bruker 2-3-sone for å forsvare kurven. I dette soneforsvaret har de to guards ved trepoengslinjen, og tre forwards rundt kurven, og gjør det vanskelig for motstanderen å kutte til kurven.

Det finnes to hovedtaktikker for å spille forsvar på lagnivå: «én-til-én-forsvar» og «soneforsvar».

I én-til-én-forsvar har hver forsvarsspiller ansvar for sin angrepsspiller, som oftest med tilsvarende posisjon på banen (centere forsvarer centere, for eksempel). Dersom en forsvarsspiller blir forbigått, oftest på grunn av en sperre, kan forsvaret rotere («switch») og bytte forsvarsoppgaver. Én-til-én-forsvar er gjerne effektivt for å hindre åpne skudd og ta defensive returer, men er svakere på å forsvare sperrer, løp mot kurven og gode isolasjonsspillere.

I soneforsvaret fordeles forsvarsspillere etter områder på banen, og forsvarsspillere har ansvar for å beskytte områder heller enn enkeltspillere. Det mest vanlige soneforsvaret er 2–3-sonen, der man har to spillere langs trepoengslinjen og tre spillere rundt kurven. Soneforsvaret er enkelt å forstå og effektivt i å hindre skudd nærme kurven («layups»), men har sin svakhet i å gi rom for åpne skudd og offensive returer.

På toppnivå er én-til-én-forsvaret mest brukt, mens soneforsvaret er populært på lavere nivåer som college- og amatørnivå. På høyt nivå er gjerne spillernes skyteferdigheter så gode at et rent soneforsvar gir for mange åpne skudd og dermed blir ineffektivt. Soneforsvaret var ulovlig i NBA frem til 2001, men i dag ser man variasjoner av soneforsvar bli brukt stadig mer av NBA-lag, som oftest i kortere strekk. Et godt eksempel er Toronto Raptors, som i NBA-finalene i 2019 mot Golden State Warriors brukte «box-and-one»-forsvar; én forsvarspiller til å dekke Stephen Curry og hans trepoengsskudd; resten i sone for forsvare kurven.

Moderne tendenser

Stephen Curry og hans Golden State Warriors er blant de sentrale aktørene i "trepoengsrevolusjonen" i moderne basketball. Curry regnes som tidenes beste trepoengsskytter og hans spillestil har vært svært innflytelsesrik.
Av /AP/NTB scanpix.

Siden midten av 2000-tallet har spillet i NBA utviklet seg kraftig mot det mange kaller trepoengsrevolusjonen og «small-ball». Inspirert av amerikansk baseballs «Moneyball»-filosofi, har statistikk og matematisk analyse («advanced metrics») fått større plass og brukes for å avgjøre taktikk i dagens NBA. Advanced metrics bruker blant annet data om treffprosent for å finne skuddtypene som gir høyest gjennomsnittlig antall poeng per angrep. Analysen favoriserer åpne trepoengere, layups og straffekast, til fordel for post-ups og skudd fra rett innenfor trepoengslinjen («mid-range»-skudd) som preget basketball fra 1980-tallet frem til midten av 2000-tallet. De siste tjue årene har NBA som følge sett en dramatisk økning i trepoengsforsøk og gjennomsnittlig poengskår i kampene.

Analysen ført til stor popularitet for spillestilen «small-ball», hvor man dropper tradisjonelt større spillere til fordel for mindre, raskere spillere med gode skyteevner. Ved å fjerne forwards og centere som tok opp plass nær kurven og heller spre spillere utover trepoengslinjen, lages det mer plass («spacing») for kutt, skudd og pasninger, og det er vanskeligere for forsvarsspilleren å dekke flere spillere samtidig. Med small-ball går spillet gjerne fortere og er mer preget av kontringer, og det skytes langt flere trepoengere enn tidligere. I forsvar kan mindre spillere som small forwards forsvare flere posisjoner, og lagene kan lettere rotere forsvarsoppgaver uten å lage store fordeler for motstanderen.

Opphavet til trepoengsrevolusjonen regnes å være NBA-laget Phoenix Suns i 2004-2005, som fikk tilnavnet «The Seven Seconds or Less Suns», fordi deres angrep som regel varte under 7 sekunder. Ledet av point guard Steve Nash og trener Mike D’Antoni sjokkerte de ligaen med raskt og kontringspreget angrepsspill, høy andel trepoengere og small-ball i en tid hvor de fleste lag spilte tregt og metodisk i angrep. Laget vant aldri en NBA-tittel, men krediteres gjerne for å ha modernisert angrepsspill i basketball. Ti år senere begynte laget Golden State Warriors å dominere ligaen med en spillestil basert på D’Antonis Phoenix Suns, men implementert med to av tidenes beste trepoengsskyttere, Stephen Curry og Klay Thompson, og Draymond Green som underdimensjonert center med godt trepoengsskudd og strålende forsvarsevner.

Streetbasket

En pick up-kamp på halv bane med tre spillere på hvert lag, ved Venice Beach i Los Angeles, USA. Venice Beach er en av de mest berømte streetbasketparkene i USA.

Utendørs amatørbasket, vanligvis kalt «streetbasket» eller «blacktop» (etter asfaltens svartfarge), er utbredt verden over og en viktig grunn for sportens utvikling og popularitet. Streetbasket krever kun en ball og en kurv, og kan spilles med alt fra to spillere til fullt lag med innbyttere. Det finnes en rekke variasjoner og forskjellige spill, men den mest utbredte varianten er «pick-up», lavterskelkamper der man velger lag ut i fra tilgjengelige spillere i parken, ofte med fremmede. Pick-up kan spilles på full bane med tilnærmet vanlige basketregler, men dersom det er mindre enn 4 spillere på hvert lag, spilles det vanligvis på én kurv og halv bane. Ved spill på halv bane, veksler lagene på å være i angrep, og forsvarslaget kan overta ballen og gå i angrep hvis de tar returen og fører ballen bak trepoengslinjen, ved feil eller at ballen går ut. Det er ingen dommer og spillet er gjerne mer løssluppent når det gjelder kroppskontakt og feil.

De lave tekniske kravene kan være en av grunnene til sportens popularitet og kulturelle innflytelse, siden sporten kan spilles uten særlig økonomisk investering eller organisering, og spillere har anledning til å spille og trene noenlunde realistisk uten å være tilknyttet et lag. I byene, spesielt i USA, er streetbasket møteplasser på tvers av sosioøkonomiske forhold, og et gratis lavterskeltilbud der det ofte spilles basket på svært høyt nivå.

Historikk

James W. Naismith, oppfinneren av basketball. Naismith var blant annet gymlærer, og utviklet sporten for å aktivisere ungdom.
Av /Courtesy of Springfield College, Archives and Special Collections.

Basketball ble utviklet i Massachusetts, USA i 1891 av den kanadiske ungdomslederen James W. Naismith, for å aktivisere ungdommene han underviste på YMCA. Det opprinnelige spillet ble spilt med en fotball og ferskenkurver med lukket bunn, slik at en funksjonær måtte klatre opp og hente ballen etter hver scoring. Naismith utarbeidet tretten grunnleggende regler for å hindre grovt spill, blant annet regler om skritt, kroppskontakt og feil, og disse er fortsatt i bruk. I begynnelsen hadde hvert lag ni spillere på banen om gangen, men dette ble etter hvert redusert til fem slik det er i dag.

De første profesjonelle kampene ble spilt i USA rundt 1898. Sporten ble tidlig populær på collegenivå, og første collegekamp ble spilt allerede i 1895. Det første collegesluttspillet ble arrangert i 1922, med lag fra seks amerikanske college. Fra USA spredte spillet seg til Europa ved at amerikanske soldater spilte det under første verdenskrig, deretter til resten av verden i forbindelse med andre verdenskrig.

I 1937 ble den amerikanske proffligaen National Basketball League (NBL) stiftet, etterfulgt i 1946 av Basketball Association of America (BAA). Disse ble slått sammen i 1949 for å danne National Basketball Association (NBA).

På profesjonelt nivå slet sporten lenge med publikumstall og ujevnt nivå blant lagene, delvis grunnet dårlig økonomi og ustrukturerte arbeidsforhold for spillerne. På 1980-tallet sammenfalt en rekke faktorer og nyvinninger, og førte til en eksplosiv vekst i idrettens popularitet. NBA sikret seg TV-avtaler gjennom kabel-TV-ens fremvekst i USA. Basketball viste seg som perfekt for TV-formatet — raskt og underholdende spill, jevne kamper og plass til reklamepauser.

På grunn av fremveksten av en rekke stjernespillere som Michael Jordan, Larry Bird, «Magic» Johnson og Julius Erving, innså ligaen og kommersielle sponsorer verdien i å markedsføre enkeltspillere for å styrke seertall og selge kommersielle varer som sko, klær og mat. Disse spillerne, samt lag som Chicago Bulls, Boston Celtics og Los Angeles Lakers ble kjent verden over, og basketball ble etablert som det globale fenomenet det er i dag.

Likestilling og kamp mot diskriminering

Oscar Robertson var blant de første afrikansk-amerikanske stjernene i NBA. Han regnes som en av historiens beste spillere.

I sportens tidlige fase, på starten av 1900-tallet, reflekterte spillet tidens segregerte amerikanske samfunn. Spillere med mørk hud kunne ikke spille på profesjonelle hvite lag eller på collegenivå. Sporten så fortsatt vekst i afrikansk-amerikanske miljøer gjennom streetbasket og egne ligaer, hvor det ble spilt i en helt annen spillestil som mer ligner dagens sport. Det første profesjonelle afrikansk-amerikanske laget, Spartan Braves (senere Harlem Renaissance) ble stiftet i 1923, og senere tilkom det berømte Harlem Globetrotters. Begge lag bidro til å bryte barrieren ved å konkurrere mot hvite lag på høyeste nivå. Utenfor banen var de tilknyttet politiske miljøer som kjempet for likestilling. I 1947 ble den første afrikansk-amerikanske spilleren med på et collegelag. De påfølgende årene ble det rekruttert afrikansk-amerikanske stjernespillere som Wilt Chamberlain, Bill Russell og Oscar Robertson til å spille på collegelag. Disse ble senere stjerner i NBA, og flere av dem brukte sin nasjonale stjernestatus for å kjempe mot rasisme.

Fra midten av 1980-tallet til i dag har flere av sportens største stjerner brukt sin stjernestatus på banen til å løfte frem afrikansk-amerikansk kultur i samfunnet. Gjennom sin enorme popularitet, mediedekning og store sponsoravtaler er spillere som «Magic» Johnson, Michael Jordan og Allen Iverson mer enn sportsstjerner; de er superkjendiser og ikoner som bidro til å popularisere afrikansk-amerikansk mote, musikk og kultur på tvers av samfunnsgrupperinger og hudfarge ved å bringe den inn i basketsporten og frem i rampelyset. Dagens NBA, kvinneligaen WNBA og deres stjerner er svært aktive politisk, spesielt sammenlignet med de andre amerikanske sportsligaene NFL og MLB, gjennom filantropi og kampanjer på og utenfor banen.

Basketball har siden oppfinnelsen på 1890-tallet vært svært mannsdominert. Kvinnesiden har måttet kjempe og kjemper fortsatt for likestilling. Selv om kvinner har spilt basket siden sportens oppfinnelse, gjorde kvinnesyn at reglene var svært annerledes i lang tid. For eksempel ble kontinuerlig dribling, et helt fundamentalt element i basket, offisielt tillatt for kvinner først i 1966, mens herrespillet var så å si ferdig utviklet til den moderne varianten. Først i 1971 spilte kvinnesiden på full bane med moderne regler. Basket for kvinner ble ikke OL-gren før i 1976 – 40 år etter herrene. Women’s National Basketball Association (WNBA), dagens toppnivå i kvinnebasket, ble stiftet i 1997. Til tross for WNBAs dramatiske vekst i popularitet de senere årene, kjempes det fortsatt for likelønn og lik anerkjennelse for kvinnesiden. I 2019 tjente WNBA-spillere rundt 70 000 dollar i gjennomsnitt, i motsetning til NBA-spilleres gjennomsnitt på 6,1 millioner dollar.

Organisering og konkurranser

Det internasjonale basketballforbundet, FIBA eller Fédération Internationale de Basketball (Amateur), ble stiftet i 1932. Forbundet har 212 medlemsnasjoner (2021) som følger FIBAs bestemmelser og spilleregler, og organiserer verdensmesterskapet og basketball i OL.

Det finnes en rekke nasjonale ligaer over hele verden, blant annet svært profilerte ligaer i Spania og Kina. Nedenfor er noen av de fremste konkurransene i verden.

  • NBA: Nordamerikansk profesjonell liga for menn med 30 lag fra USA og Canada. Regnes som basketballens toppnivå, og en NBA-tittel er blant de høyeste utmerkelsene man kan vinne. Følger egne spilleregler.
  • WNBA: Nordamerikansk profesjonell liga for kvinner med 12 lag. Følger egne spilleregler.
  • NCAA: National Collegiate Athletic Association, amerikansk liga på collegenivå. Spillere må være ubetalte collegestudenter, men nivået er likevel høyt. Ligaen er svært populær, spesielt i sluttspillet March Madness. Følger egne spilleregler.
  • EuroLeague: Mesterligaen for europeiske klubber, tilsvarende Champions League i fotball. Ansett som Europas gjeveste klubbkonkurranse, og består av toppklubbene fra de europeiske nasjonale ligaene. Bruker FIBAs regler.
  • Verdensmesterskap: Også kjent som FIBA Basketball World Cup, cup med FIBAs medlemsnasjoner arrangert siden 1950 (1953 for kvinner). Arrangeres hvert fjerde år. Bruker FIBAs spilleregler.
  • Europamesterskap: Også kjent som FIBA EuroBasket, cup med europeiske FIBA-nasjoner arrangert siden 1935 (1938 for kvinner). Arrangeres annethvert år. Bruker FIBAs spilleregler.
  • Basketball i OL: Organiseres av FIBA i hvert sommer-OL fra 1936 (for kvinner fra 1976), og ifølge forbundet den mest sette lagidretten i OL. Fra 1992 kunne også profesjonelle (NBA-)spillere delta, og basketgrenen har siden vært stjernespekket. Bruker FIBAs spilleregler.

Basketball i Norge

Basketball har eksistert i organisert form i Norge siden 1963, da Bærum Basketballklubb meldte seg inn i Norges idrettsforbund. Norges Basketballforbund ble opprettet i 1968, og har arrangert NM siden samme år. Fra 1974 har det blitt kåret seriemestere for begge kjønn. Siden 2021 heter denne serien Firi-ligaen. Den kårer seriemestere for både kvinner og menn årlig.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg