basketball

Kampen starter ved at en dommer kaster ballen opp mellom to motspillere (hoppball) i midtsirkelen, og laget som erobrer ballen går i angrep. Etter scoring overtar motstander ballen ved innkast bak endelinjen. I angrep kan ballen ikke spilles tilbake over midtlinjen, og i kamp veksler man derfor mellom å være i angrep og forsvar. Vinneren er laget som har scoret flest poeng ved spillets slutt.

Ballen kan skytes eller slås opp i kurven, enten direkte eller først mot platen så den returneres ned i kurven. Den kan også presses ned i kurven ovenfra (dunkes). En scoring fra bak trepoengslinjen gir 3 poeng, ellers 2 poeng. Scoring ved straffekast gir 1 poeng.

En kamp spilles i fire omganger à 10 minutter (FIBA) eller 12 minutter (NBA) effektiv spilletid, med pauser mellom periodene. Ved uavgjort etter fjerde omgang forlenges kampen med én eller flere perioder à 5 min til det ene laget vinner. Til sammen gjennom periodene har begge lag adgang til fem (FIBA) eller seks (NBA) korte spilleavbrudd (time-out) til rådslagning. I angrep har lagene 8 sekunder på å få ballen over i offensiv banehalvdel, og skuddklokke på totalt 24 sekunder til å avfyre et skudd på mål. Spillere kan ikke oppholde seg innenfor 3-sekundersfeltet mer enn tre sekunder, hverken i angrep eller forsvar.

Tiden stoppes ved død ball, for eksempel ved feil, at ballen går ut eller straffekast. Dette gjør at man kan score poeng med kun få sekunder effektiv spilletid, og slutten av jevne kamper er preget av strategiske feil og time-out for å kunne sette opp nye angrep.

Kroppskontakt er i utgangspunktet ikke tillatt, og ved regelbrudd tildeles spilleren en personlig feil (foul). Forsvarsspilleren blir tildelt personlig feil hvis den bruker ulovlig kroppskontakt for å hindre en motspiller i bevege seg (blokkere), for eksempel ved å holde, dytte eller løpe på en motspiller, eller å slå motstanderens armer i dribling eller skudd. Angrepsspilleren blir tildelt personlig feil hvis den bruker armer, skuldre eller albue for å skyve vekk forsvarsspilleren, eller løper på en motspiller som har etablert lovlig forsvarsposisjon (brøyt eller charge). Spilleren som setter en sperre kan ikke flytte seg i sperreposisjon (moving screen) eller bruke armer eller skuldre for å hindre motspilleren.

Etter feil går ballen til motstanderen ved innkast eller straffekast. Det skal skytes straffekast dersom spilleren som ble feilet var i ferd med et skudd på mål, eller hvis laget som feilet har begått et visst antall feil i samme periode (4 i FIBA og 5 i NBA). Straffekastene tas fra straffekastlinjen av spilleren som ble feilet, og spilleren skyter tre skudd ved trepoenger som ikke ble mål, to ved topoenger som ikke ble mål og ett skudd pluss de opprinnelige poengene hvis skuddforsøket gikk i kurven (and-one).

Etter fem (FIBA) eller seks (NBA) personlige feil blir en spiller utelukket fra resten av kampen, men kan erstattes.

Er regelbruddet etter dommernes mening utført med forsett eller setter andre i fare, dømmes det usportslig feil, og det tildeles to straffekast også hvis spilleren det feiles mot ikke er i ferd med å skyte. Grove usportslige feil kan lede til utvisning. Ved dobbeltfeil, altså at en spiller fra hvert lag blir tildelt en personlig feil, og ballen settes i spill igjen ved en hoppball. Spillere, innbyttere og lagfunksjonærer kan også tildeles tekniske feil for regelbrudd som ikke angår kroppskontakt, for eksempel ved usportslig opptreden i forhold til dommere eller andre funksjonærer, forsinke spillet eller henge etter hendene i kurven. Dette straffes med ett straffekast til motstanderne.

For å forflytte seg på banen, må spilleren sprette (drible) ballen i bakken med én hånd. Når ballen plukkes opp etter dribling, enten ved å berøre ballen med to hender eller la ballen hvile ved plassere hånden helt under ballen, kan man ikke gjenoppta driblingen. Spilleren kan kun ta to skritt etter at ballen plukkes opp, og brudd på denne regelen kalles skrittfeil (travel på engelsk). Skrittfeil telles ikke som personlig feil, og fører til at motstanderen tildeles ballen — ingen straffekast.

Med ballen i hendene, har man mulighet til å pivotere — forflytte ett bein mens det andre er plantet i bakken. Når én fot løftes, blir den andre etablert som pivoteringsfoten, og man har mulighet til å snurre på pivoteringsfoten og flytte det andre benet fritt. Hvis denne skyves langs bakken eller løftes uten å drible, blir det skrittfeil. Pivotering er hyppig brukt for å lure forsvarspilleren.

Skrittreglene er blant de mer kompliserte på toppnivå, fordi det er uenighet om når ballen regnes som plukket opp. Ligaer har i nyere tid begynt å tillate ett skritt for å samle ballen (gather step) før de to tillatte stegene tas, og man kan se spillere som James Harden utnytte dette for å gjøre omdiskuterte manøvre som stepback eller eurostep.

Dersom spillere påvirker et skuddforsøk som enten er på vei ned eller allerede har berørt platen, kalles det ulovlig ballberøring eller goaltending. Spillere kan heller ikke påvirke kurven hvis ballen har mulighet til å gå i gjennom. Hvis dette forårsakes av en forsvarsspiller, belønnes angrepet med det antall poeng skuddet ville gitt, uavhengig om skuddet hadde gått gjennom kurven. Hvis dette forårsakes av angrepsspiller, annulleres en eventuell scoring.

Lagets fem spillere er gjerne fordelt på fem posisjoner med ulike roller, nummerert fra 1 til 5. Posisjoner 1–2 kalles gjerne guards eller backcourt, mens 3–5 kalles forwards eller frontcourt. Tradisjonelt er rollefordelingen slik:

1. Point Guard: Har hovedansvar for å lede lagets angrep (playmaking), og er ofte ballfører i angrep. Point guards er gjerne spesialisert på dribling, pasningsspill og skudd for å kunne lage angrepsmuligheter for seg selv og andre. Eksempler på kjente point guards: Stephen Curry, Steve Nash.
2. Shooting Guard/Scoring Guard: Kan ha lignende ansvar som point guard, men med fokus på å sanke poeng gjennom kutt og skudd. Eksempler på kjente shooting guards: Michael Jordan, Kobe Bryant.
3. Small Forward: Gjerne større og allsidige spillere som både kan spille som en stor guard eller liten forward. Mange av historiens største stjerner er small forwards på grunn av deres allsidighet. Eksempler på kjente small forwards: LeBron James, Larry Bird, Kevin Durant.
4. Power Forward: Tradisjonelt store og sterke spillere som spiller nærme kurven for post-ups og returer, men i senere tid har det blitt vanlig å spille med power forwards bak trepoengslinjen (stretch four). Eksempler på kjente power forwards: Tim Duncan, Dirk Nowitzki, Charles Barkley.
5. Center: Spiller gjerne nærme kurven, og er ofte den høyeste og største spilleren på laget. Centere har ofte ansvar for å ta defensive og offensive returer, sette sperrer og beskytte kurven i forsvar. Eksempler på kjente centere: Shaquille O’Neal, Hakeem Olajuwon.

Disse posisjonene er fleksible, og spillere kan gjerne spille flere posisjoner, avhengig av hvem de spiller mot og med. På toppnivå har disse posisjonene blitt stadig mer flytende, og mange lag har innslag av posisjonsløst spill og small-ball – lag uten tradisjonell center, med fokus på spill bak trepoengslinjen.

Et angrep er som oftest enten et strukturert angrep på halv bane, eller kontringsspill etter defensiv retur, død ball eller at ballen blir tatt av forsvaret (steal). På grunn av den begrensede plassen på halv bane, er et basketballangrep ofte sammensatt av mange handlinger samtidig, en rekke pasninger og mye bevegelse uten ball, for at spillere skal få rom til skudd eller løp mot kurven (kutt). Lag har gjerne et stort repertoar av angrepsstrukturer for å kunne variere og utnytte svakheter i forsvaret.

En viktig angrepsmanøver er en sperre, også kalt «screen» og «pick», der en angrepsspiller uten ball står i ro for å sperre løpsbanen til en annen angrepsspillers forsvarer. Dette kan føre til et åpent skudd eller kutt til kurven, eller at forsvaret roterer slik at en medspiller blir åpen eller har en gunstig fordel over sin forsvarsspiller. En av de mest brukte sperremanøverene er «sperr og rull» («pick and roll»), hvor spilleren etter å ha satt en sperre, kutter mot kurven. Sperrer kan settes både for ballfører og spillere uten ball, og et angrep består ofte av en rekke sperrer samtidig og/eller etter hverandre.

På profesjonelt nivå, spesielt i NBA, er det svært vanlig å isolere sin stjernespiller til å spille én-mot-én mot sin forsvarsspiller, spesielt dersom det angrepsspilleren har en fordel (for eksempel i størrelse eller hurtighet) over sin forsvarer. Ofte ser man centere eller power forwards forsøke en post-up, rygge ned sin motstander nær kurven, eller guards finte ut forsvaret fra rundt trepoengslinjen. De mest effektive én-mot-én-spillerne krever ofte to forsvarere, og med godt pasningsspill kan angrepslaget finne en åpen spiller. Dette er én av grunnene til at man på toppnivå er svært fokusert på offensive stjernespillere, og man for eksempel ser få NBA-mestere uten en slik spiller.

Det finnes to hovedtaktikker for å spille forsvar på lagnivå: én-til-én-forsvar og soneforsvar.

I førstnevnte har hver forsvarsspiller ansvar for sin angrepsspiller, gjerne med tilsvarende posisjon på banen (centere forsvarer centere, for eksempel). Dersom en forsvarsspiller blir forbigått, oftest på grunn av en sperre, kan forsvaret rotere (switch) og bytte forsvarsoppgaver. Én-til-én-forsvar er gjerne effektivt for å hindre åpne skudd og ta defensive returer, men er svakere på å forsvare sperrer, løp mot kurven og gode isolasjonsspillere.

I soneforsvaret fordeles forsvarsspillere etter områder på banen, og forsvarsspillere har ansvar for å beskytte områder heller enn enkeltspillere. Det mest vanlige soneforsvaret er 2–3-sonen, der man har to spillere (gjerne guards) langs trepoengslinjen og tre spillere (gjerne forwards) rundt kurven. Soneforsvaret er enkelt å forstå og effektivt i å hindre skudd nærme kurven (layups), men har sin svakhet i å gi rom for åpne skudd og offensive returer.

På toppnivå er én-til-én-forsvaret mest brukt, mens soneforsvaret er populært på lavere nivåer som college- og amatørnivå. På høyt nivå er gjerne spillernes skyteferdigheter så gode at et rent soneforsvar gir for mange åpne skudd og dermed blir ineffektivt. Soneforsvaret var ulovlig i NBA frem til 2001, men i dag ser man variasjoner av soneforsvar bli brukt stadig mer av NBA-lag, som oftest i kortere strekk. Et godt eksempel er Toronto Raptors, som i NBA-finalene i 2019 mot Golden State Warriors brukte box-and-one-forsvar; én forsvarspiller til å dekke Stephen Curry og hans trepoengsskudd; resten i sone for forsvare kurven.

Siden midten av 2000-tallet har spillet i NBA, utviklet seg kraftig mot det mange kaller trepoengsrevolusjonen og small-ball. Inspirert av amerikansk baseballs Moneyball-filosofi, har statistikk og matematisk analyse (advanced metrics) fått større plass og brukes for å avgjøre taktikk i dagens NBA. Advanced metrics bruker blant annet data om treffprosent for å finne skuddtypene som gir høyest gjennomsnittlig antall poeng per angrep. Analysen favoriserer åpne trepoengere, layups og straffekast, til fordel for post-ups og skudd fra rett innenfor trepoengslinjen (mid-range-skudd) som ble brukt mye på 1980- og 1990-tallet. Ved å spre spillere utover trepoengslinjen, lages det mer plass (spacing) for kutt, skudd og pasninger, og det er vanskeligere for forsvarsspilleren å dekke flere spillere samtidig.

Blant foregangsfigurene i denne revolusjonen er trener Mike D’Antoni og point guard Steve Nash, som i «The 7 seconds or less» Phoenix Suns følgte analysene for å spille en svært rask angrepsstil (ofte sju sekunder eller kortere per angrep) preget av skudd med høy treffprosent, kontringer og spacing. Revolusjonen nådde sitt foreløpige høydepunkt gjennom Golden State Warriors ledet av Stephen Curry, etter at de vant NBA-finalene i 2015 og hadde tidenes beste NBA-sesong i 2015–2016 med 73 seire. I tillegg til å ha to av tidenes beste trepoengsskyttere i Curry og Klay Thompson, kunne Golden State ofte spille med fem gode trepoengsskyttere på banen og small-ball for raskere spill og god spacing.

Basketball ble konstruert i Massachusetts, USA i 1891 av den kanadiske ungdomslederen James W. Naismith, for å aktivisere ungdommene han underviste på YMCA. Det opprinnelige spillet ble spilt med en fotball og ferskenkurver med lukket bunn, slik at en funksjonær måtte klatre opp og hente ballen etter hver scoring. Naismith utarbeidet 13 grunnleggende regler for å hindre grovt spill, blant annet regler om skritt, kroppskontakt og feil, og disse er fortsatt i bruk. I begynnelsen var det 9 spillere på banen, men dette ble etterhvert redusert til 5 slik det er i dag.

De første profesjonelle kampene ble spilt i USA rundt 1898. Sporten ble tidlig populær på collegenivå, og første collegekamp ble spilt allerede i 1895. Det første collegesluttspillet ble arrangert i 1922, med lag fra seks amerikanske college. Fra USA spredte spillet seg til Europa ved at amerikanske soldater spilte det under første verdenskrig, deretter til resten av verden i forbindelse med andre verdenskrig.

I 1937 ble den amerikanske proffligaen National Basketball League (NBL) stiftet, etterfulgt i 1946 av Basketball Association of America (BAA), før disse ble slått sammen i 1949 for å danne National Basketball Association (NBA).

På profesjonelt nivå slet sporten lenge med publikumstall og ujevnt nivå blant lagene, delvis grunnet dårlig økonomi og ustrukturerte arbeidsforhold for spillerne. På 1980-tallet sammenfalt en rekke faktorer og nyvinninger, og førte til en eksplosiv vekst i idrettens popularitet. NBA sikret seg TV-avtaler gjennom kabel-TVens fremvekst i USA, og basketball viste seg som perfekt for TV-formatet — raskt og underholdende spill, jevne kamper og plass til reklamepauser.

På grunn av fremveksten av en rekke stjernespillere som Michael Jordan, Larry Bird, «Magic» Johnson og Julius Erving, innså ligaen og kommersielle sponsorer verdien i å markedsføre enkeltspillere for å styrke seertall og selge kommersielle varer som sko, klær og mat. Disse spillerne, samt lag som Chicago Bulls, Boston Celtics og Los Angeles Lakers ble kjent verden over, og basketball ble etablert som det globale fenomenet det er i dag.

Basketball i Norge har eksistert i organisert form siden 1963, da Bærum Basketballklubb meldte seg inn i Norges Idrettsforbund. Norsk Basketballforbund og NM ble opprettet i 1968, og fra 1974 har det blitt kåret seriemestere for begge kjønn. Denne serien heter i dag BLNO (Basketligaen i Norge) og kårer seriemestere for både kvinner og menn årlig.