Abidjan

Av .
Lisens: Fri lisens
Abidjan

Abidjan er største by i Elfenbenskysten, beliggende ved Ébrié-lagunen ut mot Atlanterhavet. Byen har en befolkning på 5,1 millioner innbyggere (projeksjon 2020), eller inklusive forsteder 5,5 millioner innbyggere (Abidjan départment). Tradisjonelt er Abidjan en av Afrikas største og mest moderne byer, som på 2010-tallet har vært i ferd med å reise seg igjen økonomisk og sosialt etter mange år med borgerkrig og politiske opptøyer.

Faktaboks

uttale:
abidʒˈan

Abidjan er, sammen med Dakar i Senegal, et viktig kulturelt senter for det fransktalende Vest-Afrika. Byen har en stor havn med utførsel av blant annet tømmer, bananer, kaffe, kakao, bomull og mangan. Det drives petroleumsraffinering. Abidjan har en internasjonal flyplass ved Port-Bouët, nå også med direkte flyforbindelse til Nord-Amerika. Med endepunkt for jernbanen fra Ouagadougou, fungerer Abidjan stadig som transitthavn for de landfaste landene i nord, som Mali og Burkina Faso.

Byen består av ulike bydeler, der Plateau utgjør det administrative og finansielle sentrum. Treichville har industriområder og noen av de største markedene. I Port-Bouët ligger flyplassen og den franske militærforlegningen (med cirka 1000 soldater i 2020) sammen med kjøttmarkedet. Cocody og Deux Plateau er noen av de rikere bydelene. Marcouri og Koumassi er preget av industri og annet næringsliv. Yopougon og Abobo er de to fattigste bydelene med størst vekst i folketallet. De representerer byens største utfordring i forbindelse med økt migrasjon fra landsbygda med press på offentlige tjenester og lov og orden.

Abidjan har flere både private og offentlige høyere utdanningsinstitusjoner, der det største er universitet Université Félix Houphouët-Boigny fra 1964 med over 45000 studenter.

Byen er sete for Den afrikanske utviklingsbank, Banque Africaine de Développement eller BAD som den oftest omtales som i Abidjan.

Næringsliv

Mange av de største bedriftene med formell arbeidskraft er på utenlandske hender, mens uformell sektor sysselsetter størstedelen av byens arbeidskraft, mange sysselsatt i mer eller mindre organisert markedshandel og servicenæringer. Det dukker også opp en stadig økende mengde supermarkeder, hoteller, restauranter og kafeer i byen. Mange unge ufaglærte, ofte bosatt i de fattigste bydelene, har problemer med å finne arbeid. Selv universitetsutdannet ungdom har ofte vansker med å finne egnet arbeid i byen. Myndighetene har forsøkt å oppmuntre til utflytting fra Abidjan til nærliggende mindre byer, men folketallet i byen fortsetter likevel å vokse år for år.

Samferdsel

Veinettet har fått et kraftig løft med åpning av en ny bro over Ébrié-lagunen i desember 2014. Det er anlagt ny motorvei mellom Abidjan og Yamoussoukro og flere bybroer i Abidjan. Infrastrukturutbyggingen fortsetter med veiutbygning støttet av den afrikanske utviklingsbanken og med bybane (Métro d'Abidjan) under bygging i Abidjan støttet av Frankrike. Ny 6-felts motorvei og jernbane fra Abidjan til Lagos er under konstruksjon. Vridi-kanalen er fra 2018 under utvidelse og fordyping for at havna, som også er under utbygging, skal kunne ta imot større containerskip.

Historie

Før Abidjan ble en by i den franske kolonien Elfenbenskysten, var området befolket av små afrikanske stammer av fiskere. Fra 1893 ble Elfenbenskysten offisielt en fransk koloni, men franskmennene hadde slått seg ned i Grand-Bassam. I 1896, etter utbrudd av gulfeber, så kolonistene seg tvunget til å omlokalisere seg til området som senere ble til Abidjan, der de fordrev afrikanerne. Det var likevel ikke før i 1903 at Abidjan ble regnet som en by med etablering av en militærforlegning og start på arbeidet med etablering av jernbane. I en del år var hovedstaden basert øst for Abidjan i Bingerville, men beliggenheten i et ulendt terreng vekk fra kysten hemmet Bingervilles økonomiske nytte og utvikling.

Med havn og med veier og jernbane innover i kolonien gikk Abidjan inn i en vekstperiode i første halvdel av 1900-tallet. Etter at franske settlere etablerte plantasjer hvor de dyrket salgsavlinger som kakao og kaffe og ivorianske bønder også hadde blitt oppmuntret til å bytte fra matproduksjon til slagavlinger, ble Abidjan stadig viktigere som utskipningshavn for slike råvarer og for innførsel av ferdigvarer fra Frankrike. Abidjan fungerte også som et stadig viktigere omlastningspunkt for varer til og fra de landfaste franske koloniene lenger nord – Fransk Sudan (Mali), Øvre Volta (Burkina Faso) og Niger.

Foruten franskmenn ankom også mange ivorianere fra ulike etniske grupper byen. Mere opptrent arbeidskraft ankom fra afrikanske naboland. Abidjans økonomiske betydning fortsatte derfor å øke, spesielt etter at en ny havn var blitt bygget på kysten ved Petit Bassam (nå Port Bouët) i 1931. Som et resultat ble hovedstadsfunksjonene flyttet til Abidjan i 1934.

Tallet på franskmenn i Abidjan steg raskt. Oppmuntret av franskmennene, var det også en stadig innvandring av libanesiske forretningsfolk til byen. Sammen med afrikanske arbeidere i byen nådde folketallet i Abidjan en topp på rundt 180 000 under kolonitiden.

Under andre verdenskrig opplevde byen en hard periode med økonomisk nedgang og økende undertrykkelse under Vichy-regimet, deretter okkupasjon av britiske styrker og senere tilbakeførsel til fransk myndighet under general de Gaulle.

Fra 1950 med ferdigstillingen av Vridi-kanalen og nye havner inne i Ébrié-lagunen, økte byens betydning kraftig i økonomisk forstand for kolonimakten Frankrike. Men det skulle ikke gå mer en 10 år før kolonien fikk sin uavhengighet i 1960, fortsatt med Abidjan som hovedstad.

Som et uttrykk for det nære økonomiske og kulturelle samarbeidet landsfaderen Houphouët-Boigny aksepterte med Frankrike, nådde tallet på franskmenn i Elfenbenskysten 50 000 på 1980-tallet, med flesteparten basert i eller rundt Abidjan. I 1983 ble hovedstaden formelt flyttet til Yamoussoukro, der en stor utbygging var på gang. Abidjan er imidlertid forblitt Elfenbenskystens største by og økonomiske senter, i tillegg til at de fleste hovedstadsfunksjoner fortsatt er beliggende i byen.

Strukturtilpasningsprogrammet på 1980-tallet førte til en vanskelig tid for Abidjans befolkning, der redningen for mange ble intern migrasjon tilbake til landsbyen de hadde sin opprinnelse fra. Samtidig var denne økonomiske krisen med på å bygge opp til den politiske uroen etter Houphouët-Boignys død i 1993.

Med borgerkrig og politiske opptøyer som ledet til ødeleggelser og forfall, og med økt spenning mellom franskmenn og ivorianere på 2000-tallet, så mange franskmenn seg tvunget til å forlate byen, og mange ivorianere flyktet også, denne gangen både internt og eksternt, noe som samlet medførte en ny økonomisk nedgangsperiode for Abidjan preget av økende arbeidsløshet og mer uro for de som ble igjen i byen. Fra 2010-tallet startet byen å gjenreise sin økonomi.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg